Dagen startet på magisk vis da skipet gled rolig inn mot land i 7-tiden. Fra dekk 12 kunne vi se konturene av Mauritius reise seg mot morgen himmelen, mens Port Louis badet i det tidlige dagslyset. Siden dagens utflukt først startet kl. 11.30, ble det tid til både en god frokost og en oppfriskende treningsøkt for å lade batteriene til det som skulle komme.
Dagens høydepunkt var en eksklusiv “Pinch of SALT”-lunsj for verdens cruiserne på det staselige Château Mon Désir i Balaclava. Godset ligger ved ruinene av Balaclava, en gammel fransk festning fra 1700-tallet. Etter en halvtimes kjøretur ble vi møtt av de smittende rytmene fra lokale trommer og fargerik dans som satte stemningen umiddelbart.
Med et glass musserende i hånden og en rekke delikate appetittvekkere, følte vi oss virkelig velkomne. Selve lunsjen viste seg å være et kulinarisk festmåltid – en tre retter så rikholdig at den føltes som en fullverdig middag, servert i de herskapelige omgivelsene på det vakre godset.
Etter maten nøt vi stillheten med en rusletur i den frodige, velstelte hagen før bussen tok oss tilbake til Port Louis.
I stedet for å dra rett til skipet, valgte vi å gå en liten runde i Port Louise. Vi spaserte gjennom den ikoniske “Umbrella Street” med sitt fargesprakende tak av gule paraplyer.
Videre ut på den livlige Waterfront. Her fant vi oss en plass på en restaurant ved vannkanten, bestilte hver vår kalde Phoenix – øya sitt lokale stolthet – og ble sittende og se på småfiskene som spratt i overflaten. (Phoenix Beer: Navnet kommer fra byen Phoenix hvor bryggeriet ligger, og det har vært øyas mest populære øl siden 1963)
Vel tilbake på skipet med shuttle bussen, trakk vi opp på dekk 9. Her satt vi ute og nøt den friske sjøluften mens vi så inn til Port Louise. Her fikk vi også øye på Fort Adelaide som ligger på en høyde rett utenfor byen.
Dagen ble rundet av på mest uformelle og hyggelige vis med en pizza ute ved bassenget, før vi fant veien til lugaren for en tidlig kveld. Med Reunion Island som neste stopp og utflukt allerede kl. 07.45 i morgen, var det godt å få litt hvile før nye eventyr.
Bye Bye Mauritius
Vi hadde 12 dager på Mauritius i 2016, hvor vi så store deler av øya. Her er en link til reisebrevet fra den gang.
Det var nok en dag preget av Seychellenes varemerke: en skyfri himmel og en varme som kjennes som en myk klem i det du går ut på dekk. Siden Praslin er omgitt av grunne korallrev og krystallklart vann, lå skipet til anker ute i bukten. Turen inn til land med tenderbåtene ble en frisk start på dagen, med saltsprut i ansiktet og stadig bedre utsikt mot de grønne, palmekledde åsene.
Vel inne på land ventet en rundtur som virkelig satte øyas topografi i perspektiv. I en sjarmerende, trang buss beveget vi oss langs de smale og svingete veiene. I litt over en time fikk vi kjenne på øyas puls, mens sjåføren manøvrerte oss gjennom det frodige landskapet.
Pierre de l’Unité (Enhetssteinen), et politisk og historisk monument som markerer en viktig skillevei i Seychellenes historie.
Høydepunktet underveis var utvilsomt fotostoppene for å se de legendariske Coco de Mer-palmene. Disse vokser vilt kun på Praslin og naboøya Curieuse, og er omgitt av myter. Det som fascinerte oss mest, var hvor utrolig tydelig kjønnsforskjellen er:
Hunntreet bærer den verdensberømte nøtten som ligner på en kvinnelig bakdel eller et bekken. (Ikke så lett å se på bildet.) Men fant et bilde på nett som viser det bedre.
Hanntreet har lange, sylindriske blomsterstander som ikke etterlater noen tvil om det maskuline motstykket.
Det føltes nesten som å stå midt i en botanisk Edens hage mens vi studerte disse gigantiske plantene som ikke finnes noe annet sted på kloden.
Prisen på en Coco de Mer avhenger av størrelse, form og kvalitet. De selges vanligvis ferdig uthult og tørket. Hos autoriserte forhandlere som ligger prisene i 2024–2025 på mellom 2500-5000 nkr. Spesielt store eller perfekt formede eksemplarer (“Grade A”) kan koste betydelig mer, ofte over 10 000 kroner på det internasjonale samlermarkedet.
Vi gjorde flere stopp langs kysten, og spesielt ett syn festet seg på netthinnen: et lite “tempel” eller helligdom som lå pittoresk plassert ute i det turkise vannet.
Anse Lazio – Verdens vakreste strand?
Selve kronjuvelen på turen var Anse Lazio. Det er lett å forstå hvorfor denne toppen kåringer over verdens beste strender. Sanden var en åpenbaring; den var så finmalt at den føltes som svalende mel under føttene, selv i den stekende solen.
Vi bevilget oss luksusen med et par solsenger og lot timene fly.
Vi ble vitne til et vakkert strandbryllup, hvor det hvitkledde paret ga hverandre sitt ja med de ikoniske, glatte granittblokkene som bakteppe.
Vannet var perfekt temperert. Vi gikk flere turer langs vannkanten og tok hyppige dukkerter for å kjøle oss ned.
Her kan man også snorkle ved de store granitt steinene i hver ende av stranden. Det skal være mange fargerike fisk å se her. Vi hadde ikke med oss snorkel utstyret denne gangen, men hørte av noen andre at det var en veldig fin opplevelse.
Da vi omsider rev oss løs fra idyllen på Anse Lazio, bød veien tilbake til havnen på en siste liten overraskelse. Vi stoppet ved en formasjon av de karakteristiske granittsteinene som, med litt fantasi (og helt tydelige konturer), formet en gigantisk skilpadde. Det føltes som et passende punktum på naturopplevelsene, ettersom kjempeskilpadder er et av de mest kjente symbolene på Seychellene.
Vel tilbake ved kaien ventet tenderbåten på å frakte oss “hjem” til skipet. Etter en innholdsrik formiddag smakte det fortreffelig med en skikkelig lunsj i ro og mak. For å holde energinivået oppe etter all avslappingen på stranden, la vi inn en økt med trening – en god måte å riste av seg “sand-dorsheten” på.
Ettermiddagen ble tilbrakt på vår egen private balkong. Med noe kaldt i glasset ble vi sittende og se på utseilingen. Det er noe helt eget ved å se Praslin sakte gli forbi og forsvinne i horisonten mens skipet setter kurs mot nye mål, alt mens man reflekterer over en perfekt dag i paradis.
Sol, varme og rolig sjø. Den ene dagen startet med en voldsom regn skur, med etter hvert ble det igjen bare sol og glede.
Vi deltok igjen på en bedre lunsj med Chef og Somalier, og fikk servert en nydelig 4 retters meny med tilhørende viner. Ikke lett å holde vekta på en sånn reise…
En morgen så vi både delfiner og 2 hvaler. Klarte så vidt å få den ene hvalen på et bilde etter de hadde hoppet opp av vannet.
Vi hadde ekvator kryssing nr 3 på reisen, og Kong Neptun kom igjen på besøk, og Pollywogs ble til Shellbacks etter å ha erkjent sine synder, kysset en fisk, og blitt velsignet av Kong Neptun.
17. April
Mahe
En uforglemmelig dag i Seychellenes blå paradis.
Da skipet la til kai i Port Victoria, våknet Mahé til en strålende, solfylt dag. Forventningene var store da vi gikk ned landgangen og direkte om bord i en stor, hvit katamaran som lå og ventet ved kaia. Med bare 16 passasjerer fra skipet føltes den romslige båten nesten som vår egen private yacht, med god plass til å strekke seg ut og nyte havbrisen.
Etter en behagelig seilas ble det tid for et perspektivskifte. Vi byttet ut katamaranens dekk med en semisubmarine – en båt med vinduer under vannlinjen. I en halvtime gled vi lydløst gjennom det krystallklare vannet. Gjennom de tykke glassrutene kom vi tett på korallrevene, og det yrende livet av fargerike tropisk fisk føltes nesten nært nok til å ta på.
Tilbake på katamaranen var det tid for å kjenne det varme vannet mot kroppen. Men snorkleopplevelsen ble mer intens enn vi hadde forestilt oss! Området var så overbefolket av ivrige sebrafisk at det føltes som å svømme i en eneste tykk stim. De var overalt – en flimrende vegg av striper som faktisk ble litt i meste laget, selv for den mest ivrige hobbybiolog.
Etter en forfriskende dukkert dekket mannskapet opp til en smaksrik kreolsk lunsj. Krydret mat og lokale råvarer ga oss krefter til dagens neste høydepunkt.
Med enzodiac ble vi fraktet i land på den sagnomsuste øya Ile Moyenne.
Det tok ikke lang tid før vi møtte de første landskilpaddene (Giant Tortoises). De fleste holdt seg i nærheten av forings plassen, men går fritt rundt på øya, og vi møtte på en som rolig vandret langs stiene.
Øya, som tidligere var privateid, er i dag en unik nasjonalpark. Her vandret vi inn i en frodig og kupert verden.
Terrenget var overraskende kupert. Vi fulgte stier som snodde seg opp og ned gjennom den tette vegetasjonen.
Jeg tok turen helt opp til Camshell Rock, og ble belønnet med en fantastisk utsikt over det turkise havet.
Vi passerte idylliske strender som tatt rett ut av et postkort, og tok oss tid til en siste dukkert i det fløyelsmyke vannet før avreise.
Dagen ble rundet av på best mulig vis. Vel tilbake på katamaranen fikk vi servert en kald og smaksrik rom punch mens vi seilte rolig tilbake mot skipet. Med solen i ansiktet og minner om gigantiske skilpadder og tusenvis av fisk, var dette en 7-timers utflukt som virkelig viste frem det beste av Mahé.
Ettermiddagsro i verdens minste hovedstad
Etter den innholdsrike turen til Ile Moyenne, vendte vi tilbake til Victoria. Da vi steg i land, hadde den intense middagssolen begynt å trekke seg tilbake. Temperaturen hadde sunket til et behagelig nivå, og den svale ettermiddagsluften gjorde det perfekt for en rolig spasertur gjennom de fargerike gatene.
Selv på drømmeferier melder hverdagen seg. Vi satte kursen mot en lokal dagligvarebutikk for å fylle opp lageret med tannkrem og andre småting vi hadde gått tom for.
Vi gikk videre mot byens hjerte for å se Lorloz – den berømte sølvfargede klokken som er en tro kopi av klokketårnet ved Vauxhall Bridge i London. Men her ventet en overraskelse: det ikoniske landemerket var borte! Klokken var tatt ned for en etterlengtet restaurering.
Vi sendte en takknemlig tanke til besøket vårt i desember 2024. Da hadde vi sett den stå der i all sin prakt, og vi kunne derfor prise oss lykkelige over at vi allerede hadde dette minnet (og noen bilder) trygt lagret fra forrige gang.
Kurs mot nye eventyr
Da skyggene ble lange og kveldslyset farget byen i varme toner, vendte vi tilbake til skipet. Vi kastet loss og forlot Victoria bak oss mens vi satte kursen nordover. Foran oss lå en nattlig seilas over det åpne havet mot neste destinasjon: den frodige øya Praslin
Sjø dag, og bursdags feiring! Jammen er det koselig å ha bursdag ombord på et cruise skip. Her ble det feiring fra morgen til kveld.
12. April
Cochin
Kochi er en havneby på Malabarkysten i den indiske delstaten Kerala, med en folkemengde på ca 504 500 innbyggere. Byen var i eldre tider hovedstad i et fyrstedømme av samme navn, og var også den første byen i India som ble erobret av portugiserne.
Det er en livlig kystby i sørvest i India, kjent som «Dronningen av Arabiahavet.» En historisk, kosmopolitisk havneby, den har unike blandinger av kolonial arkitektur og er kjent for sine kinesiske fiskegarn og husbåter.
Her kommer en liten oppdatering fra vår ferd som «moderne oppdagelsesreisende» i Cochin, India. Vi snakker ikke akkurat om en stille meditasjonsreise – her er det full gass fra start til slutt!
Vi startet friskt med en busstur gjennom Kerala som varte i nesten to timer. Det er utrolig hva man får sett fra et bussvindu når sjåføren bruker hornet som om det var et musikkinstrument!
Målet var Kavungal-tempelet, og snakk om velkomst! Vi ble møtt av rytmiske trommer og dansere i kostymer så fargerike at man nesten trengte solbriller inne. Blomsterkransene satt løst, og vi følte oss et øyeblikk som kongelige på statsbesøk.
Etterpå bar det rett inn i de lokale «racerbilene» – Tuk-Tuker! Vi raste av gårde til et hotell for mer trommer og pomp og prakt. Det er tydelig at man ikke bare kan liste seg stille inn i India.
Lunsjen var en mat reise, og ville ingen ende ta. Nye retter ble servert i ett sett.
Ettermiddagen ble tilbrakt på vannet i tradisjonelle husbåter. En helt fantastisk «scenic» tur hvor vi skled forbi rismarker som faktisk ligger lavere enn vannet vi seilte på. Det var te, kaker og ren idyll – helt til vi innså at vi hadde to nye timer i buss foran oss tilbake til skipet.
Dagens erkjennelse: India har en vei å gå når det gjelder kildesortering. Søppel og møkk overalt gjør at de som er her for første gang, kanskje får litt «kultursjokk-bivirkninger». For min del endte dagen med en rygg som proklamerte fullstendig streik. Mens andre danset på dekk, satt jeg i ro og orden med en støtte-pizza og pleiet skrotten i lugaren. 1-0 til alderen der, altså!
Vi overnattet i Cochin.
13. April
Rural idyll og kokosnøtt-magi Ingen bønn! Klokken 07.30 var vi stablet i bussen igjen. Tema: «A Glimpse of Rural Kerala».
Videre med Tuk-Tuk ut til Kallancherry Island, hvor vi ble fraktet i det som lignet mistenkelig på store kanoer. To spreke karer staket oss fremover med lange stokker – her snakker vi kort reist energi!
Vi gled forbi de berømte kinesiske fiskenettene hvor de drar opp både reker og små fisk. Det var også mange ørne fugler i området.
Vi fikk også et lynkurs i «alt man kan lage av en kokosnøtt, samt rulling av lokale sigaretter. Det hele ble toppet med banan-bonanza: salt, søtt og ferskt. Jeg er nå offisielt 15% banan.
Etter en demonstrasjon av de store nettene, bar det i Tuk-Tuk-retur til bussen og skipet. Klokken 13 kastet vi loss, og resten av dagen ble en lang, velfortjent pause til sjøs. Nå er det lydbok på øret, litt forsiktig trening for å blidgjøre ryggen, og middag servert på lugaren mens vi seiler mot nye eventyr.
Namaste (og au) fra India!🚢🍌
Link til vår reise i India i 2023, hvor vi var på en litt mer omfattende reise i landet:
Tidlig oppe, og fikk med oss innseilingen til Colombo i morgen disen.
Colombo er sete for regjeringen, og dermed en av landets to hovedsteder. Byen er også den største på øya og landets handelssentrum. Den administrative og juridiske hovedstaden er Sri Jayawardenepura Kotte, også kalt bare Kotte. Byene ligger rett ved siden av hverandre.
By-safari og historiske hjørner Vi startet dagen med utflukten «Sights of Colombo and High Tea Experience». Navnet antydet at vi skulle være sofistikerte, så vi prøvde å se så aristokratiske ut som mulig mens bussen svingte gjennom Pettah-basaren. Kontrasten kunne ikke vært større: Fra det herlige kaoset i basaren, til den snøhvite, nyklassisistiske Town Hall som ser ut som den har gått seg vill på vei til Washington D.C.
Vi lærte også at det som før var duftende kanelplantasjer, nå er omgjort til luksuriøse eneboliger. Det er visst her man bor hvis man vil ha “den rette adressen” i Colombo. Vi cruiset også forbi Independence Square, hvor arkitekturen virkelig minner deg på at dette landet har stått støtt på egne bein siden 1948.
Gull, glitter og gaver i Gangaramaya Høydepunktet for formiddagen var Gangaramaya-tempelet. Det sies å være Colombos flotteste, og det er i alle fall det mest innholdsrike! Her snakker vi ikke bare om religiøsitet, men om en samling av skatter og gaver som ville fått en gjennomsnittlig antikvitetsforhandler til å besvime av begeistring. Det var alt fra bittesmå Buddha-statuer til enorme mengder dekorasjoner – et vakkert overflødighetshorn av et tempel.
High Tea og Calypso-takter Etter å ha sett Galle Face Green (og det fasjonable hotellet der de rike og berømte visstnok kaster glans over tilværelsen), endte vi opp på Taj Samudra hotell. Her var det duket for «High Tea».
Taj Samudra hotell. Glem tørre kjeks – her ble vi servert lekkerbiskener på rekke og rad, mens et live Calypso-band sørget for takten. Det er noe helt eget ved å sitte i Sri Lanka, drikke te som en britisk lorde, og nynne til karibiske rytmer samtidig. En herlig kulturell smeltedigel!
Lotus-tårnet og tidens tann Colombo har forandret seg siden vi var her i 2015. Det mest prangende beviset er det nye Lotus-tårnet. Med sine 350 meter strekker det seg mot skyene som en gigantisk, lilla blomst. Det har til og med en roterende restaurant i toppen – perfekt for de som vil ha utsikten servert uten å måtte snu på hodet.
23:00 – Kurs mot India Kvelden ble feiret med en hyggelig middag om bord sammen med noen andre nordmenn. Det er alltid godt å kunne lufte dagens inntrykk på morsmålet over et godt måltid. Klokken 23:00 kjente vi rystelsene i skroget idet vi la Colombo bak oss og satte kursen mot nye eventyr i India.
Takk for nå, Sri Lanka – du leverte både kaos, kultur og kaker i verdensklasse!
Den 08. April hadde vi sjødag. Vi fikk igjen se noen av disse spektakulære delfinene som leker seg i vannet.
Det var cocktail konkurranse på pool dekket, og vi var med som test panel.
Den 09. April ankommer vi Galle, vår andre havn på Sri Lanka. Galle er en historisk kystby på sørvestspissen av Sri Lanka, ca. 119 km fra Colombo, kjent for sitt UNESCO-verdensarvsted, Galle Fort, bygget av nederlendere på 1600-tallet. Byen er hovedstad i den sørlige provinsen, preget av kolonitidsarkitektur, brosteinsgater, unike kafeer og vakker havutsikt
Tidlig opp og ut i bussen Vi startet dagen før fuglene i det hele tatt hadde vurdert å våkne. Kursen ble satt ut fra Galle, og vi tilbrakte de neste to timene i en buss som manøvrerte seg gjennom det srilankiske trafikk-kaoset. Det var stor aktivitet blant fiskere, og det er mye å se på overalt. Vi stoppet langs veien for å vise respekt ved monumentet for tsunamien i 2004. Det var et sterkt møte med historien, spesielt monumentet over de som omkom i den tragiske togulykken. Man blir ydmyk av å stå der, midt i alt det vakre, og tenke på kreftene som var i sving.
Madu Ganga Vel fremme ved elven Madu Ganga, bar det rett om bord i lokale båter. Her fikk vi utdelt dagens obligatoriske tortur instrument, Redningsvesten. I 30 plussgrader og luftfuktighet som i et vaskeri, føltes vesten mest som å ha på seg en foret vinter jakke laget av isopor.
Vi tøffet avgårde ut på det åpne vannet, mens vi speidet intenst etter fugleliv og «annet liv». Vi håpet på en krokodille, men måtte nøye oss med en sprek øgle. Vi navigerte inn i mangroveskogen, der røttene klamrer seg fast som om de er redde for å drukne, og passerte både fiskeoppdrett og rekefarmer. Rekene så ut til å trives bedre i vannet enn vi gjorde i vestene våre.
Kanel-kurs Vi gikk i land på en kanelplantasje. Her lærte vi at kanel ikke bare er noe man strør på grøten på julaften, men et håndverk som krever tålmodighet og skarpe kniver. Vi fikk se hvordan barken blir til de kjente stengene, og lurer vel egentlig på om vi nå er kvalifisert til å starte egen produksjon hjemme i hagen. Det ble selvfølgelig kjøpt med både oljer og krydder – kofferten kommer til å lukte julebakst helt til neste påske.
På vei tilbake til bussen fikk vi dagens ornitologiske høydepunkt: En Kingfisher! Den var riktignok så liten at man måtte legge godviljen til for å se den, men den var der, fargerik og flott.
Tilbake i bussen satte vi kursen mot Galle igjen.
Men magen krevde sitt. Vi svingte innom Radisson Blue for lunsj. Vi spiste oss mette nok til å trenge en lur, men programmet ventet.
Galle Fort: Europa midt i Asia Galle Fort er en merkelig tidsmaskin. Det ble opprinnelig bygget av portugisere i 1588, før nederlenderne tok over og befestet det skikkelig på 1600-tallet. Inne bak murene er alt plutselig veldig «europeisk». Vi spaserte forbi den gamle nederlandske kirken og tok de obligatoriske bildene av det ikoniske fyrtårnet. De koselige handlegatene fristet med alt fra edelstener til linbukser, og det er lett å glemme at man faktisk er på en øy i Det indiske hav og ikke i en liten landsby i Nederland.
Vel tilbake på skipet fikk vi endelig kastet de svette klærne. Mens vi fordøyer dagens inntrykk (og kanelproduktene), har kapteinen satt kursen videre. I kveld seiler vi mot Colombo, mens vi ser solen gå ned over horisonten.
Takk for i dag, Sri Lanka – du er varm, vakker og lukter utrolig godt av kanel!
Sjø dager og påske helg. Det var påske brunch og påske egg jakt, og det ble pyntet til høytiden.
Vi hadde også lunsj “under the lifeboats” for verdenscruiserne.
Etter 3 nye lange dager til sjøs, skimter vi endelig land i horisonten. Trincomalee på Sri Lankas øst kyst.
07. April
Trincomalee
Innseilingen er som en dokumentar. Fargerike fiskebåterduver rolig i vannet, små øyer dukker opp som grønne perler, og midt i det hele ruver en enslig oljerigg som en påminnelse om en annen virkelighet.
Vi blir med på en lokal utflukt, og allerede langs veien er det nok å feste blikket på. Travle salgs boder, tuk-tuker i alle regnbuens farger, fiskere i vannet, og et pulserende hverdags liv.
Første stopp er Koneswaram tempel, dramatisk plassert på Swami Rock- over 2500 år gammelt. For å komme dit må vi bytte til mindre busser og kjøre gjennom Fort Frederik. Et portugisisk festningsverk fra 1600 tallet. Her møter vi noen uventede lokale. En stor flokk aksis hjort som rusler fritt rundt de historiske byggene, fullstendig vant til mennesker. Litt surrealistisk- og veldig sjarmerende.
Vi må gå et lite stykke opp til templene. Her står det fargerike salgs boder tett i tett. Her kan man også få øye på noen hjort.
Ved tempelet gjelder det å tilpasse seg. Skoene må av, og varme steiner og skitt og lort, gjør sokker til en luksusvare.
Det første man blir møtt av, er en stor Shiva Statue.
Det er også flere gude statuer rundt omkring her oppe.
Skuldre og knær må dekkes til før man slipper inn i selve tempelet, mens mennene som er med på messen må kle av seg på overkroppen. Hodeplagg må også av. Her er det noen aper som også følger med på messen. Eller kanskje de bare er interessert i alt det spiselige som blir ofret til gudene?
Man får utsikt over havet som strekker seg uendelig utover, og kan se bort på stranden og byen som et fargerikt teppe bortenfor oss.
Vi blir stående litt og vente på små bussene som skal ta oss tilbake til hovedbussen, da det kommer en gjeng med apekatter her også.
Vi kjører videre, og passerer klokketårnet i Trincomalee. Tårnet representerer byens rike maritime historie og fungerer som et kjent orienteringspunkt.
Vi ender opp ved JKAB Beach Resort på Uppuveli Beach. Første inntrykket? Litt slitent, men beliggenheten veier opp for det, rett på stranden, med fargerike fiskebåter langs vannkanten.
Vi spør personalet om det er mulig å bli igjen her, for litt strandliv, sol og bading. Det er ikke noe problem. Personalet tryller frem madrasser til de harde betong solsengene, håndklær og parasoll, og vi får tom et eget hotell rom som skifte rom. Ikke verst, spesielt siden vi er de eneste gjestene på hele stranden. Vi er nok litt utenfor sesong…
Sanden er glovarm- så varm at vi nærmest spurter ned til vannet. Men belønningen er et krystall klart, avkjølende hav som føles helt perfekt. Eller så veldig avkjølende var det egentlig ikke. Temperaturen på vannet er over 30 grader.
Vi rusler en tur langs stranden, men idyllen har en bakside. Søppel ligger spredt flere steder, og løshunder vandrer rundt. Det er et lite stikk av realiteten midt i paradis følelsen. Et land med enorme kvaliteter, men også tydelige utfordringer.
Etter et par timer begynner varmen å vinne. Når gradestokken bikker 36 grader, blir det litt for intenst. Vi bestemmer oss for å returnere til skipet med en annen gruppe som er innom for forfriskninger.
Regningen vi fikk for oppholdet var nesten ikke til å tro. Vi hadde kjøpt en øl, og vi fikk bruke fasilitetene deres, og de fikset og ordnet. Litt over 30 Nkr var hva vi betalte. Prisene på Sri Lanka kan man ikke klage på.
Tilbake om bord venter en god lunsj, og ikke minst aircondition. Resten av dagen tilbringes i kjølige omgivelser, med lydbok på øret og en liten treningsøkt.
Vi seilte videre i 20 tiden, og passert oljeplattformen fullt opplyst.
Trincomalee er en destinasjon full av kontraster. Eldgamle templer og kolonihistorie.
Naturlig skjønnhet og utfordrende realiteter
Enkle omgivelser, men varm og raus gjestfrihet,
Det er ikke perfekt, men det er ekte.
I dette området, utspant seg hovedsakelig i de nordlige og østlige delene av øya, en borgerkrig i over 30 år, som avsluttet så sent som i 2009.
Den 2. April hadde vi en ny sjødag. Var en veldig varm dag, men vi orket en halv times gå tur på dekk på ettermiddagen. Dagen gikk i sin vante gang med lydbok, trening og fikk en liten omvisning på maskin rommet.
Igjen en fantastisk vakker solnedgang.
03. April
Phuket
Et sted vi allerede har blitt godt kjent med gjennom flere besøk. Vi har tidligere brukt dager på å utforske praktfulle templer og beundre de mange buddha statuene som preger landskapet. Denne gangen fristet det mer med ro og hvile enn sightseeing, så vi bestemte oss for å gi oss selv en deilig strand dag.
Skipet hadde organisert transport til en resort omtrent en times kjøretur unna- Thani Laguna Resort, vakkert plassert ved Bang Tao stranden.
Allerede ved ankomst kunne vi senke skuldrene. Stranden var lang og innbydende, med myk sand under føttene og krystall klart vann som glitret i solen.
Vi tok oss en rolig spasertur langs strandkanten, og lot bølgene skylle over tærne og nøt å være tilbake i Thailand.
Denne stranden var litt i overkant overbefolket enkelte steder, i forhold til hva vi foretrekker. Men ikke så rart, når det var så varmt i luften, og vannet holder rundt 30 grader.
Lunsjen som ble servert var både smakfull og rikelig, med forfriskende drikke til. Da vi spurte etter en iskald øl, fikk vi servert den på en måte som virkelig satte prikken over i-en. I en vinkjøler fylt med is. Små detaljer som gjør opplevelsen minneverdig.
Det ble en dag akkurat slik vi ønsket. Avslappende og behagelig, helt uten stress, og timene gikk så altfor fort.
Dagen startet med at vi våknet i 05 tiden av røyklukt, som om det var en brann i nærheten på land. Vi måtte ut og sjekke, og røyken lå tykk. Vi kledde på oss, og gikk opp på dekk for å se om vi så noen skogbrann, men det var ikke noe å se. Vi la oss igjen for å prøve å sove litt til, men når man først har våknet, var det litt håpløst, da vi visste at alarmen på tlf skulle ringe igjen kl 0700.
Da vi la til kai i Port Klang, Malaysia i 0830 tiden, regnet det kanske så kraftig. Ikke akkurat drømmestarten på en utflukts dag. Skyene hang lavt, og det så ut for at Kuala Lumpur hadde bestemt seg for å vise seg fra sin mer dramatiske side.
Bussene i Malaysia er ikke bare et fremkomstmiddel; de er rullende diskoteker forkledd som bestemors stue. Glem skandinavisk minimalisme. Her er det fløyel og frynser for alle pengene.
Heldigvis, som om byen ville gjøre opp for den fuktige starten, sprakk skylaget opp akkurat da vi ankom Kuala Lumpur. Plutselig var det sol, blå himmel, og en varme som slo imot oss som en vegg. Termometeret nærmet seg 36 varmegrader.
Første stopp var det imponerende kongepalasset. Den ofisielle residensen til Yang-di-Petuan Agong, monarken av Malaysia. Her sto vaktene musestille i sine stive uniformer, tilsynelatende immune mot varmen vi andre holdt på å smelte i.
Screenshot
Videre gikk turen til Independence Square, Dataran Mermeka. Et sted fullt av historie. Store åpne flater, omgitt av ikoniske kolonitids bygninger, og en flaggstang som virket å nå helt til skyene, en av verdens lengste. Dette er plassen hvor Malaya erklærte uavhengighet fra britisk styre i 1957.
Vi gikk videre gjennom Bangunan Sultan Abdul Samad, kjent for sin mauriske arkitektur, kobber kupler og et 41 meter høyt klokketårn. Bygningen huset tidligere den britiske koloni administrasjonen og senere Malaysias høyesterett.
Ikke så langt unna gikk vi et lite stykke langs en elv, River of Life, som er et banebrytende byfornyelsesprosjekt sentrert ved det historiske sammenløpet av Klang- og Gombak-elvene i hjertet av Kuala Lumpur. En gang en forurenset vannvei, har den blitt forvandlet til en livlig strandpromenade som ble kåret til en av «Verdens 10 beste Waterfront Districts» av The Independent. Her ligger et gammelt tempel, som ga en fin kontrast til byens moderne skyline, litt som Kuala Lumpur selv. Halvparten historie, halvparten fremtid.
Etter hvert begynte varmen å gjøre oss lettere kokt, så redningen kom i form av en Makan Hall. Å gå inn der var som å bli omfavnet av airconditionens nåde. Plutselig var livet godt igjen.
Det er en del veggmalerier her i byen også.
På vei videre mot China Town, var vi innom tempelet, Sze Yeh, som er det eldste taoisttempelet i Kuala Lumpur, grunnlagt i 1864.
I Chinatown ble vi sugd inn i det som føltes som et evig marked. Her var det liv overalt- lukter, farger, lyder og masete selgere som sikkert kunne solgt sand i Sahara.
Her kom vi oss raskt ut fra igjen, og ruslet litt gatelangs i stedet for.
Det høyeste bygget i Kuala Lumpur er Merdeka 118, som ferdigstilt i 2023 rager hele 678,9 meter opp i luften. Dette er ikke bare byens, men også verdens nest høyeste bygning, kun slått av Burj Khalifa i Dubai. Dette kan ses fra alle kanter i byen.
Lunsjen ble heldigvis servert på et hotell med stor buffet. Etter timer i trope varme smakte det med god mat og drikke.
Siste stopp var de ikoniske Petronas tårnene. Vi hadde ikke billetter til å gå opp i dem, med nøyde oss med å beundre de fra utsiden, som vi også gjorde forrige gang vi var i Kuala Lumpur. Vi tok en rolig runde i parken, og vandret litt inne i kjøpesenteret. mest for å nyte aircondition igjen.
Tårnene rager så høyt at man nesten får kink i nakken av å prøve å se toppen. Men takket være vidvinkel funksjonen på telefonen, fikk vi allikevel med hele bygget i bildene, selv om vi sto ganske nære.
Så gikk turen tilbake tilbake til skipet igjen, omtrent en time unna. Stemningen var roligere da. Litt mer sliten, litt mer fornøyd. En dag som startet med regn, endte med sol, svette, opplevelser, og kanskje en ny respekt for både varme og aircondition.
Her er en link til vårt forrige besøk i Kuala Lumpur. Der kan du også lese litt mer fakta om denne Malaysiske hovedstaden.
Vi var med på en bedre lunsj arrangert av kjøkkensjefen og en vin kelner, og fikk servert en 4 retters lunsj med tilhørende viner til.
Vi hadde utrolige varme dager, med rundt 30-35 grader, og rolig sjø. Ble noen runder på jogging tracken på ettermiddag/kveld, når solen ikke varmet så mye lenger.
Vi passerte igjen Equator, og Kong Neptun kom på besøk. En ekvatordåp, eller linjedåp, er en tradisjonell seremoni på skip når man krysser ekvator, der førstegangs reisende “døpes” for å bli fullbefarne sjøfolk. Seremonien ledes av en utkledd Kong Neptun, med følge, og involverer spøkefull behandling, og de må kysse en fisk.
Det var kapteinens avskjeds seremoni som det er på slutten av hvert cruise. Vi hadde en ny forestilling med koret med de nye sangene vi hadde øvet på i løpet av det siste legget, og det ble arrangert en verdens cruise middag med pre coctail party i solnedgang på det øverste dekket på skipet.
30. Mars
Singapore
Innseiling tidlig på morgenen, og sola titter frem og lyser opp noen bygninger som ligger inn mot cruise havnen.
Singapore leverte som alltid. Varmt, travelt og fullt av kontraster.
Første stopp var Orchard Road, og vi gikk rett inn i en av de enorme shopping mallene. Der inne føltes det nesten som vi hadde gått oss vill i en luksus verden- Prada, Gucci, og alt som får lommeboka til å gråte litt stille. Vi skjønte ganske raskt at dette kanskje ikke var stedet for spontan handling, så vi gikk videre på jakt etter noe litt mer….. menneskelig priset.
Heldigvis oppdaget vi et slags hemmelig nivå- under bakken! Her kunne man vandre i evigheter mellom butikker, restauranter og små spisesteder, helt skjermet fra varmen ute. Singapore er tydeligvis designet for folk som ikke liker å svette.
Neste stopp var på Marina Bay Sands. Vi tok oss en tur utenfor for å nyte “utsikten” som egentlig er ganske spektakulær.
Planen var å ta en tur opp på toppen av Marina Bay Sands. Men da vi så prisen på over 30 Singapore dollar pr pers, slo vi det fra oss. “Nei nei, vi har jo vært der før”, sa vi. Litt i overkant å betale for å kanskje være der et kvarter.
Vi ruslet videre rundt i senteret, før vi gikk ut til en av de mest spesielle Apple Store butikkene vi har sett. Nesten som en glass boble som flyter på vannet. Litt mer fancy enn å kjøpe lade kabel på El-kjøp for å si det sånn.
Siste stopp for dagen var Chinatown Singapore. Her var stemningen en helt annen. Fargerike bygninger, små butikker og mye liv. Det ble selvfølgelig en liten pit stop med mat og drikke, for man må jo holde energien oppe når man er turist på heltid.
Til slutt bar det tilbake til skipet. Vi vurderte faktisk å ta en tur ut igjen på kvelden siden vi hadde overnatting i Singapore, men realiteten traff oss ganske hardt. Slitne bein vant over eventyrlysten, så det ble en rolig kveld om bord i stedet. Og helt ærlig? Det var kanskje akkurat det vi trengte.
31. Mars
Sentosa- Singapore
Dag 2 i Singapore, og vi var klare for nye eventyr. Denne gangen til Sentosa Island. En øy som i praksis er laget for en ting: Å sørge for at du aldri kjeder deg. Litt som et gigantisk ferieprosjekt der noen har sagt: “Hva om vi bare bygger alt som er gøy på et sted?”
Vi startet dagen med Cable Car over til øya, og det var ikke bare en transport etappe, men en opplevelse i seg selv. Gondolen svevde rolig over havet, og rett over skipet vårt. Litt surrealistisk å se “hjemmet” sitt fra lufta og tenke, der bor vi faktisk akkurat nå.
Vel fremme fortsatte vi eventyret med enda en gondol. Her får man utsikt til de fine strendene som ligger på yttersiden av øya.
Vi fant en skyline, som førte til fort Silosa. Turen gikk gjennom grønne områder hvor vi plutselig gikk fra fornøyelses park modus til fugle titting safari. Vi speidet etter fugler, og jammen fikk vi ikke øye på noen også.
Fort Siloso er Singapores eneste bevarte kystfort, beliggende på Sentosa Island. Bygget av britene på 1880-tallet for å beskytte Keppel Harbour, fungerer det nå som et gratis krigshistorisk museum med originale kanoner, underjordiske tunneler og “Surrender Chambers” som viser overgivelsene under andre verdenskrig.
Etterpå tok vi samme vei tilbake, og fortsatte videre til en annen del av øya. Her åpnet landskapet seg opp til et stort overbygd område med shopping, liv og røre.
Vi passerte Universial Studios, som fristet litt mer enn vi kanskje ville innrømme, og til og med et område inspirert av Harry Potter.
Men dagens høydepunkt ventet inne på S.E.A Aquarium. Og for et sted. Her snakker vi gigantiske akvarier hvor haier glir forbi som om de eier stedet. Majestetiske sting rays som svever som undervanns tepper, og fisker i alle mulige farger og fasonger. Mange kjente vi igjen fra snorkel turer vi har hatt tidligere.
Vi gikk gjennom undervanns tunneler, og følte oss nesten som en del av havet, bortsett fra det faktum at vi fortsatt måtte gå og ikke svømme.
Her var også skjellet av en hval, som man kan gå inn i.
Tiden fløy, som den gjerne gjør når man står og stirrer på fisk litt lenger enn man hadde planlagt.
Da vi kom ut igjen, hadde været bestemt seg for å skifte humr. Regnet bøttet ned. Et perfekt signal om at det var på tide å vende snuta tilbake mot gondolen og skipet.
På ettermiddagen seilte vi videre mot Port Klang, og Kuala Lumpur.
Singapore er verdens nest største kontainer havn, og havnen ville ingen ende ta. Det samme med alle laste skipene som ligger her.
I morgen, Ny dag, nytt land, og garantert nye historier.
Vi heiv oss i en taxi og tok turen til Sanur. Vi passerte templer hvert tredje minutt, små, store, gyldne, mosegrodde, og vi begynte å lure på om hver rundkjøring hadde sin egen Ogoh-ogho statue , og hvert veikryss hadde sin egen skytsgud.
Sanur viste seg å være akkurat det vi trengte. Roligere enn kuta, men fortsatt levende.
Vi ruslet gjennom det flotte Icon Bali Mall, hvor aircondition traff oss som en religiøs åpenbaring. Der inne var det butikker så fancy at vi vurderte å oppgradere garderoben litt, men vi klarte å begrense oss.
Langs stranden gikk vi på en perfekt asfaltert sti. På den ene siden, turkist hav, på den andre luksus resorter og og strandbarer.
Langs stranden ligger flere fargerike trebåter, som ser ut som de har blitt malt av en med koffein overskudd.
Tilbake til skipet. Vi satte oss litt ute på balkongen på lugaren og fulgte med på alle vann aktivitetene utenfor. Vi så over til Nusa Dua, som var stedet vi bodde, forrige gang vi var på Bali.
Paddy To Plate- fra risplante til fest.
På ettermiddagen ventet noe mer eksotisk enn vår vanlige middag. Et “Paddy to Plate” arrangement.
Vi ble kjørt til Kurasu Resort i Ubud, en tur som føltes som en dokumentar film i levende live. Vi kjørte gjennom landsbyer som Kemenhu, og etter det hadde vi offisielt sett flere templer enn vi trodde eksisterte i hele verden.
Ved ankomst, ble vi møtt med forfriskninger. Vi ble tilbudt massasje, smake oss igjennom lokale retter, risvin og Arak Bali som er en tradisjonell, balinesisk 30-60% brennevin, laget av fermentert kokosnøttblomstssaft, palmesevs eller ris. Dette var en “hva skjedde med ansiktet mitt?” opplevelse.
Rett utenfor hotellrommene lå rismarkene. Så perfekt at vi nesten følte oss som statister i en reklame for indre ro.
Det var dekket flotte bord, hvor vi fikk smake oss gjennom lokale retter. En endeløs prosesjon av smaker som fikk smaksløkene til å danse før vi selv rakk å gjøre det.
Kvelden utviklet seg til noe helt annet enn vi hadde sett for oss. Gamelan musikken startet. En hypnotisk symfoni av metalliske toner som fikk oss til å lure på om vi hadde gått inn i en annen dimensjon.
Så kom Kecak dansen. Gutter som sitter i ring, ropende “cak-cak-cak” i en rytme som var både fascinerende og litt… intens.
Og så kom prikken over ièn- Ogoh-Ogoh figuren kom ut i natten’. Store dramatiske skapninger som så ut som de kunne skremme selv våre reiseforsikringer. De ble båret gjennom mørket i en slags rituell parade, og vi prøvde å forstå om dette var kunst, religion eller bare Bali som viste seg fra sin mest spektakulære side.
Etter en opplevelses rik aften, var det deilig å komme tilbake til skipet, og det ventet flere overraskelser her også.
Været på sjøen ble ikke så ille som fryktet. Vindstyrke på ca 35 km/t, overskyet og regn, men vi merket ikke så mye til det. Holdt oss stort sett innendørs, og fikk oss en luftetur når det var opphold. Temperaturen lå på 28-30 grader, så den var det ikke noe å si på.
25. Mars
Lombok
Så var vi kommet til Lombok i Indonesia. Ny verdensdel, nytt land og fullt av inntrykk fra første stund.
Allerede på innseilingen tidlig på morgenen kan man kjenne luktene og lydene av Asia.
Vi la til i en koselig liten havn.
Vi hoppet på bussen, og la ut på utflukt, og det var nesten mer spennende å se ut av vinduet som å komme frem til stoppene.
Langs veien passerte vi en herlig miks av templer, både hinduistiske og muslimske, side om side, som et lite glimt av hvor mangfoldig dette stedet er.
Rismarkene lå som grønne og gule tepper bortover landskapet.
Og trafikken…. Ja, den må nesten oppleves! Folk satt og hang overalt. På taket på lastebiler, på lasteplan, på scootere, og gjerne flere på en sykkel enn man tror er fysisk mulig. Mange har scootere som “familie bil”, da de ikke har råd til bil. Litt kaos, men på en fascinerende måte.
Første stopp var Sesela Art market. Et marked laget litt ekstra for turister. Mye fint å se på, men kanskje ikke helt den autentiske opplevelsen. Man sitter litt med følelsen av at det hadde vært enda mer spennende å vandre rundt på et ekte, lokalt marked hvor hverdagslivet skjer.
Vi fikk servert lokal frukt og litt mat på bussen. En type drage frukt som ikke vi hadde smakt før.
Neste stopp tok oss til Narmada Park i Lembuak, bygget i 1727. Et rolig og vakkert område med en hellig innsjø og tempelet Pura Kalasa. Her var stemningen en helt annen. mer fredelig og nesten litt høytidelig. Parken ble designet for å etterligne toppen av Mount Rinjani, slik at kongefamilien kunne besøke et «fjell» nærmere byen for seremonier.
Vi besøkte også Pura Lingsar, som er et av de mest unike og hellige templene på øya fra 1714. Dette er det eneste tempelet på Lombok der både hinduer og muslimer samles for å be sammen. Et spesielt sted hvor folk kommer for å bo i dager eller uker for å be. Stedet har også en slags ungdoms kilde man kan vaske seg i.
Samtidig var det ikke bare idyll. Rundt tempelet var det mange barn som prøver å selge små flasker med noe brunt innhold, og noen blir dresset opp, og spiller et instrument. Det satte en demper på opplevelsen. Det er vanskelig å tenke seg at de heller burde vært på skolen enn å måtte jobbe slik.
Alt i alt. En dag full av kontraster. Vakker natur, og spennende kultur.
2 nye sjødager med rolig sjø, varmt og fint vær. Vi seiler oppover Vestkysten av Australia i India havet. Temperaturen i havet her er også varmt, rundt 30 grader.
Det er masse aktiviteter om bord på sjødager man kan være med på. Kokke kurs, danse klasser, Bridge kurs, fargelegging, male kurs, og nå var det også sko pusser kurs.
På soldekk ble det rigget til Australian Dinner Barbeque den 20. Mars. Vi våget oss på både kenguru og krokodille kjøtt. Mr Moss underholdt oss under middagen, og etterpå ble det Deck Party og Rock The Boat.
Sjødag nr 2 ble en rolig dag, og på kvelden tok vi oss kun en pizza på dekk. Igjen en flott dag, med vakker solnedgang. Stille før stormen…
22. Mars
Darwin
Vårt stopp i Darwin ble kort. Syklonen Narelle er på vei inn over Nord Australia, og det var ventet mye nedbør i området. Det gjaldt å komme seg videre før været virkelig slo til.
Alle utflukter ble kanselert. Vi rakk likevel en liten runde i byen, en effektiv gå tur.
Turen gikk gjennom Waterfront, hvor det meste av restauranter nå var stengt på morgenen. Her er det laget en krokodille fri bystrand, og tross regnværet var folk ute og badet. Varmt var det jo uansett.
Videre over Sky Bridge, og forbi noen ruiner.
I gågata var det også helt dødt, selv om noen forretninger hold åpent denne søndagen på grunn av cruise skipet som lå i byen.
Videre langs fargerike veggmalerier, før vi endte opp i Bicentennial park. Her ligger krigsminne merke til minne om at Darwin ble bombet av Japan under krigen.
Vi prøvde å late som det ikke regnet noe særlig enda. men vi ble noen søkk våte eventyrere. Både fra regnet utenfra, og fra varmen og klamt regntøy. Men vi fikk da oss en runde på en times tid, og fikk frisket opp minnene fra forrige gang vi var her, for 10 år siden.
Vi er nå ferdige med Australia for denne gang, og seiler videre mot Lombok, Indonesia. Men først, 2 nye sjø dager, hvor vi håper å slippe unna det verste uværet, og i hvert fall unna Narelle.
Er vel egentlig små bekymringer, når man vet hva som foregår ute i verden om dagen. Man får litt perspektiv, og kanskje en liten dose dårlig samvittighet. Der ute- geopolitisk uro, oljepriser over 100 dollar fatet og skip som ikke tør seile. Her om bord er vår største bekymring om vi skal ta dessert før eller etter kaffe. Men hvem vet. Kanskje vi får kjenne det på kroppen når vi nærmer oss Sri Lanka og India….
Halvveis i cruiset. Vi hadde 2 rolige fine dager, med sol og rolig sjø. Vi hadde noen Fregatter hengende rundt skipet hele den ene dagen og ettermiddagen, som fulgte med på all flyvefisken som skipet skremte opp, klare for å stupe ned etter fisken. Vi fulgte også med, og prøvde å få noen gode bilder. Ikke så lett med flyvefisken, da den er veldig liten, og rask. Noen ganger var det bare noen få, mens andre ganger var det stimer som fløy opp.
Atter en vakker solnedgang, og magisk himmel,
19. Mars
Broome
Vi startet dagen optimistiske, innsmurt med solkrem, klare for sightseeing. Det var hot hot hot…
På Gantheaume Point, skulle vi bare ta en liten titt. Vi så de spektakulære steinformasjonene, og tok bilder fra alle vinkler, inkludert noen ekstremt kunstneriske hvor ingen egentlig vet hva vi prøvde å vise 😉
Plutselig sto vi der og stirret på 130 million år gamle dinosaurus fotspor, og følte oss som en blanding av forskere og turister med for mye sol.
Cable Beach fikk vi kun se på avstand, da vi fikk beskjed om at den var stengt for øyeblikket. Det er en 22 km lang hvit sandstrand, hvor man kan ri på kameler.
På Japanese Cemetry, som for øvrig er den største japanske kirkegården i verden utenfor Japan, ble plutselig stemningen rolig og respektfull.
Chinatown er det historiske, kulturelle og kommersielle hjertet i Broome, Opprinnelig etablert på 1880-tallet som en leir for migrant-perlefangere fra Kina, Japan, Malaysia, Filippinene og Indonesia, har det forvandlet seg fra et «tøft og røft» distrikt med spillehus og opiumshuler til et livlig område med boutiquebutikker, perlebutikker i verdensklasse og flerkulturelle spisesteder.
Streeters Jetty- “Bryggen til ingenting” Ved lavvann ender den 50 meter lange bryggen brått midt i en gjørmete mangrove-skog. Det ser ut som om noen startet et byggeprosjekt og bare ga opp halvveis.
Dette er en historisk brygge fra 1880 tallet, restaurert i 2022.
Broome er verdensberømt som “perlehovedstaden“, en industri som startet på 1880-tallet og bygde byen på leting etter verdifulle perlemorsskjell. I dag produserer byen noen av verdens fineste hvite South Sea-kulturperler.
Pearling Sheds. Mange av de opprinnelige skurene der perleskjell ble sortert og renset for over hundre år siden, står i dag som forfallende påminnelser om byens fortid.
I byen er det bygget en plattform hvor man får litt utsikt utover sump området.
Town Beach er en populær, familievennlig strand ved Roebuck Bay, kjent for sitt rolige vann, en nybygd pir, en vann lekeplass og flotte piknik områder.
Tidevannet i Broome er ekstremt, med en forskjell på over 10 meter. Den “landfaste” bryggen, er bygget så høyt at den av og til blir helt isolert fra vannet ved lavvann.
Matsos Brewery var vårt siste stopp på rund turen. 5 smaksprøver senere var vi enige om at ingefær ølen gikk seirende ut, og at chili ølen var veldig sterk!
En ny, stor flytebrygge ved Broome ble ferdigstilt i september 2025, noe som har revolusjonert anløp for cruiseskip i regionen. Konstruksjonen beveger seg med vannstanden, noe som fjerner ventetid knyttet til tidevannet. Terminalen inkluderer en 400 meter lang “vei” og en 85 meter lang bro som kobler flytebryggen til fastlandet. Det er også en brygge her for frakt skip.
Broome er den største byen i Kimberley med underkant av 15000 innbyggere.
På ettermiddagen kom det flere og flere skyer, og på kvelden fikk vi lyn og tordenvær, og det blinket i ett sett. Det var facinerende å følge med på hvordan landskapet lyste opp.
Vi hadde hatt en sjødag, og kom så til Geraldton. En kystby i Vest-Australia. Byen tilbyr et middelhavsklima, og har flere hvite strender. Det bor ca 40 000 mennesker her.
Vi lå inne i industri havnen, og fikk ikke lov til å gå her på egenhånd, så vi måtte ta shuttle buss, eller være med på en utflukt for å komme ut av havnen.
Geraldon er logistikk knutepunkt for gruvedriften. Hovedfokuset er utskiping avjernmalm, samt utvinning og håndtering av mineral sand, base-metaller (sink, kopper, bly), nikkel, gull, talkum og granat fra nærliggende gruver.
Hovednæringene inkluderer også fiske, særlig rock lobster, landbruk og turisme. Geraldton er verdensledende innen fangst og eksport av Western Rock Lobster, også kjent som krepse hummer eller “crayfish”, som de sier her.
Point Moore fyrtårn, er et ikonisk 34 meter høyt, rød- og hvitstripet tårn, kjent som det første fyrtårnet i helstål bygget på det australske fastlandet i 1878. Stasjonen ligger på Willcock Drive, og er fortsatt i drift. Det tilbyr et populært, pittoresk sted for bilder og kyst utsikt.
Geraldon museum viser blant annet de arkeologiske rikdommene fra fire nederlandske skipsvrak – Batavia, Gild Dragon, Zuytdorp og Zeewijk – vises i Skipsvraks galleriet.
Yamaji-historie og kultur, samt regionens unike naturlandskap og marine miljø.
Vi gikk en liten tur på promenaden langs Batavia Marina. Her ligger det en restaurant, og vi kom bort og fikk sett utover Geraldon Beach. Det var en veldig varm dag, så det var flere og badet her på en mandag formiddag.
St Francis Xavier Cathedral. Dette er byens mest kjente arkitektoniske perle. En unik blanding av romansk, spansk og bysantinsk stil med karakteristiske oransje striper og kupler. Bygget i tre faser mellom 1916 og 1938.
Her fikk vi veldig god tid, så vi ruslet en tur ned til handlegaten, Marine Terrace i sentrum. Her var det ganske så stille, men klokka var jo også bare 10.30. Det er en kopi av fyret i hver rundkjøring.
Vi gikk forbi noen trær som var fulle av hvite kakaduer som hvilte i skyggen.
Horizon, eller “Horizon Ball” er en populær 1,5 meter høy akrylkuleskulptur plassert på Beresford Foreshore. Visuell effekt. Fylt med 1 800 liter vann, fungerer kulen som en massiv linse som danner et opp/ned bildeav den omkringliggende kystlinjen og horisonten. Beste tiden er vist å være her ved solnedgang, og se solen som går ned “opp ned”.
Fin strand her også.
HMAS Sydney II Memorial ligger på Mount Scott. Dette nasjonale minnesmerket er dedisert til de 645 besetningsmedlemmene som gikk tapt da skipet sank under andre verdenskrig i 1941.
Det er flere skulpturer her som har diverse meninger.
Dome of Souls: En kuppel bestående av 645 sølvmåker i rustfritt stål, én for hver sjømann som gikk tapt.
Wall of Remembrance: En minnevegg i sort granitt med navnene og bildene til alle de omkomne.
The Waiting Woman: En bronsestatue av en kvinne som skuer utover havet mens hun venter på nyheter om skipet.
The Stele: En dramatisk form som representerer skipets baug.
Pool of Remembrance: Et reflekterende basseng som bidrar til en fredfull atmosfære
Her får man utsikt over byen. Her ser vi også skipet vårt som ligger på denne litt spesielle gruve havnen.
Vi ble dratt ut fra havnen med taue båter, og på utseilingen passerte vi det populære fyret.
Fremantle, lokalt kjent som «Freo», er en livlig, historisk havneby i Vest-Australia som ligger 30 minutter fra Perth. Kjent for sin godt bevarte viktorianske arkitektur, maritim historie og det ikoniske Fremantle Markets.
Det bor ikke mer enn litt over 36 000 mennesker i Fremantle, men for en by! Her har de mye å tilby innbyggerne sine.
The Round House i Fremantle er Vest-Australias eldste offentlige bygning, åpnet i 1831 som et fengsel for den tidlige Swan River-kolonien. Den 12-kantede bygningen ligger på Arthur Head og er i dag en populær turistattraksjon med historiske utstillinger, utsikt over Bathers Beach og en daglig kanonsalutt kl. 13:00
I dette området ligger flere av de flotte Viktorianske bygningene. High Street er hovedgaten som går gjennom byen. Gaten går forbi historiske landemerker, inkludert Round House, Fremantle Town Hall og Fremantle War Memorial, gjennom Fremantle West End Heritage-området og gjennom to by torg.
Kjørte forbi Fremantle Prison. Det er kjent for å være Australias best bevarte fengsel bygget av straffanger på 1800-tallet, og er Vest-Australias eneste kulturminne på UNESCOs verdensarvliste. Det var i drift i 136 år (til 1991) og er kjent for sin brutale historie med pisking, hengninger, fange opprør og dramatiske rømninger.
Fremantle War Memorial er et krigsminnesmerke som ligger på Monument Hill Memorial Reserve. Her fikk vi utsikt til havnen og skipet.
Perth
Vi dro videre inn til Perth. En kjøretur på ca 30 minutter. Perth er West Australias hovedstad, med mer enn 2,6 mill mennesker.
Vi stoppet for en foto stopp ved Matagarup Bridge, som er en hengebro for fotgjengere som krysser Swan River.
Elisbeth Quay i Perh er et veldig koselig havne område. De er også kjent for sitt klokke tårn.
Kings Park er både en av verdens største og vakreste indre byparker, og også et rikt kulturarvsted. Her får man god utsikt over Perth by.
På vei tilbake til Fremantle kjørte vi forbi noen strender, blant annet Cottesloe Beach, og områder med flotte villaer,
Vi var i Perth for 10 år siden, og da var vi her i 3 dager. Hvis du vil vite mer om Perth, kan du lese om det her:
Tilbake på skipet, tok vi en lunsj om bord før vi ville utforske Fremantle videre på egenhånd.
Vi gikk fra skipet langs havnen, og gikk innom en markedshall, E Shed markets, som ligger her. Her finner man også antikvitets forretninger.
I Victoria Quay Havneområdet finner man en statue av Bon Scott fra gruppa AC/DC. Han var født i Skottland, men flyttet til Melbourne i Australia sammen med familien da han kun var 6 år, og senere slo han seg ned i Fremantle i Perth. Med sin raspete stemme og ville scene opptreden var han med på å forme bandets suksess på album som Highway to Hell, før han døde av akutt alkoholforgiftning, kun 33 år gammel.
Victoria Quay Havneområdet. Et aktivt havneområde som kombinerer industriell sjarm med restauranter, det maritime museet og fergeforbindelser, inkludert moderne barer som Gage Roads Brewery. Det var lørdag, og det krydde av folk her, som enten var ute og spiste og koste seg, eller var på en pub for å se Fotball.
Esplanade hotell fra1850. Det er kjent for sin klassiske arkitektur, sentrale beliggenhet i hjertet av Fremantle.
Vi gikk rundt i gatene. Dette er en fantastisk fin by, med mange fine bygg. Gate skiltene her er også veldig sjarmerende.
Ett skilt ved en dør vekket nysgjerrigheten vår, og vi gikk inn. Her kom vi inn til den kuleste “Dart” baren. Det var mange rom, og områder hvor man kunne spille dart, og det var også steder hvor folk bare kunne sitte. Det var også uteservering i en bak hage. Det var tydelig veldig populært, og det var masse folk her allerede i 15-16 tiden, både utdrikkingslag og vennegjenger. Et sånt sted skulle vi hatt der hjemme 🙂
Dette er noe av det de skriver på hjemme siden sin: Fra skreddersydde cocktails til deilige delingstavler og latterlig gode pizzaer, vil Flight Club-familien alltid være tilgjengelig for å holde moroa (og drikkene) i gang.
Fremantle Markets. Dette historiske markedet har vært i drift siden 1897. Det er et av havnebyens mest betydningsfulle landemerker og har med rette opparbeidet seg et rykte som et av de beste reisemålene i Fremantle for både lokalbefolkning og turister, samt en ledende kilde til uavhengige varer og produkter. Her fikk vi smake på lilla vin….
Det er også en mer moderne bydel her.
Walyalup Civic Centre er det moderne administrative hjertet og et kulturelt knutepunkt i Fremantle, åpnet i 2021. Det fungerer som rådhus, bibliotek, kundesenter og samfunns lokale i Walyalup Koort.
Man finner street art i dette området også.
På vei tilbake til skipet gikk vi forbi Fremantle stasjon. Åpnet opprinnelig i 1881. Også et flott bygg.
Vi fikk litt forsinket utseiling fra Fremantle, da noen nye passasjerer var forsinket, og det var blitt mørkt da vi seilte. Vi passerte WA Maritime museum, en førsteklasses kulturell attraksjon på Victoria Quay og er kjent for sin unike, buede takkonstruksjon inspirert av det maritime miljøet.
En ny sjødag som gikk sin vante gang. Har i grunn fått litt rutiner på disse sjødagene, som går til å jobbe med bilder, og skrive reise brev. Vi gikk litt på dekk, da det var strålende sol, og deilig temperatur. Det ble servert brunch denne dagen.
På kvelden holdt Kaptein Johannes farvel tale, og alle ansatte om bord ble hedret. Dette legget av cruiset er snart over, og fra Fremantle får vi ny kaptein. Vi vil savne vår norske kaptein, som er veldig til stede, slår av en prat med gjestene om bord på sine daglige runder, og som også ofte har en vittig kommentar å komme med.
Vi har med det snart gjennomført 4 av 9 legg, og er snart halvveis i verdens cruiset.
13. Mars
Busselton
Vi lå til anker her også, og måtte ta tender båt til land. Dagen startet med sol og fint vær, og en deilig frokost ute på dekk.
Vi la til med tender båten ved Busselton Jetty. Verden nest lengste Jetty. Den er 1 841 meter lang. Dette er den lengste tre pelerte moloen (jetty) på den sørlige halvkule. Den strekker seg ut i Geographe Bay og tilbyr både togturer og et undervanns observatorium ved enden. Man kan også være med å dykke i en skulptur park her ute. Noe vi selvfølgelig ville oppleve.
Busselton Jetty UnderwaterObservatory, er et unikt, nedsenket observatorium lokalisert 8 meter under havoverflaten ved enden av den Busselton Jetty. Som en av kun seks slike undervanns observatorier i verden, gir det besøkende utsikt til over 300 marine arter og korall kledde pæler uten å bli våte.
Vi tok en liten runde i byen. Det bor i undekant av 45000 mennesker i hele Busselton kommune. De har en liten koselig by.
Busselton Museum i det historiske “Old Butter Factory”-området for lokal kultur og historie.
Vi tok en liten spasertur i Busselton Foreshore med kafeer og lekeplasser. Det er et populært, prisvinnende kystområde, kjent for sin hvite sandstrand, trygge badevann i Geographe Bay.
Vi var så på en rundtur som het smak av Margaret river. Vi startet med vinsmaking på Aravina Estate. De har også et surfe galleri her. På veien kjørte vi forbi mange vingårder.
Det var egentlig en ganske kjedelig vinsmaking vi ble tilbudt. Kun et glass hver, som måtte skylles mellom hver vin vi fikk. Vi var heller ikke veldig imponert over vinene vi fikk smake på, så ble ikke noe handling av vin her. Men det var et flott område, både ute og inne, og det var mye folk som koste seg på en lørdag. De kjøpte seg antagelig en bedre vin enn hva vi fikk.
Så var det øl smaking på Cheeky Monkey Brewing. Bryggeriet ved Margaret River er kjent for å være et prisvinnende, familievennlig sted med en avslappet atmosfære. De tilbyr et stort utvalg av håndverksøl og har en populær restaurant med naturskjønn utsikt og romslige uteområder. Vi fikk smake 4 forskjellige øl, hvorav den siste var en Ginger Ale. Her var det også litt lite folk på jobb i forhold til hvor mange vi var, og noen av oss fikk knapt smake på den siste ølen.
Vårt siste stopp på “taste of Margaret River” var på et sjokolade utsalg, Margaret River Chocolate Co. Vi trodde vi skulle på sjokolade smaking, og vår guide ga også inntrykk av det før vi ankom stedet. Men vi ble kun tilbudt det jeg kjenner som “smelte sjokolade” biter i det vi kom inn døren. Vi som kanskje hadde tenkt til å handle litt her, droppet det, da vi følte at dette kun var et “salgs” stopp.
De hadde en stor fin ute plass, og vi gikk heller ut for å se etter fugler og dyre liv. Vi så noen Kookaburra, som jeg kom ganske tett inn på.
På veien tilbake til skipet, kjørte vi forbi en flokk med kenguruer ute på et jorde.
Vi var nok ikke helt fornøyd med opplegget på stedene vi besøkte denne dagen, men var enige om at øl smakingen hadde vært det beste. Selv for oss som ikke akkurat elsker Ipa og Pale Ale. Men var fint å se områdene vi kjørte gjennom, med alle vingårdene ol. Margareth River er berømt for sin førsteklasses vinproduksjon, surfing i verdensklasse, spektakulære kalksteinshuler, vakre strender og en avslappet, kunstnerisk atmosfære.
Tilbake på skipet, var det bare å hive seg rundt, og gjøre seg klar. Kvelden var kommet for at vi skulle fremføre sangene vi hadde øvd på det siste legget. Denne gangen var det sanger som “Over the rainbow/What a Wonderful World, og en Blues Brother låt, Everybody Needs Somebody/ Gimme Some Lovin. Var nok ikke så veldig vakkert, men vi har det gøy.
Esperance i Western Australia er verdenskjent for sine ekstremt hvite sandstrender, turkise vann og kenguruer som slapper av på stranden i Lucky Bay. Byen er et knutepunkt for natur og eventyr, kjent for Cape Le Grand nasjonalpark, spektakulær kystkjøring.
Det var ganske røff sjø denne dagen, så det ble en “humpete” tender tur fra skipet til brygga. Men det gikk greit og vi kom oss i land.
Esperance Clock Tower, er en lokal attraksjon i Esperance, og vært operativt siden 2009. Den ringer hver kvarter med 15 klokker støpt i Nederland, inkludert en på 830 kg. Tårnet er bygget i en stil inspirert av gresk, romersk og renessansearkitektur. Dette lå der vi gikk ombord i bussene for utflukter.
Vi kjørte opp til utkikkspunkt som lå en liten kjøretur fra byen. Rotary Lockout. Det er et populært utkikkspunkt på toppen av en granitt knaus.
Det tilbyr fantastisk 360-graders utsikt over byen Esperance, og den nærliggende kystlinjen.
Vi kjørte videre langs hvite sandstrender, på Great Ocean Drive ut til Twilight Beach. Det var anlagt en kyst sti her også.
Vi ruslet litt rundt på Twilight beach. Selv om det ikke var den varmeste dagen, og det visstnok var rundt 16 grader i vannet, var det noen som badet. Twilight Beach i er kjent for sin blendende hvite sand, krystallklare turkise vann og skjermede bukt. Stranden er kjent som en av de tryggeste og vakreste familie strendene i området, med karakteristiske granittklipper og den populære “Jump Rock”
Rett ved siden av ligger Picnic Cove. Her er det mer populært for surfere.
Vi kjørte tilbake til Esperance, og besøkte Museum Park, Period village. Museumslandsbyen i sentrum av Esperance er en historisk attraksjon som ligger på de gamle rangeringsbanegårdene, med flyttede lokale bygninger. Den huser boutiquebutikker, søndagsmarkeder, Esperance Community Arts Centre og det anerkjente Esperance museet. Her fikk vi servert kaker og te, eller juice for de som ønsket.
Vi ruslet opp til den nye 415 meter lange Esperance Jetty. Her, som flere andre steder vi har vært den siste tiden, var det laget en fin promenade å gå på langs kysten.
Jettyen åpnet i mars 2021, som er en førsteklasses rekreasjonsbygning i betong og stål ved Esperance-stranden, med kulturarvselementer fra den opprinnelige Tanker Jetty. Det er et populært sted for fiske, fotturer og observasjon av marint liv, inkludert delfiner. Det var veldig sterk vind, så vi gikk ikke ut på jettyen.
Hvalhale-skulpturen i Esperance er et 6,5 meter høyt landemerke på strandpromenaden (fore-shore), installert i 2014 som en del av en oppgradering. Laget av kunstnerne Cindy Poole og Jason Wooldridge, kombinerer den stål, jarrah-tre og farget glass for å hedre sørkaperhvalen og områdets maritime historie.
Esperance Museum er et anerkjent lokalhistorisk museum lokalisert i en gammel jernbanebygning fra tidlig 1900-tall. Museet er kjent for sin varierte samling av pionerhistorie, maritime gjenstander, landbruksmaskiner, og spesielt vrakdeler fra NASAs romstasjon Skylab som styrtet i området i 1979. Det var også samlet mye “gammelt ræl” her, og det var et litt rotete og kaotisk museum.
Selve byen besto egentlig bare av en kort gate hvor man fant krigs museum, noen butikker, og her er det også litt gate kunst. Mest om landbruk, men også et av Jettyen..
Så var vi fornøyde med opplevelser og eventyr for denne dagen, og tok tender båt tilbake til skipet.
På kveden var det et Pree Dinner show med Cruise Director Moss and friens. Dette er en av de få showene vi går på om bord, da det virkelig er et bra show. Mr Moss spiller mange instrumenter, og vi fikk høre han både på Guitar, Piano, Saksofon og munnspill.
Port Lincoln, beliggende i Sør-Australia, er mest kjent som “Australias sjømathovedstad”. Byen er berømt for sin store fiskeflåte og produksjon av sjømat som tunfisk, østers, kongekrabber og sardiner. Den er også et sentrum for dristige dyreopplevelser, inkludert dykking med hvithaier og svømming med sjøløver Byen er en inngangsport til Eyre-halvøya, kjent for sine vakre strender.
Vi så mange fiskeoppdrett i nærheten. Det hadde blitt observert hval her når vi seilte inn tidlig på morgenen.
Vi la til langt ute på en pier, men lå sentralt til i byen. I 2026 skal det kun 3 cruise skip innom denne havnen.
Her ligger Viterra, som er en sentral, effektiv kornterminal og utskipningshavn. Anlegget håndterer store mengder korn, inkludert maltbygg, og er en av Viterras travleste terminaler med kapasitet til å laste 75 000 tonn på skip i løpet av tre dager.
Vi hadde en veldig kald og windy morgen, men det ble ganske fint utover dagen.
Det var søndag, og veldig stille i byen. Vi kjørte gjennom byen, og videre ut til Port Lincoln Marina. Her ligger fiskebåtene tett i tett.
Vi kjørte videre gjennom et industri område hvor mye av sjømaten blir tatt hånd om. Her er også mye annen industri.
Vi var oppe på et utsiktspunkt på Stanford Hill.
Det er flere veggmalerier rundt omkring her også. Man kan følge en rute rundt for å se gate kunsten. Vi passerte noen av dem.
Det er museer å besøke her, og et av dem er Maritim museum. Ligger litt utenfor byen.
Vi ruslet så litt rundt i byen. Noen forretninger var åpen, på grunn av cruise skipet. De hadde også et lite marked med lokale varer. Ellers satt det ganske mange folk på restaurantene i byen utpå dagen.
Det var en fin strand promenade å gå på her, og flere pirer. Populært for unge å gamle å fiske her.
Det var en gjeng med unge seilere som skulle utpå sjøen.
Etter lunsj gikk jeg en god tur på en kyst sti, Parnkalla trail ut fra byen. Den var veldig fint anlagt.
Jeg passerte noen flotte boliger, flere fine plasser man kan sole og bade, og kom til slutt til en stor camping plass, hvor et par store pelikaner spradet rundt, før jeg snudde og gikk tilbake igjen.
Vi så flere rosa og grå kakaduer, eller rosenkakadu rundt omkring. Noen holdt til rett ved skipet.
Vi avsluttet dagen med atter en fin solnedgang, mens vi seilte videre. 2 nye sjødager i vente, før neste havn, som er Esperance i Australia.
Kangaroo Island, ligger 13 km utenfor Sør-Australia, er kjent for uberørt natur, og over en tredjedel av øya er nasjonal park. Mangfoldig dyreliv som kenguruer, koalaer og sjøløver og pingviner. De er også kjent for førsteklasses lokal mat og vin. Det er Australias tredje største øy. Den er155 km lang og 55 km bred, men bar 1 km bred på det smaleste, Det bor rundt 5000 mennesker på øya.
Her finnes ingen kollektiv transport, så for å komme seg rundt her, må man ha en guidet tur.
Her er det ikke noen havn, så vi måtte ta tender båt inn til land. Her er noen bilder tatt fra skipet. En grå værs dag, men temperaturen ble grei utover dagen.
Vi hadde utflukt til Kangaroo Island Wildlife Park. På veien fortalte bussjåføren litt om øya. Gårdsdrift er en sentral næring på Kangaroo Island, og utgjør øyas nest største industri. Produksjonen fokuserer i stor grad på sauehold (ull og lam), hvete, raps, samt spesialprodukter som honning, olivenolje, oster og eukalyptusolje. De har vist en spesiell type bier her, som opprinnelig er fra Italia, hvorav det ble en sykdom på disse biene i Italia, og nå kjøper de friske bier fra Kangaroo Island tilbake.
Vi kjørte gjennom nasjonalparken, hvor det er mange rette strekker med vei, med tett skog på begge sider. Også store sletter med dyrket mark, og sau. Vi så også noen ihjelkjørte kenguruer langs veien.
Kangaroo Island Wildlife park
Dette var en mye mindre park enn den vi var på i Adelaide. Her var det også dyr som ikke eksisterer i Australia, og det første dyret vi så var et kattedyr.
Men man kan mate kenguruer og wallabies her også. De hadde også et par albino kenguruer i flokken, og en “rock” kenguru. Kenguruene på Kangaroo Island er ellers litt mørkere i pelsen enn på fastlandet.
Man kan også få holde koala bjørner, men det må man betale 45 australske dollar for. Men man kan komme tett opp til de allikevel uten å holde de. Like greit, da vi så en mann som ble bæsjet på når han holdt en 🙂
Litt fakta om Koalaen: Koalaen er et australsk pungdyr, ikke en bjørn, kjent for sitt stillesittende liv i eukalyptustrær. De sover opptil 18–20 timer i døgnet for å spare energi fra sin næringsfattige diett. De spiser eukalyptus blader, Eukalyptusbladene er fiberrike, giftige og næringsfattige, noe som gjør at koalaen bruker mye tid på å fordøye maten.
De hadde en Vombat der, som nok var godt voksen. Koalans nærmeste nålevende slektning, finnes kun i Australia og er blant de største gravende pattedyrene i verden.
Det gikk mange høner og haner rundt her, og en hadde slått seg ned under panseret på en gammel bil som sto i parken.
De hadde noen papegøye fugler her. Men disse Ara papegøyene lever ikke i det fri i Australia. Australia har et unikt papegøye liv med arter som lorier, kakaduer og roselaer, men ingen viltlevende araer.
Pingvinene var ikke så lett å få øye på, da de gjemte seg inne i “huset” sitt. Dverg pingviner er den eneste pingvin arten i Australia.
En annen artig liten skapning er Surikat, et lite rovpattedyr. De lever ikke i Australia.
Heller ikke disse bitte små apekattene lever i Australia. Det finnes ikke ville aper i Australia overhodet.
De hadde noen krokodiller og slanger her. De er det mange av i dette landet. Dette var nok de mindre ferskvanns krokodille.
Etter vårt besøk i Wildlife parken i Adelaide, som var fantastisk, var dette litt skuffende. Men hvis man leier en guide til å vise seg rundt, og få litt mer nærkontakt med alle dyrene, er det nok en fin opplevelse. Vi så en mor med sønn, som både var inne hos “kattene” og fikk kose med de, holdt slanger, ( ikke at det er et must for meg akkurat), og kom inn til flere av dyrene. Er du her for å se kenguruer og wallabier er det helt ok.
På veien tilbake til skipet, kjørte vi opp til en høyde hvor vi hadde utsikt til Pennington Bay.
Videre på vei tilbake, fikk vi utsikt til skipet.
På kvelden setter vi kursen videre mot Port Lincoln.
