27- 29. April
Durban
Det er noe eget ved å seile inn til Durban, men det er enda mer spesielt når man ikke får seile ut igjen! Vi ankom havnen med cruiseskipet i god tro, men da vi skulle ut på vår første sightseeing, byttet vi ut luksus til sjøs med buss kolonne på land. Tre busser på rekke og rad, fylt til randen med nesten 90 turister, rullet ut som en annen invasjonsstyrke.
Vi kjørte forbi statuen av lokalhelten Dick King – eller Richard Philip King, som han het da han ikke hadde dårlig tid. Mannen er legendarisk fordi han i 1842 red 960 kilometer på ti dager for å hente hjelp. Vi satt i en buss med aircondition og polstrede seter, og kjente oss kanskje ikke fullt så barske der vi duppet av sted i 40 km/t. Mens Dick King red for livet gjennom villmarka, nøyde vi oss med å speide ut av vinduet for å se hvordan folk faktisk har det i denne delen av byen.
Og kontrastene er store. Mellom historiske statuer og stolte monumenter fikk vi et usminket innblikk i hverdagen her. Det er mye fattigdom og mange uteliggere som preger gatebildet, noe som gir en brå overgang fra den polerte cruise-tilværelsen. Det setter unektelig ting i perspektiv når man sitter i en busskolonne og ser folk som prøver å få hverdagen til å gå opp på fortauet.
Da vi kom til vårt første stopp på Botanisk hage og innså at vi var 90 mann på én guide. Det ble litt i overkant, så vi gjorde som ekte oppdagere: Vi snek oss unna og ruslet for oss selv blant fugler og trær fra hele verden. Kaffe og kaker etterpå smakte uansett fortreffelig.
Turen gikk videre til Victoria Market. Her var det perler så langt øyet kunne se – man kunne bokstavelig talt kjøpe store poser med dem! Vi nøyde oss med en pakke Masala-krydder for å få med litt av den lokale «varmen» hjem.
Etter et stopp på et utkikkspunkt med utsikt over hele byen, kjørte vi forbi Hollywoodbets Kings Park Stadium, som brukes til sørafrikanske Springbok-landskamper i rugby, fotball, konserter og andre store sportsarrangementer, og Moses Mabhida Stadium, fotball stadion. Den berømte banen over stadion buen har stått stille i årevis, men Nelson Mandela-statuen utenfor stod i det minste støtt.
Så bar det videre til The Golden Mile. Navnet lover gull og grønne skoger, og langs stranden var det i det minste gullkantet underholdning i form av milevis med salgsboder. Her kunne man sikkert ha kjøpt alt fra hjemmelagde suvenirer til meningen med livet, om vi bare hadde hatt tid til å stoppe bussen.
Her fikk vi se den virkelige stoltheten på strandpromenaden: Den gigantiske statuen av Oliver Tambo.
Det er ikke rart man kan gå i surr med statuene her, for Tambo står der i bronse og skuer ut over havet som en annen vokter av byen. Statuen er en del av et kontroversielt prosjekt til 22 millioner rand (sammen med Mandela-statuen ved stadion), og mens vi beundret verket, kunne vi ikke unngå å tenke på ironien i at disse praktverkene avdukes midt i et område med så dyp fattigdom. Men flotte er de unektelig!
Etter lunsj tok vi saken i egne hender og testet beina selv. Vi tok shuttle bussen til Marine World og ruslet gjennom senteret og ned på stranden. Vi beveget oss ut på pieren og tok en god tur bortover Golden Mile – denne gangen uten Dick Kings hest, men med egne sandaler. Det er en fascinerende blanding av ferie idyll og det råe Indiahavet som pisker inn mot land.
Tilbake på skipet kom beskjeden: Havnen var stengt! Vinden og bølgene herjet så mye at kapteinen satte på håndbrekket. Det ble en bonusdag i Durban.
Uten noen spesielle planer, gikk vi på ettermiddagen en tur innom Georges Brewery, som utrolig nok var det samme bryggeriet vi besøkte når vi var her i 2017. Det er godt å se at noen ting aldri endrer seg.
Vi ruslet så videre langs kanalene som er menneskeskapte, hvor man kan ta en gondol på elven. Vi speidet etter å se Hammerhai som ofte holder til i dette området, men den glimret med sitt fravær.
Så gikk vi videre til strandpromenaden, og ut på Ku D`Ta Pier, hvor det ligger en bar/restaurant.
Vi gikk videre gjennom uShaka Marine World, og tilbake til skipet.
Dag 3 i Durban. Da avgangen ble utsatt enda en gang, ble det satt opp shuttle buss til Umhlanga, så vi skulle få et nytt område å utforske. Umhlanga har gått fra å være en rolig kystby med sukkerplantasjer til å bli Sør-Afrikas svar på Miami eller Rivieraen.
Det var som et gjensyn med gamle trakter da vi ruslet forbi Oyster Box Hotel og ut på den arkitektoniske «hvalpiren». Bølgene var enorme, men det stoppet ikke lokalbefolkningen fra å kaste seg uti – her snakker vi ekte badevær for viderekomne!
Whale Bone Pier, er kåret til en av verdens vakreste pirer. Det røde og hvite fyret rett ved Oyster Box Hotel er et av de mest fotograferte motivene i Sør-Afrika.
Etter at Durban sentrum ble preget av forfall og kriminalitet på 90-tallet, flyttet de fleste store selskaper, banker og luksushoteller ut til Umhlanga Ridge. Det er nå det rikeste området i KwaZulu-Natal. Noe shopping mallene bærer preg av også. Her finner man det meste av de dyreste kles merkene, og sjelden har jeg sett en flottere dagligvare forretning. Man kunne nesten ikke tro at man lenger er i Sør Afrika… Vi avsluttet besøket med litt shopping av nødvendige dagligdagse forbruksvarer.
Da vi endelig seilte ut klokken 17 på den andre bonusdagen, skjønte vi hvorfor havnen hadde vært stengt. Det ble en «rocky» natt, for å si det forsiktig. Det var bare å spenne seg fast i senga og håpe på det beste. Vi reiste kanskje ut som cruisepassasjerer, men vi følte oss mer som tørketrommel-innmat før natten var omme.
(Agulhas-strømmen: Dette er en av verdens sterkeste havstrømmer. Når kraftig sørvesta vind blåser mot denne strømmen, kan det skape ekstremt bratte og farlige bølger – ofte kalt “hullbølger” eller kjempebølger.)
Til ettertanke: Det virker som om det foregår et imponerende magisk triks: Norge sender milliarder for å bekjempe ulikhet, og vips! – så dukker det opp enda et luksushotell med gullkraner, mens uteliggerne i sentrum fremdeles har det nøyaktig som før. Det er en fascinerende form for økonomisk «trickle-down-effekt», hvor pengene tilsynelatende har en tendens til å sette seg fast i de øverste lagene av det politiske maskineriet før de i det hele tatt når fortauet.
Link til vårt besøk i Durban i 2017, hvor vi også besøkte Cape Town og Zulu land: