Stikkordarkiv: Cruise

Europa, Madeira, Portugal, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Madeira- Portugal

Legg igjen en kommentar

Øya ble oppdaget av portugisiske sjømenn i 1419. Siden den var fullstendig dekket av tett skog, kalte de den rett og slett Madeira, som betyr «tre» eller «tømmer» på portugisisk. Det bor ca 260 000 mennesker på Madeira.

23. Mai

Funchal- Madeira

Etter en bedre lunsj om bord på cruiseskipet, sikret vi oss orkesterplass på dekk for å få med oss innseilingen til Funchal. Madeira viste seg umiddelbart fra sin beste side: en vanvittig frodig, kupert og nydelig øy.

Det var ikke bare naturen som fanget oppmerksomheten. Det kokte nemlig i byen! To gigantiske begivenheter krasjet i en herlig symfoni av farger og eksos: den årlige Blomster festivalen og Madeira Classic car revival. Allerede fra skipsdekket så vi bilene som sto på rekke og rad langs havne promenaden.

Her ble det raskt en strategisk deling av oppgaver. Mens jeg prioriterte det høyst nødvendige – nemlig å gå til frisøren om bord for å få orden på sveisen – stormet Øystein i land. Han hadde tross alt fått ferten av bensin lukt og måtte inn til byen for å se på biler umiddelbart.

Denne kvelden sto i festens tegn for oss som reiser på verdens cruise. Siden Funchal sto på hodet i floral prakt, var kveldens tema selvfølgelig Blomster festivalen. Kleskoden var klar: Kle dere fargerikt! Vi gjorde vårt beste for ikke å blekne i forhold til omgivelsene, og på vei ut av skipet ble vi ønsket velkommen av smilende blomster piker.

Det ble lagt inn et stopp i byen. Her fikk vi servert øyas nasjonaldrikk, Poncha. (Og enkelte tok seg et glass Madeira vin ;)) Denne lumske, men akk så gode drikken ble opprinnelig oppfunnet av fiskerne i Câmara de Lobos på 1700-tallet for å holde varmen på havet. Den lages på lokalt sukkerørsbrennevin, honning, sukker, og sitron- eller appelsinjuice. Den smaker som saft, men har en alkoholprosent som kan felle en sjømann, så vi trådte varsomt!

Byen var et syn for guder, fullstendig teppelagt med forseggjorte blomsterdekorasjoner. Denne tradisjonen (Festa da Flor) strekker seg helt tilbake til 1954, da den startet som en ren rose utstilling. I dag feires vårens ankomst i ukesvis, der høydepunktene er gigantiske parader med blomster kledde vogner, og tepper av ekte blomster i gatene,

På selve hovedarrangementet ble vi møtt av enda flere blomsterpiker og tradisjonell folkemusikkunderholdning.

Middagen ble servert i et enormt, vakkert pyntet telt, akkompagnert av underholdning.

Før vi reiste tilbake til skipet, tok vi en kvelds runde i de smale, koselige gatene i Funchals gamleby.

I Rua de Santa Maria, som er den eldste gaten i Funchal (datert tilbake til 1430) kan man se mange dekorerte dører. Det finnes også dekorerte dører i sidegatene. Det er en del av et berømt kunst- og urbant fornyelsesprosjekt kalt «Arte de Portas Abertas» (Kunst for åpne dører). Dette prosjektet har forvandlet gamlebyen i Madeiras hovedstad, Funchal, til et levende utendørs kunstgalleri.

24. Mai

Neste dag sto i bilenes og vandringens tegn. Vi gikk inn til byen for å få med oss bilracet, og her snakker vi ekte, lokal underholdning! Dette var nok ikke det voldsomme fartsrallyet oppe i fjellene, men et herlig showløp nede i byen med litt eldre, noen litt spesielle, og andre, helt vanlige bilmerker.

Vi fant oss en koselig restaurant strategisk plassert like ved veien og benket oss med litt deilig tapas. Bedre orkesterplass kunne vi ikke fått! Det var kanskje ikke den helt store motorlyden som rystet Funchal, men til gjengjeld fikk vi masse action i form av heftig dekk piping hver gang bilene skulle forsere en lokal rundkjøring. Flere av sjåførene tok oppgaven døds alvorlig og la seg så hardt inn i svingene at bilene nesten sto på to hjul! Fantastisk underholdning til gode oster og skinker.

Mette og fornøyde ruslet vi videre langs havnen og passerte det berømte CR7-museet (Ronaldo-museet). Utenfor står den massive bronsestatuen av øyas store sønn, Cristiano Ronaldo. Vi måtte selvfølgelig stoppe opp og knipse noen bilder – og ja, ryktene stemmer: statuens mest “velutstyrte” detaljer bærer sterkt preg av å ha blitt klappet og blankpusset av tusenvis av turister før oss!

Screenshot

Vi vandret videre inn i sentrum, hvor det også var utstilt en rekke lekre, gamle veteranbiler.

Etter en siste sjarmør etappe gjennom byen og til de historiske gatene i gamlebyen, var det på tide å søke tilflukt om bord igjen.

I kveldingen kastet cruiseskipet loss og seilte rolig ut fra Funchal. For siste gang på denne seilingen, samlet verdens cruiserne seg til en høytidelig og nydelig avskjedsmiddag om bord, mens Madeira sakte svant hen i horisonten.

Vi besøkte denne vakre øya i 2015, og fartet da mye rundt. Her er en link til hva vi så og gjorde da. Mye å se og gjøre her. Men har du fly skrekk er det kanskje ikke denne øya du bør besøke. Øya er kjent for å ha en av verdens verste landings stripe…. 😉

Madeira | Eventyrlysten

Europa, Tenerife, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Tenerife-Spania

Legg igjen en kommentar

22.Mai

Tenerife

Tenerife er den største og mest folkerike øya blant de sju hovedøyene i den spanske øygruppen Kanariøyene, som ligger i Atlanterhavet utenfor kysten av Nord-Afrika. Øygruppen er kjent for sitt milde klima året rundt, varierte landskap og unike vulkanske natur.

Etter en fantastisk start på Gran Canaria, våknet vi i dag opp til strålende sol og et helt nytt kapittel på cruisereisen. Tenerife sto for tur! Det var ingen tid å miste, for i dag skulle vi bytte ut havnivået med tynn luft og dramatiske fjellformasjoner. Det majestetiske fjellet Teide og den tilhørende nasjonalparken sto øverst på programmet.

Her er rapporten fra vår spektakulære dag over og under skyene:

Turen opp til nasjonalparken tok omtrent 1,5 time med buss.

På vei ut av byen passerer vi Det kjente operahuset og konserthuset i Santa Cruz de Tenerife heter Auditorio de Tenerife Adan Martin. Det ble tegnet av den verdensberømte spanske arkitekten Santiago Calatrava og sto ferdig i 2003. På grunn av den spektakulære, bueformede arkitekturen blir bygget ofte kalt for “Spanias Sydney Opera House”.

Veien slynget seg oppover i høyden. Vi kjører gjennom nåleskog med de spesielle furutrærne som vokser her, Det er en helt unik furuart som heter kanarifuru. Kanarifuruen er et av verdens mest ildfaste trær. Den har en usedvanlig tykk, lagdelt bark som beskytter kjernen mot skogbranner. Selv om treet blir helt svidd og kullsvart utvendig, kan det skyte nye, grønne skudd rett ut av den brente stammen kort tid etter en brann. De klarer seg også med veldig lite vann. Nålene fanger opp fuktighet fra de fuktige skyene som ruller inn over fjellsiden, som kondenserer til vanndråper og drypper ned til røttene.

Reiselederen sørget for et par nødvendige fotostopp underveis, slik at vi fikk foreviget den gradvise forvandlingen av landskapet. Etter hvert passerte vi den grønne tregrensen, og plutselig åpnet det seg et syn som tok pusten fra oss: Den mektige vulkanen Mont Teide raget mot den knallblå himmelen med sine 3 715 meter over havet.

Sikten var enda god ned til havet og dalen.

F

aktaene vi fikk servert var beroligende for nervene: Teide regnes i dag som en sovende vulkan. Selv om den puster ut litt gass nå og da, var det siste reelle utbruddet helt tilbake i 1909 fra Chinyero-ventilen på fjellsiden. Toppen har faktisk ikke hatt utbrudd på over 1000 år! Det var likevel fascinerende å se hvordan naturen har endret seg i takt med de historiske utbruddene. Her snakker vi om et helt vanvittig fargespill i jorda – stiene og slettene skiftet mellom dyp sort lavastein, rustrød oker og merkelige kobber nyanser. Skikkelig måne landskap.

Da vi nådde besøkssenteret, var det på høy tid med en pust i bakken. Vi forsynte oss med litt forfriskninger – kaffe, te, juice og vann akkompagnert av en fersk croissant og litt frukt – før vi dro ut for å utforske de berømte steinformasjonene som ligger rett i nærheten.

Dette området heter Los Roques de García, et knippe gigantiske og merkelige steinstøtter skulpturert av vind og vær gjennom årtusener. Her kan man også se ned på ei slette hvor det finnes flere små vulkaner.

Den aller mest kjente av dem er Roque Cinchado. Den kalles populært for “Guds finger” eller “Det steinede treet”, fordi den er smal i bunnen og bred på toppen. Den ser ut som den utfordrer alle tyngdelover der den står og svaier i balanse. Vi fikk god tid til å rusle rundt på egenhånd blant disse geologiske miraklene og knipse unike feriebilder.

Da vi satte kursen tilbake mot kysten, fikk vi oppleve et av Tenerifes mest fascinerende værfenomener. Ovenfra så vi hvordan et tykt, hvitt skylag lå som et teppe lavere nede på fjellsiden. Vi var helt overbevist om at vi kjørte rett ned i et trist og overskyet gråvær, men neida! Da vi kom gjennom tåkehavet, viste det seg at skyene hang som en krans rundt selve fjellene, mens kysten badet i sol. Naturen er jammen finurlig!

Etter en velfortjent lunsj om bord på skipet, gikk vi ut for å utforske havnebyen vår, Santa Cruz de Tenerife. Dette er øyas livlige hovedstad, kjent for sin herlige miks av moderne arkitektur, historiske bygninger og koselige, brede gågater.

Det var en herlig puls i byen. Vi kikket på de fine butikkene og de fristende restaurantene som lå tett i tett, før vi fant oss en koselig kafé. Her slo vi oss ned på uteserveringen, trygt plassert under et stort, grønt tre i skyggen. Med en kopp kaffe og et glass kaldt vann i hendene, satt vi bare og nøt folkelivet og den behagelige kanariske atmosfæren.

Klokken tikket dessverre altfor fort i dag, og vi kunne ikke drøye det for lenge i land. Rundt klokken 19:00 kastet skipet loss og seilte rolig ut på Atlanterhavet igjen.

På utseilingen fikk vi fin utsikt til Santa Cruz og øya. Takk for nå, Tenerife – du leverte, og det kan friste til gjentagelse.


Europa, Gran Canaria, Spania, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Gran Canaria-Spania

Legg igjen en kommentar

19–20. Mai

På vei fra Banjul i Gambia til Gran Canaria hadde vi to nye sjø dager. Det fortsatte med litt kjøligere vær, ca 21 grader, men vinden føltes kald. Dagene ble stort sett tilbragt innen dørs. Vi i koret begynte å forberede oss på våre siste opptredener, hvor den ene skulle være på Kapteinens Farewell party på teateret, hvor vi skulle være med vår World cruise ambassadør. Elanor å synge We are sailing av Rod Stewart.

Det ble gjennomført en konkurranse på dekk og i bassenget mellom “båtbyggere”, om den fineste og mest sjødyktige båten. Båtbyggerne hadde bygget båtene sine på sjødager på det siste legget. En aktivitet for de som hadde lyst.

Vi var også på et foredrag av vår Cruise Manager Moss Hills hvor han fortalte om forliset av cruise skipet Oceaneos hvor kapteinen med mannskap stakk av fra et synkende skip. Moss, som på den tiden spilte i bandet om bord, var med på å redde alle gjestene og resten av mannskapet som var igjen på skipet. En fantastisk historie som han forteller, og viser samtidig bilder og film som ble gjort av hendelsen underveis.

21. Mai

Las Palmas- Gran Canaria

Etter intense inntrykk i Gambia og andre “Afrika”-land – der opplevelsene sto i kø, men hvor vi kanskje også måtte tørke en og annen svettedråpe over mangelen på velfungerende infrastruktur – klappet skipet vårt til kai i Las Palmas på Gran Canaria. Å, for en ubeskrivelig lykke! Det var nesten som å rulle inn på gårdsplassen hjemme. Europa, vi har savnet deg!

Vi startet dagen med en utflukt med ekte finkultur i sørenden av den kjente Las Canteras-stranden. Der ruver det arkitektoniske flaggskipet Auditorio Alfredo Kraus. Bygget er utformet som et festningsverk og et fyr som skal beskytte stranden.

Utenfor sto den legendariske operasangeren Alfredo Kraus selv, som er født på Gran Canaria, støpt i bronse, og så ut over havet. Han sang heldigvis ikke falskt i dag, så vi ruslet uforstyrret rundt og beundret verket. Det var fremdeles en litt overskyet dag og vindfullt, så perfekt surfe vær.

Vi fikk oss også en tur innom kjøpesenteret Las Arenas som lå rett ved siden av.

Ferden gikk videre til den nydelige gamlebyen, Vegueta. For et koselig sted! Her snakker vi trange smug og historiske perler på rekke og rad.

Midt i idyllen åpenbarte den enorme Santa Ana-katedralen seg. Den perfekte bakgrunnen for et postkort-verdig bilde, tenkte vi. Men nei da. Den lokale sivilbefolkningen hadde valgt akkurat denne dagen til å tromme sammen en gedigen demonstrasjon rett på katedral plassen!

Et veldig spesielt bygg, det berømte Casa de Colón – eller Columbus’ hus på godt norsk. Selveste Kristoffer Columbus bodde faktisk her i 1492 mens han ventet på at det ene skipet hans skulle lappes sammen før den store ferden over Atlanterhavet.

Selve bygget er et kapittel for seg selv og et syn for guder! Det vi ser i dag er et resultat av et enormt rekonstruksjonsprosjekt fra 1950-tallet, der flere gamle guvernørboliger ble slått sammen. Arkitektene har bokstavelig talt gått på jakt etter historiske rester rundt om på øya, og murt sammen originale, utskårne trevinduer, tunge balkonger og gamle dørkarmer. Det er som et vakkert, historisk puslespill av gjenbruk! Man får nesten følelsen av at de har tatt de fineste vindusrestene de fant og sagt: “Her bygger vi et museum!”.

Etter en runde i den lokale gå- og handlegaten Triana, sa magen fra. Det var på tide å vende nesen tilbake til skipet for en velfortjent lunsj og en aldri så liten strekk på lugaren.

Da kroppen hadde fått tilbake energien, tok vi oss en tur ut på egen hånd. Skipet vårt lå perfekt til, bare en kort, behagelig spasertur fra den berømte strandpromenaden, Paseo de Las Canteras. Vi satte oss ned med litt lesk, og kikket på alle menneskene som koste seg i det herlige været, og kjente på den deilige, bekymringsløse feriefølelsen.

Vi trakk litt inn i bykjernen igjen, snuste rundt i gatene i nærheten av Plaza de España. Vi fant oss et bord, bestilte litt spansk tapas og en iskald sangria. Etter de eksotiske og til tider kaotiske opplevelsene på det afrikanske kontinentet, føltes Las Palmas som å lande trygt i stua hjemme. Sivilisasjon, vi elsker deg!

Screenshot

Vi avsluttet kvelden med å rusle tilbake til en kjempekoselig restaurant nede på strandpromenaden for å suge inn de siste sekundene av spansk atmosfære.

Så var det å komme seg trygt tilbake på skipet igjen.

Neste stopp: Tenerife! Hold på solhatten, vi er klare for mer!

Afrika, Banjul, Gambia, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Banjul-Gambia

Legg igjen en kommentar

12.-17. Mai

Fra Angola til Gambia hadde vi 6 sjø dager. Det var mange aktiviteter vi enda ikke hadde prøvd ut på skipet, så nå ble det både kokke kurs og jeg var med på Origami kurs. Skulle gjerne gjort mer av dette, men har prioritert å jobbe med bilder og skrive reise brev underveis mens minnene er friskt i minne. Vi så delfiner og hval. Vi krysset ekvator igjen for 4. gang på reisen. Hadde mange koselige middager, og 17. Mai ble også feiret, med norske flagg og champagne frokost 🙂 Vi hadde et storband om bord på dette legget, Tommy Dorcey Orchestra , som er et legendarisk amerikansk storband.

18. Mai

Banjul- Gambia

Hvis du tror at alle cruisehavner består av polerte terminaler, tax-free-butikker og smilende guider med velkomstskilt, har du aldri vært i Banjul. Det fikk vi erfare en tidlig morgen da cruiseskipet vårt gled inn mot land i Gambias hovedstad.

Det var bare ett lite problem: Havnen var overhodet ikke klar for oss.

Fra balkongen kunne vi observere et logistisk teater på høyt nivå. De lokale holdt på med iherdig kosting, flytting av ting og frenetisk rigging. Etter hvert dukket det opp noen “salgsboder” (Tepper på bakken hvor de la varene sine) og en lokal gruppe som bød på sang og dans, men idet de skulle feste trossene våre, brøt det ut en runde med kjefting og smelling som kunne fått hvem som helst til å tro at vi hadde avbrutt et internt familie oppgjør. Dette var en kaos havn uten like. Det er nok ikke hver dag det legger til cruise skip i denne havnen.

Heldigvis hadde vi med oss kamera med solid zoomlinse. Utsikten inn mot land var nemlig fascinerende. Fiskebåtene lå tett i tett, og langs stranden bodde folk i enkle skur. Det var en enorm aktivitet hele dagen, og de fargerike båtene fungerte åpenbart som altmulig-transport for både folk og varer. Paparazzi-virksomheten vår fra skipssiden ga oss noen fine bilder fra daglig livet.

Vel nede på land ble vi stuet inn i en “liten og intim” buss for å dra på utflukt ut av Banjul. Første stopp var ved noen små fiskebåter, hvor fuglelivet var upåklagelig med både hegrer og skarv.

Langs veien ble vi raskt minnet på at Gambia er et veldig fattig land. Her finnes det ikke et eneste høyhus. Mange av “boligene” var lappet sammen av presenninger, stoffrester og bølgeblikk, og de lokale “butikkene” bar preg av ekstremt kummerlige forhold.

Vi kjørte gjennom Gambias største by, Serrekunda, som huser et gigantisk, sydende marked. Kameraet glødet gjennom bussvinduet, for her var det inntrykk overalt! Det gjaldt imidlertid å holde en lav profil; lokalbefolkningen er ikke spesielt begeistret for å bli fotografert, så det var ekstremt greit å sitte trygt plassert bak glasset i bussen.

Neste post på programmet var en stopp på et jorde. Her delte lokalbefolkningen på små jordflekker for å dyrke grønnsaker, flankert av et rikt utvalg av fugler.

Vi kjørte videre til en nasjonalpark. Her vandret vi rundt blant gigantiske termittuer på leting etter dyreliv. Vi fikk øye på en Kingfisher (isfugl) i en nydelig blåfarge. Vi så også en av de minste variantene som finnes.

Parken reklamerte også med et stort skilt om at det fantes krokodiller her. Vi så dem derimot kun på skiltet, så de lå vel og slumret et annet sted. Vi skimtet også noen grønn aper, men de var så folkesky at de stakk av før vi i det hele tatt rakk å si “appelsin”.

Turen fortsatte gjennom et grusvei-belagt boligfelt på vestkysten, helt til vi nådde en brygge ved Gambia-elven. Eller, “brygge” er kanskje å ta i – konstruksjonen lå delvis under vann. For å komme oss om bord i den lokale toetasjes båten, måtte vi pent vasse. Resultatet? En hel busslast med cruisesurister med søkkvåte tær.

Båtturen var heldigvis rolig og behagelig. Vi gled av gårde mens vi spottet hvite hegrer, pelikaner og andre småfugler.

Så var det klart for lunsj. Nå skal det sies at vi ikke følte oss hundre prosent trygge på den lokale hygienen i dette landet, så da buffeten ble satt frem, kjørte vi en ekstremt konservativ linje: Vi tok kun sjansen på litt hvitløks brød. Magesjau i en trang buss på gambiske grusveier fristet rett og slett ikke.

Tilbake i Banjul fikk vi med oss en stopp ved Arch 22, en triumfbue som faktisk er byens høyeste byggverk.

Da vi kom tilbake til skipet igjen, gjenstod det viktigste oppdraget: Å kjøpe kjøleskaps magnet. Vi reiser verden rundt, og magneter er stort sett det eneste vi samler på. Vi finkjemmet bodene som de lokale hadde satt opp på kaien, og etter litt leting, fant vi jammen en magnet her også. Håndlaget, skjært ut av tre.

Ettermiddagen ble tilbrakt i trygghet på lugarbalkongen med panoramautsikt til folkelivet. De lokale fergene kom og gikk, og de var så overfylte med biler og mennesker at det var et under at de holdt seg flytende.

Vi vurderte et øyeblikk å ta shuttlebussen ut til et marked, men slo det raskt fra oss. Flere medpassasjerer kom tilbake og fortalte at de hadde blitt kjeftet på og til og med fått kastet grønnsaker etter seg. De lokale virket rett og slett ikke spesielt vennligsinnede. Litt merkelig, med tanke på at landet visstnok satser hardt på turisme… Vennlig hilsen “The Smiling Coast”, eller kanskje ikke akkurat i dag?

Gambia var uansett en opplevelse for minneboka – proppfull av kontraster og kaos.

På ettermiddagen seilte vi videre mot Europa og Gran Canaria, mens på strendene i Banjul, var det fremdeles aktivitet, men nå mer unger, fotball og lek.

Litt fakta om Gambia og Banjul:

Viste du at Gambia egentlig heter, The Gambia? Det brukes for å unngå forveksling med Zambia.

Gambia er Fastlands-Afrikas minste land, og Banjul er landets hovedstad, vakkert plassert der Gambia elven møter Atlanterhavet. Landet er formet som en smal stripe langs elven og er fullstendig omgitt av Senegal på alle tre landsider.

Banjul er en av Afrikas minste hovedsteder, og selve bysentrum har et lavt innbyggertall fordi øya hindrer fysisk vekst. Grunnet sin strategiske plassering ble byen grunnlagt av britene i 1816 som en handels- og militærpost. Byen kjennetegnes av koloniarkitektur, travle markeder, som Albert Market, og den monumentale inngangsporten Arch 22

Det bor i underkant av 3 millioner mennesker i landet, og flertallet er muslimer. Jordbruk, særlig peanøtter og turisme er de viktigste inntektskildene. Gambia er en tidligere britisk koloni og ble selvstendig i 1965. Offisielt språk er engelsk. Blir ofte kalt “The Smiling Coast of Africa” på grunn av den gjestfrie befolkningen, noe som kanskje ikke alle fra vårt cruise skip er enige i… Men at de ikke liker å bli tatt bilder av, er nok knyttet til religion og mange synes det er ubehagelig å bli behandlet som en ren turist attraksjon. De ønsker å gå i fred og utføre sine daglige gjøremål på markedet eller gaten uten å få et kamera opp i ansiktet.

Gambia er et av verdens fattigste land, og omtrent halvparten av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen. Rundt 22 % av innbyggerne lever i ekstrem fattigdom. Landet har få naturressurser, og mange er avhengige av penger sendt fra slektninger i utlandet for å klare seg

Afrika, Luderitz, Namibia

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Namibia- Luderitz

Legg igjen en kommentar

06. Mai

Vi er i gang med vårt siste Leg av verdens cruiset, som går fra Cape Town til Lisboa. Det er 4 måneder siden vi gikk om bord på Silver Dawn, og dagene har bare rast av sted. Nå skal vi nyte de siste 3 ukene på reisen.

Screenshot

Luderitz

Den 6. mai seilte vi rolig inn mot Luderitz, en liten kyst perle i Namibia som føles som et stykke av det gamle Tyskland hensatt til kanten av den afrikanske Namib-ørkenen. Etter dager på havet var det et spesielt syn å se de pastellfargede husene stikke opp fra det karrige og værbitte landskapet.

Luderitz er ingen travel storby; det er en stille fiskelandsby hvor tiden virker å ha stått litt stille. Vi startet dagen med en guidet tur gjennom de svingete gatene, flankert av fargerike fasader som bærer tydelig preg av tysk kolonihistorie. Kontrasten mellom den blå Atlanterhavskysten og de knallgule, røde og blå husene var et yndet motiv for kameraet.

Luderitz Museum byr på en konsentrert reise gjennom byens dramatiske fortid. Inne i de historiske lokalene kan du studere diamant historien gjennom gamle verktøy og fotografier fra den tiden man plukket edelstener direkte fra sanden i Sperrgebiet. Utstillingene rommer også personlige gjenstander, uniformer og kuriositeter fra den tyske kolonitiden side om side med tradisjonelle gjenstander fra Nama- og San-folket. I tillegg til den menneskelige historien viser museet frem regionens unike natur mangfold med alt fra sel skjeletter og maritime vrak funn til sjeldne mineral krystaller formet av ørkenvinden.

Høydepunktet for turen var vandringen opp til byens høyeste punkt. På toppen av “Diamond Hill” troner den vakre Felsenkirche, eller “Kirken på klippen”. Denne lille kirken er selve symbolet på byen, og de berømte glassmaleriene badet kirkerommet i et helt spesielt lys.

Rett ved siden av kirken ble vi stående og beundre det staselige Goerke-Haus. Dette er kanskje byens flotteste privatbolig fra storhetstiden, bygget i 1910 under det store diamant rushet. Med sin elegante arkitektur og blå vinduer ser huset nesten ut som et lite slott der det vokter over havnen og de små fiskebåtene langt der nede. Det var nå under restaurering, og blir bygget om til et gjestehus.

Det er også flere andre kirker i denne lille byen. Disse kirkene gir sammen et mer utfyllende bilde av Lüderitz’ mangfoldige kulturhistorie og er perfekte stoppesteder for den som vil fange byens sjel gjennom kamera linsen.

Jernbanen i Lüderitz er et av de mest synlige sporene etter kolonitiden og diamant rushet. Den ble ferdigstilt i 1914, står som et monument over byens tidligere rikdom.

Selve jernbanesporet har en dramatisk historie. Det ble bygget for å forbinde kysten med innlandet og gruvebyene, og det var under vedlikeholdsarbeid på denne linjen i 1908 at den første diamanten ble funnet ved Grasplatz. Dette utløste et massivt diamantrush. Det ble sagt at man enkelte steder kunne ligge på magen om natten og plukke diamanter som glitret i måneskinnet. Rikdommen førte til byggingen av både Lüderitz og den nå berømte spøkelsesbyen Kolmanskop, som hadde fasiliteter man knapt fant i Europa på den tiden, inkludert det sørlige halvkules første røntgenmaskin.

Linjen er kjent for sin evige kamp mot naturen, de vandrende sanddynene i Namib-ørkenen begraver jevnlig skinnene, noe som krever konstant rydding for å holde sporet åpent.

Luderitz er en rolig by, og man tenker kanskje ikke så mye på at man er i et land i Afrika. Men enkelte ting minner oss på det. Som maten som de står og selger på gata, salg av brukt tøy og ung guttene som man møter som spør etter “en dollar”.

Tilbake på skipet har vi utsikt til Shark Island. Det er en halvøy (tidligere øy) kjent for sin dramatiske historie som en tysk konsentrasjonsleir (1904-1908). Det er satt opp et hvitt minnesmerke for Kaptein Cornelius Fredericks og Nama-folket som mistet livet i konsentrasjonsleiren som lå her under folkemordet på Herero- og Namafolket.

Det er også et historisk, men inaktiv, Shark Island Lighthouse fra 1903 her.

I ettermiddags solen fikk vi fin utsikt over denne fargerike byen, havnen og omkring liggende bolig felt, og inn til Namib ørkenen.

I kveldingen seiler vi videre, og vi kan følge med på en flott utseiling.

Hvis vi tilfeldigvis havner her en annen gang, ville vi nok prioritert å ta en tur ut til Kolmanskop- spøkelses byen, sett de ville hestene eller tatt en båttur for å se delfiner ol. Skipet ligger rett i byen, så den kan man alltids få sett på egen hånd.

Minne plassen på Shark Island

Afrika, Cape Town, Sør Afrika

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Cape Town, Sør Afrika

Legg igjen en kommentar

02. Mai

Sjøen var fortsatt i det humørfylte hjørnet, så store deler av dagen ble tilbrakt med bilderedigering og lydbok. Vi holdt utkikk etter havets kjendiser; noen delfiner vinket i det fjerne, og havsulene fulgte oss som trofaste bodyguarder.

Siste korøvelse før kveldens konsert.
Vår desidert beste fremføring! Vi sang så skipet ristet (eller var det bølgene?).


Middag med våre nye norske «cruise-kompiser» før vi stupte i seng. Cape Town ventet!

03. Mai

Vi våknet til en tåke så tykk at man kunne smøre den på brødskiva. Sightseeing-bussen tok oss med langs kysten, sea point.

Attraksjoner som Clifton og Camps Bay måtte vi stort sett ta på tro og ære.

Ved Maidens Cove (17 grader og null sikt) herjet surferne i vannet. Enten er de veldig tøffe, eller så så de ikke hvor kaldt det var.

“

The Twelve Apostles” (fjellkjeden) hadde tatt kollektiv egenmelding i tåkeheimen. Ble mer som “de forsvunne apostler.

I fiskerlandsbyen Hout Bay ble det muligheter for shopping av suvenirer. Her kan man se sel, og fiskebåtene er det mange av. Herfra kan man også reise på utflukt til “Sel” øya hvor det er en stor bestand av pels sel.

Under apartheid-regimet ble folk tvangsflyttet basert på rase. Hout Bay ble delt inn i områder for hvite, mens fargede fiskere ofte ble presset inn i mindre, tildelte områder som Hangberg.
Hangberg ligger klemt mellom fjellet og havnen. Etter hvert som befolkningen vokste, fantes det ikke nok formelle boliger, noe som tvang folk til å bygge uformelle skur på de ledige flekkene som var igjen.

Redningen kom da bussen klatret oppover mot Groot Constantia, Sør-Afrikas eldste vingård. Her skjedde mirakelet: Tåka takket for seg, og sola tittet frem! Groot Constantia vingård er et vitnesbyrd om hvordan én manns kjærlighet til vin etablerte Sør-Afrikas første vingård i 1685. Med ett ord, vinene kommer fra rik afrikansk jord, laget til perfeksjon.

Over Steenberg-fjellene og Silvermine fikk vi endelig panoramautsikt over både False Bay og Atlanterhavet.

Vi så også det beryktede Pollsmoor-fengselet, hvor Nelson Mandela tilbrakte 6 av sine år i fangenskap.

Kveldens event: “Diamonds Forever” 💎

Kveldens World Cruise-event på Vergelegen Estate i Somerset West dsom er en del av Helderberg regionen. Selv om den ligger i Somerset West, regnes Helderberg ofte som en underregion av den større Stellenbosch vinregion.

Arrangementet var i en klasse for seg. Vi snakker glass paviljong, afrikanske rytmer og champagne-mottakelse.

Michelin-kokk Jan Hendrik van der Westhuizen tryllet frem retter som fikk smaksløkene til å ta bølgen.

Sangere, dansere og en magiker holdt koken, mens dirigenten likegodt valgte å sveve inn på scenen.

Et oste bord så stort at det nesten krevde eget postnummer, akkompagnert av edle dråper portvin.

Da vi omsider rullet tilbake til skipet, stod butlerne klare med «Welcome Home»-seil og smil. Det føles kanskje litt pretensiøst, men etter en slik dag er det helt greit å late som man er kongelig for en stakket stund.

04. Mai

En ny dag i Cape Town.

Endelig våknet vi til en by som hadde vasket ansiktet! Sola skinte, tåka var blåst bort, og Cape Town viste seg fra sin aller mest fotogene side. Dagen sto i kontrastenes tegn, fra tung politisk historie til fjærlett bakverk.

Før vi satte kursen mot te-fatene, tok vi en historisk sving innom sentrum. Vi stoppet ved City Hall (Rådhuset), rett ved siden av parlamentet.

Det var fra denne balkongen Nelson Mandela holdt sin aller første tale som en fri mann den 11. februar 1990, bare timer etter at han slapp ut av Victor Verster-fengselet. Over 50 000 mennesker var samlet på Grand Parade nedenfor. Han åpnet talen med de ikoniske ordene: “I stand here before you not as a prophet but as a humble servant of you, the people.”

I dag står en flott bronse-statue på nøyaktig samme balkong og skuer ut over byen – et mektig syn som minner oss på hvor kort tid det egentlig er siden landets historie ble snudd på hodet.

High Tea på “The Pink Lady” 🌸

Så bar det opp til foten av Table Mountain og det legendariske Mount Nelson Hotel. Hotellet er malt i en helt spesiell rosafarge (malt slik i 1918 for å feire freden etter 1. verdenskrig) og oser av gammel storhet.

De har over 60 te-sorter! Vi drakk nok te til å fylle et mindre svømmebasseng.

Vi startet standsmessig med musserende, etterfulgt av et tårn med godsaker. Scones, småkaker og delikate sandwicher forsvant på høykant. Her er det ikke snakk om en liten matbit, men en fulltidsjobb for fordøyelsen.

Vi tok en alternativ rute tilbake til havna for å få med oss siste rest av byens arkitektur.

Tilbake på skipet fikk vi utsikt over Table Mountain og fjellene.

Da skipet kastet loss på kveldingen, fikk vi den perfekte avslutningen: Cape Town badet i skumringslys før byen ble til et teppe av glitrende lys i mørket. Vi seiler også forbi Robben Island.

Farvel til Moderbyen ⚓️

Neste stopp: Lüderitz, Namibia. Fra grønn luksus til tørr ørken – vi er klare!

Link til innlegg fra vi var i Cape Town i 2017:

Sør Afrika Oktober-November 2017 | Eventyrlysten

Var så vidt innom her i 2024 også, men holdt oss da mer oppe i vin området, Stellenboch:

Stellenbosch 28.November-01. Desember | Eventyrlysten

Afrika, Gqeberha, Sør Afrika

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Gqeberha (Port Elisabeth)- Sør Afrika

Legg igjen en kommentar

Etter å ha vært værfaste i Durban i flere dager, mistet vi dessverre havneanløpet i East London, og vårt planlagte todagers opphold i Port Elizabeth ble kortet ned til kun én dag. Men etter en sjødag med fremdeles litt ruskete vær, kunne vi endelig legge til kai i det som nå offisielt heter Gqeberha.

01. Mai

Gqeberha

Vi startet dagen med en busstur inn til byens hjerte. Første stopp var den sentrale plassen ved det vakre rådhuset (Town Hall). Like ved siden av ligger St. Mary’s Virgin Anglican Cathedral, en kirke som med sin arkitektur minner oss om byens britiske historie.

Turen gikk videre opp til Donkin Reserve, et område som virkelig binder fortid og fremtid sammen. Her finner vi den ikoniske pyramiden (bygget av Sir Rufane Donkin til minne om hans kone, Elizabeth) og fyrtårnet. Men det er Route 67 som stjeler oppmerksomheten – en sti bestående av 67 kunstverk som symboliserer de 67 årene Nelson Mandela viet til kampen for frihet.

På plassen så vi den imponerende metall figuren av en jublende Mandela, og den vakre statuen av en kvinne i en stol. Dette er Elizabeth Donkin, som byen opprinnelig ble oppkalt etter. Rundt oss lå flere staselige, gamle engelske koloni bygg som i dag står som tause vitner om en svunnen tid.

Viste du at Nelson Mandela ved fødselen fikk han navnet Rolihlahla, som på språket xhosa betyr “å dra i en gren” (ofte tolket som “urokråke”). Navnet Nelson fikk han først av en lærer på sin første skoledag.(«Madiba») satt 27 år i fengsel før han ble Sør-Afrikas første svarte president i 1994. Han vant Nobels fredspris for sitt arbeid med å avskaffe apartheid gjennom forsoning. Han ble født i Mvezo (ca. 4-5 timers kjøretur unna), og vokste opp i Qunu. Men Gqeberha er den største byen i hans hjem provins og bærer stolt hans navn som en ære for hans arv.

Rett ved siden av Donkin ligger Fort Frederick. Reist i 1799 av britiske styrker for å forsvare Algoa Bay mot en mulig fransk invasjon under Napoleons krigene.

Vi kjører videre til utkanten av byen. Det er mye å se på langs veien.

Vi passerer Nelson Mandela Bay Stadium, det spektakulære stadionet som ble bygget i forbindelse med Fotball-VM i 2010. Med sin unike design ligner det en hvit blomst som speiler seg i innsjøen ved siden av.

Kontrastene ble store da vi kjørte inn i byens townships. Dette er områder som under apartheid var reservert for den svarte befolkningen. Fra et utsiktspunkt fikk vi se utover de endeløse rekkene med små hus, før vi kjørte videre gjennom de mer pregede slumområdene. Det er sterkt å se forskjellene som fremdeles preger det sørafrikanske samfunnet.

Man får mange tanker rundt all søpla som flyter rundt, og lurer på hvorfor det er slik når det er så stor arbeidsledighet i landet. Søppel problemet skyldes manglende infrastruktur, trange gater og kommunale budsjett kriser som gjør det vanskelig å organisere avhenting i townships. Selv om arbeidsledigheten er høy, mangler systemene penger og administrasjon til å lønne og utstyre folk, slik at mye av arbeidet i dag faller på uformelle søppel plukkere. De samler plast, metall og papp fra søppelkasser og fyllinger, som de frakter på traller til private gjenvinningsstasjoner for å få betalt i kontanter. De tjener svært lite, ofte bare nok til mat for dagen, og prisen de får avhenger av dagsprisen på materialer som aluminium eller PET-plast

Før turen gikk tilbake til skipet, besøkte vi et fargerikt kunstgalleri. Her selges unike produkter laget av unge studenter ved byens kunstskole. Selve bygningen er et kunstverk i seg selv, vakkert dekorert med veggmalerier av noen Afrikas ville dyr.

Vel tilbake i havnen ble vi påminnet om at Gqeberha er en av Sør-Afrikas viktigste industribyer. Vi lå midt i en travel industri havn, omringet av tusenvis av Volkswagen-biler klare for eksport. Byen er nemlig landets bil hovedstad; Volkswagen har sin enorme fabrikk i nabobyen Uitenhage, og legendariske modeller som Golf og Polo ruller ut herfra til hele verden.

Biler fra Isuzu og Ford produseres lokalt i Gqeberha. Mercedes-Benz C klasse har fabrikk i East London, og er en av de viktigste i verden, og produserer både høyre- og venstrestyrte biler, som eksporteres til over 80 land. De har bygget biler der helt siden 1958. Mange av delene som brukes i Mercedes-ene i East London, blir faktisk laget av underleverandører i nettopp Gqeberha.

Til tross for at oppholdet ble halvert, satt vi igjen med mange inntrykk da vi seilte videre klokken 19:00. Gqeberha leverte, tross alt.

Afrika, Durban

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Durban- Sør-Afrika

Legg igjen en kommentar

27- 29. April

Durban

Det er noe eget ved å seile inn til Durban, men det er enda mer spesielt når man ikke får seile ut igjen! Vi ankom havnen med cruiseskipet i god tro, men da vi skulle ut på vår første sightseeing, byttet vi ut luksus til sjøs med buss kolonne på land. Tre busser på rekke og rad, fylt til randen med nesten 90 turister, rullet ut som en annen invasjonsstyrke.

Vi kjørte forbi statuen av lokalhelten Dick King – eller Richard Philip King, som han het da han ikke hadde dårlig tid. Mannen er legendarisk fordi han i 1842 red 960 kilometer på ti dager for å hente hjelp. Vi satt i en buss med aircondition og polstrede seter, og kjente oss kanskje ikke fullt så barske der vi duppet av sted i 40 km/t. Mens Dick King red for livet gjennom villmarka, nøyde vi oss med å speide ut av vinduet for å se hvordan folk faktisk har det i denne delen av byen.

Og kontrastene er store. Mellom historiske statuer og stolte monumenter fikk vi et usminket innblikk i hverdagen her. Det er mye fattigdom og mange uteliggere som preger gatebildet, noe som gir en brå overgang fra den polerte cruise-tilværelsen. Det setter unektelig ting i perspektiv når man sitter i en busskolonne og ser folk som prøver å få hverdagen til å gå opp på fortauet.

Da vi kom til vårt første stopp på Botanisk hage og innså at vi var 90 mann på én guide. Det ble litt i overkant, så vi gjorde som ekte oppdagere: Vi snek oss unna og ruslet for oss selv blant fugler og trær fra hele verden. Kaffe og kaker etterpå smakte uansett fortreffelig.

Stammen på regnbue eukalyptus

Turen gikk videre til Victoria Market. Her var det perler så langt øyet kunne se – man kunne bokstavelig talt kjøpe store poser med dem! Vi nøyde oss med en pakke Masala-krydder for å få med litt av den lokale «varmen» hjem.

Etter et stopp på et utkikkspunkt med utsikt over hele byen, kjørte vi forbi Hollywoodbets Kings Park Stadium, som brukes til sørafrikanske Springbok-landskamper i rugby, fotball, konserter og andre store sportsarrangementer, og Moses Mabhida Stadium, fotball stadion. Den berømte banen over stadion buen har stått stille i årevis, men Nelson Mandela-statuen utenfor stod i det minste støtt.

Så bar det videre til The Golden Mile. Navnet lover gull og grønne skoger, og langs stranden var det i det minste gullkantet underholdning i form av milevis med salgsboder. Her kunne man sikkert ha kjøpt alt fra hjemmelagde suvenirer til meningen med livet, om vi bare hadde hatt tid til å stoppe bussen.

Her fikk vi se den virkelige stoltheten på strandpromenaden: Den gigantiske statuen av Oliver Tambo.

Det er ikke rart man kan gå i surr med statuene her, for Tambo står der i bronse og skuer ut over havet som en annen vokter av byen. Statuen er en del av et kontroversielt prosjekt til 22 millioner rand (sammen med Mandela-statuen ved stadion), og mens vi beundret verket, kunne vi ikke unngå å tenke på ironien i at disse praktverkene avdukes midt i et område med så dyp fattigdom. Men flotte er de unektelig!

Etter lunsj tok vi saken i egne hender og testet beina selv. Vi tok shuttle bussen til Marine World og ruslet gjennom senteret og ned på stranden. Vi beveget oss ut på pieren og tok en god tur bortover Golden Mile – denne gangen uten Dick Kings hest, men med egne sandaler. Det er en fascinerende blanding av ferie idyll og det råe Indiahavet som pisker inn mot land.

Tilbake på skipet kom beskjeden: Havnen var stengt! Vinden og bølgene herjet så mye at kapteinen satte på håndbrekket. Det ble en bonusdag i Durban.

Uten noen spesielle planer, gikk vi på ettermiddagen en tur innom Georges Brewery, som utrolig nok var det samme bryggeriet vi besøkte når vi var her i 2017. Det er godt å se at noen ting aldri endrer seg.

Vi ruslet så videre langs kanalene som er menneskeskapte, hvor man kan ta en gondol på elven. Vi speidet etter å se Hammerhai som ofte holder til i dette området, men den glimret med sitt fravær.

Så gikk vi videre til strandpromenaden, og ut på Ku D`Ta Pier, hvor det ligger en bar/restaurant.

Vi gikk videre gjennom uShaka Marine World, og tilbake til skipet.

Dag 3 i Durban. Da avgangen ble utsatt enda en gang, ble det satt opp shuttle buss til Umhlanga, så vi skulle få et nytt område å utforske. Umhlanga har gått fra å være en rolig kystby med sukkerplantasjer til å bli Sør-Afrikas svar på Miami eller Rivieraen.

Det var som et gjensyn med gamle trakter da vi ruslet forbi Oyster Box Hotel og ut på den arkitektoniske «hvalpiren». Bølgene var enorme, men det stoppet ikke lokalbefolkningen fra å kaste seg uti – her snakker vi ekte badevær for viderekomne!

Whale Bone Pier, er kåret til en av verdens vakreste pirer. Det røde og hvite fyret rett ved Oyster Box Hotel er et av de mest fotograferte motivene i Sør-Afrika.

Etter at Durban sentrum ble preget av forfall og kriminalitet på 90-tallet, flyttet de fleste store selskaper, banker og luksushoteller ut til Umhlanga Ridge. Det er nå det rikeste området i KwaZulu-Natal. Noe shopping mallene bærer preg av også. Her finner man det meste av de dyreste kles merkene, og sjelden har jeg sett en flottere dagligvare forretning. Man kunne nesten ikke tro at man lenger er i Sør Afrika… Vi avsluttet besøket med litt shopping av nødvendige dagligdagse forbruksvarer.

Da vi endelig seilte ut klokken 17 på den andre bonusdagen, skjønte vi hvorfor havnen hadde vært stengt. Det ble en «rocky» natt, for å si det forsiktig. Det var bare å spenne seg fast i senga og håpe på det beste. Vi reiste kanskje ut som cruisepassasjerer, men vi følte oss mer som tørketrommel-innmat før natten var omme.

(Agulhas-strømmen: Dette er en av verdens sterkeste havstrømmer. Når kraftig sørvesta vind blåser mot denne strømmen, kan det skape ekstremt bratte og farlige bølger – ofte kalt “hullbølger” eller kjempebølger.)

Til ettertanke: Det virker som om det foregår et imponerende magisk triks: Norge sender milliarder for å bekjempe ulikhet, og vips! – så dukker det opp enda et luksushotell med gullkraner, mens uteliggerne i sentrum fremdeles har det nøyaktig som før. Det er en fascinerende form for økonomisk «trickle-down-effekt», hvor pengene tilsynelatende har en tendens til å sette seg fast i de øverste lagene av det politiske maskineriet før de i det hele tatt når fortauet.

Link til vårt besøk i Durban i 2017, hvor vi også besøkte Cape Town og Zulu land:

Sør Afrika Oktober-November 2017 | Eventyrlysten

Afrika, Richards Bay, Sør Afrika, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Richards Bay-Sør Afrika

Legg igjen en kommentar

23.-25. April

Etter tre dager i rom sjø føles fast grunn som en fjern drøm. To av disse dagene var såpass «ruskete» at vi i perioder lurte på om lugaren var designet av en som hater balanse. Vi har praktisert ufrivillig svingdans i gangene og lært at suppe er en ekstrem sport når bølgene går høyt. Men før uværet slo til, var det “Rock the Boat” show på dekk, og en sjokolade buffet for dessert elskere, som man kan få sukker sjokk av, bare av å se på.

26. April

Richards Bay

Men nå! Vi har endelig klappet til kai i selveste Richards Bay. Det er kanskje verdens mest glamorøse… kullhavn. Hvis du liker 50 nyanser av grått støv og synet av industrikraner som kjemper om oppmerksomheten, er dette paradis. Vi var her i desember 2024, og lærte den gangen at det mest spennende man kan gjøre i selve byen er å se på at kull blir flyttet fra punkt A til punkt B.

Siden vi ikke har planer om å utdanne oss til logistikk eksperter, har vi lagt en plan for dagen. Vi rømmer til Hluhluwe Game Reserve.

Så vi satte oss på bussen, og vi la bak oss kull og stål, og plutselig var vi omgitt av sukkerrør og eukalyptus. Mil etter mil. Det er fascinerende å tenke på at disse trærne blir til både dopapir og eteriske oljer. En praktisk kombinasjon hvis du går deg vill i skogen og får både forkjølelse og akutt behov for et avtrede samtidig 😀

Langs veien fikk vi et lynkurs i sørafrikansk eiendomsmegling. Her snakker vi kontraster! Det ene øyeblikket passerer vi store flotte villaer, og i det neste ser vi skur som får en gjennomsnittlig norsk utedo til å fremstå som et palass. Og så har du de ikoniske runde husene – perfekte for folk som hater å vaske hjørner.

Shoppingmulighetene langs asfalten er mange. Her trenger du ikke fancy kjøpesentre. Honning? Jada, rett fra bikuben. Håndverk? Absolutt. Lunsj? Her står damene ute med kjelene sine og koker suppe på ku hoder til lastebil sjåførene. Kanskje ikke det første vi ville bestilt hvis man er små fysen på en rolig søndag, men det gir uttrykket “å ha et hode for mat” en helt ny betydning.

Målet når vi kom frem til nasjonal parken var selvfølgelig, The Big Five. Men la oss være ærlige – vi reiste på safari for én eneste ting. Den mystiske, flekkete katten som alltid glimrer med sitt fravær, Leoparden. Sist vi var på safari i Afrika, så vi alt fra gretne flodhester til elefanter som blokkerte veien, men leoparden? Den hadde tydeligvis tatt seg en ubetalt fridag.

Så bærer det ut i bushen med kikkert, kamera og en god porsjon optimistisk naivitet. Med solfaktoren trygt plassert i panna og øynene på stilker, rullet vi inn i Hluhluwe klokken ti. Solen stekte allerede som en overopphetet brødrister. Vi speidet etter leoparder og løver med en optimisme som bare turister på dagsutflukt kan ha. Men rovdyrene hadde åpenbart fått memoet om at det var «siesta fra 10 til 18».

Det første som møtte oss var parkens virkelige stjerner, tre hvite neshorn. Men i stedet for en majestetisk velkomst, fikk vi presentert tre massive bakender. De sto med rompa i været og gresset med en imponerende mangel på respekt for publikum. De tok litt mer til fornuft etter hvert…

Vi fikk også sett den lokale kjendisen, Nyalaen, som elegant spankulerte forbi med kalven sin. 

Hvis det er én ting Hluhluwe har nok av, så er det «Pumbaer». Vi så villsvin, vi så sebraer, vi så bøfler, vi så impalaer, vi så flere neshorn, og så så vi jammen meg noen flere villsvin.

Elefantene? Joda, de var der. To små grå prikker i horisonten, omtrent så store som fluer på frontruta. Men de teller! Vi har sett elefant! Fikk zoomet de litt inn i kamera linsa.

Amarula tre.

Elefantene er kjent for å riste trærne så kraftig at frukten regner ned. Dette har gitt treet kallenavnet “Elefanttreet”, og det er derfor du alltid ser en elefant på flasken. Før Amarula ble den kremete likøren vi kjenner i dag, ble den lansert i 1983 som et klart brennevin (nesten som en snaps). Det var først i 1989 at noen kom på den geniale ideen å blande den med fløte – og suksessen var et faktum.

Det viste seg at vi ikke var de eneste som hadde fått den lyse idéen om safari i dag. Det var nesten mer trafikk i parken enn på E6 i fellesferien. Vi konkluderte med at hvis vi var en leopard, ville vi også ha ligget langflate under en busk og holdt pusten til turiststrømmen ga seg.

Etter to timer med intens speiding, ble vi fraktet tilbake til start for litt fingermat. Det er utrolig hvor godt en samosa smaker når du nettopp har brukt formiddagen på å studere bakparten til et neshorn.

Vi ble enige om at selv om Hluhluwe var fin, er det fortsatt et stykke igjen til de nasjonalgeografiske høydene. Vi pakket med oss minnene (og kanskje litt veistøv) og satte kursen mot skipet. Serengeti står fortsatt øverst på blokka – for der har de forhåpentligvis løver som ikke har tatt ut egenmelding.

Tilbake på havnen sto noen selgere og håpet på å få solgt varene sine.

Bye bye Richards Bay. Neste havn, Durban- Sør Afrika

Link til vårt forrige besøk i Richards Bay og Sør Afrika:

Cruise fra Sør Afrika til Dubai, 01.-20. Desember 2024 | Eventyrlysten

Afrika, Mahe, Seychellene

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Seychellene- Mahe

Legg igjen en kommentar

14-16. April

Sol, varme og rolig sjø. Den ene dagen startet med en voldsom regn skur, med etter hvert ble det igjen bare sol og glede.

Vi deltok igjen på en bedre lunsj med Chef og Somalier, og fikk servert en nydelig 4 retters meny med tilhørende viner. Ikke lett å holde vekta på en sånn reise…

En morgen så vi både delfiner og 2 hvaler. Klarte så vidt å få den ene hvalen på et bilde etter de hadde hoppet opp av vannet.

Vi hadde ekvator kryssing nr 3 på reisen, og Kong Neptun kom igjen på besøk, og Pollywogs ble til Shellbacks etter å ha erkjent sine synder, kysset en fisk, og blitt velsignet av Kong Neptun.

17. April

Mahe

En uforglemmelig dag i Seychellenes blå paradis.

Da skipet la til kai i Port Victoria, våknet Mahé til en strålende, solfylt dag. Forventningene var store da vi gikk ned landgangen og direkte om bord i en stor, hvit katamaran som lå og ventet ved kaia. Med bare 16 passasjerer fra skipet føltes den romslige båten nesten som vår egen private yacht, med god plass til å strekke seg ut og nyte havbrisen.

Etter en behagelig seilas ble det tid for et perspektivskifte. Vi byttet ut katamaranens dekk med en semisubmarine – en båt med vinduer under vannlinjen. I en halvtime gled vi lydløst gjennom det krystallklare vannet. Gjennom de tykke glassrutene kom vi tett på korallrevene, og det yrende livet av fargerike tropisk fisk føltes nesten nært nok til å ta på.

Tilbake på katamaranen var det tid for å kjenne det varme vannet mot kroppen. Men snorkleopplevelsen ble mer intens enn vi hadde forestilt oss! Området var så overbefolket av ivrige sebrafisk at det føltes som å svømme i en eneste tykk stim. De var overalt – en flimrende vegg av striper som faktisk ble litt i meste laget, selv for den mest ivrige hobbybiolog.

Etter en forfriskende dukkert dekket mannskapet opp til en smaksrik kreolsk lunsj. Krydret mat og lokale råvarer ga oss krefter til dagens neste høydepunkt.

Med en zodiac ble vi fraktet i land på den sagnomsuste øya Ile Moyenne.

Det tok ikke lang tid før vi møtte de første landskilpaddene (Giant Tortoises). De fleste holdt seg i nærheten av forings plassen, men går fritt rundt på øya, og vi møtte på en som rolig vandret langs stiene.

Øya, som tidligere var privateid, er i dag en unik nasjonalpark. Her vandret vi inn i en frodig og kupert verden.

Terrenget var overraskende kupert. Vi fulgte stier som snodde seg opp og ned gjennom den tette vegetasjonen.

Jeg tok turen helt opp til Camshell Rock, og ble belønnet med en fantastisk utsikt over det turkise havet.

Vi passerte idylliske strender som tatt rett ut av et postkort, og tok oss tid til en siste dukkert i det fløyelsmyke vannet før avreise.

Dagen ble rundet av på best mulig vis. Vel tilbake på katamaranen fikk vi servert en kald og smaksrik rom punch mens vi seilte rolig tilbake mot skipet. Med solen i ansiktet og minner om gigantiske skilpadder og tusenvis av fisk, var dette en 7-timers utflukt som virkelig viste frem det beste av Mahé.

Ettermiddagsro i verdens minste hovedstad

Etter den innholdsrike turen til Ile Moyenne, vendte vi tilbake til Victoria. Da vi steg i land, hadde den intense middagssolen begynt å trekke seg tilbake. Temperaturen hadde sunket til et behagelig nivå, og den svale ettermiddagsluften gjorde det perfekt for en rolig spasertur gjennom de fargerike gatene.

Selv på drømmeferier melder hverdagen seg. Vi satte kursen mot en lokal dagligvarebutikk for å fylle opp lageret med tannkrem og andre småting vi hadde gått tom for.

Vi gikk videre mot byens hjerte for å se Lorloz – den berømte sølvfargede klokken som er en tro kopi av klokketårnet ved Vauxhall Bridge i London. Men her ventet en overraskelse: det ikoniske landemerket var borte! Klokken var tatt ned for en etterlengtet restaurering.

Vi sendte en takknemlig tanke til besøket vårt i desember 2024. Da hadde vi sett den stå der i all sin prakt, og vi kunne derfor prise oss lykkelige over at vi allerede hadde dette minnet (og noen bilder) trygt lagret fra forrige gang.

Kurs mot nye eventyr

Da skyggene ble lange og kveldslyset farget byen i varme toner, vendte vi tilbake til skipet. Vi kastet loss og forlot Victoria bak oss mens vi satte kursen nordover. Foran oss lå en nattlig seilas over det åpne havet mot neste destinasjon: den frodige øya Praslin

Link til vår forrige reise til Seychellene:

Cruise fra Cape Town til Dubai, 1.-20. Desember 2024- Seychellene | Eventyrlysten

Australia, Darwin, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Darwin- Australia

Legg igjen en kommentar

21.-22. Mars

2 nye sjødager med rolig sjø, varmt og fint vær. Vi seiler oppover Vestkysten av Australia i India havet. Temperaturen i havet her er også varmt, rundt 30 grader.

Det er masse aktiviteter om bord på sjødager man kan være med på. Kokke kurs, danse klasser, Bridge kurs, fargelegging, male kurs, og nå var det også sko pusser kurs.

På soldekk ble det rigget til Australian Dinner Barbeque den 20. Mars. Vi våget oss på både kenguru og krokodille kjøtt. Mr Moss underholdt oss under middagen, og etterpå ble det Deck Party og Rock The Boat.

Sjødag nr 2 ble en rolig dag, og på kvelden tok vi oss kun en pizza på dekk. Igjen en flott dag, med vakker solnedgang. Stille før stormen…

22. Mars

Darwin

Vårt stopp i Darwin ble kort. Syklonen Narelle er på vei inn over Nord Australia, og det var ventet mye nedbør i området. Det gjaldt å komme seg videre før været virkelig slo til.

Alle utflukter ble kanselert. Vi rakk likevel en liten runde i byen, en effektiv gå tur.

Turen gikk gjennom Waterfront, hvor det meste av restauranter nå var stengt på morgenen. Her er det laget en krokodille fri bystrand, og tross regnværet var folk ute og badet. Varmt var det jo uansett.

Videre over Sky Bridge, og forbi noen ruiner.

I gågata var det også helt dødt, selv om noen forretninger hold åpent denne søndagen på grunn av cruise skipet som lå i byen.

Videre langs fargerike veggmalerier, før vi endte opp i Bicentennial park. Her ligger krigsminne merke til minne om at Darwin ble bombet av Japan under krigen.

Vi prøvde å late som det ikke regnet noe særlig enda. men vi ble noen søkk våte eventyrere. Både fra regnet utenfra, og fra varmen og klamt regntøy. Men vi fikk da oss en runde på en times tid, og fikk frisket opp minnene fra forrige gang vi var her, for 10 år siden.

darwin | Søkeresultater | Eventyrlysten

Vi er nå ferdige med Australia for denne gang, og seiler videre mot Lombok, Indonesia. Men først, 2 nye sjø dager, hvor vi håper å slippe unna det verste uværet, og i hvert fall unna Narelle.

Er vel egentlig små bekymringer, når man vet hva som foregår ute i verden om dagen. Man får litt perspektiv, og kanskje en liten dose dårlig samvittighet. Der ute- geopolitisk uro, oljepriser over 100 dollar fatet og skip som ikke tør seile. Her om bord er vår største bekymring om vi skal ta dessert før eller etter kaffe. Men hvem vet. Kanskje vi får kjenne det på kroppen når vi nærmer oss Sri Lanka og India….

Australia, Broome

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Broome- Australia

Legg igjen en kommentar

17. og 18. Mars

Halvveis i cruiset. Vi hadde 2 rolige fine dager, med sol og rolig sjø. Vi hadde noen Fregatter hengende rundt skipet hele den ene dagen og ettermiddagen, som fulgte med på all flyvefisken som skipet skremte opp, klare for å stupe ned etter fisken. Vi fulgte også med, og prøvde å få noen gode bilder. Ikke så lett med flyvefisken, da den er veldig liten, og rask. Noen ganger var det bare noen få, mens andre ganger var det stimer som fløy opp.

Atter en vakker solnedgang, og magisk himmel,

19. Mars

Broome

Vi startet dagen optimistiske, innsmurt med solkrem, klare for sightseeing. Det var hot hot hot…

På Gantheaume Point, skulle vi bare ta en liten titt. Vi så de spektakulære steinformasjonene, og tok bilder fra alle vinkler, inkludert noen ekstremt kunstneriske hvor ingen egentlig vet hva vi prøvde å vise 😉

Plutselig sto vi der og stirret på 130 million år gamle dinosaurus fotspor, og følte oss som en blanding av forskere og turister med for mye sol.

Cable Beach fikk vi kun se på avstand, da vi fikk beskjed om at den var stengt for øyeblikket. Det er en 22 km lang hvit sandstrand, hvor man kan ri på kameler.

På Japanese Cemetry, som for øvrig er den største japanske kirkegården i verden utenfor Japan, ble plutselig stemningen rolig og respektfull.

Chinatown er det historiske, kulturelle og kommersielle hjertet i Broome, Opprinnelig etablert på 1880-tallet som en leir for migrant-perlefangere fra Kina, Japan, Malaysia, Filippinene og Indonesia, har det forvandlet seg fra et «tøft og røft» distrikt med spillehus og opiumshuler til et livlig område med boutiquebutikker, perlebutikker i verdensklasse og flerkulturelle spisesteder.

Streeters Jetty- “Bryggen til ingenting” Ved lavvann ender den 50 meter lange bryggen brått midt i en gjørmete mangrove-skog. Det ser ut som om noen startet et byggeprosjekt og bare ga opp halvveis.

Dette er en historisk brygge fra 1880 tallet, restaurert i 2022.

Broome er verdensberømt som “perlehovedstaden“, en industri som startet på 1880-tallet og bygde byen på leting etter verdifulle perlemorsskjell. I dag produserer byen noen av verdens fineste hvite South Sea-kulturperler.

Pearling Sheds. Mange av de opprinnelige skurene der perleskjell ble sortert og renset for over hundre år siden, står i dag som forfallende påminnelser om byens fortid.

I byen er det bygget en plattform hvor man får litt utsikt utover sump området.

Town Beach er en populær, familievennlig strand ved Roebuck Bay, kjent for sitt rolige vann, en nybygd pir, en vann lekeplass og flotte piknik områder.

Tidevannet i Broome er ekstremt, med en forskjell på over 10 meter. Den “landfaste” bryggen, er bygget så høyt at den av og til blir helt isolert fra vannet ved lavvann.

Matsos Brewery var vårt siste stopp på rund turen. 5 smaksprøver senere var vi enige om at ingefær ølen gikk seirende ut, og at chili ølen var veldig sterk!

En ny, stor flytebrygge ved Broome ble ferdigstilt i september 2025, noe som har revolusjonert anløp for cruiseskip i regionen. Konstruksjonen beveger seg med vannstanden, noe som fjerner ventetid knyttet til tidevannet. Terminalen inkluderer en 400 meter lang “vei” og en 85 meter lang bro som kobler flytebryggen til fastlandet. Det er også en brygge her for frakt skip.

Broome er den største byen i Kimberley med underkant av 15000 innbyggere.

På ettermiddagen kom det flere og flere skyer, og på kvelden fikk vi lyn og tordenvær, og det blinket i ett sett. Det var facinerende å følge med på hvordan landskapet lyste opp.

Australia, Broom

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Geraldon- Australia

Legg igjen en kommentar

16. Mars

Geraldon

Vi hadde hatt en sjødag, og kom så til Geraldton. En kystby i Vest-Australia. Byen tilbyr et middelhavsklima, og har flere hvite strender. Det bor ca 40 000 mennesker her.

Vi lå inne i industri havnen, og fikk ikke lov til å gå her på egenhånd, så vi måtte ta shuttle buss, eller være med på en utflukt for å komme ut av havnen.

Geraldon er logistikk knutepunkt for gruvedriften. Hovedfokuset er utskiping av jernmalm, samt utvinning og håndtering av mineral sand, base-metaller (sink, kopper, bly), nikkel, gull, talkum og granat fra nærliggende gruver.

Hovednæringene inkluderer også fiske, særlig rock lobster, landbruk og turisme. Geraldton er verdensledende innen fangst og eksport av Western Rock Lobster, også kjent som krepse hummer eller “crayfish”, som de sier her.

Point Moore fyrtårn, er et ikonisk 34 meter høyt, rød- og hvitstripet tårn, kjent som det første fyrtårnet i helstål bygget på det australske fastlandet i 1878. Stasjonen ligger på Willcock Drive, og er fortsatt i drift. Det tilbyr et populært, pittoresk sted for bilder og kyst utsikt.

Geraldon museum viser blant annet de arkeologiske rikdommene fra fire nederlandske skipsvrak – Batavia, Gild Dragon, Zuytdorp og Zeewijk – vises i Skipsvraks galleriet.

Yamaji-historie og kultur, samt regionens unike naturlandskap og marine miljø.

Vi gikk en liten tur på promenaden langs Batavia Marina. Her ligger det en restaurant, og vi kom bort og fikk sett utover Geraldon Beach. Det var en veldig varm dag, så det var flere og badet her på en mandag formiddag.

St Francis Xavier Cathedral. Dette er byens mest kjente arkitektoniske perle. En unik blanding av romansk, spansk og bysantinsk stil med karakteristiske oransje striper og kupler. Bygget i tre faser mellom 1916 og 1938.

Her fikk vi veldig god tid, så vi ruslet en tur ned til handlegaten, Marine Terrace i sentrum. Her var det ganske så stille, men klokka var jo også bare 10.30. Det er en kopi av fyret i hver rundkjøring.

Vi gikk forbi noen trær som var fulle av hvite kakaduer som hvilte i skyggen.

Horizon, eller “Horizon Ball”  er en populær 1,5 meter høy akrylkuleskulptur plassert på Beresford Foreshore. Visuell effekt. Fylt med 1 800 liter vann, fungerer kulen som en massiv linse som danner et opp/ned bilde av den omkringliggende kystlinjen og horisonten. Beste tiden er vist å være her ved solnedgang, og se solen som går ned “opp ned”.

Fin strand her også.

HMAS Sydney II Memorial ligger på Mount Scott. Dette nasjonale minnesmerket er dedisert til de 645 besetningsmedlemmene som gikk tapt da skipet sank under andre verdenskrig i 1941.

Det er flere skulpturer her som har diverse meninger.

  • Dome of Souls: En kuppel bestående av 645 sølvmåker i rustfritt stål, én for hver sjømann som gikk tapt.
  • Wall of Remembrance: En minnevegg i sort granitt med navnene og bildene til alle de omkomne.
  • The Waiting Woman: En bronsestatue av en kvinne som skuer utover havet mens hun venter på nyheter om skipet.
  • The Stele: En dramatisk form som representerer skipets baug.
  • Pool of Remembrance: Et reflekterende basseng som bidrar til en fredfull atmosfære

Her får man utsikt over byen. Her ser vi også skipet vårt som ligger på denne litt spesielle gruve havnen.

Vi ble dratt ut fra havnen med taue båter, og på utseilingen passerte vi det populære fyret.

Australia, Kangaroo Island

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Kangaroo Island-Australia

Legg igjen en kommentar

07. Mars

Kangaroo Island

Kangaroo Island, ligger 13 km utenfor Sør-Australia, er kjent for uberørt natur, og over en tredjedel av øya er nasjonal park. Mangfoldig dyreliv som kenguruer, koalaer og sjøløver og pingviner. De er også kjent for førsteklasses lokal mat og vin. Det er Australias tredje største øy. Den er155 km lang og 55 km bred, men bar 1 km bred på det smaleste, Det bor rundt 5000 mennesker på øya.

Her finnes ingen kollektiv transport, så for å komme seg rundt her, må man ha en guidet tur.

Her er det ikke noen havn, så vi måtte ta tender båt inn til land. Her er noen bilder tatt fra skipet. En grå værs dag, men temperaturen ble grei utover dagen.

Vi hadde utflukt til Kangaroo Island Wildlife Park. På veien fortalte bussjåføren litt om øya. Gårdsdrift er en sentral næring på Kangaroo Island, og utgjør øyas nest største industri. Produksjonen fokuserer i stor grad på sauehold (ull og lam), hvete, raps, samt spesialprodukter som honning, olivenolje, oster og eukalyptusolje. De har vist en spesiell type bier her, som opprinnelig er fra Italia, hvorav det ble en sykdom på disse biene i Italia, og nå kjøper de friske bier fra Kangaroo Island tilbake.

Vi kjørte gjennom nasjonalparken, hvor det er mange rette strekker med vei, med tett skog på begge sider. Også store sletter med dyrket mark, og sau. Vi så også noen ihjelkjørte kenguruer langs veien.

Kangaroo Island Wildlife park

Dette var en mye mindre park enn den vi var på i Adelaide. Her var det også dyr som ikke eksisterer i Australia, og det første dyret vi så var et kattedyr.

Men man kan mate kenguruer og wallabies her også. De hadde også et par albino kenguruer i flokken, og en “rock” kenguru. Kenguruene på Kangaroo Island er ellers litt mørkere i pelsen enn på fastlandet.

Man kan også få holde koala bjørner, men det må man betale 45 australske dollar for. Men man kan komme tett opp til de allikevel uten å holde de. Like greit, da vi så en mann som ble bæsjet på når han holdt en 🙂

Litt fakta om Koalaen: Koalaen er et australsk pungdyr, ikke en bjørn, kjent for sitt stillesittende liv i eukalyptustrær. De sover opptil 18–20 timer i døgnet for å spare energi fra sin næringsfattige diett. De spiser eukalyptus blader, Eukalyptusbladene er fiberrike, giftige og næringsfattige, noe som gjør at koalaen bruker mye tid på å fordøye maten.

De hadde en Vombat der, som nok var godt voksen. Koalans nærmeste nålevende slektning, finnes kun i Australia og er blant de største gravende pattedyrene i verden.

Det gikk mange høner og haner rundt her, og en hadde slått seg ned under panseret på en gammel bil som sto i parken.

De hadde noen papegøye fugler her. Men disse Ara papegøyene lever ikke i det fri i Australia. Australia har et unikt papegøye liv med arter som lorier, kakaduer og roselaer, men ingen viltlevende araer.

Pingvinene var ikke så lett å få øye på, da de gjemte seg inne i “huset” sitt. Dverg pingviner er den eneste pingvin arten i Australia.

En annen artig liten skapning er Surikat, et lite rovpattedyr. De lever ikke i Australia.

Heller ikke disse bitte små apekattene lever i Australia. Det finnes ikke ville aper i Australia overhodet.

De hadde noen krokodiller og slanger her. De er det mange av i dette landet. Dette var nok de mindre ferskvanns krokodille.

Etter vårt besøk i Wildlife parken i Adelaide, som var fantastisk, var dette litt skuffende. Men hvis man leier en guide til å vise seg rundt, og få litt mer nærkontakt med alle dyrene, er det nok en fin opplevelse. Vi så en mor med sønn, som både var inne hos “kattene” og fikk kose med de, holdt slanger, ( ikke at det er et must for meg akkurat), og kom inn til flere av dyrene. Er du her for å se kenguruer og wallabier er det helt ok.

På veien tilbake til skipet, kjørte vi opp til en høyde hvor vi hadde utsikt til Pennington Bay.

Videre på vei tilbake, fikk vi utsikt til skipet.

På kvelden setter vi kursen videre mot Port Lincoln.

Adelaide, Australia

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Adelaide- Australia

Legg igjen en kommentar

06. Mars

Etter en ny sjødag kommer vi til Adelaide. Det skulle vise seg å bli en fantastisk dag, med 23-25 grader, og strålende sol.

Vår utflukt denne dagen, var en liten rundtur i buss, før vi besøkte en Wildlife park.

Adelaide er hovedstaden i den australske delstaten Sør-Australia og er landets femte største by med ca 1,5 mil innbyggere.

Vi kjørte gjennom Port Adelaide, som er en historisk havneby preget av restaurerte bygninger fra 1800-tallet, maritim historie, og kom etter hvert inn til sentrum av byen.

Cleland Wildlife Park

Parken ligger ca 20 minutters kjøring utenfor Adelaide. Parken går over et stort område. Parken her inneholder dyr som finnes vilt i Australia. Vårt første møte i parken var med Wallabies og emuer. Wallabies er en gruppe mindre pungdyr fra Australia og Ny-Guinea som ligner på kenguruer, men er mindre, ofte 30 cm til 1 meter høye, og lever mer i skog- og fjellområder.  Det finnes over 30 arter, inkludert klippe wallabyer. Klippe wallabiene var mer sky, og hadde veldig vakre farge spill i pelsen.

Viste du at verken kenguruer eller emuer kan gå baklengs? Emuene er også flyve udyktige.

Et sted i parken får man god utsikt over Adelaide by.

Det er mange fuglearter i parken. Diverse kakaduer, og andre papegøye arter, pelikaner, Australske regnbuelorikeets, Jasbiru, sorte svaner mm.

Koala bjørn eller Koalaen, er et pungdyr som lever i Australia. Den er eneste art i sin familie, og er spesiell både i utseende og levevis. Av utseende kan den minne om en teddybjørn, mens dens levevis kan sammenlignes med et doven dyr. De er bare fantastisk søte. De som ville kunne være med å holde en koala også.

Vi møtte en kenguru mamma som var veldig tillitsfull.

Det var et eget hus med reptiler her.

Dette var en utrolig flott park, og så fint å gå rundt her. Det var flere dyr her også, som bla Dingoer og wombats.

Etterpå kjørte vi til en utkikks plass, hvor man kan se utover Adelaide, og man kan se at hele byen er omkranset av en stor park.

Her var det også et par koalabjørner å se i trærne. The real wild life…

Vi kjørte tilbake inn til byen, og vi gikk en runde her, og tok oss en lunsj.

Tilbake på skipet, satte vi oss litt ute på balkongen i finværet, og fikk plutselig øye på noen delfiner som holdt på utenfor. Etter hvert kom de helt inn på siden av skipet.

I kveldingen gikk vi oss en tur i nærområdet, til en marina, Norh Haven. En småbåt havn med restauranter langs bryggen.

Vi gikk videre ned mot havet, og ruslet gjennom koselige nabolag, før vi kom ned til en surfe klubb.

Videre tilbake til skipet gikk vi på en anlagt sti langs stranden. Et virkelig flott område.

En deilig dag i Adelaide var snart over, og igjen kunne vi se solen gå ned i havet.

Vi var så vidt innom Adelaide på en reise vi hadde i Australia i 2016, og her følger en link til det innlegget.

Togtur med Indian Pacific fra Sydney til Perth, Januar 2016 | Eventyrlysten

Australia, Melbourne, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Melbourne- Australia

Legg igjen en kommentar

3.-4. Mars

Melbourne

Vi lå til kai et stykke utenfor byen, men hadde god utsikt til alle skyskraperne. Vi hadde to dager her, og opplevde ganske mye.

Melbourne er den nest største byen i Australia, med over 5 mil innbyggere.

Kollektiv transporten i byen er veldig god, og den første dagen dro vi inn med T-bane, før vi var på en gå tur rundt i sentrum. Sentrum i Melbourne er som en firkant, med rette gater på kryss og tvers. Innenfor dette området er banen gratis.

Vi gikk av i Elisabeth street, men ruslet mest Collins og Flinders street.

Melbourne er en veldig fin by, og det er mange fine bygg, både gamle og nye.

Gullrushet i Melbourne og delstaten Victoria startet i 1851 og varte hovedsakelig gjennom 1850- og 1860-årene. Funn av gull i områder som Ballarat og Bendigo i 1851 førte til en enorm befolkningsvekst og økonomisk oppgang for Melbourne, som ble et sentralt knutepunkt for gullgraverne. I Collins street 333 ble det bygget en bank, som følge av “Gull tiden”. I dag mest kjent for sin spektakulære inngangsparti og lobby for en moderne kontorbygning. Man finner en kombinasjon av barokk arkitektur, en stor kuppel, marmor gulv og en rolig atmosfære.

Her ligger dyre merkevare butikker, koselige restaurant gater, gamle og nye bygg om hverandre.

Melbourne er kjent for sine over 4400 gatekunstverk, hvorav mange katte-temaer dukker opp i smug og på sidegater.

Vi så Flinders Street Railway Station. Den er den sentrale knutepunktstasjonen i byens jernbane nettverk, kjent for sin gule fasade, grønne kuppel og klokkene over hovedinngangen.

St Pauls katedral er en av de finere eldre bygninger i byen. Bilde gir en god indikasjon på hvordan gammelt og nytt går om hverandre.

Federation square er et område med supermoderne bygg.  Det er Melbournes sentrale, moderne torg og kulturelle møteplass. Det er kjent for sin unike arkitektur, store LED-skjerm, ACMI gameworld, kulturelle institusjoner, samt en rekke restauranter og barer. Arkitekturen her har nok vært mye omtalt. Noen elsker det, og andre hater det.

Her hadde et F1 team en fan zone inne i et av byggene. Det var F1 løp i Melbourne påfølgende helg, og det var synlig i hele byen i forhold til vimpler og flagg.

Melbourne er også kjent for områder med street art.

Vi var innom et par fine Arkader, Royal Arcade og Block Arcade. Flotte handlegater som er overbygd. Flere spesial butikker finner man også her. Legg også merke til alle flaggene som er hengt opp i forholdt til F1.

Et fremtredende veggmaleri av Dame Edna Everage finnes i Dame Edna Place, malt av gatekunstneren Adnate. Dette store portrettet hyller Barry Humphries’ ikoniske karakter og er en del av en større satsning på gate kunst i området.

Etter omvisning i byen tok vi en Uber til Albert Park for å se om vi kunne få et blikk av race tracken som F1 løpet skulle gå, men her var det sperret av med gjerder overalt, så det var ikke så enkelt. Men vi fikk oss en fin gå tur. Det var anlagt en fin sti/gangfelt mellom parken og veien. Langs veien var det flere flotte hus.

Vi gikk videre tilbake til skipet. Vi gikk gjennom koselige nabolag.

Etter hvert kom vi ned til strandpromenaden, hvor det ligger noen restauranter. Det er flere sand volleyball baner her.

Det ligger mange fine hus også her langs veien med utsikt mot strand og havet.

På kvelden var vi i Melbourne og spiste middag på en restaurant som heter Society. Dette var med en gruppe av verdens cruiserne. Vi fikk servert en 4 retters middag, og etterpå fikk vi omvisning i “vin kjelleren” og på kjøkkenet.

Restauranten tilbyr en eksklusiv vinopplevelse med over 10 000 flasker i kjelleren, inkludert sjeldne viner.

Neste dag hadde vi en ny utflukt. Busstur inn til byen denne dagen. Vi kjørte gjennom Bay street hvor man finner butikker og restauranter, ikke så langt fra skipet. Men byggene blir høyere og høyere nærmere sentrum man kommer.

Vi var oppe i Sky Tower i Eureka building. Eureka Tower er en 297,3 meter høy skyskraper, og den nest høyeste bygningen i Melbourne. De øverste etasjene er belagt med 24-karat gull, som representerer gullrushet, mens den røde stripen symboliserer blodet som ble utgytt under det historiske opprøret mellom gruvearbeidere og myndigheter.

Eureka building i midten av bildet.

Utsikten var fantastisk, og man får et godt overblikk over byen. Vi klarte også og skimte litt av F1 banen rundt Albert Park.

Q1 Tower er den høyeste, og Australias høyeste bolig, og ligger like ved Eureka Tower. Den gylne “stjernen” eller kronen er en del av arkitekturen, inspirert av den olympiske flammen fra 2000-lekene i Sydney og utformingen av Operahuset, og symboliserer regionens glitrende “Gold Coast”-identitet.

Shrine of Remberance er en stor, historisk krigsminnesmerke i Melbourne, dedikert til å ære australiere som tjenestegjorde i krig og fredsbevarende operasjoner. Bygningen ble opprinnelig reist for å minnes Victorias deltakelse i første verdenskrig, åpnet i 1934, og er i dag et ikonisk landemerke med museer, utstillinger og panoramautsikt over byen.

Vi ruslet så litt rundt i Royal Botanisk hage Victoria.

På vei tilbake til skipet kjørte vi gjennom et område som heter St Kilda. Det er en ikonisk kystbydel kjent for sin bohemske atmosfære, den historiske Eplanade og St Kilda beach med en koloni av småpingviner. Luna Park, fra 1912 som er en fornøyelses park, med sin kjente inngangsportal, og den storslåtte Palais Theatre.

Vi hadde 2 veldig innholdsrike dager i Melbourne, og for en by! Hit reiser vi gjerne igjen.

Utsilingen fra Melbourne var utrolig fin, og det var mange seilere ute på havet.

Det ble også en nydelig kveld, med vakker solnedgang, og nesten fullmåne (var fullmåne 3. Mars ;))

Hobart, Tasmania, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Tasmania- Hobart

Legg igjen en kommentar

28. Februar

Sjødag. Det er ikke mye liv vi har sett på sjøen på alle de sjødagene vi har hatt, men denne dagen fikk vi se en stor delfin flokk. De var litt på avstand fra skipet, så bildene ble ikke så bra, men legger ved et par bilder.

1. Mars

Hobart

Hobart er hovedstad i delstaten Tasmania i Australia. Tasmania er en øy og en delstat i Australia. Den ligger 240 kilometer sør for den østre delen av kontinentet, adskilt av Bass-stredet. Delstaten Tasmania omfatter øya Tasmania, som er verdens 26. største øy, samt 334 omkringliggende øyer.

Fin innseiling til Hobart.

Dette var vår første havn i Australia, og vi måtte gå gjennom imigration på vei fra skipet.

Vi var på en utflukt, Hobart Highlights.

Vi kjørte til et utkikkspunkt, Rosny Hills. Her så vi over til havnen, og til Tasman Bridge. I 1975 var det en ulykke her hvor et fraktskip kjørte inn i stolpene på broa, og deler av broa raste sammen. Dette var på kvelden, så det var ikke så mange biler på broa, men 4 biler raste ned, hvor 5 personer omkom, samt 7 av besetningen på skipet.

Tilbake i sentrum, kjørte vi gjennom et nabolag som blir kalt Battery Point. Dette er en førsteklasses, historisk forstad til Hobart, kjent for sine godt bevarte kolonitids hjem, maritim historie og sjarmerende, smale gater.

Botanisk hage var neste stopp.

Så gikk ferden opp til Mount Wellington. Et 1 271 meter høyt fjell som ruver over Hobart, Tasmania, som gir en dramatisk bakgrunn til byen. Som en del av Wellington Park har den subalpin flora, doleritt-steinformasjoner, og omfattende tur- og sykkelstier.

Toppen byr på panoramautsikt over Hobart. Landskapet på toppen av Mount Wellington er preget av et værhardt platå dekket av store, nakne grønnsteinsblokker. Det var sterk vind her oppe, og ca 10 grader kaldere enn i byen.

På ettermiddagen gikk vi en runde i byen før vi skulle på en kvelds utflukt til Bonorong wild life Sanctuary.

Det er et veldig hyggelig område rundt kaia hvor skipet lå, med flere restauranter rundt, og det er også småbåt havn her.

Vi tok en tur innom Maritim museum.

Etter hvert kom vi handle gater, hvor det var gå gate, shopping sentre, restauranter og fargerike bygg.

Det var litt av det vi rakk å se av Hobart by. Burde nok hatt en dag til her for å se litt mer.

Vi hadde en ettermiddags/kvelds tur til

Bonorong Sanctuary

Bonoring Wildlife Sanctuary er et senter for redning og rehabilitering av dyr i Tasmania, lokalisert i Brighton, en 30-minutters kjøretur nord for Hobart. Det er kjent for sitt fokus på å hjelpe skadet eller foreldreløst lokalt dyreliv, inkludert tasmanske djevler, wombats, kenguruer og koalaer.

Vi fikk fore og kose med kenguruene.

Vi fikk en guidet rundtur i parken hvor vi ble vist de forskjellige dyrene. De fleste av de har fått navn, og var ganske så tamme.

De hadde øgler, slanger og frosker.

Det er mange typer fugler og fargerike papegøyer her.

Noen av dem var veldig tamme, og viste frem både danse moves og skravlet i vei.

Det var mange villfugler som også var innom parken, og flere av de er veldig vakre med et spill av farger.

Tasmansk djevel eller pungdjevel er et rovpungdyr som nå bare finnes på den australske øya Tasmania. Tidligere fantes den også på det australske fastlandet, men der er den nå utryddet. Pungdjevelen er det største nålevende pungrovdyret.

De er ganske hissige, og ikke en man vil la komme for tett innpå. Tasmansk djevel skal ha dyre verdenes kraftigste bite egenskaper målt i forhold til kroppsvekt.

På kvelden kom det en gruppe lokale om bord, og underholdt med sang og sekke pipe.

Fin utsikt til Tasman Bridge fra skipet på kvelden.

Bay of Island, New Zealand, Oseania

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Bay of Island-New Zealand

Legg igjen en kommentar

23. Februar

Bay of Island.

Etter nok en sjødag kom vi til Bay of Island.

Jeg våknet veldig tidlig denne dagen, og fikk med meg innseilingen langs kysten her, at matrosen kom om bord, og sol oppgangen.

Bay of Islands er en bukt i Nordøya på New Zealand. Bay of Islands er et av de mest populære reisemålene for sportsfiske og seiling på New Zealand. Det er et subtropisk klima her, med 144 øyer, fantastiske strender og rikt marint liv, inkludert delfiner, hvaler og sel. Vi så ingen av disse når vi var her, men hval sesongen er vist best her august-september.

Vi lå også denne dagen på anker, i bukten mellom Russel og Paihia, og måtte ta tender inn til Paihia. Hvis man ønsket å ta turen til Russel gikk det en ferge dit fra Paihia.

Viktige attraksjoner inkluderer den ikoniske «Hole in the Rock»-formasjonen, som vi hadde utflukt til denne dagen, med en stor katamaran. Det var nydelig vær, og vi fikk en fin dag ute blant alle øyene.

Vi sveipet innom havnen i Russel, opprinnelig kjent som Kororareka, og var New Zealands første permanente europeiske bosetning og fungerte som landets første uoffisielle hovedstad og administrasjonssenter rundt 1840. Byen var en viktig hvalfangsthavn på 1800-tallet før hovedstaden ble flyttet til Auckland og senere Wellington.

Det er flere fine strender ute på øyene, og veldig fin natur. Noen var privat eide, og andre var det lov å campe på.

Hole in the Rock, var spektakulært. Siden det var så fint vær og rolig sjø, kjørte vi gjennom 2 ganger.

På siden av fjellet, er det en formasjon som ser ut som et ansikt fra siden.

Det ligger et nedlagt fyr i fjellsiden ved siden av, Cape Brett fyret. Det er et historisk 14 meter høyt fyr fra 1910. Det tilbyr panorama utsikt over Stillehavet og er tilgjengelig via en 16,5 km lang, krevende tursti, samt med vanntaxi eller charterbåt.

Etter turen ruslet vi rundt i Paihia som er den viktigste turistbyen i Bay of Island. En liten koselig by, med massevis av restauranter. Det er også populært for bobil turister her, og det lå en stor parkeringsplass i byen hvor det sto mange bobiler.

Det er mange seil båter å se her. Det var også noe som drev med kiting på ettermiddagen, hang i fallskjerm etter motorbåt, eller man kunne ta helikopter tur.

På ettermiddagen sto vi ute på dekk når vi seilte videre, og vi fikk igjen se Piercy Island med “hole in the rock”, som kan se ut som en elefant på avstand.

Norfolk Island, Oseania

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Norfolk Island

Legg igjen en kommentar

20. Februar

Sjødag. En ny varm dag. 27 grader og sol. Etter frokost var vi på Bridge kurs. Så var det brunsj om bord, og det ble avholdt “leker” rundt i basseng området, hvor man blant annet måtte gjette på ting, kaste “glorie” ringer på brennevins flasker, beer pong, musikk quis osv.

Det ble noen runder med power walk på dekk også, før vi var med på et nytt vin kurs. Dette var om viner fra Middel havs området, og det var ikke mindre enn 9 viner vi skulle gjennom 😀

På kvelden spiste vi sammen med 2 par med nordmenn som var med på cruiset fra Tahiti til Auckland. Før middagen hadde vi en for drink på et av de fine uteområdene, mens vi så på den flotte solnedgangen.

21. Februar

Norfolk Island

Øya tilhører Australia. Den fikk i 1979 indre selvstyre, men dette ble avskaffet i 2015.

Vi lå på anker utenfor øya, da det ikke er noen havn å legge til ved her.

Vi hadde utflukt etter lunsj. Vi tok en tender båt litt tidligere til land, så vi rakk å se litt, og gå en liten tur i området. Mest land områder her. Men fikk se en King fisher fugl, noen høner og en ku 🙂 Norfolk er kjent for “stue gran”, eller Norfolk Island pine tree.

Norfolk Island har også Pine tree i flagget sitt.

Vi var på en rundtur, og kjørte rundt på Norfolk. Vi startet med et besøk på Bounty museum. En tettpakket samling av øyas historie, med Pitcairn-familiens arvestykker, straffange-relikvier og en kopi av HMAV Bounty-båten. Er også kjent for sine eklektiske, praktiske utstillinger, inkludert historiske bilder og verktøy, og regnes som et must for historie entusiaster.

Vi kjørte videre til Galleri Guava, og Cyclorama-komplekset, et herlig rom fylt med interessante kunstverk og gaver laget på øya av lokale kunstnere.

Galleriet viser et vakkert utvalg av kvalitetsarbeider.

Vi var inne i Cyclorama-komplekset. Et 360 grader panorama maleri som bringer til live historien til Norfolk Island-folket og deres tilknytning til det beryktede mytteriet på ‘Bounty’. Her var det ikke lov til å ta bilder, men det var en opplevelse å se dette kunstverket.

Utenfor ligger Hilli restaurant og bar, og det er en koselig flott opparbeidet hage rundt det hele.

Kingston, er hovedstaden og Administrasjonskontorene for Norfolkøya ligger her. Kingston ble anlagt i 1788 som ledd i den første britiske koloniseringen av Norfolkøya.] Byen ble bygget på det eneste slettelandet ved kysten. Fra 1788 til 1855 var Kingston en straffe koloni. I 1856 ble innbyggerne på Pitcairn flyttet hit.

Vi ble vist noen av husene som folkene fra Pitcairn, og deres etterkommere bodde i.

Kuene vandrer fritt over hele øya.

Det er anlagt en golf bane her, ved kirkegården og en flott sandstrand. Men her er det litt røff sjø, så ikke så fint å bade her.

Emily Bay, er en flott strand, hvor det er populært å komme og bade og snorkle. Her kan man også padle kajakker med glass bunn. Her kan man gå ut på et utkikks punkt, og se over til Nepean Island, som er en liten ubebodd øy.

Ved siden av Emily Bay ligger Slaughter bay, som også er en bade strand.

På vei tilbake til skipet kjørte vi gjennom Burnt Pine, som er øyas viktigste kommersielle sentrum og største bosetning. 

Norfolk Island National Park er en vernet park på øya, som er etablert for å beskytte øyas unike subtropiske flora og fauna, inkludert sjeldne fuglearter. Parken dekker 19 % av øya, tilbyr panorama utsikt fra Mount Pitt og Mount Bates, samt turstier gjennom skog med de flotte stue grantrærne. Skulle gjerne vært her en dag til for å gå turer, og kikke etter fugler.

New Caledonia, Noumea, Oseania

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, New Caledonia- Noumea

Legg igjen en kommentar

18. Februar

Vi hadde en flott seiling inn til Ny-Caledonia og Noumea. Ny-Caledonia er et fransk territorium i Stillehavet, men har  omfattende indre selvstyre. Noumea, som er hovedstaden i den franske besittelsen. ligger på den største av øyene, som heter Grand Terre. Her finner man verdens nest største korallrev.

Det bor ca 100 000 mennesker i Noumea. I hele New Caledonia bor det rundt 280 000 mennesker, så de fleste innbyggerne bor i Noumea.

Veldig spesielt landskap langs kysten, som kanskje kan minne litt om Skottland. Men du finner også fine sandstrender her.

Utenfor Noumea er det flere øyer med fine strender, og på noen øyer er det også Resorter. Det går ferger ut til noen av disse øyene. Det er populært å reise ut til Duck Island som ligger like utenfor byen for å sole og bade.

Det er flere havner i Noumea by, og det kryr av båter her, særlig seilbåter. Her har nok hver en familie hver sin båt.

Skipet la til i byen. Vi hadde en ettermiddags utflukt. Vi startet med å kjøre opp til et utkikks punkt, “Vår Frue av Stillehavet” som er en fremtredende, høyt elsket Maria-statue i Nouméa, plassert på en høyde med panorama utsikt over byen.

Vi kjørte langs kysten, langs Lemon bay. Populær turiststrand, med nærliggende restauranter og kafeer.

Aquarium de lagons, tilbyr en unik mulighet til å utforske det rike marine livet i Ny-Caledonias laguner. Akvariet er kjent for sine utstillinger av levende koraller, haier, skilpadder.

Anse-Vata er en majestetisk bukt omgitt av en vakker 2 km lang strand. Dette kystområdet er et av de livligste stedene i Nouméa og er populært blant turister. Både Anse Vata og Lemon bay skal være gode shopping områder.

Vi kjørte opp til et nytt utsikts punkt, Ouen Toro. Utsiktspunktet med to kanoner i Nouméa, er en 132 meter høy kolle som tilbyr panoramautsikt over lagunene, Anse Vata og Duck Island. Det er et populært sted for turgåere og familier, og kanonene stammer fra historisk tid.

Vi kjørte så videre gjennom et historisk område med flere trevillaer i kolonial stil fra 1800 tallet.

Saint Josephs katedral. Dette historiske monumentet i sentrum av Nouméa er En av byens attraksjoner. Kirken har vært fredet som et historisk monument siden 1992.

På veien tilbake kjørte vi coconut square, forbi Place des Cocotiers. Neste dag gikk vi en runde gjennom parken, da vi hadde litt tid på formiddagen.

Siden slutten av 1800-tallet har Place des Cocotiers vært hjertet av Nouméa, et populært sted for å møte venner, nyte fred og ro.

Vi gikk en liten runde på kvelden. Men butikkene her i byen stenger i 16-17 tiden, så det var veldig stille i gatene. Det er noen få restauranter/barer litt oppe i byen, men ikke det store. Men det ligger flere restauranter og barer langs kaia hvor vi dokket.

Noen bilder fra kveldsturen vår.

19. Februar

Vi startet dagen med en ny tur i området hvor skipet lå. Vi gikk til et marked i nærheten. Her selges sjømat, frukt og grønt og her kan man finne suvenirer.

Vi sikket og sakket litt i gatene, før vi gikk tilbake til skipet.

Vi tok en liten runde på kaia, og i 2. etg på cruise terminalen var det også suvenirer å få kjøpt.

Etter lunsj hadde vi en ny utflukt, til Tjibao Cultural Center. Det er mye å se langs veien, og vi passerte blant annet konteiner havnen og fabrikk område med Nikkel gruver, store bil forretninger på et industri felt, og en golf bane. Ny Caledonia har en av verdens største Nikkel reserver.

Tjibao Cultural Center, er et senter for kanakisk kultur og kunst. Det ble tegnet av arkitekten Renzo Piano og åpnet i 1998 for å hylle Jean-Marie Tjibaou. Senteret er kjent for sin unike arkitektur, som kombinerer tradisjonelle kanak-hytter med moderne materialer.

Så var det på tide å sette kursen videre…