Dagen startet på magisk vis da skipet gled rolig inn mot land i 7-tiden. Fra dekk 12 kunne vi se konturene av Mauritius reise seg mot morgen himmelen, mens Port Louis badet i det tidlige dagslyset. Siden dagens utflukt først startet kl. 11.30, ble det tid til både en god frokost og en oppfriskende treningsøkt for å lade batteriene til det som skulle komme.
Dagens høydepunkt var en eksklusiv “Pinch of SALT”-lunsj for verdens cruiserne på det staselige Château Mon Désir i Balaclava. Godset ligger ved ruinene av Balaclava, en gammel fransk festning fra 1700-tallet. Etter en halvtimes kjøretur ble vi møtt av de smittende rytmene fra lokale trommer og fargerik dans som satte stemningen umiddelbart.
Med et glass musserende i hånden og en rekke delikate appetittvekkere, følte vi oss virkelig velkomne. Selve lunsjen viste seg å være et kulinarisk festmåltid – en tre retter så rikholdig at den føltes som en fullverdig middag, servert i de herskapelige omgivelsene på det vakre godset.
Etter maten nøt vi stillheten med en rusletur i den frodige, velstelte hagen før bussen tok oss tilbake til Port Louis.
I stedet for å dra rett til skipet, valgte vi å gå en liten runde i Port Louise. Vi spaserte gjennom den ikoniske “Umbrella Street” med sitt fargesprakende tak av gule paraplyer.
Videre ut på den livlige Waterfront. Her fant vi oss en plass på en restaurant ved vannkanten, bestilte hver vår kalde Phoenix – øya sitt lokale stolthet – og ble sittende og se på småfiskene som spratt i overflaten. (Phoenix Beer: Navnet kommer fra byen Phoenix hvor bryggeriet ligger, og det har vært øyas mest populære øl siden 1963)
Vel tilbake på skipet med shuttle bussen, trakk vi opp på dekk 9. Her satt vi ute og nøt den friske sjøluften mens vi så inn til Port Louise. Her fikk vi også øye på Fort Adelaide som ligger på en høyde rett utenfor byen.
Dagen ble rundet av på mest uformelle og hyggelige vis med en pizza ute ved bassenget, før vi fant veien til lugaren for en tidlig kveld. Med Reunion Island som neste stopp og utflukt allerede kl. 07.45 i morgen, var det godt å få litt hvile før nye eventyr.
Bye Bye Mauritius
Vi hadde 12 dager på Mauritius i 2016, hvor vi så store deler av øya. Her er en link til reisebrevet fra den gang.
Det var nok en dag preget av Seychellenes varemerke: en skyfri himmel og en varme som kjennes som en myk klem i det du går ut på dekk. Siden Praslin er omgitt av grunne korallrev og krystallklart vann, lå skipet til anker ute i bukten. Turen inn til land med tenderbåtene ble en frisk start på dagen, med saltsprut i ansiktet og stadig bedre utsikt mot de grønne, palmekledde åsene.
Vel inne på land ventet en rundtur som virkelig satte øyas topografi i perspektiv. I en sjarmerende, trang buss beveget vi oss langs de smale og svingete veiene. I litt over en time fikk vi kjenne på øyas puls, mens sjåføren manøvrerte oss gjennom det frodige landskapet.
Pierre de l’Unité (Enhetssteinen), et politisk og historisk monument som markerer en viktig skillevei i Seychellenes historie.
Høydepunktet underveis var utvilsomt fotostoppene for å se de legendariske Coco de Mer-palmene. Disse vokser vilt kun på Praslin og naboøya Curieuse, og er omgitt av myter. Det som fascinerte oss mest, var hvor utrolig tydelig kjønnsforskjellen er:
Hunntreet bærer den verdensberømte nøtten som ligner på en kvinnelig bakdel eller et bekken. (Ikke så lett å se på bildet.) Men fant et bilde på nett som viser det bedre.
Hanntreet har lange, sylindriske blomsterstander som ikke etterlater noen tvil om det maskuline motstykket.
Det føltes nesten som å stå midt i en botanisk Edens hage mens vi studerte disse gigantiske plantene som ikke finnes noe annet sted på kloden.
Prisen på en Coco de Mer avhenger av størrelse, form og kvalitet. De selges vanligvis ferdig uthult og tørket. Hos autoriserte forhandlere som ligger prisene i 2024–2025 på mellom 2500-5000 nkr. Spesielt store eller perfekt formede eksemplarer (“Grade A”) kan koste betydelig mer, ofte over 10 000 kroner på det internasjonale samlermarkedet.
Vi gjorde flere stopp langs kysten, og spesielt ett syn festet seg på netthinnen: et lite “tempel” eller helligdom som lå pittoresk plassert ute i det turkise vannet.
Anse Lazio – Verdens vakreste strand?
Selve kronjuvelen på turen var Anse Lazio. Det er lett å forstå hvorfor denne toppen kåringer over verdens beste strender. Sanden var en åpenbaring; den var så finmalt at den føltes som svalende mel under føttene, selv i den stekende solen.
Vi bevilget oss luksusen med et par solsenger og lot timene fly.
Vi ble vitne til et vakkert strandbryllup, hvor det hvitkledde paret ga hverandre sitt ja med de ikoniske, glatte granittblokkene som bakteppe.
Vannet var perfekt temperert. Vi gikk flere turer langs vannkanten og tok hyppige dukkerter for å kjøle oss ned.
Her kan man også snorkle ved de store granitt steinene i hver ende av stranden. Det skal være mange fargerike fisk å se her. Vi hadde ikke med oss snorkel utstyret denne gangen, men hørte av noen andre at det var en veldig fin opplevelse.
Da vi omsider rev oss løs fra idyllen på Anse Lazio, bød veien tilbake til havnen på en siste liten overraskelse. Vi stoppet ved en formasjon av de karakteristiske granittsteinene som, med litt fantasi (og helt tydelige konturer), formet en gigantisk skilpadde. Det føltes som et passende punktum på naturopplevelsene, ettersom kjempeskilpadder er et av de mest kjente symbolene på Seychellene.
Vel tilbake ved kaien ventet tenderbåten på å frakte oss “hjem” til skipet. Etter en innholdsrik formiddag smakte det fortreffelig med en skikkelig lunsj i ro og mak. For å holde energinivået oppe etter all avslappingen på stranden, la vi inn en økt med trening – en god måte å riste av seg “sand-dorsheten” på.
Ettermiddagen ble tilbrakt på vår egen private balkong. Med noe kaldt i glasset ble vi sittende og se på utseilingen. Det er noe helt eget ved å se Praslin sakte gli forbi og forsvinne i horisonten mens skipet setter kurs mot nye mål, alt mens man reflekterer over en perfekt dag i paradis.
Tidlig oppe, og fikk med oss innseilingen til Colombo i morgen disen.
Colombo er sete for regjeringen, og dermed en av landets to hovedsteder. Byen er også den største på øya og landets handelssentrum. Den administrative og juridiske hovedstaden er Sri Jayawardenepura Kotte, også kalt bare Kotte. Byene ligger rett ved siden av hverandre.
By-safari og historiske hjørner Vi startet dagen med utflukten «Sights of Colombo and High Tea Experience». Navnet antydet at vi skulle være sofistikerte, så vi prøvde å se så aristokratiske ut som mulig mens bussen svingte gjennom Pettah-basaren. Kontrasten kunne ikke vært større: Fra det herlige kaoset i basaren, til den snøhvite, nyklassisistiske Town Hall som ser ut som den har gått seg vill på vei til Washington D.C.
Vi lærte også at det som før var duftende kanelplantasjer, nå er omgjort til luksuriøse eneboliger. Det er visst her man bor hvis man vil ha “den rette adressen” i Colombo. Vi cruiset også forbi Independence Square, hvor arkitekturen virkelig minner deg på at dette landet har stått støtt på egne bein siden 1948.
Gull, glitter og gaver i Gangaramaya Høydepunktet for formiddagen var Gangaramaya-tempelet. Det sies å være Colombos flotteste, og det er i alle fall det mest innholdsrike! Her snakker vi ikke bare om religiøsitet, men om en samling av skatter og gaver som ville fått en gjennomsnittlig antikvitetsforhandler til å besvime av begeistring. Det var alt fra bittesmå Buddha-statuer til enorme mengder dekorasjoner – et vakkert overflødighetshorn av et tempel.
High Tea og Calypso-takter Etter å ha sett Galle Face Green (og det fasjonable hotellet der de rike og berømte visstnok kaster glans over tilværelsen), endte vi opp på Taj Samudra hotell. Her var det duket for «High Tea».
Taj Samudra hotell. Glem tørre kjeks – her ble vi servert lekkerbiskener på rekke og rad, mens et live Calypso-band sørget for takten. Det er noe helt eget ved å sitte i Sri Lanka, drikke te som en britisk lorde, og nynne til karibiske rytmer samtidig. En herlig kulturell smeltedigel!
Lotus-tårnet og tidens tann Colombo har forandret seg siden vi var her i 2015. Det mest prangende beviset er det nye Lotus-tårnet. Med sine 350 meter strekker det seg mot skyene som en gigantisk, lilla blomst. Det har til og med en roterende restaurant i toppen – perfekt for de som vil ha utsikten servert uten å måtte snu på hodet.
23:00 – Kurs mot India Kvelden ble feiret med en hyggelig middag om bord sammen med noen andre nordmenn. Det er alltid godt å kunne lufte dagens inntrykk på morsmålet over et godt måltid. Klokken 23:00 kjente vi rystelsene i skroget idet vi la Colombo bak oss og satte kursen mot nye eventyr i India.
Takk for nå, Sri Lanka – du leverte både kaos, kultur og kaker i verdensklasse!
Den 08. April hadde vi sjødag. Vi fikk igjen se noen av disse spektakulære delfinene som leker seg i vannet.
Det var cocktail konkurranse på pool dekket, og vi var med som test panel.
Den 09. April ankommer vi Galle, vår andre havn på Sri Lanka. Galle er en historisk kystby på sørvestspissen av Sri Lanka, ca. 119 km fra Colombo, kjent for sitt UNESCO-verdensarvsted, Galle Fort, bygget av nederlendere på 1600-tallet. Byen er hovedstad i den sørlige provinsen, preget av kolonitidsarkitektur, brosteinsgater, unike kafeer og vakker havutsikt
Tidlig opp og ut i bussen Vi startet dagen før fuglene i det hele tatt hadde vurdert å våkne. Kursen ble satt ut fra Galle, og vi tilbrakte de neste to timene i en buss som manøvrerte seg gjennom det srilankiske trafikk-kaoset. Det var stor aktivitet blant fiskere, og det er mye å se på overalt. Vi stoppet langs veien for å vise respekt ved monumentet for tsunamien i 2004. Det var et sterkt møte med historien, spesielt monumentet over de som omkom i den tragiske togulykken. Man blir ydmyk av å stå der, midt i alt det vakre, og tenke på kreftene som var i sving.
Madu Ganga Vel fremme ved elven Madu Ganga, bar det rett om bord i lokale båter. Her fikk vi utdelt dagens obligatoriske tortur instrument, Redningsvesten. I 30 plussgrader og luftfuktighet som i et vaskeri, føltes vesten mest som å ha på seg en foret vinter jakke laget av isopor.
Vi tøffet avgårde ut på det åpne vannet, mens vi speidet intenst etter fugleliv og «annet liv». Vi håpet på en krokodille, men måtte nøye oss med en sprek øgle. Vi navigerte inn i mangroveskogen, der røttene klamrer seg fast som om de er redde for å drukne, og passerte både fiskeoppdrett og rekefarmer. Rekene så ut til å trives bedre i vannet enn vi gjorde i vestene våre.
Kanel-kurs Vi gikk i land på en kanelplantasje. Her lærte vi at kanel ikke bare er noe man strør på grøten på julaften, men et håndverk som krever tålmodighet og skarpe kniver. Vi fikk se hvordan barken blir til de kjente stengene, og lurer vel egentlig på om vi nå er kvalifisert til å starte egen produksjon hjemme i hagen. Det ble selvfølgelig kjøpt med både oljer og krydder – kofferten kommer til å lukte julebakst helt til neste påske.
På vei tilbake til bussen fikk vi dagens ornitologiske høydepunkt: En Kingfisher! Den var riktignok så liten at man måtte legge godviljen til for å se den, men den var der, fargerik og flott.
Tilbake i bussen satte vi kursen mot Galle igjen.
Men magen krevde sitt. Vi svingte innom Radisson Blue for lunsj. Vi spiste oss mette nok til å trenge en lur, men programmet ventet.
Galle Fort: Europa midt i Asia Galle Fort er en merkelig tidsmaskin. Det ble opprinnelig bygget av portugisere i 1588, før nederlenderne tok over og befestet det skikkelig på 1600-tallet. Inne bak murene er alt plutselig veldig «europeisk». Vi spaserte forbi den gamle nederlandske kirken og tok de obligatoriske bildene av det ikoniske fyrtårnet. De koselige handlegatene fristet med alt fra edelstener til linbukser, og det er lett å glemme at man faktisk er på en øy i Det indiske hav og ikke i en liten landsby i Nederland.
Vel tilbake på skipet fikk vi endelig kastet de svette klærne. Mens vi fordøyer dagens inntrykk (og kanelproduktene), har kapteinen satt kursen videre. I kveld seiler vi mot Colombo, mens vi ser solen gå ned over horisonten.
Takk for i dag, Sri Lanka – du er varm, vakker og lukter utrolig godt av kanel!
Sjø dager og påske helg. Det var påske brunch og påske egg jakt, og det ble pyntet til høytiden.
Vi hadde også lunsj “under the lifeboats” for verdenscruiserne.
Etter 3 nye lange dager til sjøs, skimter vi endelig land i horisonten. Trincomalee på Sri Lankas øst kyst.
07. April
Trincomalee
Innseilingen er som en dokumentar. Fargerike fiskebåterduver rolig i vannet, små øyer dukker opp som grønne perler, og midt i det hele ruver en enslig oljerigg som en påminnelse om en annen virkelighet.
Vi blir med på en lokal utflukt, og allerede langs veien er det nok å feste blikket på. Travle salgs boder, tuk-tuker i alle regnbuens farger, fiskere i vannet, og et pulserende hverdags liv.
Første stopp er Koneswaram tempel, dramatisk plassert på Swami Rock- over 2500 år gammelt. For å komme dit må vi bytte til mindre busser og kjøre gjennom Fort Frederik. Et portugisisk festningsverk fra 1600 tallet. Her møter vi noen uventede lokale. En stor flokk aksis hjort som rusler fritt rundt de historiske byggene, fullstendig vant til mennesker. Litt surrealistisk- og veldig sjarmerende.
Vi må gå et lite stykke opp til templene. Her står det fargerike salgs boder tett i tett. Her kan man også få øye på noen hjort.
Ved tempelet gjelder det å tilpasse seg. Skoene må av, og varme steiner og skitt og lort, gjør sokker til en luksusvare.
Det første man blir møtt av, er en stor Shiva Statue.
Det er også flere gude statuer rundt omkring her oppe.
Skuldre og knær må dekkes til før man slipper inn i selve tempelet, mens mennene som er med på messen må kle av seg på overkroppen. Hodeplagg må også av. Her er det noen aper som også følger med på messen. Eller kanskje de bare er interessert i alt det spiselige som blir ofret til gudene?
Man får utsikt over havet som strekker seg uendelig utover, og kan se bort på stranden og byen som et fargerikt teppe bortenfor oss.
Vi blir stående litt og vente på små bussene som skal ta oss tilbake til hovedbussen, da det kommer en gjeng med apekatter her også.
Vi kjører videre, og passerer klokketårnet i Trincomalee. Tårnet representerer byens rike maritime historie og fungerer som et kjent orienteringspunkt.
Vi ender opp ved JKAB Beach Resort på Uppuveli Beach. Første inntrykket? Litt slitent, men beliggenheten veier opp for det, rett på stranden, med fargerike fiskebåter langs vannkanten.
Vi spør personalet om det er mulig å bli igjen her, for litt strandliv, sol og bading. Det er ikke noe problem. Personalet tryller frem madrasser til de harde betong solsengene, håndklær og parasoll, og vi får tom et eget hotell rom som skifte rom. Ikke verst, spesielt siden vi er de eneste gjestene på hele stranden. Vi er nok litt utenfor sesong…
Sanden er glovarm- så varm at vi nærmest spurter ned til vannet. Men belønningen er et krystall klart, avkjølende hav som føles helt perfekt. Eller så veldig avkjølende var det egentlig ikke. Temperaturen på vannet er over 30 grader.
Vi rusler en tur langs stranden, men idyllen har en bakside. Søppel ligger spredt flere steder, og løshunder vandrer rundt. Det er et lite stikk av realiteten midt i paradis følelsen. Et land med enorme kvaliteter, men også tydelige utfordringer.
Etter et par timer begynner varmen å vinne. Når gradestokken bikker 36 grader, blir det litt for intenst. Vi bestemmer oss for å returnere til skipet med en annen gruppe som er innom for forfriskninger.
Regningen vi fikk for oppholdet var nesten ikke til å tro. Vi hadde kjøpt en øl, og vi fikk bruke fasilitetene deres, og de fikset og ordnet. Litt over 30 Nkr var hva vi betalte. Prisene på Sri Lanka kan man ikke klage på.
Tilbake om bord venter en god lunsj, og ikke minst aircondition. Resten av dagen tilbringes i kjølige omgivelser, med lydbok på øret og en liten treningsøkt.
Vi seilte videre i 20 tiden, og passert oljeplattformen fullt opplyst.
Trincomalee er en destinasjon full av kontraster. Eldgamle templer og kolonihistorie.
Naturlig skjønnhet og utfordrende realiteter
Enkle omgivelser, men varm og raus gjestfrihet,
Det er ikke perfekt, men det er ekte.
I dette området, utspant seg hovedsakelig i de nordlige og østlige delene av øya, en borgerkrig i over 30 år, som avsluttet så sent som i 2009.
Den 2. April hadde vi en ny sjødag. Var en veldig varm dag, men vi orket en halv times gå tur på dekk på ettermiddagen. Dagen gikk i sin vante gang med lydbok, trening og fikk en liten omvisning på maskin rommet.
Igjen en fantastisk vakker solnedgang.
03. April
Phuket
Et sted vi allerede har blitt godt kjent med gjennom flere besøk. Vi har tidligere brukt dager på å utforske praktfulle templer og beundre de mange buddha statuene som preger landskapet. Denne gangen fristet det mer med ro og hvile enn sightseeing, så vi bestemte oss for å gi oss selv en deilig strand dag.
Skipet hadde organisert transport til en resort omtrent en times kjøretur unna- Thani Laguna Resort, vakkert plassert ved Bang Tao stranden.
Allerede ved ankomst kunne vi senke skuldrene. Stranden var lang og innbydende, med myk sand under føttene og krystall klart vann som glitret i solen.
Vi tok oss en rolig spasertur langs strandkanten, og lot bølgene skylle over tærne og nøt å være tilbake i Thailand.
Denne stranden var litt i overkant overbefolket enkelte steder, i forhold til hva vi foretrekker. Men ikke så rart, når det var så varmt i luften, og vannet holder rundt 30 grader.
Lunsjen som ble servert var både smakfull og rikelig, med forfriskende drikke til. Da vi spurte etter en iskald øl, fikk vi servert den på en måte som virkelig satte prikken over i-en. I en vinkjøler fylt med is. Små detaljer som gjør opplevelsen minneverdig.
Det ble en dag akkurat slik vi ønsket. Avslappende og behagelig, helt uten stress, og timene gikk så altfor fort.
Vi var med på en bedre lunsj arrangert av kjøkkensjefen og en vin kelner, og fikk servert en 4 retters lunsj med tilhørende viner til.
Vi hadde utrolige varme dager, med rundt 30-35 grader, og rolig sjø. Ble noen runder på jogging tracken på ettermiddag/kveld, når solen ikke varmet så mye lenger.
Vi passerte igjen Equator, og Kong Neptun kom på besøk. En ekvatordåp, eller linjedåp, er en tradisjonell seremoni på skip når man krysser ekvator, der førstegangs reisende “døpes” for å bli fullbefarne sjøfolk. Seremonien ledes av en utkledd Kong Neptun, med følge, og involverer spøkefull behandling, og de må kysse en fisk.
Det var kapteinens avskjeds seremoni som det er på slutten av hvert cruise. Vi hadde en ny forestilling med koret med de nye sangene vi hadde øvet på i løpet av det siste legget, og det ble arrangert en verdens cruise middag med pre coctail party i solnedgang på det øverste dekket på skipet.
30. Mars
Singapore
Innseiling tidlig på morgenen, og sola titter frem og lyser opp noen bygninger som ligger inn mot cruise havnen.
Singapore leverte som alltid. Varmt, travelt og fullt av kontraster.
Første stopp var Orchard Road, og vi gikk rett inn i en av de enorme shopping mallene. Der inne føltes det nesten som vi hadde gått oss vill i en luksus verden- Prada, Gucci, og alt som får lommeboka til å gråte litt stille. Vi skjønte ganske raskt at dette kanskje ikke var stedet for spontan handling, så vi gikk videre på jakt etter noe litt mer….. menneskelig priset.
Heldigvis oppdaget vi et slags hemmelig nivå- under bakken! Her kunne man vandre i evigheter mellom butikker, restauranter og små spisesteder, helt skjermet fra varmen ute. Singapore er tydeligvis designet for folk som ikke liker å svette.
Neste stopp var på Marina Bay Sands. Vi tok oss en tur utenfor for å nyte “utsikten” som egentlig er ganske spektakulær.
Planen var å ta en tur opp på toppen av Marina Bay Sands. Men da vi så prisen på over 30 Singapore dollar pr pers, slo vi det fra oss. “Nei nei, vi har jo vært der før”, sa vi. Litt i overkant å betale for å kanskje være der et kvarter.
Vi ruslet videre rundt i senteret, før vi gikk ut til en av de mest spesielle Apple Store butikkene vi har sett. Nesten som en glass boble som flyter på vannet. Litt mer fancy enn å kjøpe lade kabel på El-kjøp for å si det sånn.
Siste stopp for dagen var Chinatown Singapore. Her var stemningen en helt annen. Fargerike bygninger, små butikker og mye liv. Det ble selvfølgelig en liten pit stop med mat og drikke, for man må jo holde energien oppe når man er turist på heltid.
Til slutt bar det tilbake til skipet. Vi vurderte faktisk å ta en tur ut igjen på kvelden siden vi hadde overnatting i Singapore, men realiteten traff oss ganske hardt. Slitne bein vant over eventyrlysten, så det ble en rolig kveld om bord i stedet. Og helt ærlig? Det var kanskje akkurat det vi trengte.
31. Mars
Sentosa- Singapore
Dag 2 i Singapore, og vi var klare for nye eventyr. Denne gangen til Sentosa Island. En øy som i praksis er laget for en ting: Å sørge for at du aldri kjeder deg. Litt som et gigantisk ferieprosjekt der noen har sagt: “Hva om vi bare bygger alt som er gøy på et sted?”
Vi startet dagen med Cable Car over til øya, og det var ikke bare en transport etappe, men en opplevelse i seg selv. Gondolen svevde rolig over havet, og rett over skipet vårt. Litt surrealistisk å se “hjemmet” sitt fra lufta og tenke, der bor vi faktisk akkurat nå.
Vel fremme fortsatte vi eventyret med enda en gondol. Her får man utsikt til de fine strendene som ligger på yttersiden av øya.
Vi fant en skyline, som førte til fort Silosa. Turen gikk gjennom grønne områder hvor vi plutselig gikk fra fornøyelses park modus til fugle titting safari. Vi speidet etter fugler, og jammen fikk vi ikke øye på noen også.
Fort Siloso er Singapores eneste bevarte kystfort, beliggende på Sentosa Island. Bygget av britene på 1880-tallet for å beskytte Keppel Harbour, fungerer det nå som et gratis krigshistorisk museum med originale kanoner, underjordiske tunneler og “Surrender Chambers” som viser overgivelsene under andre verdenskrig.
Etterpå tok vi samme vei tilbake, og fortsatte videre til en annen del av øya. Her åpnet landskapet seg opp til et stort overbygd område med shopping, liv og røre.
Vi passerte Universial Studios, som fristet litt mer enn vi kanskje ville innrømme, og til og med et område inspirert av Harry Potter.
Men dagens høydepunkt ventet inne på S.E.A Aquarium. Og for et sted. Her snakker vi gigantiske akvarier hvor haier glir forbi som om de eier stedet. Majestetiske sting rays som svever som undervanns tepper, og fisker i alle mulige farger og fasonger. Mange kjente vi igjen fra snorkel turer vi har hatt tidligere.
Vi gikk gjennom undervanns tunneler, og følte oss nesten som en del av havet, bortsett fra det faktum at vi fortsatt måtte gå og ikke svømme.
Her var også skjellet av en hval, som man kan gå inn i.
Tiden fløy, som den gjerne gjør når man står og stirrer på fisk litt lenger enn man hadde planlagt.
Da vi kom ut igjen, hadde været bestemt seg for å skifte humr. Regnet bøttet ned. Et perfekt signal om at det var på tide å vende snuta tilbake mot gondolen og skipet.
På ettermiddagen seilte vi videre mot Port Klang, og Kuala Lumpur.
Singapore er verdens nest største kontainer havn, og havnen ville ingen ende ta. Det samme med alle laste skipene som ligger her.
I morgen, Ny dag, nytt land, og garantert nye historier.
Vi heiv oss i en taxi og tok turen til Sanur. Vi passerte templer hvert tredje minutt, små, store, gyldne, mosegrodde, og vi begynte å lure på om hver rundkjøring hadde sin egen Ogoh-ogho statue , og hvert veikryss hadde sin egen skytsgud.
Sanur viste seg å være akkurat det vi trengte. Roligere enn kuta, men fortsatt levende.
Vi ruslet gjennom det flotte Icon Bali Mall, hvor aircondition traff oss som en religiøs åpenbaring. Der inne var det butikker så fancy at vi vurderte å oppgradere garderoben litt, men vi klarte å begrense oss.
Langs stranden gikk vi på en perfekt asfaltert sti. På den ene siden, turkist hav, på den andre luksus resorter og og strandbarer.
Langs stranden ligger flere fargerike trebåter, som ser ut som de har blitt malt av en med koffein overskudd.
Tilbake til skipet. Vi satte oss litt ute på balkongen på lugaren og fulgte med på alle vann aktivitetene utenfor. Vi så over til Nusa Dua, som var stedet vi bodde, forrige gang vi var på Bali.
Paddy To Plate- fra risplante til fest.
På ettermiddagen ventet noe mer eksotisk enn vår vanlige middag. Et “Paddy to Plate” arrangement.
Vi ble kjørt til Kurasu Resort i Ubud, en tur som føltes som en dokumentar film i levende live. Vi kjørte gjennom landsbyer som Kemenhu, og etter det hadde vi offisielt sett flere templer enn vi trodde eksisterte i hele verden.
Ved ankomst, ble vi møtt med forfriskninger. Vi ble tilbudt massasje, smake oss igjennom lokale retter, risvin og Arak Bali som er en tradisjonell, balinesisk 30-60% brennevin, laget av fermentert kokosnøttblomstssaft, palmesevs eller ris. Dette var en “hva skjedde med ansiktet mitt?” opplevelse.
Rett utenfor hotellrommene lå rismarkene. Så perfekt at vi nesten følte oss som statister i en reklame for indre ro.
Det var dekket flotte bord, hvor vi fikk smake oss gjennom lokale retter. En endeløs prosesjon av smaker som fikk smaksløkene til å danse før vi selv rakk å gjøre det.
Kvelden utviklet seg til noe helt annet enn vi hadde sett for oss. Gamelan musikken startet. En hypnotisk symfoni av metalliske toner som fikk oss til å lure på om vi hadde gått inn i en annen dimensjon.
Så kom Kecak dansen. Gutter som sitter i ring, ropende “cak-cak-cak” i en rytme som var både fascinerende og litt… intens.
Og så kom prikken over ièn- Ogoh-Ogoh figuren kom ut i natten’. Store dramatiske skapninger som så ut som de kunne skremme selv våre reiseforsikringer. De ble båret gjennom mørket i en slags rituell parade, og vi prøvde å forstå om dette var kunst, religion eller bare Bali som viste seg fra sin mest spektakulære side.
Etter en opplevelses rik aften, var det deilig å komme tilbake til skipet, og det ventet flere overraskelser her også.
2 nye sjødager med rolig sjø, varmt og fint vær. Vi seiler oppover Vestkysten av Australia i India havet. Temperaturen i havet her er også varmt, rundt 30 grader.
Det er masse aktiviteter om bord på sjødager man kan være med på. Kokke kurs, danse klasser, Bridge kurs, fargelegging, male kurs, og nå var det også sko pusser kurs.
På soldekk ble det rigget til Australian Dinner Barbeque den 20. Mars. Vi våget oss på både kenguru og krokodille kjøtt. Mr Moss underholdt oss under middagen, og etterpå ble det Deck Party og Rock The Boat.
Sjødag nr 2 ble en rolig dag, og på kvelden tok vi oss kun en pizza på dekk. Igjen en flott dag, med vakker solnedgang. Stille før stormen…
22. Mars
Darwin
Vårt stopp i Darwin ble kort. Syklonen Narelle er på vei inn over Nord Australia, og det var ventet mye nedbør i området. Det gjaldt å komme seg videre før været virkelig slo til.
Alle utflukter ble kanselert. Vi rakk likevel en liten runde i byen, en effektiv gå tur.
Turen gikk gjennom Waterfront, hvor det meste av restauranter nå var stengt på morgenen. Her er det laget en krokodille fri bystrand, og tross regnværet var folk ute og badet. Varmt var det jo uansett.
Videre over Sky Bridge, og forbi noen ruiner.
I gågata var det også helt dødt, selv om noen forretninger hold åpent denne søndagen på grunn av cruise skipet som lå i byen.
Videre langs fargerike veggmalerier, før vi endte opp i Bicentennial park. Her ligger krigsminne merke til minne om at Darwin ble bombet av Japan under krigen.
Vi prøvde å late som det ikke regnet noe særlig enda. men vi ble noen søkk våte eventyrere. Både fra regnet utenfra, og fra varmen og klamt regntøy. Men vi fikk da oss en runde på en times tid, og fikk frisket opp minnene fra forrige gang vi var her, for 10 år siden.
Vi er nå ferdige med Australia for denne gang, og seiler videre mot Lombok, Indonesia. Men først, 2 nye sjø dager, hvor vi håper å slippe unna det verste uværet, og i hvert fall unna Narelle.
Er vel egentlig små bekymringer, når man vet hva som foregår ute i verden om dagen. Man får litt perspektiv, og kanskje en liten dose dårlig samvittighet. Der ute- geopolitisk uro, oljepriser over 100 dollar fatet og skip som ikke tør seile. Her om bord er vår største bekymring om vi skal ta dessert før eller etter kaffe. Men hvem vet. Kanskje vi får kjenne det på kroppen når vi nærmer oss Sri Lanka og India….
Vi hadde hatt en sjødag, og kom så til Geraldton. En kystby i Vest-Australia. Byen tilbyr et middelhavsklima, og har flere hvite strender. Det bor ca 40 000 mennesker her.
Vi lå inne i industri havnen, og fikk ikke lov til å gå her på egenhånd, så vi måtte ta shuttle buss, eller være med på en utflukt for å komme ut av havnen.
Geraldon er logistikk knutepunkt for gruvedriften. Hovedfokuset er utskiping avjernmalm, samt utvinning og håndtering av mineral sand, base-metaller (sink, kopper, bly), nikkel, gull, talkum og granat fra nærliggende gruver.
Hovednæringene inkluderer også fiske, særlig rock lobster, landbruk og turisme. Geraldton er verdensledende innen fangst og eksport av Western Rock Lobster, også kjent som krepse hummer eller “crayfish”, som de sier her.
Point Moore fyrtårn, er et ikonisk 34 meter høyt, rød- og hvitstripet tårn, kjent som det første fyrtårnet i helstål bygget på det australske fastlandet i 1878. Stasjonen ligger på Willcock Drive, og er fortsatt i drift. Det tilbyr et populært, pittoresk sted for bilder og kyst utsikt.
Geraldon museum viser blant annet de arkeologiske rikdommene fra fire nederlandske skipsvrak – Batavia, Gild Dragon, Zuytdorp og Zeewijk – vises i Skipsvraks galleriet.
Yamaji-historie og kultur, samt regionens unike naturlandskap og marine miljø.
Vi gikk en liten tur på promenaden langs Batavia Marina. Her ligger det en restaurant, og vi kom bort og fikk sett utover Geraldon Beach. Det var en veldig varm dag, så det var flere og badet her på en mandag formiddag.
St Francis Xavier Cathedral. Dette er byens mest kjente arkitektoniske perle. En unik blanding av romansk, spansk og bysantinsk stil med karakteristiske oransje striper og kupler. Bygget i tre faser mellom 1916 og 1938.
Her fikk vi veldig god tid, så vi ruslet en tur ned til handlegaten, Marine Terrace i sentrum. Her var det ganske så stille, men klokka var jo også bare 10.30. Det er en kopi av fyret i hver rundkjøring.
Vi gikk forbi noen trær som var fulle av hvite kakaduer som hvilte i skyggen.
Horizon, eller “Horizon Ball” er en populær 1,5 meter høy akrylkuleskulptur plassert på Beresford Foreshore. Visuell effekt. Fylt med 1 800 liter vann, fungerer kulen som en massiv linse som danner et opp/ned bildeav den omkringliggende kystlinjen og horisonten. Beste tiden er vist å være her ved solnedgang, og se solen som går ned “opp ned”.
Fin strand her også.
HMAS Sydney II Memorial ligger på Mount Scott. Dette nasjonale minnesmerket er dedisert til de 645 besetningsmedlemmene som gikk tapt da skipet sank under andre verdenskrig i 1941.
Det er flere skulpturer her som har diverse meninger.
Dome of Souls: En kuppel bestående av 645 sølvmåker i rustfritt stål, én for hver sjømann som gikk tapt.
Wall of Remembrance: En minnevegg i sort granitt med navnene og bildene til alle de omkomne.
The Waiting Woman: En bronsestatue av en kvinne som skuer utover havet mens hun venter på nyheter om skipet.
The Stele: En dramatisk form som representerer skipets baug.
Pool of Remembrance: Et reflekterende basseng som bidrar til en fredfull atmosfære
Her får man utsikt over byen. Her ser vi også skipet vårt som ligger på denne litt spesielle gruve havnen.
Vi ble dratt ut fra havnen med taue båter, og på utseilingen passerte vi det populære fyret.
Fremantle, lokalt kjent som «Freo», er en livlig, historisk havneby i Vest-Australia som ligger 30 minutter fra Perth. Kjent for sin godt bevarte viktorianske arkitektur, maritim historie og det ikoniske Fremantle Markets.
Det bor ikke mer enn litt over 36 000 mennesker i Fremantle, men for en by! Her har de mye å tilby innbyggerne sine.
The Round House i Fremantle er Vest-Australias eldste offentlige bygning, åpnet i 1831 som et fengsel for den tidlige Swan River-kolonien. Den 12-kantede bygningen ligger på Arthur Head og er i dag en populær turistattraksjon med historiske utstillinger, utsikt over Bathers Beach og en daglig kanonsalutt kl. 13:00
I dette området ligger flere av de flotte Viktorianske bygningene. High Street er hovedgaten som går gjennom byen. Gaten går forbi historiske landemerker, inkludert Round House, Fremantle Town Hall og Fremantle War Memorial, gjennom Fremantle West End Heritage-området og gjennom to by torg.
Kjørte forbi Fremantle Prison. Det er kjent for å være Australias best bevarte fengsel bygget av straffanger på 1800-tallet, og er Vest-Australias eneste kulturminne på UNESCOs verdensarvliste. Det var i drift i 136 år (til 1991) og er kjent for sin brutale historie med pisking, hengninger, fange opprør og dramatiske rømninger.
Fremantle War Memorial er et krigsminnesmerke som ligger på Monument Hill Memorial Reserve. Her fikk vi utsikt til havnen og skipet.
Perth
Vi dro videre inn til Perth. En kjøretur på ca 30 minutter. Perth er West Australias hovedstad, med mer enn 2,6 mill mennesker.
Vi stoppet for en foto stopp ved Matagarup Bridge, som er en hengebro for fotgjengere som krysser Swan River.
Elisbeth Quay i Perh er et veldig koselig havne område. De er også kjent for sitt klokke tårn.
Kings Park er både en av verdens største og vakreste indre byparker, og også et rikt kulturarvsted. Her får man god utsikt over Perth by.
På vei tilbake til Fremantle kjørte vi forbi noen strender, blant annet Cottesloe Beach, og områder med flotte villaer,
Vi var i Perth for 10 år siden, og da var vi her i 3 dager. Hvis du vil vite mer om Perth, kan du lese om det her:
Tilbake på skipet, tok vi en lunsj om bord før vi ville utforske Fremantle videre på egenhånd.
Vi gikk fra skipet langs havnen, og gikk innom en markedshall, E Shed markets, som ligger her. Her finner man også antikvitets forretninger.
I Victoria Quay Havneområdet finner man en statue av Bon Scott fra gruppa AC/DC. Han var født i Skottland, men flyttet til Melbourne i Australia sammen med familien da han kun var 6 år, og senere slo han seg ned i Fremantle i Perth. Med sin raspete stemme og ville scene opptreden var han med på å forme bandets suksess på album som Highway to Hell, før han døde av akutt alkoholforgiftning, kun 33 år gammel.
Victoria Quay Havneområdet. Et aktivt havneområde som kombinerer industriell sjarm med restauranter, det maritime museet og fergeforbindelser, inkludert moderne barer som Gage Roads Brewery. Det var lørdag, og det krydde av folk her, som enten var ute og spiste og koste seg, eller var på en pub for å se Fotball.
Esplanade hotell fra1850. Det er kjent for sin klassiske arkitektur, sentrale beliggenhet i hjertet av Fremantle.
Vi gikk rundt i gatene. Dette er en fantastisk fin by, med mange fine bygg. Gate skiltene her er også veldig sjarmerende.
Ett skilt ved en dør vekket nysgjerrigheten vår, og vi gikk inn. Her kom vi inn til den kuleste “Dart” baren. Det var mange rom, og områder hvor man kunne spille dart, og det var også steder hvor folk bare kunne sitte. Det var også uteservering i en bak hage. Det var tydelig veldig populært, og det var masse folk her allerede i 15-16 tiden, både utdrikkingslag og vennegjenger. Et sånt sted skulle vi hatt der hjemme 🙂
Dette er noe av det de skriver på hjemme siden sin: Fra skreddersydde cocktails til deilige delingstavler og latterlig gode pizzaer, vil Flight Club-familien alltid være tilgjengelig for å holde moroa (og drikkene) i gang.
Fremantle Markets. Dette historiske markedet har vært i drift siden 1897. Det er et av havnebyens mest betydningsfulle landemerker og har med rette opparbeidet seg et rykte som et av de beste reisemålene i Fremantle for både lokalbefolkning og turister, samt en ledende kilde til uavhengige varer og produkter. Her fikk vi smake på lilla vin….
Det er også en mer moderne bydel her.
Walyalup Civic Centre er det moderne administrative hjertet og et kulturelt knutepunkt i Fremantle, åpnet i 2021. Det fungerer som rådhus, bibliotek, kundesenter og samfunns lokale i Walyalup Koort.
Man finner street art i dette området også.
På vei tilbake til skipet gikk vi forbi Fremantle stasjon. Åpnet opprinnelig i 1881. Også et flott bygg.
Vi fikk litt forsinket utseiling fra Fremantle, da noen nye passasjerer var forsinket, og det var blitt mørkt da vi seilte. Vi passerte WA Maritime museum, en førsteklasses kulturell attraksjon på Victoria Quay og er kjent for sin unike, buede takkonstruksjon inspirert av det maritime miljøet.
En ny sjødag som gikk sin vante gang. Har i grunn fått litt rutiner på disse sjødagene, som går til å jobbe med bilder, og skrive reise brev. Vi gikk litt på dekk, da det var strålende sol, og deilig temperatur. Det ble servert brunch denne dagen.
På kvelden holdt Kaptein Johannes farvel tale, og alle ansatte om bord ble hedret. Dette legget av cruiset er snart over, og fra Fremantle får vi ny kaptein. Vi vil savne vår norske kaptein, som er veldig til stede, slår av en prat med gjestene om bord på sine daglige runder, og som også ofte har en vittig kommentar å komme med.
Vi har med det snart gjennomført 4 av 9 legg, og er snart halvveis i verdens cruiset.
13. Mars
Busselton
Vi lå til anker her også, og måtte ta tender båt til land. Dagen startet med sol og fint vær, og en deilig frokost ute på dekk.
Vi la til med tender båten ved Busselton Jetty. Verden nest lengste Jetty. Den er 1 841 meter lang. Dette er den lengste tre pelerte moloen (jetty) på den sørlige halvkule. Den strekker seg ut i Geographe Bay og tilbyr både togturer og et undervanns observatorium ved enden. Man kan også være med å dykke i en skulptur park her ute. Noe vi selvfølgelig ville oppleve.
Busselton Jetty UnderwaterObservatory, er et unikt, nedsenket observatorium lokalisert 8 meter under havoverflaten ved enden av den Busselton Jetty. Som en av kun seks slike undervanns observatorier i verden, gir det besøkende utsikt til over 300 marine arter og korall kledde pæler uten å bli våte.
Vi tok en liten runde i byen. Det bor i undekant av 45000 mennesker i hele Busselton kommune. De har en liten koselig by.
Busselton Museum i det historiske “Old Butter Factory”-området for lokal kultur og historie.
Vi tok en liten spasertur i Busselton Foreshore med kafeer og lekeplasser. Det er et populært, prisvinnende kystområde, kjent for sin hvite sandstrand, trygge badevann i Geographe Bay.
Vi var så på en rundtur som het smak av Margaret river. Vi startet med vinsmaking på Aravina Estate. De har også et surfe galleri her. På veien kjørte vi forbi mange vingårder.
Det var egentlig en ganske kjedelig vinsmaking vi ble tilbudt. Kun et glass hver, som måtte skylles mellom hver vin vi fikk. Vi var heller ikke veldig imponert over vinene vi fikk smake på, så ble ikke noe handling av vin her. Men det var et flott område, både ute og inne, og det var mye folk som koste seg på en lørdag. De kjøpte seg antagelig en bedre vin enn hva vi fikk.
Så var det øl smaking på Cheeky Monkey Brewing. Bryggeriet ved Margaret River er kjent for å være et prisvinnende, familievennlig sted med en avslappet atmosfære. De tilbyr et stort utvalg av håndverksøl og har en populær restaurant med naturskjønn utsikt og romslige uteområder. Vi fikk smake 4 forskjellige øl, hvorav den siste var en Ginger Ale. Her var det også litt lite folk på jobb i forhold til hvor mange vi var, og noen av oss fikk knapt smake på den siste ølen.
Vårt siste stopp på “taste of Margaret River” var på et sjokolade utsalg, Margaret River Chocolate Co. Vi trodde vi skulle på sjokolade smaking, og vår guide ga også inntrykk av det før vi ankom stedet. Men vi ble kun tilbudt det jeg kjenner som “smelte sjokolade” biter i det vi kom inn døren. Vi som kanskje hadde tenkt til å handle litt her, droppet det, da vi følte at dette kun var et “salgs” stopp.
De hadde en stor fin ute plass, og vi gikk heller ut for å se etter fugler og dyre liv. Vi så noen Kookaburra, som jeg kom ganske tett inn på.
På veien tilbake til skipet, kjørte vi forbi en flokk med kenguruer ute på et jorde.
Vi var nok ikke helt fornøyd med opplegget på stedene vi besøkte denne dagen, men var enige om at øl smakingen hadde vært det beste. Selv for oss som ikke akkurat elsker Ipa og Pale Ale. Men var fint å se områdene vi kjørte gjennom, med alle vingårdene ol. Margareth River er berømt for sin førsteklasses vinproduksjon, surfing i verdensklasse, spektakulære kalksteinshuler, vakre strender og en avslappet, kunstnerisk atmosfære.
Tilbake på skipet, var det bare å hive seg rundt, og gjøre seg klar. Kvelden var kommet for at vi skulle fremføre sangene vi hadde øvd på det siste legget. Denne gangen var det sanger som “Over the rainbow/What a Wonderful World, og en Blues Brother låt, Everybody Needs Somebody/ Gimme Some Lovin. Var nok ikke så veldig vakkert, men vi har det gøy.
Esperance i Western Australia er verdenskjent for sine ekstremt hvite sandstrender, turkise vann og kenguruer som slapper av på stranden i Lucky Bay. Byen er et knutepunkt for natur og eventyr, kjent for Cape Le Grand nasjonalpark, spektakulær kystkjøring.
Det var ganske røff sjø denne dagen, så det ble en “humpete” tender tur fra skipet til brygga. Men det gikk greit og vi kom oss i land.
Esperance Clock Tower, er en lokal attraksjon i Esperance, og vært operativt siden 2009. Den ringer hver kvarter med 15 klokker støpt i Nederland, inkludert en på 830 kg. Tårnet er bygget i en stil inspirert av gresk, romersk og renessansearkitektur. Dette lå der vi gikk ombord i bussene for utflukter.
Vi kjørte opp til utkikkspunkt som lå en liten kjøretur fra byen. Rotary Lockout. Det er et populært utkikkspunkt på toppen av en granitt knaus.
Det tilbyr fantastisk 360-graders utsikt over byen Esperance, og den nærliggende kystlinjen.
Vi kjørte videre langs hvite sandstrender, på Great Ocean Drive ut til Twilight Beach. Det var anlagt en kyst sti her også.
Vi ruslet litt rundt på Twilight beach. Selv om det ikke var den varmeste dagen, og det visstnok var rundt 16 grader i vannet, var det noen som badet. Twilight Beach i er kjent for sin blendende hvite sand, krystallklare turkise vann og skjermede bukt. Stranden er kjent som en av de tryggeste og vakreste familie strendene i området, med karakteristiske granittklipper og den populære “Jump Rock”
Rett ved siden av ligger Picnic Cove. Her er det mer populært for surfere.
Vi kjørte tilbake til Esperance, og besøkte Museum Park, Period village. Museumslandsbyen i sentrum av Esperance er en historisk attraksjon som ligger på de gamle rangeringsbanegårdene, med flyttede lokale bygninger. Den huser boutiquebutikker, søndagsmarkeder, Esperance Community Arts Centre og det anerkjente Esperance museet. Her fikk vi servert kaker og te, eller juice for de som ønsket.
Vi ruslet opp til den nye 415 meter lange Esperance Jetty. Her, som flere andre steder vi har vært den siste tiden, var det laget en fin promenade å gå på langs kysten.
Jettyen åpnet i mars 2021, som er en førsteklasses rekreasjonsbygning i betong og stål ved Esperance-stranden, med kulturarvselementer fra den opprinnelige Tanker Jetty. Det er et populært sted for fiske, fotturer og observasjon av marint liv, inkludert delfiner. Det var veldig sterk vind, så vi gikk ikke ut på jettyen.
Hvalhale-skulpturen i Esperance er et 6,5 meter høyt landemerke på strandpromenaden (fore-shore), installert i 2014 som en del av en oppgradering. Laget av kunstnerne Cindy Poole og Jason Wooldridge, kombinerer den stål, jarrah-tre og farget glass for å hedre sørkaperhvalen og områdets maritime historie.
Esperance Museum er et anerkjent lokalhistorisk museum lokalisert i en gammel jernbanebygning fra tidlig 1900-tall. Museet er kjent for sin varierte samling av pionerhistorie, maritime gjenstander, landbruksmaskiner, og spesielt vrakdeler fra NASAs romstasjon Skylab som styrtet i området i 1979. Det var også samlet mye “gammelt ræl” her, og det var et litt rotete og kaotisk museum.
Selve byen besto egentlig bare av en kort gate hvor man fant krigs museum, noen butikker, og her er det også litt gate kunst. Mest om landbruk, men også et av Jettyen..
Så var vi fornøyde med opplevelser og eventyr for denne dagen, og tok tender båt tilbake til skipet.
På kveden var det et Pree Dinner show med Cruise Director Moss and friens. Dette er en av de få showene vi går på om bord, da det virkelig er et bra show. Mr Moss spiller mange instrumenter, og vi fikk høre han både på Guitar, Piano, Saksofon og munnspill.
Kangaroo Island, ligger 13 km utenfor Sør-Australia, er kjent for uberørt natur, og over en tredjedel av øya er nasjonal park. Mangfoldig dyreliv som kenguruer, koalaer og sjøløver og pingviner. De er også kjent for førsteklasses lokal mat og vin. Det er Australias tredje største øy. Den er155 km lang og 55 km bred, men bar 1 km bred på det smaleste, Det bor rundt 5000 mennesker på øya.
Her finnes ingen kollektiv transport, så for å komme seg rundt her, må man ha en guidet tur.
Her er det ikke noen havn, så vi måtte ta tender båt inn til land. Her er noen bilder tatt fra skipet. En grå værs dag, men temperaturen ble grei utover dagen.
Vi hadde utflukt til Kangaroo Island Wildlife Park. På veien fortalte bussjåføren litt om øya. Gårdsdrift er en sentral næring på Kangaroo Island, og utgjør øyas nest største industri. Produksjonen fokuserer i stor grad på sauehold (ull og lam), hvete, raps, samt spesialprodukter som honning, olivenolje, oster og eukalyptusolje. De har vist en spesiell type bier her, som opprinnelig er fra Italia, hvorav det ble en sykdom på disse biene i Italia, og nå kjøper de friske bier fra Kangaroo Island tilbake.
Vi kjørte gjennom nasjonalparken, hvor det er mange rette strekker med vei, med tett skog på begge sider. Også store sletter med dyrket mark, og sau. Vi så også noen ihjelkjørte kenguruer langs veien.
Kangaroo Island Wildlife park
Dette var en mye mindre park enn den vi var på i Adelaide. Her var det også dyr som ikke eksisterer i Australia, og det første dyret vi så var et kattedyr.
Men man kan mate kenguruer og wallabies her også. De hadde også et par albino kenguruer i flokken, og en “rock” kenguru. Kenguruene på Kangaroo Island er ellers litt mørkere i pelsen enn på fastlandet.
Man kan også få holde koala bjørner, men det må man betale 45 australske dollar for. Men man kan komme tett opp til de allikevel uten å holde de. Like greit, da vi så en mann som ble bæsjet på når han holdt en 🙂
Litt fakta om Koalaen: Koalaen er et australsk pungdyr, ikke en bjørn, kjent for sitt stillesittende liv i eukalyptustrær. De sover opptil 18–20 timer i døgnet for å spare energi fra sin næringsfattige diett. De spiser eukalyptus blader, Eukalyptusbladene er fiberrike, giftige og næringsfattige, noe som gjør at koalaen bruker mye tid på å fordøye maten.
De hadde en Vombat der, som nok var godt voksen. Koalans nærmeste nålevende slektning, finnes kun i Australia og er blant de største gravende pattedyrene i verden.
Det gikk mange høner og haner rundt her, og en hadde slått seg ned under panseret på en gammel bil som sto i parken.
De hadde noen papegøye fugler her. Men disse Ara papegøyene lever ikke i det fri i Australia. Australia har et unikt papegøye liv med arter som lorier, kakaduer og roselaer, men ingen viltlevende araer.
Pingvinene var ikke så lett å få øye på, da de gjemte seg inne i “huset” sitt. Dverg pingviner er den eneste pingvin arten i Australia.
En annen artig liten skapning er Surikat, et lite rovpattedyr. De lever ikke i Australia.
Heller ikke disse bitte små apekattene lever i Australia. Det finnes ikke ville aper i Australia overhodet.
De hadde noen krokodiller og slanger her. De er det mange av i dette landet. Dette var nok de mindre ferskvanns krokodille.
Etter vårt besøk i Wildlife parken i Adelaide, som var fantastisk, var dette litt skuffende. Men hvis man leier en guide til å vise seg rundt, og få litt mer nærkontakt med alle dyrene, er det nok en fin opplevelse. Vi så en mor med sønn, som både var inne hos “kattene” og fikk kose med de, holdt slanger, ( ikke at det er et must for meg akkurat), og kom inn til flere av dyrene. Er du her for å se kenguruer og wallabier er det helt ok.
På veien tilbake til skipet, kjørte vi opp til en høyde hvor vi hadde utsikt til Pennington Bay.
Videre på vei tilbake, fikk vi utsikt til skipet.
På kvelden setter vi kursen videre mot Port Lincoln.
Etter en ny sjødag kommer vi til Adelaide. Det skulle vise seg å bli en fantastisk dag, med 23-25 grader, og strålende sol.
Vår utflukt denne dagen, var en liten rundtur i buss, før vi besøkte en Wildlife park.
Adelaide er hovedstaden i den australske delstaten Sør-Australia og er landets femte største by med ca 1,5 mil innbyggere.
Vi kjørte gjennom Port Adelaide, som er en historisk havneby preget av restaurerte bygninger fra 1800-tallet, maritim historie, og kom etter hvert inn til sentrum av byen.
Cleland Wildlife Park
Parken ligger ca 20 minutters kjøring utenfor Adelaide. Parken går over et stort område. Parken her inneholder dyr som finnes vilt i Australia. Vårt første møte i parken var med Wallabies og emuer. Wallabies er en gruppe mindre pungdyr fra Australia og Ny-Guinea som ligner på kenguruer, men er mindre, ofte 30 cm til 1 meter høye, og lever mer i skog- og fjellområder. Det finnes over 30 arter, inkludert klippe wallabyer. Klippe wallabiene var mer sky, og hadde veldig vakre farge spill i pelsen.
Viste du at verken kenguruer eller emuer kan gå baklengs? Emuene er også flyve udyktige.
Et sted i parken får man god utsikt over Adelaide by.
Det er mange fuglearter i parken. Diverse kakaduer, og andre papegøye arter, pelikaner, Australske regnbuelorikeets, Jasbiru, sorte svaner mm.
Koala bjørn eller Koalaen, er et pungdyr som lever i Australia. Den er eneste art i sin familie, og er spesiell både i utseende og levevis. Av utseende kan den minne om en teddybjørn, mens dens levevis kan sammenlignes med et doven dyr. De er bare fantastisk søte. De som ville kunne være med å holde en koala også.
Vi møtte en kenguru mamma som var veldig tillitsfull.
Det var et eget hus med reptiler her.
Dette var en utrolig flott park, og så fint å gå rundt her. Det var flere dyr her også, som bla Dingoer og wombats.
Etterpå kjørte vi til en utkikks plass, hvor man kan se utover Adelaide, og man kan se at hele byen er omkranset av en stor park.
Her var det også et par koalabjørner å se i trærne. The real wild life…
Vi kjørte tilbake inn til byen, og vi gikk en runde her, og tok oss en lunsj.
Tilbake på skipet, satte vi oss litt ute på balkongen i finværet, og fikk plutselig øye på noen delfiner som holdt på utenfor. Etter hvert kom de helt inn på siden av skipet.
I kveldingen gikk vi oss en tur i nærområdet, til en marina, Norh Haven. En småbåt havn med restauranter langs bryggen.
Vi gikk videre ned mot havet, og ruslet gjennom koselige nabolag, før vi kom ned til en surfe klubb.
Videre tilbake til skipet gikk vi på en anlagt sti langs stranden. Et virkelig flott område.
En deilig dag i Adelaide var snart over, og igjen kunne vi se solen gå ned i havet.
Vi var så vidt innom Adelaide på en reise vi hadde i Australia i 2016, og her følger en link til det innlegget.
Vi lå til kai et stykke utenfor byen, men hadde god utsikt til alle skyskraperne. Vi hadde to dager her, og opplevde ganske mye.
Melbourne er den nest største byen i Australia, med over 5 mil innbyggere.
Kollektiv transporten i byen er veldig god, og den første dagen dro vi inn med T-bane, før vi var på en gå tur rundt i sentrum. Sentrum i Melbourne er som en firkant, med rette gater på kryss og tvers. Innenfor dette området er banen gratis.
Vi gikk av i Elisabeth street, men ruslet mest Collins og Flinders street.
Melbourne er en veldig fin by, og det er mange fine bygg, både gamle og nye.
Gullrushet i Melbourne og delstaten Victoria startet i 1851 og varte hovedsakelig gjennom 1850- og 1860-årene. Funn av gull i områder som Ballarat og Bendigo i 1851 førte til en enorm befolkningsvekst og økonomisk oppgang for Melbourne, som ble et sentralt knutepunkt for gullgraverne. I Collins street 333 ble det bygget en bank, som følge av “Gull tiden”. I dag mest kjent for sin spektakulære inngangsparti og lobby for en moderne kontorbygning. Man finner en kombinasjon av barokk arkitektur, en stor kuppel, marmor gulv og en rolig atmosfære.
Her ligger dyre merkevare butikker, koselige restaurant gater, gamle og nye bygg om hverandre.
Melbourne er kjent for sine over 4400 gatekunstverk, hvorav mange katte-temaer dukker opp i smug og på sidegater.
Vi så Flinders Street Railway Station. Den er den sentrale knutepunktstasjonen i byens jernbane nettverk, kjent for sin gule fasade, grønne kuppel og klokkene over hovedinngangen.
St Pauls katedral er en av de finere eldre bygninger i byen. Bilde gir en god indikasjon på hvordan gammelt og nytt går om hverandre.
Federation square er et område med supermoderne bygg. Det er Melbournes sentrale, moderne torg og kulturelle møteplass. Det er kjent for sin unike arkitektur, store LED-skjerm, ACMI gameworld, kulturelle institusjoner, samt en rekke restauranter og barer. Arkitekturen her har nok vært mye omtalt. Noen elsker det, og andre hater det.
Her hadde et F1 team en fan zone inne i et av byggene. Det var F1 løp i Melbourne påfølgende helg, og det var synlig i hele byen i forhold til vimpler og flagg.
Melbourne er også kjent for områder med street art.
Vi var innom et par fine Arkader, Royal Arcade og Block Arcade. Flotte handlegater som er overbygd. Flere spesial butikker finner man også her. Legg også merke til alle flaggene som er hengt opp i forholdt til F1.
Et fremtredende veggmaleri av Dame Edna Everage finnes i Dame Edna Place, malt av gatekunstneren Adnate. Dette store portrettet hyller Barry Humphries’ ikoniske karakter og er en del av en større satsning på gate kunst i området.
Etter omvisning i byen tok vi en Uber til Albert Park for å se om vi kunne få et blikk av race tracken som F1 løpet skulle gå, men her var det sperret av med gjerder overalt, så det var ikke så enkelt. Men vi fikk oss en fin gå tur. Det var anlagt en fin sti/gangfelt mellom parken og veien. Langs veien var det flere flotte hus.
Vi gikk videre tilbake til skipet. Vi gikk gjennom koselige nabolag.
Etter hvert kom vi ned til strandpromenaden, hvor det ligger noen restauranter. Det er flere sand volleyball baner her.
Det ligger mange fine hus også her langs veien med utsikt mot strand og havet.
På kvelden var vi i Melbourne og spiste middag på en restaurant som heter Society. Dette var med en gruppe av verdens cruiserne. Vi fikk servert en 4 retters middag, og etterpå fikk vi omvisning i “vin kjelleren” og på kjøkkenet.
Restauranten tilbyr en eksklusiv vinopplevelse med over 10 000 flasker i kjelleren, inkludert sjeldne viner.
Neste dag hadde vi en ny utflukt. Busstur inn til byen denne dagen. Vi kjørte gjennom Bay street hvor man finner butikker og restauranter, ikke så langt fra skipet. Men byggene blir høyere og høyere nærmere sentrum man kommer.
Vi var oppe i Sky Tower i Eureka building. Eureka Tower er en 297,3 meter høy skyskraper, og den nest høyeste bygningen i Melbourne. De øverste etasjene er belagt med 24-karat gull, som representerer gullrushet, mens den røde stripen symboliserer blodet som ble utgytt under det historiske opprøret mellom gruvearbeidere og myndigheter.
Eureka building i midten av bildet.
Utsikten var fantastisk, og man får et godt overblikk over byen. Vi klarte også og skimte litt av F1 banen rundt Albert Park.
Q1 Tower er den høyeste, og Australias høyeste bolig, og ligger like ved Eureka Tower. Den gylne “stjernen” eller kronen er en del av arkitekturen, inspirert av den olympiske flammen fra 2000-lekene i Sydney og utformingen av Operahuset, og symboliserer regionens glitrende “Gold Coast”-identitet.
Shrine of Remberance er en stor, historisk krigsminnesmerke i Melbourne, dedikert til å ære australiere som tjenestegjorde i krig og fredsbevarende operasjoner. Bygningen ble opprinnelig reist for å minnes Victorias deltakelse i første verdenskrig, åpnet i 1934, og er i dag et ikonisk landemerke med museer, utstillinger og panoramautsikt over byen.
Vi ruslet så litt rundt i Royal Botanisk hage Victoria.
På vei tilbake til skipet kjørte vi gjennom et område som heter St Kilda. Det er en ikonisk kystbydel kjent for sin bohemske atmosfære, den historiske Eplanade og St Kilda beach med en koloni av småpingviner. Luna Park, fra 1912 som er en fornøyelses park, med sin kjente inngangsportal, og den storslåtte Palais Theatre.
Vi hadde 2 veldig innholdsrike dager i Melbourne, og for en by! Hit reiser vi gjerne igjen.
Utsilingen fra Melbourne var utrolig fin, og det var mange seilere ute på havet.
Det ble også en nydelig kveld, med vakker solnedgang, og nesten fullmåne (var fullmåne 3. Mars ;))
Sjødag. Det er ikke mye liv vi har sett på sjøen på alle de sjødagene vi har hatt, men denne dagen fikk vi se en stor delfin flokk. De var litt på avstand fra skipet, så bildene ble ikke så bra, men legger ved et par bilder.
1. Mars
Hobart
Hobart er hovedstad i delstaten Tasmania i Australia. Tasmania er en øy og en delstat i Australia. Den ligger 240 kilometer sør for den østre delen av kontinentet, adskilt av Bass-stredet. Delstaten Tasmania omfatter øya Tasmania, som er verdens 26. største øy, samt 334 omkringliggende øyer.
Fin innseiling til Hobart.
Dette var vår første havn i Australia, og vi måtte gå gjennom imigration på vei fra skipet.
Vi var på en utflukt, Hobart Highlights.
Vi kjørte til et utkikkspunkt, Rosny Hills. Her så vi over til havnen, og til Tasman Bridge. I 1975 var det en ulykke her hvor et fraktskip kjørte inn i stolpene på broa, og deler av broa raste sammen. Dette var på kvelden, så det var ikke så mange biler på broa, men 4 biler raste ned, hvor 5 personer omkom, samt 7 av besetningen på skipet.
Tilbake i sentrum, kjørte vi gjennom et nabolag som blir kalt Battery Point. Dette er en førsteklasses, historisk forstad til Hobart, kjent for sine godt bevarte kolonitids hjem, maritim historie og sjarmerende, smale gater.
Botanisk hage var neste stopp.
Så gikk ferden opp til Mount Wellington. Et 1 271 meter høyt fjell som ruver over Hobart, Tasmania, som gir en dramatisk bakgrunn til byen. Som en del av Wellington Park har den subalpin flora, doleritt-steinformasjoner, og omfattende tur- og sykkelstier.
Toppen byr på panoramautsikt over Hobart. Landskapet på toppen av Mount Wellington er preget av et værhardt platå dekket av store, nakne grønnsteinsblokker. Det var sterk vind her oppe, og ca 10 grader kaldere enn i byen.
På ettermiddagen gikk vi en runde i byen før vi skulle på en kvelds utflukt til Bonorong wild life Sanctuary.
Det er et veldig hyggelig område rundt kaia hvor skipet lå, med flere restauranter rundt, og det er også småbåt havn her.
Vi tok en tur innom Maritim museum.
Etter hvert kom vi handle gater, hvor det var gå gate, shopping sentre, restauranter og fargerike bygg.
Det var litt av det vi rakk å se av Hobart by. Burde nok hatt en dag til her for å se litt mer.
Vi hadde en ettermiddags/kvelds tur til
Bonorong Sanctuary
Bonoring Wildlife Sanctuary er et senter for redning og rehabilitering av dyr i Tasmania, lokalisert i Brighton, en 30-minutters kjøretur nord for Hobart. Det er kjent for sitt fokus på å hjelpe skadet eller foreldreløst lokalt dyreliv, inkludert tasmanske djevler, wombats, kenguruer og koalaer.
Vi fikk fore og kose med kenguruene.
Vi fikk en guidet rundtur i parken hvor vi ble vist de forskjellige dyrene. De fleste av de har fått navn, og var ganske så tamme.
De hadde øgler, slanger og frosker.
Det er mange typer fugler og fargerike papegøyer her.
Noen av dem var veldig tamme, og viste frem både danse moves og skravlet i vei.
Det var mange villfugler som også var innom parken, og flere av de er veldig vakre med et spill av farger.
Tasmansk djevel eller pungdjevel er et rovpungdyr som nå bare finnes på den australske øya Tasmania. Tidligere fantes den også på det australske fastlandet, men der er den nå utryddet. Pungdjevelen er det største nålevende pungrovdyret.
De er ganske hissige, og ikke en man vil la komme for tett innpå. Tasmansk djevel skal ha dyre verdenes kraftigste bite egenskaper målt i forhold til kroppsvekt.
På kvelden kom det en gruppe lokale om bord, og underholdt med sang og sekke pipe.
Fin utsikt til Tasman Bridge fra skipet på kvelden.
Sjødag. En ny varm dag. 27 grader og sol. Etter frokost var vi på Bridge kurs. Så var det brunsj om bord, og det ble avholdt “leker” rundt i basseng området, hvor man blant annet måtte gjette på ting, kaste “glorie” ringer på brennevins flasker, beer pong, musikk quis osv.
Det ble noen runder med power walk på dekk også, før vi var med på et nytt vin kurs. Dette var om viner fra Middel havs området, og det var ikke mindre enn 9 viner vi skulle gjennom 😀
På kvelden spiste vi sammen med 2 par med nordmenn som var med på cruiset fra Tahiti til Auckland. Før middagen hadde vi en for drink på et av de fine uteområdene, mens vi så på den flotte solnedgangen.
21. Februar
Norfolk Island
Øya tilhører Australia. Den fikk i 1979 indre selvstyre, men dette ble avskaffet i 2015.
Vi lå på anker utenfor øya, da det ikke er noen havn å legge til ved her.
Vi hadde utflukt etter lunsj. Vi tok en tender båt litt tidligere til land, så vi rakk å se litt, og gå en liten tur i området. Mest land områder her. Men fikk se en King fisher fugl, noen høner og en ku 🙂 Norfolk er kjent for “stue gran”, eller Norfolk Island pine tree.
Norfolk Island har også Pine tree i flagget sitt.
Vi var på en rundtur, og kjørte rundt på Norfolk. Vi startet med et besøk på Bounty museum. En tettpakket samling av øyas historie, med Pitcairn-familiens arvestykker, straffange-relikvier og en kopi av HMAV Bounty-båten. Er også kjent for sine eklektiske, praktiske utstillinger, inkludert historiske bilder og verktøy, og regnes som et must for historie entusiaster.
Vi kjørte videre til Galleri Guava, og Cyclorama-komplekset, et herlig rom fylt med interessante kunstverk og gaver laget på øya av lokale kunstnere.
Galleriet viser et vakkert utvalg av kvalitetsarbeider.
Vi var inne i Cyclorama-komplekset. Et 360 grader panorama maleri som bringer til live historien til Norfolk Island-folket og deres tilknytning til det beryktede mytteriet på ‘Bounty’. Her var det ikke lov til å ta bilder, men det var en opplevelse å se dette kunstverket.
Utenfor ligger Hilli restaurant og bar, og det er en koselig flott opparbeidet hage rundt det hele.
Kingston, er hovedstaden og Administrasjonskontorene for Norfolkøya ligger her. Kingston ble anlagt i 1788 som ledd i den første britiske koloniseringen av Norfolkøya.] Byen ble bygget på det eneste slettelandet ved kysten. Fra 1788 til 1855 var Kingston en straffe koloni. I 1856 ble innbyggerne på Pitcairn flyttet hit.
Vi ble vist noen av husene som folkene fra Pitcairn, og deres etterkommere bodde i.
Kuene vandrer fritt over hele øya.
Det er anlagt en golf bane her, ved kirkegården og en flott sandstrand. Men her er det litt røff sjø, så ikke så fint å bade her.
Emily Bay, er en flott strand, hvor det er populært å komme og bade og snorkle. Her kan man også padle kajakker med glass bunn. Her kan man gå ut på et utkikks punkt, og se over til Nepean Island, som er en liten ubebodd øy.
Ved siden av Emily Bay ligger Slaughter bay, som også er en bade strand.
På vei tilbake til skipet kjørte vi gjennom Burnt Pine, som er øyas viktigste kommersielle sentrum og største bosetning.
Norfolk Island National Park er en vernet park på øya, som er etablert for å beskytte øyas unike subtropiske flora og fauna, inkludert sjeldne fuglearter. Parken dekker 19 % av øya, tilbyr panorama utsikt fra Mount Pitt og Mount Bates, samt turstier gjennom skog med de flotte stue grantrærne. Skulle gjerne vært her en dag til for å gå turer, og kikke etter fugler.
Etter nok en sjødag, var vi i Fiji. Vi lå ankret, og tok tender båt inn til havnen. Her sto det 2 politi menn og en politikvinne med flotte uniformer og tok oss i mot.
Savusavu, kjent som “Fijis skjulte paradis,” er en pittoresk by på sørkysten av Vanua Levu-øya, og er den nest største øya på Fiji. Det bor rundt 130 000 personer på øya.
Men vi skulle ut på utflukt, og vi gikk om bord i en heller gammel skolebuss, uten aircondition, men med åpne vinduer. Det var nok en solfylt dag, med over 30 varmegrader, og høy luftfuktighet.
Vi hadde en kjøretur på litt under en halvtime, over en ås, til andre siden av øya, til en landsby som heter Nukubalavu. På veien så vi hvordan folk bor, og det var utrolig grønt og frodig her. Det er regntid på denne tiden av året, og det hadde regnet i 2 dager før vi kom.
Nukubalavu er en landsby med ca 340 innbyggere. Når vi kom , fikk vi en velkomst med sang og kranser som vi fikk rundt halsen, og aldri har jeg vel hørt barn synge av så full hals. “Bula” på Fiji er et allsidig uttrykk som bokstavelig talt betyr «liv», men brukes primært som en hjertelig hilsen tilsvarende «hei», «velkommen» eller «skål». Det uttales «boolah» og uttrykker ønske om god helse, lykke og den varme, gjestfrie «Bula-ånden» som preger kulturen på Fiji.
Vi gikk en rundtur i landsbyen, og startet i barnehagen.
Her går barna til de er 6-7 år gamle, kommer litt an på når på året de er født. Etterpå må de inn til Savusavu for å gå på skole. Deres primær språk i skolen er engelsk.
Vi gikk videre inn til der de fleste av husene, forsamlings lokalet, og kirken lå. Husene er hovedsakelig av blekk, uten vinduer, men med flere rektangulære glass som står står på skrå utover for å få gjennom lufting.
Utenfor forsamlings lokalet var det en gravplass. Seremoni ved dødsfall i Nukubalavu, involverer sterke tradisjoner med fokus på fellesskap, respekt og deling av sorg.
Vi fikk overvære en Kava Seremoni, og noen frivillige fra skipet var med på seremonien.
Kava-seremonien i Fiji er et sentralt kulturelt rituale som brukes til å ønske velkommen, knytte bånd og ære gjester. Den består i å drikke en jordaktig, beroligende drikk laget av knust yaqona-rot (kava) og vann, servert i en tanoa-bolle. Men før denne drikken blir servert, ble det vasket noen strå i blandingen gjentatte ganger. Ritualet innebærer spesifikke håndklapp og respektfulle høflighetsregler, og regnes som en dyp kulturell opplevelse.
Etterpå var det mer sang og dans, og noen av de yngste synes det kanskje ble litt mye av det gode, og tok seg så like godt en liten nap i alt ståket.
Det ble demonstrert kurv fletting, hvor de bruker palmeblader.
Det var muligheter for å kjøpe lokale produkter som de hadde i salgs boder utenfor.
Etterpå gikk vi en tur i området, og ned til sjøen.
På veien tilbake til skipet, tok vi en foto stopp, for å få tatt bilder av noen palmer som vokser ute på noen øyer. Veldig spesielt.
Tilbake i byen, kjørte vi innom for å se på noen varme kilder.
Vi gikk en liten runde i byen før vi reiste tilbake til skipet. Det var litt i varmeste laget for oss å traske så mye rundt, og siden det var søndag og det meste var stengt, ble det en ganske kort affære.
Vi hørte av andre som hadde vært på snorkel tur at det var fantastisk klart vann å snorkle i her, og at det var mange fine koraller. Noen hadde også vært i regnskogen, og gikk til et lite fossefall, og badet i kulpen nedenfor. Men når man kun har noen timer på ett sted en dag, får man kun en liten smakebit av stedet.
Det kom inn noen regnbyger på ettermiddagen, men da vi kom ut på havet, skinte igjen solen 🙂
Ny sjødag med sol og sommer. I dag begynte vi på Bridge kurs, så får vi se om vi synes det er gøy. Det ble en trenings økt, og jeg jobbet med bilder og Blog. Vi var også på et Coctailkurs, hvor Rum var hovedingrediensen. Vi avsluttet kvelden med en felles middag for World cruiserne på en av restaurantene om bord.
09. Februar
Aitutaki
Vi lå ankret utenfor øya, så vi måtte ta tender båt for å komme i land. Der vi kom i land, holder de på med å lage et helt nytt kai anlegg. Det er ca 20 cruise skip innom Aitutaki i året.
Aitutaki, ligger på Cookøyene nord for Rarotonga, er en fantastisk “nesten-atoll” kjent for sin fantastiske, krystallklare turkise lagune omringet av 15 små holmer (motu). Som den nest mest besøkte øya i øygruppen tilbyr den romantiske, avsidesliggende og tropiske opplevelser, inkludert snorkling, dykking, og kiteboarding. Rarotonga er den mest besøkte.
Det bor i underkant av 2000 mennesker på øya.
Vi tok tenderen inn til land, hvor vi ble møtt med musikk og blomster lenker. Her gikk vi om bord i mindre båter som tok oss med ut i lagunen.
Vi reiste ut på snorkel tur i lagunen. Det var noen små fisk å se, samt noen enorme skjell.
Etterpå gikk vi land på “Honey moon Island”. Denne øya er ubebodd, og minner om en stor sand banke.
Vi var på Aitutaki for 10 år siden. Vi så hotellet fra skipet som vi bodde på den gangen. På mitt forrige innlegg, er det en link til reisen vi hadde da.
