Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Portimao- Portugal

25. Mai

Vår siste sjødag på dette verdens cruiset. Litt kjølig i været, så vi holdt oss mye inne på lugaren, med lydbok og strikking. Cruiset nærmer seg slutten, og det er på tide å begynne å pakke ned ting vi har rundt på lugaren. Blant annet magneter fra alle havnene, bursdagskort og diverse vi har hengt opp på den ene veggen som vi har samlet under disse fem månedene.

På kvelden var det Kapteinens offisielle avskjedsfest. Det er i slike stunder man innser at et verdens cruise ikke bare handler om nye stempler i passet, svingende valuta kurser og uendelige buffeter – det handler om menneskene.

Hele skipets crew ble kalt opp på scenen. Absolutt alle. Vi snakker om menneskene som har reddet oss fra skitne håndklær, servert oss drinker i storm, og smilt høflig hver gang vi har stilt de samme spørsmålene for tiende gang.

Artistene om bord dro i gang et forrykende show med sang og dans, og stemningen var magisk.

Men det var før det virkelige dramaet startet. Vår kjære verdencruise-ambassadør (som også har hatt den heroiske og tålmodige oppgaven med å lede skipskoret vårt) tok mikrofonen.

Låten? Rod Stewarts klassiker “We Are Sailing”.

Planen var nøye regissert i all hemmelighet: På andre vers skulle vi i koret reise oss opp spredt rundt om i salen som en slags musikalsk geriljagruppe. Og det gjorde vi. Vi reiste oss, trakk pusten, og koret av full hals. Deretter marsjerte vi målrettet frem mot scenen for å ta over resten av sangen sammen med ambassadøren.

Da vi kom til linjene “We are sailing, home again, ‘cross the sea…”, skjedde det noe med oss. Det som startet som et morsomt kor-prosjekt ble plutselig veldig, veldig ekte. Gåsehuden meldte sin ankomst. Øynene ble blanke. Det slo oss at vi faktisk er på vei hjem igjen. Enten det var den emosjonelle sangen, samholdet eller bare det faktum at vi har tilbrakt måneder i samme båt (bokstavelig talt), så ble det en utrolig rørende stund for oss alle. Det ble tørket flere tårer enn det ble truffet rene toner, men vakkert var det lell!

Etter en slik emosjonell berg-og-dal-bane var det bare én ting å gjøre: Trøstespise karbohydrater.

Vi søkte tilflukt på den italienske restauranten om bord, La Terrazza. Der bearbeidet vi de rørte følelsene med en fantastisk middag, god vin og dyp takknemlighet for at vi har fått oppleve dette eventyret sammen. For selv om vi seiler hjemover, har vi heldigvis noen episke måltider igjen før ankeret faller for siste gang..

26.Mai

Portimao, Portugal

Da var øyeblikket kommet som vi har skjøvet foran oss i fem måneder: Siste havn. Ankeret falt i Portimão i Portugal.

Siden vi var her i 2023, bestemte vi oss raskt for at vi ikke bare skulle traske i egne fotspor. I stedet ville vi utforske mer av den dramatiske Algarve-kysten.

Link til forrige reise hit: Spania Cruise, November 2023 | Eventyrlysten

Planen var egentlig av det friske slaget – vi skulle rase ut til Ponta da Piedade i en RIB-båt. Atlanterhavet ville det imidlertid annerledes. Bølgene var i overkant entusiastiske denne dagen, så båtturen ble avlyst. Men vi lot oss ikke stoppe! Vi hoppet på en buss i stedet, og kom oss helt opp på toppen av de berømte klippene. Og for et syn! Landskapet der oppe tar pusten fra en, med naturlige huler, grotter og fjellformasjoner som stuper rett ned i det turkise havet. Noen ganger er plan B faktisk vel så bra som plan A.

Lagos

Derfra gikk turen videre til Lagos. Dette er en utrolig koselig gammel by. Vi ruslet rundt blant historiske bygg, og flere av fasadene var dekket av de klassiske, vakre portugisiske flisene – vi er tross alt i Portugal! Gatene sydet av liv, kantet med koselige restauranter og fristende dufter.

Etter noen timer i denne idyllen bar det tilbake til Portimao og skipet. Langs veien N125 ved innkjøringen til Odiáxere finnes en stor og kjent koloni stork, hvor de hekker tett på lyktestolper, trær og hustak like ved veien.

Tilbake på skipet slo den brutale virkeligheten inn over oss: Koffertene måtte pakkes. Å prøve å stappe fem måneder med opplevelser, suvenirer og klær ned i et par kofferter krever nesten en doktorgrad i logistikk.

Kvelden ble heldigvis alt annet enn trist. Skips koret vårt hadde sin aller siste opptreden! Det ble en perfekt anledning til å synge ut de siste følelsene og ta et ordentlig avskjed med alle de fantastiske menneskene vi har blitt kjent med fra alle verdens hjørner.

Vi avsluttet kvelden i uformell og god stil. Med en skikkelig digg pizza ute på restaurant Spaccanapoli.

Den 27. mai seilte vi så inn til Lisboa.

Et siste farvel til vår Butler Utkarsh og vår Suite Attendant Sumesh som har holdt ut med oss hele denne tiden.

Det var merkelig og vemodig å gå i land og forlate det som har vært hjemmet vårt de siste fem månedene. Man lever i sin helt egen, beskyttede boble på et slikt langcruise. Tenk på det: Vi har seilt nesten jorda rundt! Vi har vært innom seks verdensdeler! Det er nesten umulig å ta inn over seg.

Vi sitter igjen med en velfylt minnebank og hjertet fullt av takknemlighet. Jeg har prøvd å gjenfortelle hele reisen underveis og lagt ut mengder med bilder på nettsiden min – og gud hjelpe meg, så mange bilder det har blitt! Det blir nok å sortere i månedene som kommer.

En dyp og inderlig takk går til alle de fantastiske ansatte om bord som har skjemmet oss bort og gjort dette til en uforglemmelig reise. Og ikke minst: En enorm takk til Elisabeth Bråthen i Berg-Hansen, som hjalp oss med å finne akkurat dette verdencruiset, og som guidet oss trygt gjennom alle forberedelser og bestillinger.

Dette var ikke bare en ferie. Dette var en stor, livslang drøm som gikk i oppfyllelse.

Takk for følget på reisen!

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Madeira- Portugal

Øya ble oppdaget av portugisiske sjømenn i 1419. Siden den var fullstendig dekket av tett skog, kalte de den rett og slett Madeira, som betyr «tre» eller «tømmer» på portugisisk. Det bor ca 260 000 mennesker på Madeira.

23. Mai

Funchal- Madeira

Etter en bedre lunsj om bord på cruiseskipet, sikret vi oss orkesterplass på dekk for å få med oss innseilingen til Funchal. Madeira viste seg umiddelbart fra sin beste side: en vanvittig frodig, kupert og nydelig øy.

Det var ikke bare naturen som fanget oppmerksomheten. Det kokte nemlig i byen! To gigantiske begivenheter krasjet i en herlig symfoni av farger og eksos: den årlige Blomster festivalen og Madeira Classic car revival. Allerede fra skipsdekket så vi bilene som sto på rekke og rad langs havne promenaden.

Her ble det raskt en strategisk deling av oppgaver. Mens jeg prioriterte det høyst nødvendige – nemlig å gå til frisøren om bord for å få orden på sveisen – stormet Øystein i land. Han hadde tross alt fått ferten av bensin lukt og måtte inn til byen for å se på biler umiddelbart.

Denne kvelden sto i festens tegn for oss som reiser på verdens cruise. Siden Funchal sto på hodet i floral prakt, var kveldens tema selvfølgelig Blomster festivalen. Kleskoden var klar: Kle dere fargerikt! Vi gjorde vårt beste for ikke å blekne i forhold til omgivelsene, og på vei ut av skipet ble vi ønsket velkommen av smilende blomster piker.

Det ble lagt inn et stopp i byen. Her fikk vi servert øyas nasjonaldrikk, Poncha. (Og enkelte tok seg et glass Madeira vin ;)) Denne lumske, men akk så gode drikken ble opprinnelig oppfunnet av fiskerne i Câmara de Lobos på 1700-tallet for å holde varmen på havet. Den lages på lokalt sukkerørsbrennevin, honning, sukker, og sitron- eller appelsinjuice. Den smaker som saft, men har en alkoholprosent som kan felle en sjømann, så vi trådte varsomt!

Byen var et syn for guder, fullstendig teppelagt med forseggjorte blomsterdekorasjoner. Denne tradisjonen (Festa da Flor) strekker seg helt tilbake til 1954, da den startet som en ren rose utstilling. I dag feires vårens ankomst i ukesvis, der høydepunktene er gigantiske parader med blomster kledde vogner, og tepper av ekte blomster i gatene,

På selve hovedarrangementet ble vi møtt av enda flere blomsterpiker og tradisjonell folkemusikkunderholdning.

Middagen ble servert i et enormt, vakkert pyntet telt, akkompagnert av underholdning.

Før vi reiste tilbake til skipet, tok vi en kvelds runde i de smale, koselige gatene i Funchals gamleby.

I Rua de Santa Maria, som er den eldste gaten i Funchal (datert tilbake til 1430) kan man se mange dekorerte dører. Det finnes også dekorerte dører i sidegatene. Det er en del av et berømt kunst- og urbant fornyelsesprosjekt kalt «Arte de Portas Abertas» (Kunst for åpne dører). Dette prosjektet har forvandlet gamlebyen i Madeiras hovedstad, Funchal, til et levende utendørs kunstgalleri.

24. Mai

Neste dag sto i bilenes og vandringens tegn. Vi gikk inn til byen for å få med oss bilracet, og her snakker vi ekte, lokal underholdning! Dette var nok ikke det voldsomme fartsrallyet oppe i fjellene, men et herlig showløp nede i byen med litt eldre, noen litt spesielle, og andre, helt vanlige bilmerker.

Vi fant oss en koselig restaurant strategisk plassert like ved veien og benket oss med litt deilig tapas. Bedre orkesterplass kunne vi ikke fått! Det var kanskje ikke den helt store motorlyden som rystet Funchal, men til gjengjeld fikk vi masse action i form av heftig dekk piping hver gang bilene skulle forsere en lokal rundkjøring. Flere av sjåførene tok oppgaven døds alvorlig og la seg så hardt inn i svingene at bilene nesten sto på to hjul! Fantastisk underholdning til gode oster og skinker.

Mette og fornøyde ruslet vi videre langs havnen og passerte det berømte CR7-museet (Ronaldo-museet). Utenfor står den massive bronsestatuen av øyas store sønn, Cristiano Ronaldo. Vi måtte selvfølgelig stoppe opp og knipse noen bilder – og ja, ryktene stemmer: statuens mest “velutstyrte” detaljer bærer sterkt preg av å ha blitt klappet og blankpusset av tusenvis av turister før oss!

Vi vandret videre inn i sentrum, hvor det også var utstilt en rekke lekre, gamle veteranbiler.

Etter en siste sjarmør etappe gjennom byen og til de historiske gatene i gamlebyen, var det på tide å søke tilflukt om bord igjen.

I kveldingen kastet cruiseskipet loss og seilte rolig ut fra Funchal. For siste gang på denne seilingen, samlet verdens cruiserne seg til en høytidelig og nydelig avskjedsmiddag om bord, mens Madeira sakte svant hen i horisonten.

Vi besøkte denne vakre øya i 2015, og fartet da mye rundt. Her er en link til hva vi så og gjorde da. Mye å se og gjøre her. Men har du fly skrekk er det kanskje ikke denne øya du bør besøke. Øya er kjent for å ha en av verdens verste landings stripe…. 😉

Madeira | Eventyrlysten

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Tenerife-Spania

22.Mai

Tenerife

Tenerife er den største og mest folkerike øya blant de sju hovedøyene i den spanske øygruppen Kanariøyene, som ligger i Atlanterhavet utenfor kysten av Nord-Afrika. Øygruppen er kjent for sitt milde klima året rundt, varierte landskap og unike vulkanske natur.

Etter en fantastisk start på Gran Canaria, våknet vi i dag opp til strålende sol og et helt nytt kapittel på cruisereisen. Tenerife sto for tur! Det var ingen tid å miste, for i dag skulle vi bytte ut havnivået med tynn luft og dramatiske fjellformasjoner. Det majestetiske fjellet Teide og den tilhørende nasjonalparken sto øverst på programmet.

Her er rapporten fra vår spektakulære dag over og under skyene:

Turen opp til nasjonalparken tok omtrent 1,5 time med buss.

På vei ut av byen passerer vi Det kjente operahuset og konserthuset i Santa Cruz de Tenerife heter Auditorio de Tenerife Adan Martin. Det ble tegnet av den verdensberømte spanske arkitekten Santiago Calatrava og sto ferdig i 2003. På grunn av den spektakulære, bueformede arkitekturen blir bygget ofte kalt for “Spanias Sydney Opera House”.

Veien slynget seg oppover i høyden. Vi kjører gjennom nåleskog med de spesielle furutrærne som vokser her, Det er en helt unik furuart som heter kanarifuru. Kanarifuruen er et av verdens mest ildfaste trær. Den har en usedvanlig tykk, lagdelt bark som beskytter kjernen mot skogbranner. Selv om treet blir helt svidd og kullsvart utvendig, kan det skyte nye, grønne skudd rett ut av den brente stammen kort tid etter en brann. De klarer seg også med veldig lite vann. Nålene fanger opp fuktighet fra de fuktige skyene som ruller inn over fjellsiden, som kondenserer til vanndråper og drypper ned til røttene.

Reiselederen sørget for et par nødvendige fotostopp underveis, slik at vi fikk foreviget den gradvise forvandlingen av landskapet. Etter hvert passerte vi den grønne tregrensen, og plutselig åpnet det seg et syn som tok pusten fra oss: Den mektige vulkanen Mont Teide raget mot den knallblå himmelen med sine 3 715 meter over havet.

Sikten var enda god ned til havet og dalen.

F

aktaene vi fikk servert var beroligende for nervene: Teide regnes i dag som en sovende vulkan. Selv om den puster ut litt gass nå og da, var det siste reelle utbruddet helt tilbake i 1909 fra Chinyero-ventilen på fjellsiden. Toppen har faktisk ikke hatt utbrudd på over 1000 år! Det var likevel fascinerende å se hvordan naturen har endret seg i takt med de historiske utbruddene. Her snakker vi om et helt vanvittig fargespill i jorda – stiene og slettene skiftet mellom dyp sort lavastein, rustrød oker og merkelige kobber nyanser. Skikkelig måne landskap.

Da vi nådde besøkssenteret, var det på høy tid med en pust i bakken. Vi forsynte oss med litt forfriskninger – kaffe, te, juice og vann akkompagnert av en fersk croissant og litt frukt – før vi dro ut for å utforske de berømte steinformasjonene som ligger rett i nærheten.

Dette området heter Los Roques de García, et knippe gigantiske og merkelige steinstøtter skulpturert av vind og vær gjennom årtusener. Her kan man også se ned på ei slette hvor det finnes flere små vulkaner.

Den aller mest kjente av dem er Roque Cinchado. Den kalles populært for “Guds finger” eller “Det steinede treet”, fordi den er smal i bunnen og bred på toppen. Den ser ut som den utfordrer alle tyngdelover der den står og svaier i balanse. Vi fikk god tid til å rusle rundt på egenhånd blant disse geologiske miraklene og knipse unike feriebilder.

Da vi satte kursen tilbake mot kysten, fikk vi oppleve et av Tenerifes mest fascinerende værfenomener. Ovenfra så vi hvordan et tykt, hvitt skylag lå som et teppe lavere nede på fjellsiden. Vi var helt overbevist om at vi kjørte rett ned i et trist og overskyet gråvær, men neida! Da vi kom gjennom tåkehavet, viste det seg at skyene hang som en krans rundt selve fjellene, mens kysten badet i sol. Naturen er jammen finurlig!

Etter en velfortjent lunsj om bord på skipet, gikk vi ut for å utforske havnebyen vår, Santa Cruz de Tenerife. Dette er øyas livlige hovedstad, kjent for sin herlige miks av moderne arkitektur, historiske bygninger og koselige, brede gågater.

Det var en herlig puls i byen. Vi kikket på de fine butikkene og de fristende restaurantene som lå tett i tett, før vi fant oss en koselig kafé. Her slo vi oss ned på uteserveringen, trygt plassert under et stort, grønt tre i skyggen. Med en kopp kaffe og et glass kaldt vann i hendene, satt vi bare og nøt folkelivet og den behagelige kanariske atmosfæren.

Klokken tikket dessverre altfor fort i dag, og vi kunne ikke drøye det for lenge i land. Rundt klokken 19:00 kastet skipet loss og seilte rolig ut på Atlanterhavet igjen.

På utseilingen fikk vi fin utsikt til Santa Cruz og øya. Takk for nå, Tenerife – du leverte, og det kan friste til gjentagelse.