Kategoriarkiv: Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Madeira- Portugal

Øya ble oppdaget av portugisiske sjømenn i 1419. Siden den var fullstendig dekket av tett skog, kalte de den rett og slett Madeira, som betyr «tre» eller «tømmer» på portugisisk. Det bor ca 260 000 mennesker på Madeira.

23. Mai

Funchal- Madeira

Etter en bedre lunsj om bord på cruiseskipet, sikret vi oss orkesterplass på dekk for å få med oss innseilingen til Funchal. Madeira viste seg umiddelbart fra sin beste side: en vanvittig frodig, kupert og nydelig øy.

Det var ikke bare naturen som fanget oppmerksomheten. Det kokte nemlig i byen! To gigantiske begivenheter krasjet i en herlig symfoni av farger og eksos: den årlige Blomster festivalen og Madeira Classic car revival. Allerede fra skipsdekket så vi bilene som sto på rekke og rad langs havne promenaden.

Her ble det raskt en strategisk deling av oppgaver. Mens jeg prioriterte det høyst nødvendige – nemlig å gå til frisøren om bord for å få orden på sveisen – stormet Øystein i land. Han hadde tross alt fått ferten av bensin lukt og måtte inn til byen for å se på biler umiddelbart.

Denne kvelden sto i festens tegn for oss som reiser på verdens cruise. Siden Funchal sto på hodet i floral prakt, var kveldens tema selvfølgelig Blomster festivalen. Kleskoden var klar: Kle dere fargerikt! Vi gjorde vårt beste for ikke å blekne i forhold til omgivelsene, og på vei ut av skipet ble vi ønsket velkommen av smilende blomster piker.

Det ble lagt inn et stopp i byen. Her fikk vi servert øyas nasjonaldrikk, Poncha. (Og enkelte tok seg et glass Madeira vin ;)) Denne lumske, men akk så gode drikken ble opprinnelig oppfunnet av fiskerne i Câmara de Lobos på 1700-tallet for å holde varmen på havet. Den lages på lokalt sukkerørsbrennevin, honning, sukker, og sitron- eller appelsinjuice. Den smaker som saft, men har en alkoholprosent som kan felle en sjømann, så vi trådte varsomt!

Byen var et syn for guder, fullstendig teppelagt med forseggjorte blomsterdekorasjoner. Denne tradisjonen (Festa da Flor) strekker seg helt tilbake til 1954, da den startet som en ren rose utstilling. I dag feires vårens ankomst i ukesvis, der høydepunktene er gigantiske parader med blomster kledde vogner, og tepper av ekte blomster i gatene,

På selve hovedarrangementet ble vi møtt av enda flere blomsterpiker og tradisjonell folkemusikkunderholdning.

Middagen ble servert i et enormt, vakkert pyntet telt, akkompagnert av underholdning.

Før vi reiste tilbake til skipet, tok vi en kvelds runde i de smale, koselige gatene i Funchals gamleby.

I Rua de Santa Maria, som er den eldste gaten i Funchal (datert tilbake til 1430) kan man se mange dekorerte dører. Det finnes også dekorerte dører i sidegatene. Det er en del av et berømt kunst- og urbant fornyelsesprosjekt kalt «Arte de Portas Abertas» (Kunst for åpne dører). Dette prosjektet har forvandlet gamlebyen i Madeiras hovedstad, Funchal, til et levende utendørs kunstgalleri.

24. Mai

Neste dag sto i bilenes og vandringens tegn. Vi gikk inn til byen for å få med oss bilracet, og her snakker vi ekte, lokal underholdning! Dette var nok ikke det voldsomme fartsrallyet oppe i fjellene, men et herlig showløp nede i byen med litt eldre, noen litt spesielle, og andre, helt vanlige bilmerker.

Vi fant oss en koselig restaurant strategisk plassert like ved veien og benket oss med litt deilig tapas. Bedre orkesterplass kunne vi ikke fått! Det var kanskje ikke den helt store motorlyden som rystet Funchal, men til gjengjeld fikk vi masse action i form av heftig dekk piping hver gang bilene skulle forsere en lokal rundkjøring. Flere av sjåførene tok oppgaven døds alvorlig og la seg så hardt inn i svingene at bilene nesten sto på to hjul! Fantastisk underholdning til gode oster og skinker.

Mette og fornøyde ruslet vi videre langs havnen og passerte det berømte CR7-museet (Ronaldo-museet). Utenfor står den massive bronsestatuen av øyas store sønn, Cristiano Ronaldo. Vi måtte selvfølgelig stoppe opp og knipse noen bilder – og ja, ryktene stemmer: statuens mest “velutstyrte” detaljer bærer sterkt preg av å ha blitt klappet og blankpusset av tusenvis av turister før oss!

Vi vandret videre inn i sentrum, hvor det også var utstilt en rekke lekre, gamle veteranbiler.

Etter en siste sjarmør etappe gjennom byen og til de historiske gatene i gamlebyen, var det på tide å søke tilflukt om bord igjen.

I kveldingen kastet cruiseskipet loss og seilte rolig ut fra Funchal. For siste gang på denne seilingen, samlet verdens cruiserne seg til en høytidelig og nydelig avskjedsmiddag om bord, mens Madeira sakte svant hen i horisonten.

Vi besøkte denne vakre øya i 2015, og fartet da mye rundt. Her er en link til hva vi så og gjorde da. Mye å se og gjøre her. Men har du fly skrekk er det kanskje ikke denne øya du bør besøke. Øya er kjent for å ha en av verdens verste landings stripe…. 😉

Madeira | Eventyrlysten

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Tenerife-Spania

22.Mai

Tenerife

Tenerife er den største og mest folkerike øya blant de sju hovedøyene i den spanske øygruppen Kanariøyene, som ligger i Atlanterhavet utenfor kysten av Nord-Afrika. Øygruppen er kjent for sitt milde klima året rundt, varierte landskap og unike vulkanske natur.

Etter en fantastisk start på Gran Canaria, våknet vi i dag opp til strålende sol og et helt nytt kapittel på cruisereisen. Tenerife sto for tur! Det var ingen tid å miste, for i dag skulle vi bytte ut havnivået med tynn luft og dramatiske fjellformasjoner. Det majestetiske fjellet Teide og den tilhørende nasjonalparken sto øverst på programmet.

Her er rapporten fra vår spektakulære dag over og under skyene:

Turen opp til nasjonalparken tok omtrent 1,5 time med buss.

På vei ut av byen passerer vi Det kjente operahuset og konserthuset i Santa Cruz de Tenerife heter Auditorio de Tenerife Adan Martin. Det ble tegnet av den verdensberømte spanske arkitekten Santiago Calatrava og sto ferdig i 2003. På grunn av den spektakulære, bueformede arkitekturen blir bygget ofte kalt for “Spanias Sydney Opera House”.

Veien slynget seg oppover i høyden. Vi kjører gjennom nåleskog med de spesielle furutrærne som vokser her, Det er en helt unik furuart som heter kanarifuru. Kanarifuruen er et av verdens mest ildfaste trær. Den har en usedvanlig tykk, lagdelt bark som beskytter kjernen mot skogbranner. Selv om treet blir helt svidd og kullsvart utvendig, kan det skyte nye, grønne skudd rett ut av den brente stammen kort tid etter en brann. De klarer seg også med veldig lite vann. Nålene fanger opp fuktighet fra de fuktige skyene som ruller inn over fjellsiden, som kondenserer til vanndråper og drypper ned til røttene.

Reiselederen sørget for et par nødvendige fotostopp underveis, slik at vi fikk foreviget den gradvise forvandlingen av landskapet. Etter hvert passerte vi den grønne tregrensen, og plutselig åpnet det seg et syn som tok pusten fra oss: Den mektige vulkanen Mont Teide raget mot den knallblå himmelen med sine 3 715 meter over havet.

Sikten var enda god ned til havet og dalen.

F

aktaene vi fikk servert var beroligende for nervene: Teide regnes i dag som en sovende vulkan. Selv om den puster ut litt gass nå og da, var det siste reelle utbruddet helt tilbake i 1909 fra Chinyero-ventilen på fjellsiden. Toppen har faktisk ikke hatt utbrudd på over 1000 år! Det var likevel fascinerende å se hvordan naturen har endret seg i takt med de historiske utbruddene. Her snakker vi om et helt vanvittig fargespill i jorda – stiene og slettene skiftet mellom dyp sort lavastein, rustrød oker og merkelige kobber nyanser. Skikkelig måne landskap.

Da vi nådde besøkssenteret, var det på høy tid med en pust i bakken. Vi forsynte oss med litt forfriskninger – kaffe, te, juice og vann akkompagnert av en fersk croissant og litt frukt – før vi dro ut for å utforske de berømte steinformasjonene som ligger rett i nærheten.

Dette området heter Los Roques de García, et knippe gigantiske og merkelige steinstøtter skulpturert av vind og vær gjennom årtusener. Her kan man også se ned på ei slette hvor det finnes flere små vulkaner.

Den aller mest kjente av dem er Roque Cinchado. Den kalles populært for “Guds finger” eller “Det steinede treet”, fordi den er smal i bunnen og bred på toppen. Den ser ut som den utfordrer alle tyngdelover der den står og svaier i balanse. Vi fikk god tid til å rusle rundt på egenhånd blant disse geologiske miraklene og knipse unike feriebilder.

Da vi satte kursen tilbake mot kysten, fikk vi oppleve et av Tenerifes mest fascinerende værfenomener. Ovenfra så vi hvordan et tykt, hvitt skylag lå som et teppe lavere nede på fjellsiden. Vi var helt overbevist om at vi kjørte rett ned i et trist og overskyet gråvær, men neida! Da vi kom gjennom tåkehavet, viste det seg at skyene hang som en krans rundt selve fjellene, mens kysten badet i sol. Naturen er jammen finurlig!

Etter en velfortjent lunsj om bord på skipet, gikk vi ut for å utforske havnebyen vår, Santa Cruz de Tenerife. Dette er øyas livlige hovedstad, kjent for sin herlige miks av moderne arkitektur, historiske bygninger og koselige, brede gågater.

Det var en herlig puls i byen. Vi kikket på de fine butikkene og de fristende restaurantene som lå tett i tett, før vi fant oss en koselig kafé. Her slo vi oss ned på uteserveringen, trygt plassert under et stort, grønt tre i skyggen. Med en kopp kaffe og et glass kaldt vann i hendene, satt vi bare og nøt folkelivet og den behagelige kanariske atmosfæren.

Klokken tikket dessverre altfor fort i dag, og vi kunne ikke drøye det for lenge i land. Rundt klokken 19:00 kastet skipet loss og seilte rolig ut på Atlanterhavet igjen.

På utseilingen fikk vi fin utsikt til Santa Cruz og øya. Takk for nå, Tenerife – du leverte, og det kan friste til gjentagelse.


Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Gran Canaria-Spania

19–20. Mai

På vei fra Banjul i Gambia til Gran Canaria hadde vi to nye sjø dager. Det fortsatte med litt kjøligere vær, ca 21 grader, men vinden føltes kald. Dagene ble stort sett tilbragt innen dørs. Vi i koret begynte å forberede oss på våre siste opptredener, hvor den ene skulle være på Kapteinens Farewell party på teateret, hvor vi skulle være med vår World cruise ambassadør. Elanor å synge We are sailing av Rod Stewart.

Det ble gjennomført en konkurranse på dekk og i bassenget mellom “båtbyggere”, om den fineste og mest sjødyktige båten. Båtbyggerne hadde bygget båtene sine på sjødager på det siste legget. En aktivitet for de som hadde lyst.

Vi var også på et foredrag av vår Cruise Manager Moss Hills hvor han fortalte om forliset av cruise skipet Oceaneos hvor kapteinen med mannskap stakk av fra et synkende skip. Moss, som på den tiden spilte i bandet om bord, var med på å redde alle gjestene og resten av mannskapet som var igjen på skipet. En fantastisk historie som han forteller, og viser samtidig bilder og film som ble gjort av hendelsen underveis.

21. Mai

Las Palmas- Gran Canaria

Etter intense inntrykk i Gambia og andre “Afrika”-land – der opplevelsene sto i kø, men hvor vi kanskje også måtte tørke en og annen svettedråpe over mangelen på velfungerende infrastruktur – klappet skipet vårt til kai i Las Palmas på Gran Canaria. Å, for en ubeskrivelig lykke! Det var nesten som å rulle inn på gårdsplassen hjemme. Europa, vi har savnet deg!

Vi startet dagen med en utflukt med ekte finkultur i sørenden av den kjente Las Canteras-stranden. Der ruver det arkitektoniske flaggskipet Auditorio Alfredo Kraus. Bygget er utformet som et festningsverk og et fyr som skal beskytte stranden.

Utenfor sto den legendariske operasangeren Alfredo Kraus selv, som er født på Gran Canaria, støpt i bronse, og så ut over havet. Han sang heldigvis ikke falskt i dag, så vi ruslet uforstyrret rundt og beundret verket. Det var fremdeles en litt overskyet dag og vindfullt, så perfekt surfe vær.

Vi fikk oss også en tur innom kjøpesenteret Las Arenas som lå rett ved siden av.

Ferden gikk videre til den nydelige gamlebyen, Vegueta. For et koselig sted! Her snakker vi trange smug og historiske perler på rekke og rad.

Midt i idyllen åpenbarte den enorme Santa Ana-katedralen seg. Den perfekte bakgrunnen for et postkort-verdig bilde, tenkte vi. Men nei da. Den lokale sivilbefolkningen hadde valgt akkurat denne dagen til å tromme sammen en gedigen demonstrasjon rett på katedral plassen!

Et veldig spesielt bygg, det berømte Casa de Colón – eller Columbus’ hus på godt norsk. Selveste Kristoffer Columbus bodde faktisk her i 1492 mens han ventet på at det ene skipet hans skulle lappes sammen før den store ferden over Atlanterhavet.

Selve bygget er et kapittel for seg selv og et syn for guder! Det vi ser i dag er et resultat av et enormt rekonstruksjonsprosjekt fra 1950-tallet, der flere gamle guvernørboliger ble slått sammen. Arkitektene har bokstavelig talt gått på jakt etter historiske rester rundt om på øya, og murt sammen originale, utskårne trevinduer, tunge balkonger og gamle dørkarmer. Det er som et vakkert, historisk puslespill av gjenbruk! Man får nesten følelsen av at de har tatt de fineste vindusrestene de fant og sagt: “Her bygger vi et museum!”.

Etter en runde i den lokale gå- og handlegaten Triana, sa magen fra. Det var på tide å vende nesen tilbake til skipet for en velfortjent lunsj og en aldri så liten strekk på lugaren.

Da kroppen hadde fått tilbake energien, tok vi oss en tur ut på egen hånd. Skipet vårt lå perfekt til, bare en kort, behagelig spasertur fra den berømte strandpromenaden, Paseo de Las Canteras. Vi satte oss ned med litt lesk, og kikket på alle menneskene som koste seg i det herlige været, og kjente på den deilige, bekymringsløse feriefølelsen.

Vi trakk litt inn i bykjernen igjen, snuste rundt i gatene i nærheten av Plaza de España. Vi fant oss et bord, bestilte litt spansk tapas og en iskald sangria. Etter de eksotiske og til tider kaotiske opplevelsene på det afrikanske kontinentet, føltes Las Palmas som å lande trygt i stua hjemme. Sivilisasjon, vi elsker deg!

Vi avsluttet kvelden med å rusle tilbake til en kjempekoselig restaurant nede på strandpromenaden for å suge inn de siste sekundene av spansk atmosfære.

Så var det å komme seg trygt tilbake på skipet igjen.

Neste stopp: Tenerife! Hold på solhatten, vi er klare for mer!

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Banjul-Gambia

12.-17. Mai

Fra Angola til Gambia hadde vi 6 sjø dager. Det var mange aktiviteter vi enda ikke hadde prøvd ut på skipet, så nå ble det både kokke kurs og jeg var med på Origami kurs. Skulle gjerne gjort mer av dette, men har prioritert å jobbe med bilder og skrive reise brev underveis mens minnene er friskt i minne. Vi så delfiner og hval. Vi krysset ekvator igjen for 4. gang på reisen. Hadde mange koselige middager, og 17. Mai ble også feiret, med norske flagg og champagne frokost 🙂 Vi hadde et storband om bord på dette legget, Tommy Dorcey Orchestra , som er et legendarisk amerikansk storband.

18. Mai

Banjul- Gambia

Hvis du tror at alle cruisehavner består av polerte terminaler, tax-free-butikker og smilende guider med velkomstskilt, har du aldri vært i Banjul. Det fikk vi erfare en tidlig morgen da cruiseskipet vårt gled inn mot land i Gambias hovedstad.

Det var bare ett lite problem: Havnen var overhodet ikke klar for oss.

Fra balkongen kunne vi observere et logistisk teater på høyt nivå. De lokale holdt på med iherdig kosting, flytting av ting og frenetisk rigging. Etter hvert dukket det opp noen “salgsboder” (Tepper på bakken hvor de la varene sine) og en lokal gruppe som bød på sang og dans, men idet de skulle feste trossene våre, brøt det ut en runde med kjefting og smelling som kunne fått hvem som helst til å tro at vi hadde avbrutt et internt familie oppgjør. Dette var en kaos havn uten like. Det er nok ikke hver dag det legger til cruise skip i denne havnen.

Heldigvis hadde vi med oss kamera med solid zoomlinse. Utsikten inn mot land var nemlig fascinerende. Fiskebåtene lå tett i tett, og langs stranden bodde folk i enkle skur. Det var en enorm aktivitet hele dagen, og de fargerike båtene fungerte åpenbart som altmulig-transport for både folk og varer. Paparazzi-virksomheten vår fra skipssiden ga oss noen fine bilder fra daglig livet.

Vel nede på land ble vi stuet inn i en “liten og intim” buss for å dra på utflukt ut av Banjul. Første stopp var ved noen små fiskebåter, hvor fuglelivet var upåklagelig med både hegrer og skarv.

Langs veien ble vi raskt minnet på at Gambia er et veldig fattig land. Her finnes det ikke et eneste høyhus. Mange av “boligene” var lappet sammen av presenninger, stoffrester og bølgeblikk, og de lokale “butikkene” bar preg av ekstremt kummerlige forhold.

Vi kjørte gjennom Gambias største by, Serrekunda, som huser et gigantisk, sydende marked. Kameraet glødet gjennom bussvinduet, for her var det inntrykk overalt! Det gjaldt imidlertid å holde en lav profil; lokalbefolkningen er ikke spesielt begeistret for å bli fotografert, så det var ekstremt greit å sitte trygt plassert bak glasset i bussen.

Neste post på programmet var en stopp på et jorde. Her delte lokalbefolkningen på små jordflekker for å dyrke grønnsaker, flankert av et rikt utvalg av fugler.

Vi kjørte videre til en nasjonalpark. Her vandret vi rundt blant gigantiske termittuer på leting etter dyreliv. Vi fikk øye på en Kingfisher (isfugl) i en nydelig blåfarge. Vi så også en av de minste variantene som finnes.

Parken reklamerte også med et stort skilt om at det fantes krokodiller her. Vi så dem derimot kun på skiltet, så de lå vel og slumret et annet sted. Vi skimtet også noen grønn aper, men de var så folkesky at de stakk av før vi i det hele tatt rakk å si “appelsin”.

Turen fortsatte gjennom et grusvei-belagt boligfelt på vestkysten, helt til vi nådde en brygge ved Gambia-elven. Eller, “brygge” er kanskje å ta i – konstruksjonen lå delvis under vann. For å komme oss om bord i den lokale toetasjes båten, måtte vi pent vasse. Resultatet? En hel busslast med cruisesurister med søkkvåte tær.

Båtturen var heldigvis rolig og behagelig. Vi gled av gårde mens vi spottet hvite hegrer, pelikaner og andre småfugler.

Så var det klart for lunsj. Nå skal det sies at vi ikke følte oss hundre prosent trygge på den lokale hygienen i dette landet, så da buffeten ble satt frem, kjørte vi en ekstremt konservativ linje: Vi tok kun sjansen på litt hvitløks brød. Magesjau i en trang buss på gambiske grusveier fristet rett og slett ikke.

Tilbake i Banjul fikk vi med oss en stopp ved Arch 22, en triumfbue som faktisk er byens høyeste byggverk.

Da vi kom tilbake til skipet igjen, gjenstod det viktigste oppdraget: Å kjøpe kjøleskaps magnet. Vi reiser verden rundt, og magneter er stort sett det eneste vi samler på. Vi finkjemmet bodene som de lokale hadde satt opp på kaien, og etter litt leting, fant vi jammen en magnet her også. Håndlaget, skjært ut av tre.

Ettermiddagen ble tilbrakt i trygghet på lugarbalkongen med panoramautsikt til folkelivet. De lokale fergene kom og gikk, og de var så overfylte med biler og mennesker at det var et under at de holdt seg flytende.

Vi vurderte et øyeblikk å ta shuttlebussen ut til et marked, men slo det raskt fra oss. Flere medpassasjerer kom tilbake og fortalte at de hadde blitt kjeftet på og til og med fått kastet grønnsaker etter seg. De lokale virket rett og slett ikke spesielt vennligsinnede. Litt merkelig, med tanke på at landet visstnok satser hardt på turisme… Vennlig hilsen “The Smiling Coast”, eller kanskje ikke akkurat i dag?

Gambia var uansett en opplevelse for minneboka – proppfull av kontraster og kaos.

På ettermiddagen seilte vi videre mot Europa og Gran Canaria, mens på strendene i Banjul, var det fremdeles aktivitet, men nå mer unger, fotball og lek.

Litt fakta om Gambia og Banjul:

Viste du at Gambia egentlig heter, The Gambia? Det brukes for å unngå forveksling med Zambia.

Gambia er Fastlands-Afrikas minste land, og Banjul er landets hovedstad, vakkert plassert der Gambia elven møter Atlanterhavet. Landet er formet som en smal stripe langs elven og er fullstendig omgitt av Senegal på alle tre landsider.

Banjul er en av Afrikas minste hovedsteder, og selve bysentrum har et lavt innbyggertall fordi øya hindrer fysisk vekst. Grunnet sin strategiske plassering ble byen grunnlagt av britene i 1816 som en handels- og militærpost. Byen kjennetegnes av koloniarkitektur, travle markeder, som Albert Market, og den monumentale inngangsporten Arch 22

Det bor i underkant av 3 millioner mennesker i landet, og flertallet er muslimer. Jordbruk, særlig peanøtter og turisme er de viktigste inntektskildene. Gambia er en tidligere britisk koloni og ble selvstendig i 1965. Offisielt språk er engelsk. Blir ofte kalt “The Smiling Coast of Africa” på grunn av den gjestfrie befolkningen, noe som kanskje ikke alle fra vårt cruise skip er enige i… Men at de ikke liker å bli tatt bilder av, er nok knyttet til religion og mange synes det er ubehagelig å bli behandlet som en ren turist attraksjon. De ønsker å gå i fred og utføre sine daglige gjøremål på markedet eller gaten uten å få et kamera opp i ansiktet.

Gambia er et av verdens fattigste land, og omtrent halvparten av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen. Rundt 22 % av innbyggerne lever i ekstrem fattigdom. Landet har få naturressurser, og mange er avhengige av penger sendt fra slektninger i utlandet for å klare seg

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Richards Bay-Sør Afrika

23.-25. April

Etter tre dager i rom sjø føles fast grunn som en fjern drøm. To av disse dagene var såpass «ruskete» at vi i perioder lurte på om lugaren var designet av en som hater balanse. Vi har praktisert ufrivillig svingdans i gangene og lært at suppe er en ekstrem sport når bølgene går høyt. Men før uværet slo til, var det “Rock the Boat” show på dekk, og en sjokolade buffet for dessert elskere, som man kan få sukker sjokk av, bare av å se på.

26. April

Richards Bay

Men nå! Vi har endelig klappet til kai i selveste Richards Bay. Det er kanskje verdens mest glamorøse… kullhavn. Hvis du liker 50 nyanser av grått støv og synet av industrikraner som kjemper om oppmerksomheten, er dette paradis. Vi var her i desember 2024, og lærte den gangen at det mest spennende man kan gjøre i selve byen er å se på at kull blir flyttet fra punkt A til punkt B.

Siden vi ikke har planer om å utdanne oss til logistikk eksperter, har vi lagt en plan for dagen. Vi rømmer til Hluhluwe Game Reserve.

Så vi satte oss på bussen, og vi la bak oss kull og stål, og plutselig var vi omgitt av sukkerrør og eukalyptus. Mil etter mil. Det er fascinerende å tenke på at disse trærne blir til både dopapir og eteriske oljer. En praktisk kombinasjon hvis du går deg vill i skogen og får både forkjølelse og akutt behov for et avtrede samtidig 😀

Langs veien fikk vi et lynkurs i sørafrikansk eiendomsmegling. Her snakker vi kontraster! Det ene øyeblikket passerer vi store flotte villaer, og i det neste ser vi skur som får en gjennomsnittlig norsk utedo til å fremstå som et palass. Og så har du de ikoniske runde husene – perfekte for folk som hater å vaske hjørner.

Shoppingmulighetene langs asfalten er mange. Her trenger du ikke fancy kjøpesentre. Honning? Jada, rett fra bikuben. Håndverk? Absolutt. Lunsj? Her står damene ute med kjelene sine og koker suppe på ku hoder til lastebil sjåførene. Kanskje ikke det første vi ville bestilt hvis man er små fysen på en rolig søndag, men det gir uttrykket “å ha et hode for mat” en helt ny betydning.

Målet når vi kom frem til nasjonal parken var selvfølgelig, The Big Five. Men la oss være ærlige – vi reiste på safari for én eneste ting. Den mystiske, flekkete katten som alltid glimrer med sitt fravær, Leoparden. Sist vi var på safari i Afrika, så vi alt fra gretne flodhester til elefanter som blokkerte veien, men leoparden? Den hadde tydeligvis tatt seg en ubetalt fridag.

Så bærer det ut i bushen med kikkert, kamera og en god porsjon optimistisk naivitet. Med solfaktoren trygt plassert i panna og øynene på stilker, rullet vi inn i Hluhluwe klokken ti. Solen stekte allerede som en overopphetet brødrister. Vi speidet etter leoparder og løver med en optimisme som bare turister på dagsutflukt kan ha. Men rovdyrene hadde åpenbart fått memoet om at det var «siesta fra 10 til 18».

Det første som møtte oss var parkens virkelige stjerner, tre hvite neshorn. Men i stedet for en majestetisk velkomst, fikk vi presentert tre massive bakender. De sto med rompa i været og gresset med en imponerende mangel på respekt for publikum. De tok litt mer til fornuft etter hvert…

Vi fikk også sett den lokale kjendisen, Nyalaen, som elegant spankulerte forbi med kalven sin. 

Hvis det er én ting Hluhluwe har nok av, så er det «Pumbaer». Vi så villsvin, vi så sebraer, vi så bøfler, vi så impalaer, vi så flere neshorn, og så så vi jammen meg noen flere villsvin.

Elefantene? Joda, de var der. To små grå prikker i horisonten, omtrent så store som fluer på frontruta. Men de teller! Vi har sett elefant! Fikk zoomet de litt inn i kamera linsa.

Amarula tre.

Elefantene er kjent for å riste trærne så kraftig at frukten regner ned. Dette har gitt treet kallenavnet “Elefanttreet”, og det er derfor du alltid ser en elefant på flasken. Før Amarula ble den kremete likøren vi kjenner i dag, ble den lansert i 1983 som et klart brennevin (nesten som en snaps). Det var først i 1989 at noen kom på den geniale ideen å blande den med fløte – og suksessen var et faktum.

Det viste seg at vi ikke var de eneste som hadde fått den lyse idéen om safari i dag. Det var nesten mer trafikk i parken enn på E6 i fellesferien. Vi konkluderte med at hvis vi var en leopard, ville vi også ha ligget langflate under en busk og holdt pusten til turiststrømmen ga seg.

Etter to timer med intens speiding, ble vi fraktet tilbake til start for litt fingermat. Det er utrolig hvor godt en samosa smaker når du nettopp har brukt formiddagen på å studere bakparten til et neshorn.

Vi ble enige om at selv om Hluhluwe var fin, er det fortsatt et stykke igjen til de nasjonalgeografiske høydene. Vi pakket med oss minnene (og kanskje litt veistøv) og satte kursen mot skipet. Serengeti står fortsatt øverst på blokka – for der har de forhåpentligvis løver som ikke har tatt ut egenmelding.

Tilbake på havnen sto noen selgere og håpet på å få solgt varene sine.

Bye bye Richards Bay. Neste havn, Durban- Sør Afrika

Link til vårt forrige besøk i Richards Bay og Sør Afrika:

Cruise fra Sør Afrika til Dubai, 01.-20. Desember 2024 | Eventyrlysten

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, India- Cochin

11. April

Sjø dag, og bursdags feiring! Jammen er det koselig å ha bursdag ombord på et cruise skip. Her ble det feiring fra morgen til kveld.

12. April

Cochin

Kochi er en havneby på Malabarkysten i den indiske delstaten Kerala, med en folkemengde på ca 504 500 innbyggere. Byen var i eldre tider hovedstad i et fyrstedømme av samme navn, og var også den første byen i India som ble erobret av portugiserne.

 
Det er en livlig kystby i sørvest i India, kjent som «Dronningen av Arabiahavet.» En historisk, kosmopolitisk havneby, den har unike blandinger av kolonial arkitektur og er kjent for sine kinesiske fiskegarn og husbåter.

Her kommer en liten oppdatering fra vår ferd som «moderne oppdagelsesreisende» i Cochin, India. Vi snakker ikke akkurat om en stille meditasjonsreise – her er det full gass fra start til slutt!


Vi startet friskt med en busstur gjennom Kerala som varte i nesten to timer. Det er utrolig hva man får sett fra et bussvindu når sjåføren bruker hornet som om det var et musikkinstrument!

Målet var Kavungal-tempelet, og snakk om velkomst! Vi ble møtt av rytmiske trommer og dansere i kostymer så fargerike at man nesten trengte solbriller inne. Blomsterkransene satt løst, og vi følte oss et øyeblikk som kongelige på statsbesøk.

Etterpå bar det rett inn i de lokale «racerbilene» – Tuk-Tuker! Vi raste av gårde til et hotell for mer trommer og pomp og prakt. Det er tydelig at man ikke bare kan liste seg stille inn i India.

Lunsjen var en mat reise, og ville ingen ende ta. Nye retter ble servert i ett sett.

Ettermiddagen ble tilbrakt på vannet i tradisjonelle husbåter. En helt fantastisk «scenic» tur hvor vi skled forbi rismarker som faktisk ligger lavere enn vannet vi seilte på. Det var te, kaker og ren idyll – helt til vi innså at vi hadde to nye timer i buss foran oss tilbake til skipet.

Dagens erkjennelse: India har en vei å gå når det gjelder kildesortering. Søppel og møkk overalt gjør at de som er her for første gang, kanskje får litt «kultursjokk-bivirkninger». For min del endte dagen med en rygg som proklamerte fullstendig streik. Mens andre danset på dekk, satt jeg i ro og orden med en støtte-pizza og pleiet skrotten i lugaren. 1-0 til alderen der, altså!

Vi overnattet i Cochin.

13. April

Rural idyll og kokosnøtt-magi
Ingen bønn! Klokken 07.30 var vi stablet i bussen igjen. Tema: «A Glimpse of Rural Kerala».

Videre med Tuk-Tuk ut til Kallancherry Island, hvor vi ble fraktet i det som lignet mistenkelig på store kanoer. To spreke karer staket oss fremover med lange stokker – her snakker vi kort reist energi!

Vi gled forbi de berømte kinesiske fiskenettene hvor de drar opp både reker og små fisk. Det var også mange ørne fugler i området.

Vi fikk også et lynkurs i «alt man kan lage av en kokosnøtt, samt rulling av lokale sigaretter. Det hele ble toppet med banan-bonanza: salt, søtt og ferskt. Jeg er nå offisielt 15% banan.

Etter en demonstrasjon av de store nettene, bar det i Tuk-Tuk-retur til bussen og skipet. Klokken 13 kastet vi loss, og resten av dagen ble en lang, velfortjent pause til sjøs. Nå er det lydbok på øret, litt forsiktig trening for å blidgjøre ryggen, og middag servert på lugaren mens vi seiler mot nye eventyr.

Namaste (og au) fra India!🚢🍌


Link til vår reise i India i 2023, hvor vi var på en litt mer omfattende reise i landet:

India reise, Kolkata og Ganges, Januar 2023 | Eventyrlysten

India reise, Dehli, Agra, Ranthambhore og Jaipur, Januar 2023 | Eventyrlysten

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Colombo- Sri Lanka

10. April

Colombo

Tidlig oppe, og fikk med oss innseilingen til Colombo i morgen disen.

Colombo er sete for regjeringen, og dermed en av landets to hovedsteder. Byen er også den største på øya og landets handelssentrum. Den administrative og juridiske hovedstaden er Sri Jayawardenepura Kotte, også kalt bare Kotte. Byene ligger rett ved siden av hverandre.

By-safari og historiske hjørner
Vi startet dagen med utflukten «Sights of Colombo and High Tea Experience». Navnet antydet at vi skulle være sofistikerte, så vi prøvde å se så aristokratiske ut som mulig mens bussen svingte gjennom Pettah-basaren. Kontrasten kunne ikke vært større: Fra det herlige kaoset i basaren, til den snøhvite, nyklassisistiske Town Hall som ser ut som den har gått seg vill på vei til Washington D.C.

Vi lærte også at det som før var duftende kanelplantasjer, nå er omgjort til luksuriøse eneboliger. Det er visst her man bor hvis man vil ha “den rette adressen” i Colombo. Vi cruiset også forbi Independence Square, hvor arkitekturen virkelig minner deg på at dette landet har stått støtt på egne bein siden 1948.

Gull, glitter og gaver i Gangaramaya
Høydepunktet for formiddagen var Gangaramaya-tempelet. Det sies å være Colombos flotteste, og det er i alle fall det mest innholdsrike! Her snakker vi ikke bare om religiøsitet, men om en samling av skatter og gaver som ville fått en gjennomsnittlig antikvitetsforhandler til å besvime av begeistring. Det var alt fra bittesmå Buddha-statuer til enorme mengder dekorasjoner – et vakkert overflødighetshorn av et tempel.

High Tea og Calypso-takter
Etter å ha sett Galle Face Green (og det fasjonable hotellet der de rike og berømte visstnok kaster glans over tilværelsen), endte vi opp på Taj Samudra hotell. Her var det duket for «High Tea».

Taj Samudra hotell. Glem tørre kjeks – her ble vi servert lekkerbiskener på rekke og rad, mens et live Calypso-band sørget for takten. Det er noe helt eget ved å sitte i Sri Lanka, drikke te som en britisk lorde, og nynne til karibiske rytmer samtidig. En herlig kulturell smeltedigel!

Lotus-tårnet og tidens tann
Colombo har forandret seg siden vi var her i 2015. Det mest prangende beviset er det nye Lotus-tårnet. Med sine 350 meter strekker det seg mot skyene som en gigantisk, lilla blomst. Det har til og med en roterende restaurant i toppen – perfekt for de som vil ha utsikten servert uten å måtte snu på hodet.

23:00 – Kurs mot India
Kvelden ble feiret med en hyggelig middag om bord sammen med noen andre nordmenn. Det er alltid godt å kunne lufte dagens inntrykk på morsmålet over et godt måltid. Klokken 23:00 kjente vi rystelsene i skroget idet vi la Colombo bak oss og satte kursen mot nye eventyr i India.

Takk for nå, Sri Lanka – du leverte både kaos, kultur og kaker i verdensklasse!

Link til reisen vi var på i Sri Lanka i 2015:

Sri Lanka, Oktober 2015 | Eventyrlysten

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Galle- Sri Lanka

09. April

Galle- Sri Lanka

Den 08. April hadde vi sjødag. Vi fikk igjen se noen av disse spektakulære delfinene som leker seg i vannet.

Det var cocktail konkurranse på pool dekket, og vi var med som test panel.

Den 09. April ankommer vi Galle, vår andre havn på Sri Lanka. Galle er en historisk kystby på sørvestspissen av Sri Lanka, ca. 119 km fra Colombo, kjent for sitt UNESCO-verdensarvsted, Galle Fort, bygget av nederlendere på 1600-tallet. Byen er hovedstad i den sørlige provinsen, preget av kolonitidsarkitektur, brosteinsgater, unike kafeer og vakker havutsikt

Tidlig opp og ut i bussen
Vi startet dagen før fuglene i det hele tatt hadde vurdert å våkne. Kursen ble satt ut fra Galle, og vi tilbrakte de neste to timene i en buss som manøvrerte seg gjennom det srilankiske trafikk-kaoset. Det var stor aktivitet blant fiskere, og det er mye å se på overalt. Vi stoppet langs veien for å vise respekt ved monumentet for tsunamien i 2004. Det var et sterkt møte med historien, spesielt monumentet over de som omkom i den tragiske togulykken. Man blir ydmyk av å stå der, midt i alt det vakre, og tenke på kreftene som var i sving.

Madu Ganga
Vel fremme ved elven Madu Ganga, bar det rett om bord i lokale båter. Her fikk vi utdelt dagens obligatoriske tortur instrument, Redningsvesten. I 30 plussgrader og luftfuktighet som i et vaskeri, føltes vesten mest som å ha på seg en foret vinter jakke laget av isopor.

Vi tøffet avgårde ut på det åpne vannet, mens vi speidet intenst etter fugleliv og «annet liv». Vi håpet på en krokodille, men måtte nøye oss med en sprek øgle. Vi navigerte inn i mangroveskogen, der røttene klamrer seg fast som om de er redde for å drukne, og passerte både fiskeoppdrett og rekefarmer. Rekene så ut til å trives bedre i vannet enn vi gjorde i vestene våre.

Kanel-kurs
Vi gikk i land på en kanelplantasje. Her lærte vi at kanel ikke bare er noe man strør på grøten på julaften, men et håndverk som krever tålmodighet og skarpe kniver. Vi fikk se hvordan barken blir til de kjente stengene, og lurer vel egentlig på om vi nå er kvalifisert til å starte egen produksjon hjemme i hagen. Det ble selvfølgelig kjøpt med både oljer og krydder – kofferten kommer til å lukte julebakst helt til neste påske.

På vei tilbake til bussen fikk vi dagens ornitologiske høydepunkt: En Kingfisher! Den var riktignok så liten at man måtte legge godviljen til for å se den, men den var der, fargerik og flott.

Tilbake i bussen satte vi kursen mot Galle igjen.

Men magen krevde sitt. Vi svingte innom Radisson Blue for lunsj. Vi spiste oss mette nok til å trenge en lur, men programmet ventet.

Galle Fort: Europa midt i Asia
Galle Fort er en merkelig tidsmaskin. Det ble opprinnelig bygget av portugisere i 1588, før nederlenderne tok over og befestet det skikkelig på 1600-tallet. Inne bak murene er alt plutselig veldig «europeisk». Vi spaserte forbi den gamle nederlandske kirken og tok de obligatoriske bildene av det ikoniske fyrtårnet. De koselige handlegatene fristet med alt fra edelstener til linbukser, og det er lett å glemme at man faktisk er på en øy i Det indiske hav og ikke i en liten landsby i Nederland.

Vel tilbake på skipet fikk vi endelig kastet de svette klærne. Mens vi fordøyer dagens inntrykk (og kanelproduktene), har kapteinen satt kursen videre. I kveld seiler vi mot Colombo, mens vi ser solen gå ned over horisonten.

Takk for i dag, Sri Lanka – du er varm, vakker og lukter utrolig godt av kanel!

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Sri Lanka- Trincomalee

04-06. April

Sjø dager og påske helg. Det var påske brunch og påske egg jakt, og det ble pyntet til høytiden.

Vi hadde også lunsj “under the lifeboats” for verdenscruiserne.

Etter 3 nye lange dager til sjøs, skimter vi endelig land i horisonten. Trincomalee på Sri Lankas øst kyst.

07. April

Trincomalee

Innseilingen er som en dokumentar. Fargerike fiskebåterduver rolig i vannet, små øyer dukker opp som grønne perler, og midt i det hele ruver en enslig oljerigg som en påminnelse om en annen virkelighet.

Vi blir med på en lokal utflukt, og allerede langs veien er det nok å feste blikket på. Travle salgs boder, tuk-tuker i alle regnbuens farger, fiskere i vannet, og et pulserende hverdags liv.

Første stopp er Koneswaram tempel, dramatisk plassert på Swami Rock- over 2500 år gammelt. For å komme dit må vi bytte til mindre busser og kjøre gjennom Fort Frederik. Et portugisisk festningsverk fra 1600 tallet. Her møter vi noen uventede lokale. En stor flokk aksis hjort som rusler fritt rundt de historiske byggene, fullstendig vant til mennesker. Litt surrealistisk- og veldig sjarmerende.

Vi må gå et lite stykke opp til templene. Her står det fargerike salgs boder tett i tett. Her kan man også få øye på noen hjort.

Ved tempelet gjelder det å tilpasse seg. Skoene må av, og varme steiner og skitt og lort, gjør sokker til en luksusvare.

Det første man blir møtt av, er en stor Shiva Statue.

Det er også flere gude statuer rundt omkring her oppe.

Skuldre og knær må dekkes til før man slipper inn i selve tempelet, mens mennene som er med på messen må kle av seg på overkroppen. Hodeplagg må også av. Her er det noen aper som også følger med på messen. Eller kanskje de bare er interessert i alt det spiselige som blir ofret til gudene?

Man får utsikt over havet som strekker seg uendelig utover, og kan se bort på stranden og byen som et fargerikt teppe bortenfor oss.

Vi blir stående litt og vente på små bussene som skal ta oss tilbake til hovedbussen, da det kommer en gjeng med apekatter her også.

Vi kjører videre, og passerer klokketårnet i Trincomalee.  Tårnet representerer byens rike maritime historie og fungerer som et kjent orienteringspunkt.

Vi ender opp ved JKAB Beach ResortUppuveli Beach. Første inntrykket? Litt slitent, men beliggenheten veier opp for det, rett på stranden, med fargerike fiskebåter langs vannkanten.

Vi spør personalet om det er mulig å bli igjen her, for litt strandliv, sol og bading. Det er ikke noe problem. Personalet tryller frem madrasser til de harde betong solsengene, håndklær og parasoll, og vi får tom et eget hotell rom som skifte rom. Ikke verst, spesielt siden vi er de eneste gjestene på hele stranden. Vi er nok litt utenfor sesong…

Sanden er glovarm- så varm at vi nærmest spurter ned til vannet. Men belønningen er et krystall klart, avkjølende hav som føles helt perfekt. Eller så veldig avkjølende var det egentlig ikke. Temperaturen på vannet er over 30 grader.

Vi rusler en tur langs stranden, men idyllen har en bakside. Søppel ligger spredt flere steder, og løshunder vandrer rundt. Det er et lite stikk av realiteten midt i paradis følelsen. Et land med enorme kvaliteter, men også tydelige utfordringer.

Etter et par timer begynner varmen å vinne. Når gradestokken bikker 36 grader, blir det litt for intenst. Vi bestemmer oss for å returnere til skipet med en annen gruppe som er innom for forfriskninger.

Regningen vi fikk for oppholdet var nesten ikke til å tro. Vi hadde kjøpt en øl, og vi fikk bruke fasilitetene deres, og de fikset og ordnet. Litt over 30 Nkr var hva vi betalte. Prisene på Sri Lanka kan man ikke klage på.

Tilbake om bord venter en god lunsj, og ikke minst aircondition. Resten av dagen tilbringes i kjølige omgivelser, med lydbok på øret og en liten treningsøkt.

Vi seilte videre i 20 tiden, og passert oljeplattformen fullt opplyst.

Trincomalee er en destinasjon full av kontraster. Eldgamle templer og kolonihistorie.

Naturlig skjønnhet og utfordrende realiteter

Enkle omgivelser, men varm og raus gjestfrihet,

Det er ikke perfekt, men det er ekte.

I dette området, utspant seg hovedsakelig i de nordlige og østlige delene av øya, en borgerkrig i over 30 år, som avsluttet så sent som i 2009.

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Thailand- Phuket

Den 2. April hadde vi en ny sjødag. Var en veldig varm dag, men vi orket en halv times gå tur på dekk på ettermiddagen. Dagen gikk i sin vante gang med lydbok, trening og fikk en liten omvisning på maskin rommet.

Igjen en fantastisk vakker solnedgang.

03. April

Phuket

Et sted vi allerede har blitt godt kjent med gjennom flere besøk. Vi har tidligere brukt dager på å utforske praktfulle templer og beundre de mange buddha statuene som preger landskapet. Denne gangen fristet det mer med ro og hvile enn sightseeing, så vi bestemte oss for å gi oss selv en deilig strand dag.

Skipet hadde organisert transport til en resort omtrent en times kjøretur unna- Thani Laguna Resort, vakkert plassert ved Bang Tao stranden.

Allerede ved ankomst kunne vi senke skuldrene. Stranden var lang og innbydende, med myk sand under føttene og krystall klart vann som glitret i solen.

Vi tok oss en rolig spasertur langs strandkanten, og lot bølgene skylle over tærne og nøt å være tilbake i Thailand.

Denne stranden var litt i overkant overbefolket enkelte steder, i forhold til hva vi foretrekker. Men ikke så rart, når det var så varmt i luften, og vannet holder rundt 30 grader.

Lunsjen som ble servert var både smakfull og rikelig, med forfriskende drikke til. Da vi spurte etter en iskald øl, fikk vi servert den på en måte som virkelig satte prikken over i-en. I en vinkjøler fylt med is. Små detaljer som gjør opplevelsen minneverdig.

Det ble en dag akkurat slik vi ønsket. Avslappende og behagelig, helt uten stress, og timene gikk så altfor fort.

Linker til tidligere Thailand reiser:

Thailand- Khao Lak 23-30. Januar, Kata Noi 30. Januar – 6. Februar | Eventyrlysten

Ao Nang, Thailand | Eventyrlysten

Asia reise, 2013-2014, Cruise, Phuket | Eventyrlysten

Asia reise, 2013-2014. Bankok | Eventyrlysten

Hua Hin | Eventyrlysten

Railay og Krabi by | Eventyrlysten

Koh Lanta | Eventyrlysten

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Malaysia- Kuala Lumpur

01. April

Kuala Lumpur

Dagen startet med at vi våknet i 05 tiden av røyklukt, som om det var en brann i nærheten på land. Vi måtte ut og sjekke, og røyken lå tykk. Vi kledde på oss, og gikk opp på dekk for å se om vi så noen skogbrann, men det var ikke noe å se. Vi la oss igjen for å prøve å sove litt til, men når man først har våknet, var det litt håpløst, da vi visste at alarmen på tlf skulle ringe igjen kl 0700.

Da vi la til kai i Port Klang, Malaysia i 0830 tiden, regnet det kanske så kraftig. Ikke akkurat drømmestarten på en utflukts dag. Skyene hang lavt, og det så ut for at Kuala Lumpur hadde bestemt seg for å vise seg fra sin mer dramatiske side.

Bussene i Malaysia er ikke bare et fremkomstmiddel; de er rullende diskoteker forkledd som bestemors stue. Glem skandinavisk minimalisme. Her er det fløyel og frynser for alle pengene.

Heldigvis, som om byen ville gjøre opp for den fuktige starten, sprakk skylaget opp akkurat da vi ankom Kuala Lumpur. Plutselig var det sol, blå himmel, og en varme som slo imot oss som en vegg. Termometeret nærmet seg 36 varmegrader.

Første stopp var det imponerende kongepalasset. Den ofisielle residensen til Yang-di-Petuan Agong, monarken av Malaysia. Her sto vaktene musestille i sine stive uniformer, tilsynelatende immune mot varmen vi andre holdt på å smelte i.

Screenshot

Videre gikk turen til Independence Square, Dataran Mermeka. Et sted fullt av historie. Store åpne flater, omgitt av ikoniske kolonitids bygninger, og en flaggstang som virket å nå helt til skyene, en av verdens lengste. Dette er plassen hvor Malaya erklærte uavhengighet fra britisk styre i 1957.

Vi gikk videre gjennom Bangunan Sultan Abdul Samad, kjent for sin mauriske arkitektur, kobber kupler og et 41 meter høyt klokketårn. Bygningen huset tidligere den britiske koloni administrasjonen og senere Malaysias høyesterett.

Ikke så langt unna gikk vi et lite stykke langs en elv, River of Life, som er 
et banebrytende byfornyelsesprosjekt sentrert ved det historiske sammenløpet av Klang- og Gombak-elvene i hjertet av Kuala Lumpur. En gang en forurenset vannvei, har den blitt forvandlet til en livlig strandpromenade som ble kåret til en av «Verdens 10 beste Waterfront Districts» av The Independent. Her ligger et gammelt tempel, som ga en fin kontrast til byens moderne skyline, litt som Kuala Lumpur selv. Halvparten historie, halvparten fremtid.

Etter hvert begynte varmen å gjøre oss lettere kokt, så redningen kom i form av en Makan Hall. Å gå inn der var som å bli omfavnet av airconditionens nåde. Plutselig var livet godt igjen.

Det er en del veggmalerier her i byen også.

På vei videre mot China Town, var vi innom tempelet, Sze Yeh, som er det eldste taoisttempelet i Kuala Lumpur, grunnlagt i 1864.

I Chinatown ble vi sugd inn i det som føltes som et evig marked. Her var det liv overalt- lukter, farger, lyder og masete selgere som sikkert kunne solgt sand i Sahara.

Her kom vi oss raskt ut fra igjen, og ruslet litt gatelangs i stedet for.

Det høyeste bygget i Kuala Lumpur er Merdeka 118, som ferdigstilt i 2023 rager hele 678,9 meter opp i luften. Dette er ikke bare byens, men også verdens nest høyeste bygning, kun slått av Burj Khalifa i Dubai. Dette kan ses fra alle kanter i byen.

Lunsjen ble heldigvis servert på et hotell med stor buffet. Etter timer i trope varme smakte det med god mat og drikke.

Siste stopp var de ikoniske Petronas tårnene. Vi hadde ikke billetter til å gå opp i dem, med nøyde oss med å beundre de fra utsiden, som vi også gjorde forrige gang vi var i Kuala Lumpur. Vi tok en rolig runde i parken, og vandret litt inne i kjøpesenteret. mest for å nyte aircondition igjen.

Tårnene rager så høyt at man nesten får kink i nakken av å prøve å se toppen. Men takket være vidvinkel funksjonen på telefonen, fikk vi allikevel med hele bygget i bildene, selv om vi sto ganske nære.

Så gikk turen tilbake tilbake til skipet igjen, omtrent en time unna. Stemningen var roligere da. Litt mer sliten, litt mer fornøyd. En dag som startet med regn, endte med sol, svette, opplevelser, og kanskje en ny respekt for både varme og aircondition.

Her er en link til vårt forrige besøk i Kuala Lumpur. Der kan du også lese litt mer fakta om denne Malaysiske hovedstaden.

Asia reise, 2013-2014, Cruise, Malaysia, Kuala Lumpur | Eventyrlysten

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Singapore

27-29. Mars

3 nye sjødager.

Vi var med på en bedre lunsj arrangert av kjøkkensjefen og en vin kelner, og fikk servert en 4 retters lunsj med tilhørende viner til.

Vi hadde utrolige varme dager, med rundt 30-35 grader, og rolig sjø. Ble noen runder på jogging tracken på ettermiddag/kveld, når solen ikke varmet så mye lenger.

Vi passerte igjen Equator, og Kong Neptun kom på besøk. En ekvatordåp, eller linjedåp, er en tradisjonell seremoni på skip når man krysser ekvator, der førstegangs reisende “døpes” for å bli fullbefarne sjøfolk. Seremonien ledes av en utkledd Kong Neptun, med følge, og involverer spøkefull behandling, og de må kysse en fisk.

Det var kapteinens avskjeds seremoni som det er på slutten av hvert cruise. Vi hadde en ny forestilling med koret med de nye sangene vi hadde øvet på i løpet av det siste legget, og det ble arrangert en verdens cruise middag med pre coctail party i solnedgang på det øverste dekket på skipet.

30. Mars

Singapore

Innseiling tidlig på morgenen, og sola titter frem og lyser opp noen bygninger som ligger inn mot cruise havnen.

Singapore leverte som alltid. Varmt, travelt og fullt av kontraster.

Første stopp var Orchard Road, og vi gikk rett inn i en av de enorme shopping mallene. Der inne føltes det nesten som vi hadde gått oss vill i en luksus verden- Prada, Gucci, og alt som får lommeboka til å gråte litt stille. Vi skjønte ganske raskt at dette kanskje ikke var stedet for spontan handling, så vi gikk videre på jakt etter noe litt mer….. menneskelig priset.

Heldigvis oppdaget vi et slags hemmelig nivå- under bakken! Her kunne man vandre i evigheter mellom butikker, restauranter og små spisesteder, helt skjermet fra varmen ute. Singapore er tydeligvis designet for folk som ikke liker å svette.

Neste stopp var på Marina Bay Sands. Vi tok oss en tur utenfor for å nyte “utsikten” som egentlig er ganske spektakulær.

Planen var å ta en tur opp på toppen av Marina Bay Sands. Men da vi så prisen på over 30 Singapore dollar pr pers, slo vi det fra oss. “Nei nei, vi har jo vært der før”, sa vi. Litt i overkant å betale for å kanskje være der et kvarter.

Vi ruslet videre rundt i senteret, før vi gikk ut til en av de mest spesielle Apple Store butikkene vi har sett. Nesten som en glass boble som flyter på vannet. Litt mer fancy enn å kjøpe lade kabel på El-kjøp for å si det sånn.

Siste stopp for dagen var Chinatown Singapore. Her var stemningen en helt annen. Fargerike bygninger, små butikker og mye liv. Det ble selvfølgelig en liten pit stop med mat og drikke, for man må jo holde energien oppe når man er turist på heltid.

Til slutt bar det tilbake til skipet. Vi vurderte faktisk å ta en tur ut igjen på kvelden siden vi hadde overnatting i Singapore, men realiteten traff oss ganske hardt. Slitne bein vant over eventyrlysten, så det ble en rolig kveld om bord i stedet. Og helt ærlig? Det var kanskje akkurat det vi trengte.

31. Mars

Sentosa- Singapore

Dag 2 i Singapore, og vi var klare for nye eventyr. Denne gangen til Sentosa Island. En øy som i praksis er laget for en ting: Å sørge for at du aldri kjeder deg. Litt som et gigantisk ferieprosjekt der noen har sagt: “Hva om vi bare bygger alt som er gøy på et sted?”

Vi startet dagen med Cable Car over til øya, og det var ikke bare en transport etappe, men en opplevelse i seg selv. Gondolen svevde rolig over havet, og rett over skipet vårt. Litt surrealistisk å se “hjemmet” sitt fra lufta og tenke, der bor vi faktisk akkurat nå.

Vel fremme fortsatte vi eventyret med enda en gondol. Her får man utsikt til de fine strendene som ligger på yttersiden av øya.

Vi fant en skyline, som førte til fort Silosa. Turen gikk gjennom grønne områder hvor vi plutselig gikk fra fornøyelses park modus til fugle titting safari. Vi speidet etter fugler, og jammen fikk vi ikke øye på noen også.

Fort Siloso er Singapores eneste bevarte kystfort, beliggende på Sentosa Island. Bygget av britene på 1880-tallet for å beskytte Keppel Harbour, fungerer det nå som et gratis krigshistorisk museum med originale kanoner, underjordiske tunneler og “Surrender Chambers” som viser overgivelsene under andre verdenskrig.

Etterpå tok vi samme vei tilbake, og fortsatte videre til en annen del av øya. Her åpnet landskapet seg opp til et stort overbygd område med shopping, liv og røre.

Vi passerte Universial Studios, som fristet litt mer enn vi kanskje ville innrømme, og til og med et område inspirert av Harry Potter.

Men dagens høydepunkt ventet inne på S.E.A Aquarium. Og for et sted. Her snakker vi gigantiske akvarier hvor haier glir forbi som om de eier stedet. Majestetiske sting rays som svever som undervanns tepper, og fisker i alle mulige farger og fasonger. Mange kjente vi igjen fra snorkel turer vi har hatt tidligere.

Vi gikk gjennom undervanns tunneler, og følte oss nesten som en del av havet, bortsett fra det faktum at vi fortsatt måtte gå og ikke svømme.

Her var også skjellet av en hval, som man kan gå inn i.

Tiden fløy, som den gjerne gjør når man står og stirrer på fisk litt lenger enn man hadde planlagt.

Da vi kom ut igjen, hadde været bestemt seg for å skifte humr. Regnet bøttet ned. Et perfekt signal om at det var på tide å vende snuta tilbake mot gondolen og skipet.

På ettermiddagen seilte vi videre mot Port Klang, og Kuala Lumpur.

Singapore er verdens nest største kontainer havn, og havnen ville ingen ende ta. Det samme med alle laste skipene som ligger her.

I morgen, Ny dag, nytt land, og garantert nye historier.

En link til tidligere reise til Singapore:

Asia reise, 2013-2014. Singapore | Eventyrlysten

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Bali- Indonesia

26. mars

Bali

En ny koselig havn.

Vi heiv oss i en taxi og tok turen til Sanur. Vi passerte templer hvert tredje minutt, små, store, gyldne, mosegrodde, og vi begynte å lure på om hver rundkjøring hadde sin egen Ogoh-ogho statue , og hvert veikryss hadde sin egen skytsgud.

Sanur viste seg å være akkurat det vi trengte. Roligere enn kuta, men fortsatt levende.

Vi ruslet gjennom det flotte Icon Bali Mall, hvor aircondition traff oss som en religiøs åpenbaring. Der inne var det butikker så fancy at vi vurderte å oppgradere garderoben litt, men vi klarte å begrense oss.

Langs stranden gikk vi på en perfekt asfaltert sti. På den ene siden, turkist hav, på den andre luksus resorter og og strandbarer.

Langs stranden ligger flere fargerike trebåter, som ser ut som de har blitt malt av en med koffein overskudd.

Tilbake til skipet. Vi satte oss litt ute på balkongen på lugaren og fulgte med på alle vann aktivitetene utenfor. Vi så over til Nusa Dua, som var stedet vi bodde, forrige gang vi var på Bali.

Paddy To Plate- fra risplante til fest.

På ettermiddagen ventet noe mer eksotisk enn vår vanlige middag. Et “Paddy to Plate” arrangement.

Vi ble kjørt til Kurasu Resort i Ubud, en tur som føltes som en dokumentar film i levende live. Vi kjørte gjennom landsbyer som Kemenhu, og etter det hadde vi offisielt sett flere templer enn vi trodde eksisterte i hele verden.

Ved ankomst, ble vi møtt med forfriskninger. Vi ble tilbudt massasje, smake oss igjennom lokale retter, risvin og Arak Bali som er en tradisjonell, balinesisk 30-60% brennevin, laget av fermentert kokosnøttblomstssaft, palmesevs eller ris. Dette var en “hva skjedde med ansiktet mitt?” opplevelse.

Rett utenfor hotellrommene lå rismarkene. Så perfekt at vi nesten følte oss som statister i en reklame for indre ro.

Det var dekket flotte bord, hvor vi fikk smake oss gjennom lokale retter. En endeløs prosesjon av smaker som fikk smaksløkene til å danse før vi selv rakk å gjøre det.

Kvelden utviklet seg til noe helt annet enn vi hadde sett for oss. Gamelan musikken startet. En hypnotisk symfoni av metalliske toner som fikk oss til å lure på om vi hadde gått inn i en annen dimensjon.

Så kom Kecak dansen. Gutter som sitter i ring, ropende “cak-cak-cak” i en rytme som var både fascinerende og litt… intens.

Og så kom prikken over ièn- Ogoh-Ogoh figuren kom ut i natten’. Store dramatiske skapninger som så ut som de kunne skremme selv våre reiseforsikringer. De ble båret gjennom mørket i en slags rituell parade, og vi prøvde å forstå om dette var kunst, religion eller bare Bali som viste seg fra sin mest spektakulære side.

Etter en opplevelses rik aften, var det deilig å komme tilbake til skipet, og det ventet flere overraskelser her også.

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Lombok-Indonesia

23-24. Mars

Været på sjøen ble ikke så ille som fryktet. Vindstyrke på ca 35 km/t, overskyet og regn, men vi merket ikke så mye til det. Holdt oss stort sett innendørs, og fikk oss en luftetur når det var opphold. Temperaturen lå på 28-30 grader, så den var det ikke noe å si på.

25. Mars

Lombok

Så var vi kommet til Lombok i Indonesia. Ny verdensdel, nytt land og fullt av inntrykk fra første stund.

Allerede på innseilingen tidlig på morgenen kan man kjenne luktene og lydene av Asia.

Vi la til i en koselig liten havn.

Vi hoppet på bussen, og la ut på utflukt, og det var nesten mer spennende å se ut av vinduet som å komme frem til stoppene.

Langs veien passerte vi en herlig miks av templer, både hinduistiske og muslimske, side om side, som et lite glimt av hvor mangfoldig dette stedet er.

Rismarkene lå som grønne og gule tepper bortover landskapet.

Og trafikken…. Ja, den må nesten oppleves! Folk satt og hang overalt. På taket på lastebiler, på lasteplan, på scootere, og gjerne flere på en sykkel enn man tror er fysisk mulig. Mange har scootere som “familie bil”, da de ikke har råd til bil. Litt kaos, men på en fascinerende måte.

Første stopp var Sesela Art market. Et marked laget litt ekstra for turister. Mye fint å se på, men kanskje ikke helt den autentiske opplevelsen. Man sitter litt med følelsen av at det hadde vært enda mer spennende å vandre rundt på et ekte, lokalt marked hvor hverdagslivet skjer.

Vi fikk servert lokal frukt og litt mat på bussen. En type drage frukt som ikke vi hadde smakt før.

Neste stopp tok oss til Narmada Park i Lembuak, bygget i 1727. Et rolig og vakkert område med en hellig innsjø og tempelet Pura Kalasa. Her var stemningen en helt annen. mer fredelig og nesten litt høytidelig.  Parken ble designet for å etterligne toppen av Mount Rinjani, slik at kongefamilien kunne besøke et «fjell» nærmere byen for seremonier.

Vi besøkte også Pura Lingsar, som er et av de mest unike og hellige templene på øya fra 1714. Dette er det eneste tempelet på Lombok der både hinduer og muslimer samles for å be sammen. Et spesielt sted hvor folk kommer for å bo i dager eller uker for å be. Stedet har også en slags ungdoms kilde man kan vaske seg i.

Samtidig var det ikke bare idyll. Rundt tempelet var det mange barn som prøver å selge små flasker med noe brunt innhold, og noen blir dresset opp, og spiller et instrument. Det satte en demper på opplevelsen. Det er vanskelig å tenke seg at de heller burde vært på skolen enn å måtte jobbe slik.

Alt i alt. En dag full av kontraster. Vakker natur, og spennende kultur.

Link til forrige gang vi var i Lombok:

Indonesia-Australia, 2015-2016, Cruise. Indonesia-Lombok | Eventyrlysten

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Darwin- Australia

21.-22. Mars

2 nye sjødager med rolig sjø, varmt og fint vær. Vi seiler oppover Vestkysten av Australia i India havet. Temperaturen i havet her er også varmt, rundt 30 grader.

Det er masse aktiviteter om bord på sjødager man kan være med på. Kokke kurs, danse klasser, Bridge kurs, fargelegging, male kurs, og nå var det også sko pusser kurs.

På soldekk ble det rigget til Australian Dinner Barbeque den 20. Mars. Vi våget oss på både kenguru og krokodille kjøtt. Mr Moss underholdt oss under middagen, og etterpå ble det Deck Party og Rock The Boat.

Sjødag nr 2 ble en rolig dag, og på kvelden tok vi oss kun en pizza på dekk. Igjen en flott dag, med vakker solnedgang. Stille før stormen…

22. Mars

Darwin

Vårt stopp i Darwin ble kort. Syklonen Narelle er på vei inn over Nord Australia, og det var ventet mye nedbør i området. Det gjaldt å komme seg videre før været virkelig slo til.

Alle utflukter ble kanselert. Vi rakk likevel en liten runde i byen, en effektiv gå tur.

Turen gikk gjennom Waterfront, hvor det meste av restauranter nå var stengt på morgenen. Her er det laget en krokodille fri bystrand, og tross regnværet var folk ute og badet. Varmt var det jo uansett.

Videre over Sky Bridge, og forbi noen ruiner.

I gågata var det også helt dødt, selv om noen forretninger hold åpent denne søndagen på grunn av cruise skipet som lå i byen.

Videre langs fargerike veggmalerier, før vi endte opp i Bicentennial park. Her ligger krigsminne merke til minne om at Darwin ble bombet av Japan under krigen.

Vi prøvde å late som det ikke regnet noe særlig enda. men vi ble noen søkk våte eventyrere. Både fra regnet utenfra, og fra varmen og klamt regntøy. Men vi fikk da oss en runde på en times tid, og fikk frisket opp minnene fra forrige gang vi var her, for 10 år siden.

darwin | Søkeresultater | Eventyrlysten

Vi er nå ferdige med Australia for denne gang, og seiler videre mot Lombok, Indonesia. Men først, 2 nye sjø dager, hvor vi håper å slippe unna det verste uværet, og i hvert fall unna Narelle.

Er vel egentlig små bekymringer, når man vet hva som foregår ute i verden om dagen. Man får litt perspektiv, og kanskje en liten dose dårlig samvittighet. Der ute- geopolitisk uro, oljepriser over 100 dollar fatet og skip som ikke tør seile. Her om bord er vår største bekymring om vi skal ta dessert før eller etter kaffe. Men hvem vet. Kanskje vi får kjenne det på kroppen når vi nærmer oss Sri Lanka og India….

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Port Lincoln- Australia

08. Mars

Port Lincoln

Port Lincoln, beliggende i Sør-Australia, er mest kjent som “Australias sjømathovedstad”. Byen er berømt for sin store fiskeflåte og produksjon av sjømat som tunfisk, østers, kongekrabber og sardiner. Den er også et sentrum for dristige dyreopplevelser, inkludert dykking med hvithaier og svømming med sjøløver Byen er en inngangsport til Eyre-halvøya, kjent for sine vakre strender.

Vi så mange fiskeoppdrett i nærheten. Det hadde blitt observert hval her når vi seilte inn tidlig på morgenen.

Vi la til langt ute på en pier, men lå sentralt til i byen. I 2026 skal det kun 3 cruise skip innom denne havnen.

Her ligger Viterra, som er en sentral, effektiv kornterminal og utskipningshavn. Anlegget håndterer store mengder korn, inkludert maltbygg, og er en av Viterras travleste terminaler med kapasitet til å laste 75 000 tonn på skip i løpet av tre dager.

Vi hadde en veldig kald og windy morgen, men det ble ganske fint utover dagen.

Det var søndag, og veldig stille i byen. Vi kjørte gjennom byen, og videre ut til Port Lincoln Marina. Her ligger fiskebåtene tett i tett.

Vi kjørte videre gjennom et industri område hvor mye av sjømaten blir tatt hånd om. Her er også mye annen industri.

Vi var oppe på et utsiktspunkt på Stanford Hill.

Det er flere veggmalerier rundt omkring her også. Man kan følge en rute rundt for å se gate kunsten. Vi passerte noen av dem.

Det er museer å besøke her, og et av dem er Maritim museum. Ligger litt utenfor byen.

Vi ruslet så litt rundt i byen. Noen forretninger var åpen, på grunn av cruise skipet. De hadde også et lite marked med lokale varer. Ellers satt det ganske mange folk på restaurantene i byen utpå dagen.

Det var en fin strand promenade å gå på her, og flere pirer. Populært for unge å gamle å fiske her.

Det var en gjeng med unge seilere som skulle utpå sjøen.

Etter lunsj gikk jeg en god tur på en kyst sti, Parnkalla trail ut fra byen. Den var veldig fint anlagt.

Jeg passerte noen flotte boliger, flere fine plasser man kan sole og bade, og kom til slutt til en stor camping plass, hvor et par store pelikaner spradet rundt, før jeg snudde og gikk tilbake igjen.

Vi så flere rosa og grå kakaduer, eller rosenkakadu rundt omkring. Noen holdt til rett ved skipet.

Vi avsluttet dagen med atter en fin solnedgang, mens vi seilte videre. 2 nye sjødager i vente, før neste havn, som er Esperance i Australia.

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Melbourne- Australia

3.-4. Mars

Melbourne

Vi lå til kai et stykke utenfor byen, men hadde god utsikt til alle skyskraperne. Vi hadde to dager her, og opplevde ganske mye.

Melbourne er den nest største byen i Australia, med over 5 mil innbyggere.

Kollektiv transporten i byen er veldig god, og den første dagen dro vi inn med T-bane, før vi var på en gå tur rundt i sentrum. Sentrum i Melbourne er som en firkant, med rette gater på kryss og tvers. Innenfor dette området er banen gratis.

Vi gikk av i Elisabeth street, men ruslet mest Collins og Flinders street.

Melbourne er en veldig fin by, og det er mange fine bygg, både gamle og nye.

Gullrushet i Melbourne og delstaten Victoria startet i 1851 og varte hovedsakelig gjennom 1850- og 1860-årene. Funn av gull i områder som Ballarat og Bendigo i 1851 førte til en enorm befolkningsvekst og økonomisk oppgang for Melbourne, som ble et sentralt knutepunkt for gullgraverne. I Collins street 333 ble det bygget en bank, som følge av “Gull tiden”. I dag mest kjent for sin spektakulære inngangsparti og lobby for en moderne kontorbygning. Man finner en kombinasjon av barokk arkitektur, en stor kuppel, marmor gulv og en rolig atmosfære.

Her ligger dyre merkevare butikker, koselige restaurant gater, gamle og nye bygg om hverandre.

Melbourne er kjent for sine over 4400 gatekunstverk, hvorav mange katte-temaer dukker opp i smug og på sidegater.

Vi så Flinders Street Railway Station. Den er den sentrale knutepunktstasjonen i byens jernbane nettverk, kjent for sin gule fasade, grønne kuppel og klokkene over hovedinngangen.

St Pauls katedral er en av de finere eldre bygninger i byen. Bilde gir en god indikasjon på hvordan gammelt og nytt går om hverandre.

Federation square er et område med supermoderne bygg.  Det er Melbournes sentrale, moderne torg og kulturelle møteplass. Det er kjent for sin unike arkitektur, store LED-skjerm, ACMI gameworld, kulturelle institusjoner, samt en rekke restauranter og barer. Arkitekturen her har nok vært mye omtalt. Noen elsker det, og andre hater det.

Her hadde et F1 team en fan zone inne i et av byggene. Det var F1 løp i Melbourne påfølgende helg, og det var synlig i hele byen i forhold til vimpler og flagg.

Melbourne er også kjent for områder med street art.

Vi var innom et par fine Arkader, Royal Arcade og Block Arcade. Flotte handlegater som er overbygd. Flere spesial butikker finner man også her. Legg også merke til alle flaggene som er hengt opp i forholdt til F1.

Et fremtredende veggmaleri av Dame Edna Everage finnes i Dame Edna Place, malt av gatekunstneren Adnate. Dette store portrettet hyller Barry Humphries’ ikoniske karakter og er en del av en større satsning på gate kunst i området.

Etter omvisning i byen tok vi en Uber til Albert Park for å se om vi kunne få et blikk av race tracken som F1 løpet skulle gå, men her var det sperret av med gjerder overalt, så det var ikke så enkelt. Men vi fikk oss en fin gå tur. Det var anlagt en fin sti/gangfelt mellom parken og veien. Langs veien var det flere flotte hus.

Vi gikk videre tilbake til skipet. Vi gikk gjennom koselige nabolag.

Etter hvert kom vi ned til strandpromenaden, hvor det ligger noen restauranter. Det er flere sand volleyball baner her.

Det ligger mange fine hus også her langs veien med utsikt mot strand og havet.

På kvelden var vi i Melbourne og spiste middag på en restaurant som heter Society. Dette var med en gruppe av verdens cruiserne. Vi fikk servert en 4 retters middag, og etterpå fikk vi omvisning i “vin kjelleren” og på kjøkkenet.

Restauranten tilbyr en eksklusiv vinopplevelse med over 10 000 flasker i kjelleren, inkludert sjeldne viner.

Neste dag hadde vi en ny utflukt. Busstur inn til byen denne dagen. Vi kjørte gjennom Bay street hvor man finner butikker og restauranter, ikke så langt fra skipet. Men byggene blir høyere og høyere nærmere sentrum man kommer.

Vi var oppe i Sky Tower i Eureka building. Eureka Tower er en 297,3 meter høy skyskraper, og den nest høyeste bygningen i Melbourne. De øverste etasjene er belagt med 24-karat gull, som representerer gullrushet, mens den røde stripen symboliserer blodet som ble utgytt under det historiske opprøret mellom gruvearbeidere og myndigheter.

Utsikten var fantastisk, og man får et godt overblikk over byen. Vi klarte også og skimte litt av F1 banen rundt Albert Park.

Q1 Tower er den høyeste, og Australias høyeste bolig, og ligger like ved Eureka Tower. Den gylne “stjernen” eller kronen er en del av arkitekturen, inspirert av den olympiske flammen fra 2000-lekene i Sydney og utformingen av Operahuset, og symboliserer regionens glitrende “Gold Coast”-identitet.

Shrine of Remberance er en stor, historisk krigsminnesmerke i Melbourne, dedikert til å ære australiere som tjenestegjorde i krig og fredsbevarende operasjoner. Bygningen ble opprinnelig reist for å minnes Victorias deltakelse i første verdenskrig, åpnet i 1934, og er i dag et ikonisk landemerke med museer, utstillinger og panoramautsikt over byen.

Vi ruslet så litt rundt i Royal Botanisk hage Victoria.

På vei tilbake til skipet kjørte vi gjennom et område som heter St Kilda. Det er en ikonisk kystbydel kjent for sin bohemske atmosfære, den historiske Eplanade og St Kilda beach med en koloni av småpingviner. Luna Park, fra 1912 som er en fornøyelses park, med sin kjente inngangsportal, og den storslåtte Palais Theatre.

Vi hadde 2 veldig innholdsrike dager i Melbourne, og for en by! Hit reiser vi gjerne igjen.

Utsilingen fra Melbourne var utrolig fin, og det var mange seilere ute på havet.

Det ble også en nydelig kveld, med vakker solnedgang, og nesten fullmåne (var fullmåne 3. Mars ;))

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Tasmania- Hobart

28. Februar

Sjødag. Det er ikke mye liv vi har sett på sjøen på alle de sjødagene vi har hatt, men denne dagen fikk vi se en stor delfin flokk. De var litt på avstand fra skipet, så bildene ble ikke så bra, men legger ved et par bilder.

1. Mars

Hobart

Hobart er hovedstad i delstaten Tasmania i Australia. Tasmania er en øy og en delstat i Australia. Den ligger 240 kilometer sør for den østre delen av kontinentet, adskilt av Bass-stredet. Delstaten Tasmania omfatter øya Tasmania, som er verdens 26. største øy, samt 334 omkringliggende øyer.

Fin innseiling til Hobart.

Dette var vår første havn i Australia, og vi måtte gå gjennom imigration på vei fra skipet.

Vi var på en utflukt, Hobart Highlights.

Vi kjørte til et utkikkspunkt, Rosny Hills. Her så vi over til havnen, og til Tasman Bridge. I 1975 var det en ulykke her hvor et fraktskip kjørte inn i stolpene på broa, og deler av broa raste sammen. Dette var på kvelden, så det var ikke så mange biler på broa, men 4 biler raste ned, hvor 5 personer omkom, samt 7 av besetningen på skipet.

Tilbake i sentrum, kjørte vi gjennom et nabolag som blir kalt Battery Point. Dette er en førsteklasses, historisk forstad til Hobart, kjent for sine godt bevarte kolonitids hjem, maritim historie og sjarmerende, smale gater.

Botanisk hage var neste stopp.

Så gikk ferden opp til Mount Wellington. Et 1 271 meter høyt fjell som ruver over Hobart, Tasmania, som gir en dramatisk bakgrunn til byen. Som en del av Wellington Park har den subalpin flora, doleritt-steinformasjoner, og omfattende tur- og sykkelstier.

Toppen byr på panoramautsikt over Hobart. Landskapet på toppen av Mount Wellington er preget av et værhardt platå dekket av store, nakne grønnsteinsblokker. Det var sterk vind her oppe, og ca 10 grader kaldere enn i byen.

På ettermiddagen gikk vi en runde i byen før vi skulle på en kvelds utflukt til Bonorong wild life Sanctuary.

Det er et veldig hyggelig område rundt kaia hvor skipet lå, med flere restauranter rundt, og det er også småbåt havn her.

Vi tok en tur innom Maritim museum.

Etter hvert kom vi handle gater, hvor det var gå gate, shopping sentre, restauranter og fargerike bygg.

Det var litt av det vi rakk å se av Hobart by. Burde nok hatt en dag til her for å se litt mer.

Vi hadde en ettermiddags/kvelds tur til

Bonorong Sanctuary

Bonoring Wildlife Sanctuary er et senter for redning og rehabilitering av dyr i Tasmania, lokalisert i Brighton, en 30-minutters kjøretur nord for Hobart. Det er kjent for sitt fokus på å hjelpe skadet eller foreldreløst lokalt dyreliv, inkludert tasmanske djevler, wombats, kenguruer og koalaer.

Vi fikk fore og kose med kenguruene.

Vi fikk en guidet rundtur i parken hvor vi ble vist de forskjellige dyrene. De fleste av de har fått navn, og var ganske så tamme.

De hadde øgler, slanger og frosker.

Det er mange typer fugler og fargerike papegøyer her.

Noen av dem var veldig tamme, og viste frem både danse moves og skravlet i vei.

Det var mange villfugler som også var innom parken, og flere av de er veldig vakre med et spill av farger.

Tasmansk djevel eller pungdjevel er et rovpungdyr som nå bare finnes på den australske øya Tasmania. Tidligere fantes den også på det australske fastlandet, men der er den nå utryddet. Pungdjevelen er det største nålevende pungrovdyret.

De er ganske hissige, og ikke en man vil la komme for tett innpå. Tasmansk djevel skal ha dyre verdenes kraftigste bite egenskaper målt i forhold til kroppsvekt.

På kvelden kom det en gruppe lokale om bord, og underholdt med sang og sekke pipe.

Fin utsikt til Tasman Bridge fra skipet på kvelden.

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Tongatapu-Tonga

10-11-12. Februar

Vi hadde 2 nye sjø dager. Vi passerer tidslinjen, og hopper rett og slett over 11. Februar. Vi har varme, fine og rolige dager på sjøen.

13. Februar

Tonga-Tongatapu

Tonga er en øystat i det sørlige Stillehavet som består av totalt 169 øyer. Av disse er 36 øyer bebodd, mens resten er ubebodde. Øyene er spredt over et stort havområde og er delt inn i tre hovedgrupper: Tongatapu, Ha’apai og Vava’u. De fleste innbyggerne bor på hovedøya Tongatapu. 

Nuku’Alofa er hovedstaden, den største byen og hovedhavnen i Kongeriket Tonga, som ligger på nordkysten av hovedøya Tongatapu. Som administrativt og kongelig sete har det landemerker som det kongelige palasset og fungerer som hovedknutepunkt for turisme, inkludert snorkling, hvalsafari (juli–oktober) og lokale markeder.

Det bor i underkant av 105 000 mennesker på Tonga.

Det er regjeringssenteret for det eneste gjenværende konstitusjonelle monarkiet i Sør-Stillehavet. Byen bevarer sterke polynesiske kulturtradisjoner.

Vi var en rundtur på øya, og startet med et stopp utenfor The Royal Palace, Det kongelige palasset. Det ligger helt ved vannkanten, og vi hadde utsikt til det også fra skipet.

Kongelige graver. Et historisk sted som ligger i hjertet av byen.

Her ligger også Centennial Church, fra 1885. Ser ut for at den er under oppussing, da den bla manglet noe tak og vinduer. Kristendommen står ekstremt sterkt på Tonga, og rundt 99 % av befolkningen identifiserer seg som kristne. Religion er dypt integrert i kultur, dagligliv og politikk, med søndags hvile lovfestet i grunnloven, for da skal man gå i kirken. Det er 17 Landsbyer på Tonga, og det er 2-3 kirker i hver landsby.

Vi kjørte vider over på andre siden av øya. På veien fikk vi se hvordan folk bor, og dyrker sine grønnsaker og kokos palmer. Vi passerte også flere kirker og gravplasser.

Her står mange langs veien og selger både frukt og grønt, men også brukte klær.

Vi kom ned til stranden, Fua’amptu Beach, som vi skulle tilbringe en god time på. Vi ble vel litt skuffet, da det ikke var de store bade mulighetene der. Kun små “passasjer” ut i vannet med sand bunn, som i tillegg var veldig grunn. Rundt var det vulkan stein, som både så sleip ut, og i tillegg var veldig grunn.

Vi gikk en liten tur, bor til en gravlund som lå på enden av en kjerre vei langs stranden. Var veldig spesielt. Vi kjørte også forbi en gravlund på andre siden av stranda på veien inn. Ingen kirke å se i nærheten, men allikevel 2 gravlunder helt nede ved sjøen, på hver sin side av stranden.

Det er en gammel skikk å etterlate ting som den avdøde satte pris på i livet, for at de skal kunne nytes i “den andre verden”. Hvis personen var glad i øl, blir flasker (ofte fulle eller symbolske) plassert på graven som en siste hilsen.

Flaskene brukes også ofte som en dekorativ kant rundt graven, gjerne stukket opp-ned i den hvite sanden som dekker gravhaugen. De fungerer som rimelige og varige erstatninger for mer kostbare materialer.

Det kan også være en type ofring. I polynesisk kultur finnes det tradisjoner for å “helle ut en skvett” for å ære forfedre eller ånder. Å plassere flasker ved graven kan sees på som en moderne videreføring av ritualer for å opprettholde forbindelsen mellom de levende og de døde.

Familiene i Tonga legger stor stolthet i å holde gravene vakre. Flasker, sammen med fargerike tekstiler, plast blomster og skjell, er tegn på at den avdøde fortsatt er elsket og husket. 

Vi fikk servert kalde kokosnøtt juice og frukt.

Det var også grotter her.

Så gikk turen tilbake til skipet. Det var dårlig med aircondition på bussene, da det ble brukt gamle skolebusser. Da vi kom tilbake til skipet var vi gjennom våte av svette, da det var ca 33 varmegrader, samt veldig høy luft fuktighet denne dagen, så da var det bare å komme seg om bord og få tatt seg en dusj.

Det lysnet litt på humøret at flere av de ansatte ønsket oss velkommen “hjem” med musikk og smil, da vi kom tilbake til skipet.

Etter og ha fått ned kropps temperaturen, og en bedre lunsj, våget vi oss en liten tur ut i heten igjen, for å se litt mer av byen.

Pangai Si’i er et betydningsfullt kulturelt landemerke som ligger i Nuku’alofa, Tonga. Det er kjent for sin tradisjonelle tonganske arkitektur og historiske betydning, og tiltrekker seg ofte besøkende som er interessert i øyas arv. Den har vakkert utformede bygninger og gir innsikt i lokale skikker og tradisjoner.

Men vi gikk ikke så langt, før vi måtte smyge oss inn et sted for å slippe litt unna heten, Vi gikk derfor innom Friends cafe for å smake på det lokale ølet. Det ble en skuffende afære, da ølet både var lunkent og dødt.

Vi gikk videre innom et hand craft market.

Etter å ha gått litt videre rundt i gatene, hvor vi gikk forbi “taxi” bua, private boliger mm, fant vi frem til Talamahu markedene. Det sentrale markedet for ferske råvarer og lokale håndverk.

En annen populær attraksjon på øya, er “blåsehull”, som er en naturlig kystnær bergformasjon hvor havgrotter vokser oppover til tunneler, slik at vann kan strømme inn og bryte spektakulært ut under høyt trykk, ofte skyte høyt opp i luften med et høyt brøl. Vi var ikke der, men hørte av noen andre om bord på skipet, at det hadde vært spektakulært.

På ettermiddagen var det mange unge som var samlet på en odde for å bade og mingle.

På kvelden kom det en gruppe fra øya som underholdt om bord.

Det er ikke så mye man rekker å oppleve når man bare er noen timer i land på et sted som dette. Regner med at folk som tilbringer noen dager her, får en helt annen opplevelse av øya, eller øyene, hvis man er her noen dager.

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Fakarava, Rangiroa, Bora Bora og Tahiti- French Polynesia

02. Februar

Fakarava

31 grader og sol. Fakarava er 
et fantastisk UNESCO-biosfærereservat-atoll i Fransk Polynesias Tuamotu-arkipelaat, kjent som et dykkemål i verdensklasse, spesielt berømte «haivegger» ute ved revet utenfor atollen. Det er den nest største atollen i øygruppen, og tilbyr et fredelig, avsidesliggende og miljøbevisst paradis.

Flyplassen på Fakarava
Fyrert på Fakarava

På Fakarava bor det ca 900 mennesker. Høyeste punktet på øya er 5 moh. Her går de på skole frem til de er 11 år gamle. Etter det må barna reise inn til Tahiti å gå ferdig skole der. Da bor de gjerne borte i 10 uker av gangen, før de kan komme hjem for helgen. Tannlege har de innom 1 uke i året, og det samme med øyelege.

Vi syklet rundt på øya.

Øya her er kjent for sine perler, som også flere av de andre øyene i French Polynesia er.

Fyret er fra 1957.

En liten flyplass ligger på enden av øya.

Ut mot stille havet er det litt røffere strender og bølger. Populært for surfere.

Er ingen over water Bungalows på denne øya, men finnes et par resorter. Her er også rimeligere alternativer for de som ønsker det. Her var det til og med telt. Litt i varmeste laget spør du meg.

De har mange kokos palmer her, og de tørker kokos til å lage kokos olje. De har en type “skur” de tørker kokosen under tak.

Da vi kom over til andre siden av øya igjen, var det som om det åpnet seg et paradis. Det er så fantastisk farge på vannet her, og kontrastene mot de grønne trærne og palmene, og den blå himmelen er det helt uvirkelig vakkert.

Vi var innom en av kirkene på øya, hvor det er dekorert med skjell.

Vi syklet videre gjennom landsbyen Rotoava, som er stedet hvor de fleste butikker og hoteller mm er lokalisert. Det var også her vi kom inn med tender båten.

Etter sykkelturen svømte og snorklet vi litt i det nydelige klare vannet. Vi fikk også øye på noen haier.

Tilbake til skipet.

En ny kveld med vakker solnedgang.

03. Februar

Rangiroa

Rundt 30 grader og sol. Her kjører skipet inn i lagunen, og i passet der vi kjører igjennom, pleier det noen ganger å være mange delfiner, men var ingen

Vi legger oss på anker inne i lagunen. Rangiroa-lagunen, verdens nest største, er et enormt, krystallklart korallrev i Fransk Polynesia, kjent for sitt rike marineliv, verdensklasse dykking i Tiputa-passet, og den ikoniske «Blue Lagoon»-utflukten. Området tilbyr uforglemmelige opplevelser som svømming med haier, delfinsafari, snorkelmuligheter, samt unike dagsutflukter til den turkise «Blue Lagoon» og den smaragdgrønne «Green Lagoon». 

Brygga vi kom inn til med tender båten var veldig iddyllisk.

Det var et stykke å kjøre til båten som vi ble kjørt ut til den grønne lagunene med.

Vi hadde noen timer og en deilig dag ved den “grønne” lagunen. Helt fantastisk vakkert der.

Vi snorklet litt, men det var ikke det store. Det var veldig grunt her, men var litt liv rundt noen koraller.

Under middagen fikk vi en hyggelig overraskelse fra personalet i restauranten.

04. Februar

Sjødag.

Det var båtbygger konkurranse i bassenget. Hvem har bygd den fineste, og best flytende båten.

Vi var med på en vinsmaking ombord.

Koret jeg har vært med i ombord, fremførte de 3 sangene vi har øvd på i den ene loungen før middag.

En fantastisk måne denne kvelden også.

05. og 6. Februar

Bora Bora

Bora Bora er et populært turistmål, og resortene i lagunen er mange, og ligger tett i tett.

Vi reiste ut med båt på snorkel tur. På vårt første stoppe sted snorklet vi med svart tippet Revhai og Skater, eller Piggrokker. En artig opplevelse.

Neste stoppested for snorkling var ute på noen korallrev.

I “The Blue lagoon” er det en fantastisk sand bunn, og det er grunt vann over det hele. Helt herlig å bade her, men ikke noe fisk å se.

Vi gikk i land for å spise lunsj på en øy. Her ble vi også vist hvordan de knerter kokos nøtter, og rasper ut kokosen, og hvordan man kan knyte på seg en sarong.

Gutta som jobbet om bord, sto også for underholdning, og de var utrolig flinke til å spille og synge.

Hovedstaden og den største bosetningen på Bora Bora er Vaitape, som ligger på vestsiden av hovedøya. Vaitape fungerer som det administrative senteret for kommunen og huser ordførerkontoret, samt en havn og fasiliteter. Øya er en del av Fransk Polynesia, og de fleste av de ca. 10 000 innbyggerne bor i eller rundt Vaitape. Ikke så mye å se og ta seg til i selve byen. Men flere butikker her som selger sorte perler som er en stor business i French Polynesia.

Polynesian Dreams

Neste dag hadde alle verdenscruiserne en egen utflukt til en egen øy. Vi ble hentet med Catamaran direkte fra Skipet. Vi ble møtt på øya med musikk, sang, luren fra konkylie, blomster kranser og kokosnøtt juice.

Vi badet og koste oss.

Gikk en runde rundt øya, som var på hele 800 meter.

Det ble servert en gedigen BBQ lunsj, med alt godt man kan tenke seg. Her fikk vi også servert en lokal Rose vin.

Underholdningen under lunsjen var helt eventyrlig, med det turkise havet, blå himmel, grønne trær og palmer og fargerike blomster som bakteppe.

Rett og slett en utrolig magisk dag, som man bare drømmer om.

07. Februar

Tahiti-Papeete

Vi la til på kaia midt i byen, så vi tok oss en liten runde på promenaden, parken og byen etter frokost. Her finner man flere butikker, kafeer, restauranter og kjøpesenter.

Tahiti er den største av øyene i Fransk Polynesia i det sørlige Stillehavet. Hovedstaden Papeete ligger på den nordvestlige kysten. Tahiti er også den mest befolkede, med ca. 70 % av Fransk Polynesias befolkning, ca 190 000 mennesker. Er nok mange turister som bare er innom Tahiti før man tar ferge eller flyr ut til en av de andre øyene i Fransk Polynesia.

Det er et marked rett ved kaia, men mye av det drev de allerede å stengte ned når vi gikk innom, som fisk og kjøtt avdelingen.

Vi gikk innom Robert Wan museum, som også er butikk. Det eneste museum i verden som er dedikert til perler. Litt artig å gå innom, da jeg har et perlekjede fra Robert Wan som jeg fikk da vi var i Bora Bora for 10 år siden.

På ettermiddagen var vi på en utflukt. Vil si at dette var den minst spennende utflukten vi har vært på så langt.

Vi startet med et museum, hvor halve museet var stengt, og det var egentlig ingen ting å se. Vi gikk en tur ute i hagen til museet, som lå inn til havet. Det mest spennende å se her var ankeret til kaptein Cook. Kaptein James Cook ankom Tahiti med skipet HMS Endeavour den 13. april 1769 og kastet anker i Royal Bay (nå Matavai Bay) for å observere Venuspassasjen. Dette markerte starten på hans første store oppdagelsesreise i Stillehavet

Tahiti består av mange fjell og daler, og det er veldig grønt her på denne tiden av året. Vi passerte den eldste stein kirken på øya. Vi kjørte også langs boligfelt og strender.

Vi kjørte innom noen grotter, Den største var såpass stor så man kunne bade i den. Det var veldig mange flotte blomster her.

Vårt siste stopp var en landsby som det var funnet ruiner fra 1500 tallet, som er bygget litt opp igjen i nyere tid.

Vi sto litt oppe på dekk og så på utseilingen.

Vi var på en rund tur på noen av disse øyene, samt noen andre øyer i Cook Island for 10 år siden. Legger ved en link til reisen vi hadde da.

Cook Island, Auckland og French Polynesia, Juni 2016 | Eventyrlysten