Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Banjul-Gambia

mai 29, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

12.-17. Mai

Fra Angola til Gambia hadde vi 6 sjø dager. Det var mange aktiviteter vi enda ikke hadde prøvd ut på skipet, så nå ble det både kokke kurs og jeg var med på Origami kurs. Skulle gjerne gjort mer av dette, men har prioritert å jobbe med bilder og skrive reise brev underveis mens minnene er friskt i minne. Vi så delfiner og hval. Vi krysset ekvator igjen for 4. gang på reisen. Hadde mange koselige middager, og 17. Mai ble også feiret, med norske flagg og champagne frokost 🙂 Vi hadde et storband om bord på dette legget, Tommy Dorcey Orchestra , som er et legendarisk amerikansk storband.

18. Mai

Banjul- Gambia

Hvis du tror at alle cruisehavner består av polerte terminaler, tax-free-butikker og smilende guider med velkomstskilt, har du aldri vært i Banjul. Det fikk vi erfare en tidlig morgen da cruiseskipet vårt gled inn mot land i Gambias hovedstad.

Det var bare ett lite problem: Havnen var overhodet ikke klar for oss.

Fra balkongen kunne vi observere et logistisk teater på høyt nivå. De lokale holdt på med iherdig kosting, flytting av ting og frenetisk rigging. Etter hvert dukket det opp noen “salgsboder” (Tepper på bakken hvor de la varene sine) og en lokal gruppe som bød på sang og dans, men idet de skulle feste trossene våre, brøt det ut en runde med kjefting og smelling som kunne fått hvem som helst til å tro at vi hadde avbrutt et internt familie oppgjør. Dette var en kaos havn uten like. Det er nok ikke hver dag det legger til cruise skip i denne havnen.

Heldigvis hadde vi med oss kamera med solid zoomlinse. Utsikten inn mot land var nemlig fascinerende. Fiskebåtene lå tett i tett, og langs stranden bodde folk i enkle skur. Det var en enorm aktivitet hele dagen, og de fargerike båtene fungerte åpenbart som altmulig-transport for både folk og varer. Paparazzi-virksomheten vår fra skipssiden ga oss noen fine bilder fra daglig livet.

Vel nede på land ble vi stuet inn i en “liten og intim” buss for å dra på utflukt ut av Banjul. Første stopp var ved noen små fiskebåter, hvor fuglelivet var upåklagelig med både hegrer og skarv.

Langs veien ble vi raskt minnet på at Gambia er et veldig fattig land. Her finnes det ikke et eneste høyhus. Mange av “boligene” var lappet sammen av presenninger, stoffrester og bølgeblikk, og de lokale “butikkene” bar preg av ekstremt kummerlige forhold.

Vi kjørte gjennom Gambias største by, Serrekunda, som huser et gigantisk, sydende marked. Kameraet glødet gjennom bussvinduet, for her var det inntrykk overalt! Det gjaldt imidlertid å holde en lav profil; lokalbefolkningen er ikke spesielt begeistret for å bli fotografert, så det var ekstremt greit å sitte trygt plassert bak glasset i bussen.

Neste post på programmet var en stopp på et jorde. Her delte lokalbefolkningen på små jordflekker for å dyrke grønnsaker, flankert av et rikt utvalg av fugler.

Vi kjørte videre til en nasjonalpark. Her vandret vi rundt blant gigantiske termittuer på leting etter dyreliv. Vi fikk øye på en Kingfisher (isfugl) i en nydelig blåfarge. Vi så også en av de minste variantene som finnes.

Parken reklamerte også med et stort skilt om at det fantes krokodiller her. Vi så dem derimot kun på skiltet, så de lå vel og slumret et annet sted. Vi skimtet også noen grønn aper, men de var så folkesky at de stakk av før vi i det hele tatt rakk å si “appelsin”.

Turen fortsatte gjennom et grusvei-belagt boligfelt på vestkysten, helt til vi nådde en brygge ved Gambia-elven. Eller, “brygge” er kanskje å ta i – konstruksjonen lå delvis under vann. For å komme oss om bord i den lokale toetasjes båten, måtte vi pent vasse. Resultatet? En hel busslast med cruisesurister med søkkvåte tær.

Båtturen var heldigvis rolig og behagelig. Vi gled av gårde mens vi spottet hvite hegrer, pelikaner og andre småfugler.

Så var det klart for lunsj. Nå skal det sies at vi ikke følte oss hundre prosent trygge på den lokale hygienen i dette landet, så da buffeten ble satt frem, kjørte vi en ekstremt konservativ linje: Vi tok kun sjansen på litt hvitløks brød. Magesjau i en trang buss på gambiske grusveier fristet rett og slett ikke.

Tilbake i Banjul fikk vi med oss en stopp ved Arch 22, en triumfbue som faktisk er byens høyeste byggverk.

Da vi kom tilbake til skipet igjen, gjenstod det viktigste oppdraget: Å kjøpe kjøleskaps magnet. Vi reiser verden rundt, og magneter er stort sett det eneste vi samler på. Vi finkjemmet bodene som de lokale hadde satt opp på kaien, og etter litt leting, fant vi jammen en magnet her også. Håndlaget, skjært ut av tre.

Ettermiddagen ble tilbrakt i trygghet på lugarbalkongen med panoramautsikt til folkelivet. De lokale fergene kom og gikk, og de var så overfylte med biler og mennesker at det var et under at de holdt seg flytende.

Vi vurderte et øyeblikk å ta shuttlebussen ut til et marked, men slo det raskt fra oss. Flere medpassasjerer kom tilbake og fortalte at de hadde blitt kjeftet på og til og med fått kastet grønnsaker etter seg. De lokale virket rett og slett ikke spesielt vennligsinnede. Litt merkelig, med tanke på at landet visstnok satser hardt på turisme… Vennlig hilsen “The Smiling Coast”, eller kanskje ikke akkurat i dag?

Gambia var uansett en opplevelse for minneboka – proppfull av kontraster og kaos.

På ettermiddagen seilte vi videre mot Europa og Gran Canaria, mens på strendene i Banjul, var det fremdeles aktivitet, men nå mer unger, fotball og lek.

Litt fakta om Gambia og Banjul:

Viste du at Gambia egentlig heter, The Gambia? Det brukes for å unngå forveksling med Zambia.

Gambia er Fastlands-Afrikas minste land, og Banjul er landets hovedstad, vakkert plassert der Gambia elven møter Atlanterhavet. Landet er formet som en smal stripe langs elven og er fullstendig omgitt av Senegal på alle tre landsider.

Banjul er en av Afrikas minste hovedsteder, og selve bysentrum har et lavt innbyggertall fordi øya hindrer fysisk vekst. Grunnet sin strategiske plassering ble byen grunnlagt av britene i 1816 som en handels- og militærpost. Byen kjennetegnes av koloniarkitektur, travle markeder, som Albert Market, og den monumentale inngangsporten Arch 22

Det bor i underkant av 3 millioner mennesker i landet, og flertallet er muslimer. Jordbruk, særlig peanøtter og turisme er de viktigste inntektskildene. Gambia er en tidligere britisk koloni og ble selvstendig i 1965. Offisielt språk er engelsk. Blir ofte kalt “The Smiling Coast of Africa” på grunn av den gjestfrie befolkningen, noe som kanskje ikke alle fra vårt cruise skip er enige i… Men at de ikke liker å bli tatt bilder av, er nok knyttet til religion og mange synes det er ubehagelig å bli behandlet som en ren turist attraksjon. De ønsker å gå i fred og utføre sine daglige gjøremål på markedet eller gaten uten å få et kamera opp i ansiktet.

Gambia er et av verdens fattigste land, og omtrent halvparten av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen. Rundt 22 % av innbyggerne lever i ekstrem fattigdom. Landet har få naturressurser, og mange er avhengige av penger sendt fra slektninger i utlandet for å klare seg

Afrika, Luderitz, Namibia

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Namibia- Luderitz

mai 9, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

06. Mai

Vi er i gang med vårt siste Leg av verdens cruiset, som går fra Cape Town til Lisboa. Det er 4 måneder siden vi gikk om bord på Silver Dawn, og dagene har bare rast av sted. Nå skal vi nyte de siste 3 ukene på reisen.

Luderitz

Den 6. mai seilte vi rolig inn mot Luderitz, en liten kyst perle i Namibia som føles som et stykke av det gamle Tyskland hensatt til kanten av den afrikanske Namib-ørkenen. Etter dager på havet var det et spesielt syn å se de pastellfargede husene stikke opp fra det karrige og værbitte landskapet.

Luderitz er ingen travel storby; det er en stille fiskelandsby hvor tiden virker å ha stått litt stille. Vi startet dagen med en guidet tur gjennom de svingete gatene, flankert av fargerike fasader som bærer tydelig preg av tysk kolonihistorie. Kontrasten mellom den blå Atlanterhavskysten og de knallgule, røde og blå husene var et yndet motiv for kameraet.

Luderitz Museum byr på en konsentrert reise gjennom byens dramatiske fortid. Inne i de historiske lokalene kan du studere diamant historien gjennom gamle verktøy og fotografier fra den tiden man plukket edelstener direkte fra sanden i Sperrgebiet. Utstillingene rommer også personlige gjenstander, uniformer og kuriositeter fra den tyske kolonitiden side om side med tradisjonelle gjenstander fra Nama- og San-folket. I tillegg til den menneskelige historien viser museet frem regionens unike natur mangfold med alt fra sel skjeletter og maritime vrak funn til sjeldne mineral krystaller formet av ørkenvinden.

Høydepunktet for turen var vandringen opp til byens høyeste punkt. På toppen av “Diamond Hill” troner den vakre Felsenkirche, eller “Kirken på klippen”. Denne lille kirken er selve symbolet på byen, og de berømte glassmaleriene badet kirkerommet i et helt spesielt lys.

Rett ved siden av kirken ble vi stående og beundre det staselige Goerke-Haus. Dette er kanskje byens flotteste privatbolig fra storhetstiden, bygget i 1910 under det store diamant rushet. Med sin elegante arkitektur og blå vinduer ser huset nesten ut som et lite slott der det vokter over havnen og de små fiskebåtene langt der nede. Det var nå under restaurering, og blir bygget om til et gjestehus.

Det er også flere andre kirker i denne lille byen. Disse kirkene gir sammen et mer utfyllende bilde av Lüderitz’ mangfoldige kulturhistorie og er perfekte stoppesteder for den som vil fange byens sjel gjennom kamera linsen.

Jernbanen i Lüderitz er et av de mest synlige sporene etter kolonitiden og diamant rushet. Den ble ferdigstilt i 1914, står som et monument over byens tidligere rikdom.

Selve jernbanesporet har en dramatisk historie. Det ble bygget for å forbinde kysten med innlandet og gruvebyene, og det var under vedlikeholdsarbeid på denne linjen i 1908 at den første diamanten ble funnet ved Grasplatz. Dette utløste et massivt diamantrush. Det ble sagt at man enkelte steder kunne ligge på magen om natten og plukke diamanter som glitret i måneskinnet. Rikdommen førte til byggingen av både Lüderitz og den nå berømte spøkelsesbyen Kolmanskop, som hadde fasiliteter man knapt fant i Europa på den tiden, inkludert det sørlige halvkules første røntgenmaskin.

Linjen er kjent for sin evige kamp mot naturen, de vandrende sanddynene i Namib-ørkenen begraver jevnlig skinnene, noe som krever konstant rydding for å holde sporet åpent.

Luderitz er en rolig by, og man tenker kanskje ikke så mye på at man er i et land i Afrika. Men enkelte ting minner oss på det. Som maten som de står og selger på gata, salg av brukt tøy og ung guttene som man møter som spør etter “en dollar”.

Tilbake på skipet har vi utsikt til Shark Island. Det er en halvøy (tidligere øy) kjent for sin dramatiske historie som en tysk konsentrasjonsleir (1904-1908). Det er satt opp et hvitt minnesmerke for Kaptein Cornelius Fredericks og Nama-folket som mistet livet i konsentrasjonsleiren som lå her under folkemordet på Herero- og Namafolket.

Det er også et historisk, men inaktiv, Shark Island Lighthouse fra 1903 her.

I ettermiddags solen fikk vi fin utsikt over denne fargerike byen, havnen og omkring liggende bolig felt, og inn til Namib ørkenen.

I kveldingen seiler vi videre, og vi kan følge med på en flott utseiling.

Hvis vi tilfeldigvis havner her en annen gang, ville vi nok prioritert å ta en tur ut til Kolmanskop- spøkelses byen, sett de ville hestene eller tatt en båttur for å se delfiner ol. Skipet ligger rett i byen, så den kan man alltids få sett på egen hånd.

Afrika, Cape Town, Sør Afrika

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Cape Town, Sør Afrika

mai 6, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

02. Mai

Sjøen var fortsatt i det humørfylte hjørnet, så store deler av dagen ble tilbrakt med bilderedigering og lydbok. Vi holdt utkikk etter havets kjendiser; noen delfiner vinket i det fjerne, og havsulene fulgte oss som trofaste bodyguarder.

Siste korøvelse før kveldens konsert.
Vår desidert beste fremføring! Vi sang så skipet ristet (eller var det bølgene?).

Middag med våre nye norske «cruise-kompiser» før vi stupte i seng. Cape Town ventet!

03. Mai

Vi våknet til en tåke så tykk at man kunne smøre den på brødskiva. Sightseeing-bussen tok oss med langs kysten, sea point.

Attraksjoner som Clifton og Camps Bay måtte vi stort sett ta på tro og ære.

Ved Maidens Cove (17 grader og null sikt) herjet surferne i vannet. Enten er de veldig tøffe, eller så så de ikke hvor kaldt det var.

“

The Twelve Apostles” (fjellkjeden) hadde tatt kollektiv egenmelding i tåkeheimen. Ble mer som “de forsvunne apostler.

I fiskerlandsbyen Hout Bay ble det muligheter for shopping av suvenirer. Her kan man se sel, og fiskebåtene er det mange av. Herfra kan man også reise på utflukt til “Sel” øya hvor det er en stor bestand av pels sel.

Under apartheid-regimet ble folk tvangsflyttet basert på rase. Hout Bay ble delt inn i områder for hvite, mens fargede fiskere ofte ble presset inn i mindre, tildelte områder som Hangberg.
Hangberg ligger klemt mellom fjellet og havnen. Etter hvert som befolkningen vokste, fantes det ikke nok formelle boliger, noe som tvang folk til å bygge uformelle skur på de ledige flekkene som var igjen.

Redningen kom da bussen klatret oppover mot Groot Constantia, Sør-Afrikas eldste vingård. Her skjedde mirakelet: Tåka takket for seg, og sola tittet frem! Groot Constantia vingård er et vitnesbyrd om hvordan én manns kjærlighet til vin etablerte Sør-Afrikas første vingård i 1685. Med ett ord, vinene kommer fra rik afrikansk jord, laget til perfeksjon.

Over Steenberg-fjellene og Silvermine fikk vi endelig panoramautsikt over både False Bay og Atlanterhavet.

Vi så også det beryktede Pollsmoor-fengselet, hvor Nelson Mandela tilbrakte 6 av sine år i fangenskap.

Kveldens event: “Diamonds Forever” 💎

Kveldens World Cruise-event på Vergelegen Estate i Somerset West dsom er en del av Helderberg regionen. Selv om den ligger i Somerset West, regnes Helderberg ofte som en underregion av den større Stellenbosch vinregion.

Arrangementet var i en klasse for seg. Vi snakker glass paviljong, afrikanske rytmer og champagne-mottakelse.

Michelin-kokk Jan Hendrik van der Westhuizen tryllet frem retter som fikk smaksløkene til å ta bølgen.

Sangere, dansere og en magiker holdt koken, mens dirigenten likegodt valgte å sveve inn på scenen.

Et oste bord så stort at det nesten krevde eget postnummer, akkompagnert av edle dråper portvin.

Da vi omsider rullet tilbake til skipet, stod butlerne klare med «Welcome Home»-seil og smil. Det føles kanskje litt pretensiøst, men etter en slik dag er det helt greit å late som man er kongelig for en stakket stund.

04. Mai

En ny dag i Cape Town.

Endelig våknet vi til en by som hadde vasket ansiktet! Sola skinte, tåka var blåst bort, og Cape Town viste seg fra sin aller mest fotogene side. Dagen sto i kontrastenes tegn, fra tung politisk historie til fjærlett bakverk.

Før vi satte kursen mot te-fatene, tok vi en historisk sving innom sentrum. Vi stoppet ved City Hall (Rådhuset), rett ved siden av parlamentet.

Det var fra denne balkongen Nelson Mandela holdt sin aller første tale som en fri mann den 11. februar 1990, bare timer etter at han slapp ut av Victor Verster-fengselet. Over 50 000 mennesker var samlet på Grand Parade nedenfor. Han åpnet talen med de ikoniske ordene: “I stand here before you not as a prophet but as a humble servant of you, the people.”

I dag står en flott bronse-statue på nøyaktig samme balkong og skuer ut over byen – et mektig syn som minner oss på hvor kort tid det egentlig er siden landets historie ble snudd på hodet.

High Tea på “The Pink Lady” 🌸

Så bar det opp til foten av Table Mountain og det legendariske Mount Nelson Hotel. Hotellet er malt i en helt spesiell rosafarge (malt slik i 1918 for å feire freden etter 1. verdenskrig) og oser av gammel storhet.

De har over 60 te-sorter! Vi drakk nok te til å fylle et mindre svømmebasseng.

Vi startet standsmessig med musserende, etterfulgt av et tårn med godsaker. Scones, småkaker og delikate sandwicher forsvant på høykant. Her er det ikke snakk om en liten matbit, men en fulltidsjobb for fordøyelsen.

Vi tok en alternativ rute tilbake til havna for å få med oss siste rest av byens arkitektur.

Tilbake på skipet fikk vi utsikt over Table Mountain og fjellene.

Da skipet kastet loss på kveldingen, fikk vi den perfekte avslutningen: Cape Town badet i skumringslys før byen ble til et teppe av glitrende lys i mørket. Vi seiler også forbi Robben Island.

Farvel til Moderbyen ⚓️

Neste stopp: Lüderitz, Namibia. Fra grønn luksus til tørr ørken – vi er klare!

Link til innlegg fra vi var i Cape Town i 2017:

Sør Afrika Oktober-November 2017 | Eventyrlysten

Var så vidt innom her i 2024 også, men holdt oss da mer oppe i vin området, Stellenboch:

Stellenbosch 28.November-01. Desember | Eventyrlysten

Afrika, Gqeberha, Sør Afrika

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Gqeberha (Port Elisabeth)- Sør Afrika

mai 4, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

Etter å ha vært værfaste i Durban i flere dager, mistet vi dessverre havneanløpet i East London, og vårt planlagte todagers opphold i Port Elizabeth ble kortet ned til kun én dag. Men etter en sjødag med fremdeles litt ruskete vær, kunne vi endelig legge til kai i det som nå offisielt heter Gqeberha.

01. Mai

Gqeberha

Vi startet dagen med en busstur inn til byens hjerte. Første stopp var den sentrale plassen ved det vakre rådhuset (Town Hall). Like ved siden av ligger St. Mary’s Virgin Anglican Cathedral, en kirke som med sin arkitektur minner oss om byens britiske historie.

Turen gikk videre opp til Donkin Reserve, et område som virkelig binder fortid og fremtid sammen. Her finner vi den ikoniske pyramiden (bygget av Sir Rufane Donkin til minne om hans kone, Elizabeth) og fyrtårnet. Men det er Route 67 som stjeler oppmerksomheten – en sti bestående av 67 kunstverk som symboliserer de 67 årene Nelson Mandela viet til kampen for frihet.

På plassen så vi den imponerende metall figuren av en jublende Mandela, og den vakre statuen av en kvinne i en stol. Dette er Elizabeth Donkin, som byen opprinnelig ble oppkalt etter. Rundt oss lå flere staselige, gamle engelske koloni bygg som i dag står som tause vitner om en svunnen tid.

Viste du at Nelson Mandela ved fødselen fikk han navnet Rolihlahla, som på språket xhosa betyr “å dra i en gren” (ofte tolket som “urokråke”). Navnet Nelson fikk han først av en lærer på sin første skoledag.(«Madiba») satt 27 år i fengsel før han ble Sør-Afrikas første svarte president i 1994. Han vant Nobels fredspris for sitt arbeid med å avskaffe apartheid gjennom forsoning. Han ble født i Mvezo (ca. 4-5 timers kjøretur unna), og vokste opp i Qunu. Men Gqeberha er den største byen i hans hjem provins og bærer stolt hans navn som en ære for hans arv.

Rett ved siden av Donkin ligger Fort Frederick. Reist i 1799 av britiske styrker for å forsvare Algoa Bay mot en mulig fransk invasjon under Napoleons krigene.

Vi kjører videre til utkanten av byen. Det er mye å se på langs veien.

Vi passerer Nelson Mandela Bay Stadium, det spektakulære stadionet som ble bygget i forbindelse med Fotball-VM i 2010. Med sin unike design ligner det en hvit blomst som speiler seg i innsjøen ved siden av.

Kontrastene ble store da vi kjørte inn i byens townships. Dette er områder som under apartheid var reservert for den svarte befolkningen. Fra et utsiktspunkt fikk vi se utover de endeløse rekkene med små hus, før vi kjørte videre gjennom de mer pregede slumområdene. Det er sterkt å se forskjellene som fremdeles preger det sørafrikanske samfunnet.

Man får mange tanker rundt all søpla som flyter rundt, og lurer på hvorfor det er slik når det er så stor arbeidsledighet i landet. Søppel problemet skyldes manglende infrastruktur, trange gater og kommunale budsjett kriser som gjør det vanskelig å organisere avhenting i townships. Selv om arbeidsledigheten er høy, mangler systemene penger og administrasjon til å lønne og utstyre folk, slik at mye av arbeidet i dag faller på uformelle søppel plukkere. De samler plast, metall og papp fra søppelkasser og fyllinger, som de frakter på traller til private gjenvinningsstasjoner for å få betalt i kontanter. De tjener svært lite, ofte bare nok til mat for dagen, og prisen de får avhenger av dagsprisen på materialer som aluminium eller PET-plast

Før turen gikk tilbake til skipet, besøkte vi et fargerikt kunstgalleri. Her selges unike produkter laget av unge studenter ved byens kunstskole. Selve bygningen er et kunstverk i seg selv, vakkert dekorert med veggmalerier av noen Afrikas ville dyr.

Vel tilbake i havnen ble vi påminnet om at Gqeberha er en av Sør-Afrikas viktigste industribyer. Vi lå midt i en travel industri havn, omringet av tusenvis av Volkswagen-biler klare for eksport. Byen er nemlig landets bil hovedstad; Volkswagen har sin enorme fabrikk i nabobyen Uitenhage, og legendariske modeller som Golf og Polo ruller ut herfra til hele verden.

Biler fra Isuzu og Ford produseres lokalt i Gqeberha. Mercedes-Benz C klasse har fabrikk i East London, og er en av de viktigste i verden, og produserer både høyre- og venstrestyrte biler, som eksporteres til over 80 land. De har bygget biler der helt siden 1958. Mange av delene som brukes i Mercedes-ene i East London, blir faktisk laget av underleverandører i nettopp Gqeberha.

Til tross for at oppholdet ble halvert, satt vi igjen med mange inntrykk da vi seilte videre klokken 19:00. Gqeberha leverte, tross alt.

Afrika, Durban

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Durban- Sør-Afrika

april 30, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

27- 29. April

Durban

Det er noe eget ved å seile inn til Durban, men det er enda mer spesielt når man ikke får seile ut igjen! Vi ankom havnen med cruiseskipet i god tro, men da vi skulle ut på vår første sightseeing, byttet vi ut luksus til sjøs med buss kolonne på land. Tre busser på rekke og rad, fylt til randen med nesten 90 turister, rullet ut som en annen invasjonsstyrke.

Vi kjørte forbi statuen av lokalhelten Dick King – eller Richard Philip King, som han het da han ikke hadde dårlig tid. Mannen er legendarisk fordi han i 1842 red 960 kilometer på ti dager for å hente hjelp. Vi satt i en buss med aircondition og polstrede seter, og kjente oss kanskje ikke fullt så barske der vi duppet av sted i 40 km/t. Mens Dick King red for livet gjennom villmarka, nøyde vi oss med å speide ut av vinduet for å se hvordan folk faktisk har det i denne delen av byen.

Og kontrastene er store. Mellom historiske statuer og stolte monumenter fikk vi et usminket innblikk i hverdagen her. Det er mye fattigdom og mange uteliggere som preger gatebildet, noe som gir en brå overgang fra den polerte cruise-tilværelsen. Det setter unektelig ting i perspektiv når man sitter i en busskolonne og ser folk som prøver å få hverdagen til å gå opp på fortauet.

Da vi kom til vårt første stopp på Botanisk hage og innså at vi var 90 mann på én guide. Det ble litt i overkant, så vi gjorde som ekte oppdagere: Vi snek oss unna og ruslet for oss selv blant fugler og trær fra hele verden. Kaffe og kaker etterpå smakte uansett fortreffelig.

Turen gikk videre til Victoria Market. Her var det perler så langt øyet kunne se – man kunne bokstavelig talt kjøpe store poser med dem! Vi nøyde oss med en pakke Masala-krydder for å få med litt av den lokale «varmen» hjem.

Etter et stopp på et utkikkspunkt med utsikt over hele byen, kjørte vi forbi Hollywoodbets Kings Park Stadium, som brukes til sørafrikanske Springbok-landskamper i rugby, fotball, konserter og andre store sportsarrangementer, og Moses Mabhida Stadium, fotball stadion. Den berømte banen over stadion buen har stått stille i årevis, men Nelson Mandela-statuen utenfor stod i det minste støtt.

Så bar det videre til The Golden Mile. Navnet lover gull og grønne skoger, og langs stranden var det i det minste gullkantet underholdning i form av milevis med salgsboder. Her kunne man sikkert ha kjøpt alt fra hjemmelagde suvenirer til meningen med livet, om vi bare hadde hatt tid til å stoppe bussen.

Her fikk vi se den virkelige stoltheten på strandpromenaden: Den gigantiske statuen av Oliver Tambo.

Det er ikke rart man kan gå i surr med statuene her, for Tambo står der i bronse og skuer ut over havet som en annen vokter av byen. Statuen er en del av et kontroversielt prosjekt til 22 millioner rand (sammen med Mandela-statuen ved stadion), og mens vi beundret verket, kunne vi ikke unngå å tenke på ironien i at disse praktverkene avdukes midt i et område med så dyp fattigdom. Men flotte er de unektelig!

Etter lunsj tok vi saken i egne hender og testet beina selv. Vi tok shuttle bussen til Marine World og ruslet gjennom senteret og ned på stranden. Vi beveget oss ut på pieren og tok en god tur bortover Golden Mile – denne gangen uten Dick Kings hest, men med egne sandaler. Det er en fascinerende blanding av ferie idyll og det råe Indiahavet som pisker inn mot land.

Tilbake på skipet kom beskjeden: Havnen var stengt! Vinden og bølgene herjet så mye at kapteinen satte på håndbrekket. Det ble en bonusdag i Durban.

Uten noen spesielle planer, gikk vi på ettermiddagen en tur innom Georges Brewery, som utrolig nok var det samme bryggeriet vi besøkte når vi var her i 2017. Det er godt å se at noen ting aldri endrer seg.

Vi ruslet så videre langs kanalene som er menneskeskapte, hvor man kan ta en gondol på elven. Vi speidet etter å se Hammerhai som ofte holder til i dette området, men den glimret med sitt fravær.

Så gikk vi videre til strandpromenaden, og ut på Ku D`Ta Pier, hvor det ligger en bar/restaurant.

Vi gikk videre gjennom uShaka Marine World, og tilbake til skipet.

Dag 3 i Durban. Da avgangen ble utsatt enda en gang, ble det satt opp shuttle buss til Umhlanga, så vi skulle få et nytt område å utforske. Umhlanga har gått fra å være en rolig kystby med sukkerplantasjer til å bli Sør-Afrikas svar på Miami eller Rivieraen.

Det var som et gjensyn med gamle trakter da vi ruslet forbi Oyster Box Hotel og ut på den arkitektoniske «hvalpiren». Bølgene var enorme, men det stoppet ikke lokalbefolkningen fra å kaste seg uti – her snakker vi ekte badevær for viderekomne!

Whale Bone Pier, er kåret til en av verdens vakreste pirer. Det røde og hvite fyret rett ved Oyster Box Hotel er et av de mest fotograferte motivene i Sør-Afrika.

Etter at Durban sentrum ble preget av forfall og kriminalitet på 90-tallet, flyttet de fleste store selskaper, banker og luksushoteller ut til Umhlanga Ridge. Det er nå det rikeste området i KwaZulu-Natal. Noe shopping mallene bærer preg av også. Her finner man det meste av de dyreste kles merkene, og sjelden har jeg sett en flottere dagligvare forretning. Man kunne nesten ikke tro at man lenger er i Sør Afrika… Vi avsluttet besøket med litt shopping av nødvendige dagligdagse forbruksvarer.

Da vi endelig seilte ut klokken 17 på den andre bonusdagen, skjønte vi hvorfor havnen hadde vært stengt. Det ble en «rocky» natt, for å si det forsiktig. Det var bare å spenne seg fast i senga og håpe på det beste. Vi reiste kanskje ut som cruisepassasjerer, men vi følte oss mer som tørketrommel-innmat før natten var omme.

(Agulhas-strømmen: Dette er en av verdens sterkeste havstrømmer. Når kraftig sørvesta vind blåser mot denne strømmen, kan det skape ekstremt bratte og farlige bølger – ofte kalt “hullbølger” eller kjempebølger.)

Til ettertanke: Det virker som om det foregår et imponerende magisk triks: Norge sender milliarder for å bekjempe ulikhet, og vips! – så dukker det opp enda et luksushotell med gullkraner, mens uteliggerne i sentrum fremdeles har det nøyaktig som før. Det er en fascinerende form for økonomisk «trickle-down-effekt», hvor pengene tilsynelatende har en tendens til å sette seg fast i de øverste lagene av det politiske maskineriet før de i det hele tatt når fortauet.

Link til vårt besøk i Durban i 2017, hvor vi også besøkte Cape Town og Zulu land:

Sør Afrika Oktober-November 2017 | Eventyrlysten

Afrika, Richards Bay, Sør Afrika, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Richards Bay-Sør Afrika

april 28, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

23.-25. April

Etter tre dager i rom sjø føles fast grunn som en fjern drøm. To av disse dagene var såpass «ruskete» at vi i perioder lurte på om lugaren var designet av en som hater balanse. Vi har praktisert ufrivillig svingdans i gangene og lært at suppe er en ekstrem sport når bølgene går høyt. Men før uværet slo til, var det “Rock the Boat” show på dekk, og en sjokolade buffet for dessert elskere, som man kan få sukker sjokk av, bare av å se på.

26. April

Richards Bay

Men nå! Vi har endelig klappet til kai i selveste Richards Bay. Det er kanskje verdens mest glamorøse… kullhavn. Hvis du liker 50 nyanser av grått støv og synet av industrikraner som kjemper om oppmerksomheten, er dette paradis. Vi var her i desember 2024, og lærte den gangen at det mest spennende man kan gjøre i selve byen er å se på at kull blir flyttet fra punkt A til punkt B.

Siden vi ikke har planer om å utdanne oss til logistikk eksperter, har vi lagt en plan for dagen. Vi rømmer til Hluhluwe Game Reserve.

Så vi satte oss på bussen, og vi la bak oss kull og stål, og plutselig var vi omgitt av sukkerrør og eukalyptus. Mil etter mil. Det er fascinerende å tenke på at disse trærne blir til både dopapir og eteriske oljer. En praktisk kombinasjon hvis du går deg vill i skogen og får både forkjølelse og akutt behov for et avtrede samtidig 😀

Langs veien fikk vi et lynkurs i sørafrikansk eiendomsmegling. Her snakker vi kontraster! Det ene øyeblikket passerer vi store flotte villaer, og i det neste ser vi skur som får en gjennomsnittlig norsk utedo til å fremstå som et palass. Og så har du de ikoniske runde husene – perfekte for folk som hater å vaske hjørner.

Shoppingmulighetene langs asfalten er mange. Her trenger du ikke fancy kjøpesentre. Honning? Jada, rett fra bikuben. Håndverk? Absolutt. Lunsj? Her står damene ute med kjelene sine og koker suppe på ku hoder til lastebil sjåførene. Kanskje ikke det første vi ville bestilt hvis man er små fysen på en rolig søndag, men det gir uttrykket “å ha et hode for mat” en helt ny betydning.

Målet når vi kom frem til nasjonal parken var selvfølgelig, The Big Five. Men la oss være ærlige – vi reiste på safari for én eneste ting. Den mystiske, flekkete katten som alltid glimrer med sitt fravær, Leoparden. Sist vi var på safari i Afrika, så vi alt fra gretne flodhester til elefanter som blokkerte veien, men leoparden? Den hadde tydeligvis tatt seg en ubetalt fridag.

Så bærer det ut i bushen med kikkert, kamera og en god porsjon optimistisk naivitet. Med solfaktoren trygt plassert i panna og øynene på stilker, rullet vi inn i Hluhluwe klokken ti. Solen stekte allerede som en overopphetet brødrister. Vi speidet etter leoparder og løver med en optimisme som bare turister på dagsutflukt kan ha. Men rovdyrene hadde åpenbart fått memoet om at det var «siesta fra 10 til 18».

Det første som møtte oss var parkens virkelige stjerner, tre hvite neshorn. Men i stedet for en majestetisk velkomst, fikk vi presentert tre massive bakender. De sto med rompa i været og gresset med en imponerende mangel på respekt for publikum. De tok litt mer til fornuft etter hvert…

Vi fikk også sett den lokale kjendisen, Nyalaen, som elegant spankulerte forbi med kalven sin.

Hvis det er én ting Hluhluwe har nok av, så er det «Pumbaer». Vi så villsvin, vi så sebraer, vi så bøfler, vi så impalaer, vi så flere neshorn, og så så vi jammen meg noen flere villsvin.

Elefantene? Joda, de var der. To små grå prikker i horisonten, omtrent så store som fluer på frontruta. Men de teller! Vi har sett elefant! Fikk zoomet de litt inn i kamera linsa.

Amarula tre.

Elefantene er kjent for å riste trærne så kraftig at frukten regner ned. Dette har gitt treet kallenavnet “Elefanttreet”, og det er derfor du alltid ser en elefant på flasken. Før Amarula ble den kremete likøren vi kjenner i dag, ble den lansert i 1983 som et klart brennevin (nesten som en snaps). Det var først i 1989 at noen kom på den geniale ideen å blande den med fløte – og suksessen var et faktum.

Det viste seg at vi ikke var de eneste som hadde fått den lyse idéen om safari i dag. Det var nesten mer trafikk i parken enn på E6 i fellesferien. Vi konkluderte med at hvis vi var en leopard, ville vi også ha ligget langflate under en busk og holdt pusten til turiststrømmen ga seg.

Etter to timer med intens speiding, ble vi fraktet tilbake til start for litt fingermat. Det er utrolig hvor godt en samosa smaker når du nettopp har brukt formiddagen på å studere bakparten til et neshorn.

Vi ble enige om at selv om Hluhluwe var fin, er det fortsatt et stykke igjen til de nasjonalgeografiske høydene. Vi pakket med oss minnene (og kanskje litt veistøv) og satte kursen mot skipet. Serengeti står fortsatt øverst på blokka – for der har de forhåpentligvis løver som ikke har tatt ut egenmelding.

Tilbake på havnen sto noen selgere og håpet på å få solgt varene sine.

Bye bye Richards Bay. Neste havn, Durban- Sør Afrika

Link til vårt forrige besøk i Richards Bay og Sør Afrika:

Cruise fra Sør Afrika til Dubai, 01.-20. Desember 2024 | Eventyrlysten

Frankrike, Reunion Island

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Reunion Island- Frankrike

april 25, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

22. April

Reunion Island

Vi seilte inn til Le Port ved 07-tiden. Réunion møtte oss med fransk sjarm og den store fordelen at mobilen fungerte akkurat som hjemme. Allerede 07:45 bar det av sted mot øyas bankende hjerte: vulkanen Piton de la Fournaise.

Turen gikk sørover langs kysten gjennom frodige sukkerrørplantasjer og vakre landsbyer som Saint-Benoît og Saint-Joseph.

Herfra svingte vi oppover i fjellet, forbi små tettsteder med navn etter avstanden fra kysten, som nr 11. Her fikk vi også en historie fra guiden angående noen av de gamle husene vi kjørte forbi, at de kun ofte bare hadde ett vindu, men gjerne 2 dører. Dette på grunn av at man i tidligere tider måtte betale skatt etter hvor mange vinduer man hadde i huset. Landskapet endret seg drastisk for hver høydemeter, med spektakulær utsikt mot den utdødde kjempen Piton des Neiges (3071 moh.).

Vi stoppet ved Nez de Bæuf, et utsiktspunkt, og så ned i det svimlende dype gjelet Grand Galet, som strekker seg helt ned til havet.

Fikk også noen fine bilder av reunionsvartstrupe, som er en liten spurvefugl som kun finnes på Réunion. Den er mest kjent under sitt lokale kreolske navn Tec-tec. Dette navnet etterligner fuglens karakteristiske lyd.

Vi kjører videre, og landskapet endrer seg stadig, og vi passerer tre grensen.

Plutselig åpnet det seg et rødt, goldt landskap som minnet mest om Mars eller månen, Plaine des Sables. En utrolig kontrast til kystens grønnfarger!

Så kom vi opp til Pas de Bellecombe, 2311 moh. Herfra så vi ned i det ytre krateret. Tåken og regnet kom og gikk, men ga oss til slutt et glimt av vulkankjeglen og den mindre Formica Leo på kraterbunnen. Stiene opp til vulkanen var stengt etter utbruddet i februar–april, som utvidet øya med flere hektar.

Så var det tid for retur, og vi fikk en foto stopp på “månen”. Tåken og regnet forsvant, og solen tittet igjen frem.

Vi spiste lunsj i Bourg-Murat før et besøk på museet Cité du Volcan. Her lærte vi om vulkanologene Maurice og Katia Krafft, som viet sine liv til forskning før de tragisk omkom i Japan. Deres liv endte i 1991 under et utbrudd på fjellet Unzen, da de ble tatt av en pyroklastisk strøm. Deres arbeid har reddet tusenvis av liv ved at vi i dag bedre forstår når områder må evakueres.

Vi fikk også se fascinerende filmklipp av det siste utbruddet, og hvordan lavaen blant annet har krysset hovedveien. Dette har ført til at hovedveien sør-øst på øya nå er stengt i flere måneder.

Vår guide delte også noen bilder som han selv hadde tatt under det siste utbruddet som var på øya, i år fra Februar til 12. April.

Dagen ble rundet av med historier om knølhvalene som besøker øya. Reunion er faktisk et av de beste stedene i Det indiske hav for å se knølhval i deres “barselstue” om vinteren som er fra Juli til September, og vår guide delte også noen bilder som han selv hadde tatt. Skulle gjerne vært her på denne tiden for å se akkurat dette. Bildet med kalven er tatt med drone.

Litt fakta om Reunion Island:

Ligger øst for Madagaskar og like ved Mauritius, og har ca 900 000 innbyggere. Øya er et fransk oversjøisk departement og en del av EU, og bruker derfor Euro, og hovedspråket er Fransk. Her ligger Piton de la Fournaise, en av verdens mest aktive vulkaner. Saint-Denis er det administrative senteret og den største byen. Perfekt destinasjon for fjellvandring, helikopterturer og paragliding.

Piton des Neiges er øyas høyeste punkt på 3070 meter over havet. Dette fjellet fikk vi et glimt av gjennom skylaget fra skipet på ettermiddagen.

Afrika, Mauritius, Mauuritius

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Mauritius

april 23, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

21. April

Etter en ny sjødag kommer vi til

Mauritius

Dagen startet på magisk vis da skipet gled rolig inn mot land i 7-tiden. Fra dekk 12 kunne vi se konturene av Mauritius reise seg mot morgen himmelen, mens Port Louis badet i det tidlige dagslyset. Siden dagens utflukt først startet kl. 11.30, ble det tid til både en god frokost og en oppfriskende treningsøkt for å lade batteriene til det som skulle komme.

Dagens høydepunkt var en eksklusiv “Pinch of SALT”-lunsj for verdens cruiserne på det staselige Château Mon Désir i Balaclava. Godset ligger ved ruinene av Balaclava, en gammel fransk festning fra 1700-tallet. Etter en halvtimes kjøretur ble vi møtt av de smittende rytmene fra lokale trommer og fargerik dans som satte stemningen umiddelbart.

Med et glass musserende i hånden og en rekke delikate appetittvekkere, følte vi oss virkelig velkomne. Selve lunsjen viste seg å være et kulinarisk festmåltid – en tre retter så rikholdig at den føltes som en fullverdig middag, servert i de herskapelige omgivelsene på det vakre godset.

Etter maten nøt vi stillheten med en rusletur i den frodige, velstelte hagen før bussen tok oss tilbake til Port Louis.

I stedet for å dra rett til skipet, valgte vi å gå en liten runde i Port Louise. Vi spaserte gjennom den ikoniske “Umbrella Street” med sitt fargesprakende tak av gule paraplyer.

Videre ut på den livlige Waterfront. Her fant vi oss en plass på en restaurant ved vannkanten, bestilte hver vår kalde Phoenix – øya sitt lokale stolthet – og ble sittende og se på småfiskene som spratt i overflaten. (Phoenix Beer: Navnet kommer fra byen Phoenix hvor bryggeriet ligger, og det har vært øyas mest populære øl siden 1963)

Vel tilbake på skipet med shuttle bussen, trakk vi opp på dekk 9. Her satt vi ute og nøt den friske sjøluften mens vi så inn til Port Louise. Her fikk vi også øye på Fort Adelaide som ligger på en høyde rett utenfor byen.

Dagen ble rundet av på mest uformelle og hyggelige vis med en pizza ute ved bassenget, før vi fant veien til lugaren for en tidlig kveld. Med Reunion Island som neste stopp og utflukt allerede kl. 07.45 i morgen, var det godt å få litt hvile før nye eventyr.

Vi hadde 12 dager på Mauritius i 2016, hvor vi så store deler av øya. Her er en link til reisebrevet fra den gang.

Mauritius, April 2016 | Eventyrlysten

Praslin, Seychellene

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Seychellene- Praslin

april 20, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

18. April

Praslin

Det var nok en dag preget av Seychellenes varemerke: en skyfri himmel og en varme som kjennes som en myk klem i det du går ut på dekk. Siden Praslin er omgitt av grunne korallrev og krystallklart vann, lå skipet til anker ute i bukten. Turen inn til land med tenderbåtene ble en frisk start på dagen, med saltsprut i ansiktet og stadig bedre utsikt mot de grønne, palmekledde åsene.

Vel inne på land ventet en rundtur som virkelig satte øyas topografi i perspektiv. I en sjarmerende, trang buss beveget vi oss langs de smale og svingete veiene. I litt over en time fikk vi kjenne på øyas puls, mens sjåføren manøvrerte oss gjennom det frodige landskapet.

Pierre de l’Unité (Enhetssteinen), et politisk og historisk monument som markerer en viktig skillevei i Seychellenes historie.

Høydepunktet underveis var utvilsomt fotostoppene for å se de legendariske Coco de Mer-palmene. Disse vokser vilt kun på Praslin og naboøya Curieuse, og er omgitt av myter. Det som fascinerte oss mest, var hvor utrolig tydelig kjønnsforskjellen er:

Hunntreet bærer den verdensberømte nøtten som ligner på en kvinnelig bakdel eller et bekken. (Ikke så lett å se på bildet.) Men fant et bilde på nett som viser det bedre.

Hanntreet har lange, sylindriske blomsterstander som ikke etterlater noen tvil om det maskuline motstykket.

Det føltes nesten som å stå midt i en botanisk Edens hage mens vi studerte disse gigantiske plantene som ikke finnes noe annet sted på kloden.

Prisen på en Coco de Mer avhenger av størrelse, form og kvalitet. De selges vanligvis ferdig uthult og tørket. Hos autoriserte forhandlere som ligger prisene i 2024–2025 på mellom 2500-5000 nkr. Spesielt store eller perfekt formede eksemplarer (“Grade A”) kan koste betydelig mer, ofte over 10 000 kroner på det internasjonale samlermarkedet.

Vi gjorde flere stopp langs kysten, og spesielt ett syn festet seg på netthinnen: et lite “tempel” eller helligdom som lå pittoresk plassert ute i det turkise vannet.

Anse Lazio – Verdens vakreste strand?

Selve kronjuvelen på turen var Anse Lazio. Det er lett å forstå hvorfor denne toppen kåringer over verdens beste strender. Sanden var en åpenbaring; den var så finmalt at den føltes som svalende mel under føttene, selv i den stekende solen.

Vi bevilget oss luksusen med et par solsenger og lot timene fly.

Vi ble vitne til et vakkert strandbryllup, hvor det hvitkledde paret ga hverandre sitt ja med de ikoniske, glatte granittblokkene som bakteppe.

Vannet var perfekt temperert. Vi gikk flere turer langs vannkanten og tok hyppige dukkerter for å kjøle oss ned.

Her kan man også snorkle ved de store granitt steinene i hver ende av stranden. Det skal være mange fargerike fisk å se her. Vi hadde ikke med oss snorkel utstyret denne gangen, men hørte av noen andre at det var en veldig fin opplevelse.

Da vi omsider rev oss løs fra idyllen på Anse Lazio, bød veien tilbake til havnen på en siste liten overraskelse. Vi stoppet ved en formasjon av de karakteristiske granittsteinene som, med litt fantasi (og helt tydelige konturer), formet en gigantisk skilpadde. Det føltes som et passende punktum på naturopplevelsene, ettersom kjempeskilpadder er et av de mest kjente symbolene på Seychellene.

Vel tilbake ved kaien ventet tenderbåten på å frakte oss “hjem” til skipet. Etter en innholdsrik formiddag smakte det fortreffelig med en skikkelig lunsj i ro og mak. For å holde energinivået oppe etter all avslappingen på stranden, la vi inn en økt med trening – en god måte å riste av seg “sand-dorsheten” på.

Ettermiddagen ble tilbrakt på vår egen private balkong. Med noe kaldt i glasset ble vi sittende og se på utseilingen. Det er noe helt eget ved å se Praslin sakte gli forbi og forsvinne i horisonten mens skipet setter kurs mot nye mål, alt mens man reflekterer over en perfekt dag i paradis.

Afrika, Mahe, Seychellene

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Seychellene- Mahe

april 20, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

14-16. April

Sol, varme og rolig sjø. Den ene dagen startet med en voldsom regn skur, med etter hvert ble det igjen bare sol og glede.

Vi deltok igjen på en bedre lunsj med Chef og Somalier, og fikk servert en nydelig 4 retters meny med tilhørende viner. Ikke lett å holde vekta på en sånn reise…

En morgen så vi både delfiner og 2 hvaler. Klarte så vidt å få den ene hvalen på et bilde etter de hadde hoppet opp av vannet.

Vi hadde ekvator kryssing nr 3 på reisen, og Kong Neptun kom igjen på besøk, og Pollywogs ble til Shellbacks etter å ha erkjent sine synder, kysset en fisk, og blitt velsignet av Kong Neptun.

17. April

Mahe

En uforglemmelig dag i Seychellenes blå paradis.

Da skipet la til kai i Port Victoria, våknet Mahé til en strålende, solfylt dag. Forventningene var store da vi gikk ned landgangen og direkte om bord i en stor, hvit katamaran som lå og ventet ved kaia. Med bare 16 passasjerer fra skipet føltes den romslige båten nesten som vår egen private yacht, med god plass til å strekke seg ut og nyte havbrisen.

Etter en behagelig seilas ble det tid for et perspektivskifte. Vi byttet ut katamaranens dekk med en semisubmarine – en båt med vinduer under vannlinjen. I en halvtime gled vi lydløst gjennom det krystallklare vannet. Gjennom de tykke glassrutene kom vi tett på korallrevene, og det yrende livet av fargerike tropisk fisk føltes nesten nært nok til å ta på.

Tilbake på katamaranen var det tid for å kjenne det varme vannet mot kroppen. Men snorkleopplevelsen ble mer intens enn vi hadde forestilt oss! Området var så overbefolket av ivrige sebrafisk at det føltes som å svømme i en eneste tykk stim. De var overalt – en flimrende vegg av striper som faktisk ble litt i meste laget, selv for den mest ivrige hobbybiolog.

Etter en forfriskende dukkert dekket mannskapet opp til en smaksrik kreolsk lunsj. Krydret mat og lokale råvarer ga oss krefter til dagens neste høydepunkt.

Med en zodiac ble vi fraktet i land på den sagnomsuste øya Ile Moyenne.

Det tok ikke lang tid før vi møtte de første landskilpaddene (Giant Tortoises). De fleste holdt seg i nærheten av forings plassen, men går fritt rundt på øya, og vi møtte på en som rolig vandret langs stiene.

Øya, som tidligere var privateid, er i dag en unik nasjonalpark. Her vandret vi inn i en frodig og kupert verden.

Terrenget var overraskende kupert. Vi fulgte stier som snodde seg opp og ned gjennom den tette vegetasjonen.

Jeg tok turen helt opp til Camshell Rock, og ble belønnet med en fantastisk utsikt over det turkise havet.

Vi passerte idylliske strender som tatt rett ut av et postkort, og tok oss tid til en siste dukkert i det fløyelsmyke vannet før avreise.

Dagen ble rundet av på best mulig vis. Vel tilbake på katamaranen fikk vi servert en kald og smaksrik rom punch mens vi seilte rolig tilbake mot skipet. Med solen i ansiktet og minner om gigantiske skilpadder og tusenvis av fisk, var dette en 7-timers utflukt som virkelig viste frem det beste av Mahé.

Ettermiddagsro i verdens minste hovedstad

Etter den innholdsrike turen til Ile Moyenne, vendte vi tilbake til Victoria. Da vi steg i land, hadde den intense middagssolen begynt å trekke seg tilbake. Temperaturen hadde sunket til et behagelig nivå, og den svale ettermiddagsluften gjorde det perfekt for en rolig spasertur gjennom de fargerike gatene.

Selv på drømmeferier melder hverdagen seg. Vi satte kursen mot en lokal dagligvarebutikk for å fylle opp lageret med tannkrem og andre småting vi hadde gått tom for.

Vi gikk videre mot byens hjerte for å se Lorloz – den berømte sølvfargede klokken som er en tro kopi av klokketårnet ved Vauxhall Bridge i London. Men her ventet en overraskelse: det ikoniske landemerket var borte! Klokken var tatt ned for en etterlengtet restaurering.

Vi sendte en takknemlig tanke til besøket vårt i desember 2024. Da hadde vi sett den stå der i all sin prakt, og vi kunne derfor prise oss lykkelige over at vi allerede hadde dette minnet (og noen bilder) trygt lagret fra forrige gang.

Kurs mot nye eventyr

Da skyggene ble lange og kveldslyset farget byen i varme toner, vendte vi tilbake til skipet. Vi kastet loss og forlot Victoria bak oss mens vi satte kursen nordover. Foran oss lå en nattlig seilas over det åpne havet mot neste destinasjon: den frodige øya Praslin

Link til vår forrige reise til Seychellene:

Cruise fra Cape Town til Dubai, 1.-20. Desember 2024- Seychellene | Eventyrlysten

Asia, Cochin, India, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, India- Cochin

april 16, 2026 grohaga 2 kommentarer

11. April

Sjø dag, og bursdags feiring! Jammen er det koselig å ha bursdag ombord på et cruise skip. Her ble det feiring fra morgen til kveld.

12. April

Cochin

Kochi er en havneby på Malabarkysten i den indiske delstaten Kerala, med en folkemengde på ca 504 500 innbyggere. Byen var i eldre tider hovedstad i et fyrstedømme av samme navn, og var også den første byen i India som ble erobret av portugiserne.

Det er en livlig kystby i sørvest i India, kjent som «Dronningen av Arabiahavet.» En historisk, kosmopolitisk havneby, den har unike blandinger av kolonial arkitektur og er kjent for sine kinesiske fiskegarn og husbåter.

Her kommer en liten oppdatering fra vår ferd som «moderne oppdagelsesreisende» i Cochin, India. Vi snakker ikke akkurat om en stille meditasjonsreise – her er det full gass fra start til slutt!

Vi startet friskt med en busstur gjennom Kerala som varte i nesten to timer. Det er utrolig hva man får sett fra et bussvindu når sjåføren bruker hornet som om det var et musikkinstrument!

Målet var Kavungal-tempelet, og snakk om velkomst! Vi ble møtt av rytmiske trommer og dansere i kostymer så fargerike at man nesten trengte solbriller inne. Blomsterkransene satt løst, og vi følte oss et øyeblikk som kongelige på statsbesøk.

Etterpå bar det rett inn i de lokale «racerbilene» – Tuk-Tuker! Vi raste av gårde til et hotell for mer trommer og pomp og prakt. Det er tydelig at man ikke bare kan liste seg stille inn i India.

Lunsjen var en mat reise, og ville ingen ende ta. Nye retter ble servert i ett sett.

Ettermiddagen ble tilbrakt på vannet i tradisjonelle husbåter. En helt fantastisk «scenic» tur hvor vi skled forbi rismarker som faktisk ligger lavere enn vannet vi seilte på. Det var te, kaker og ren idyll – helt til vi innså at vi hadde to nye timer i buss foran oss tilbake til skipet.

Dagens erkjennelse: India har en vei å gå når det gjelder kildesortering. Søppel og møkk overalt gjør at de som er her for første gang, kanskje får litt «kultursjokk-bivirkninger». For min del endte dagen med en rygg som proklamerte fullstendig streik. Mens andre danset på dekk, satt jeg i ro og orden med en støtte-pizza og pleiet skrotten i lugaren. 1-0 til alderen der, altså!

Vi overnattet i Cochin.

13. April

Rural idyll og kokosnøtt-magi
Ingen bønn! Klokken 07.30 var vi stablet i bussen igjen. Tema: «A Glimpse of Rural Kerala».

Videre med Tuk-Tuk ut til Kallancherry Island, hvor vi ble fraktet i det som lignet mistenkelig på store kanoer. To spreke karer staket oss fremover med lange stokker – her snakker vi kort reist energi!

Vi gled forbi de berømte kinesiske fiskenettene hvor de drar opp både reker og små fisk. Det var også mange ørne fugler i området.

Vi fikk også et lynkurs i «alt man kan lage av en kokosnøtt, samt rulling av lokale sigaretter. Det hele ble toppet med banan-bonanza: salt, søtt og ferskt. Jeg er nå offisielt 15% banan.

Etter en demonstrasjon av de store nettene, bar det i Tuk-Tuk-retur til bussen og skipet. Klokken 13 kastet vi loss, og resten av dagen ble en lang, velfortjent pause til sjøs. Nå er det lydbok på øret, litt forsiktig trening for å blidgjøre ryggen, og middag servert på lugaren mens vi seiler mot nye eventyr.

Namaste (og au) fra India!🚢🍌

Link til vår reise i India i 2023, hvor vi var på en litt mer omfattende reise i landet:

India reise, Kolkata og Ganges, Januar 2023 | Eventyrlysten

India reise, Dehli, Agra, Ranthambhore og Jaipur, Januar 2023 | Eventyrlysten

Asia, Colombo, Sri Lanka, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Colombo- Sri Lanka

april 15, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

10. April

Colombo

Tidlig oppe, og fikk med oss innseilingen til Colombo i morgen disen.

Colombo er sete for regjeringen, og dermed en av landets to hovedsteder. Byen er også den største på øya og landets handelssentrum. Den administrative og juridiske hovedstaden er Sri Jayawardenepura Kotte, også kalt bare Kotte. Byene ligger rett ved siden av hverandre.

By-safari og historiske hjørner
Vi startet dagen med utflukten «Sights of Colombo and High Tea Experience». Navnet antydet at vi skulle være sofistikerte, så vi prøvde å se så aristokratiske ut som mulig mens bussen svingte gjennom Pettah-basaren. Kontrasten kunne ikke vært større: Fra det herlige kaoset i basaren, til den snøhvite, nyklassisistiske Town Hall som ser ut som den har gått seg vill på vei til Washington D.C.

Vi lærte også at det som før var duftende kanelplantasjer, nå er omgjort til luksuriøse eneboliger. Det er visst her man bor hvis man vil ha “den rette adressen” i Colombo. Vi cruiset også forbi Independence Square, hvor arkitekturen virkelig minner deg på at dette landet har stått støtt på egne bein siden 1948.

Gull, glitter og gaver i Gangaramaya
Høydepunktet for formiddagen var Gangaramaya-tempelet. Det sies å være Colombos flotteste, og det er i alle fall det mest innholdsrike! Her snakker vi ikke bare om religiøsitet, men om en samling av skatter og gaver som ville fått en gjennomsnittlig antikvitetsforhandler til å besvime av begeistring. Det var alt fra bittesmå Buddha-statuer til enorme mengder dekorasjoner – et vakkert overflødighetshorn av et tempel.

High Tea og Calypso-takter
Etter å ha sett Galle Face Green (og det fasjonable hotellet der de rike og berømte visstnok kaster glans over tilværelsen), endte vi opp på Taj Samudra hotell. Her var det duket for «High Tea».

Taj Samudra hotell. Glem tørre kjeks – her ble vi servert lekkerbiskener på rekke og rad, mens et live Calypso-band sørget for takten. Det er noe helt eget ved å sitte i Sri Lanka, drikke te som en britisk lorde, og nynne til karibiske rytmer samtidig. En herlig kulturell smeltedigel!

Lotus-tårnet og tidens tann
Colombo har forandret seg siden vi var her i 2015. Det mest prangende beviset er det nye Lotus-tårnet. Med sine 350 meter strekker det seg mot skyene som en gigantisk, lilla blomst. Det har til og med en roterende restaurant i toppen – perfekt for de som vil ha utsikten servert uten å måtte snu på hodet.

23:00 – Kurs mot India
Kvelden ble feiret med en hyggelig middag om bord sammen med noen andre nordmenn. Det er alltid godt å kunne lufte dagens inntrykk på morsmålet over et godt måltid. Klokken 23:00 kjente vi rystelsene i skroget idet vi la Colombo bak oss og satte kursen mot nye eventyr i India.

Takk for nå, Sri Lanka – du leverte både kaos, kultur og kaker i verdensklasse!

Link til reisen vi var på i Sri Lanka i 2015:

Sri Lanka, Oktober 2015 | Eventyrlysten

Asia, Galle, Sri Lanka, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Galle- Sri Lanka

april 15, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

09. April

Galle- Sri Lanka

Den 08. April hadde vi sjødag. Vi fikk igjen se noen av disse spektakulære delfinene som leker seg i vannet.

Det var cocktail konkurranse på pool dekket, og vi var med som test panel.

Den 09. April ankommer vi Galle, vår andre havn på Sri Lanka. Galle er en historisk kystby på sørvestspissen av Sri Lanka, ca. 119 km fra Colombo, kjent for sitt UNESCO-verdensarvsted, Galle Fort, bygget av nederlendere på 1600-tallet. Byen er hovedstad i den sørlige provinsen, preget av kolonitidsarkitektur, brosteinsgater, unike kafeer og vakker havutsikt

Tidlig opp og ut i bussen
Vi startet dagen før fuglene i det hele tatt hadde vurdert å våkne. Kursen ble satt ut fra Galle, og vi tilbrakte de neste to timene i en buss som manøvrerte seg gjennom det srilankiske trafikk-kaoset. Det var stor aktivitet blant fiskere, og det er mye å se på overalt. Vi stoppet langs veien for å vise respekt ved monumentet for tsunamien i 2004. Det var et sterkt møte med historien, spesielt monumentet over de som omkom i den tragiske togulykken. Man blir ydmyk av å stå der, midt i alt det vakre, og tenke på kreftene som var i sving.

Madu Ganga
Vel fremme ved elven Madu Ganga, bar det rett om bord i lokale båter. Her fikk vi utdelt dagens obligatoriske tortur instrument, Redningsvesten. I 30 plussgrader og luftfuktighet som i et vaskeri, føltes vesten mest som å ha på seg en foret vinter jakke laget av isopor.

Vi tøffet avgårde ut på det åpne vannet, mens vi speidet intenst etter fugleliv og «annet liv». Vi håpet på en krokodille, men måtte nøye oss med en sprek øgle. Vi navigerte inn i mangroveskogen, der røttene klamrer seg fast som om de er redde for å drukne, og passerte både fiskeoppdrett og rekefarmer. Rekene så ut til å trives bedre i vannet enn vi gjorde i vestene våre.

Kanel-kurs
Vi gikk i land på en kanelplantasje. Her lærte vi at kanel ikke bare er noe man strør på grøten på julaften, men et håndverk som krever tålmodighet og skarpe kniver. Vi fikk se hvordan barken blir til de kjente stengene, og lurer vel egentlig på om vi nå er kvalifisert til å starte egen produksjon hjemme i hagen. Det ble selvfølgelig kjøpt med både oljer og krydder – kofferten kommer til å lukte julebakst helt til neste påske.

På vei tilbake til bussen fikk vi dagens ornitologiske høydepunkt: En Kingfisher! Den var riktignok så liten at man måtte legge godviljen til for å se den, men den var der, fargerik og flott.

Tilbake i bussen satte vi kursen mot Galle igjen.

Men magen krevde sitt. Vi svingte innom Radisson Blue for lunsj. Vi spiste oss mette nok til å trenge en lur, men programmet ventet.

Galle Fort: Europa midt i Asia
Galle Fort er en merkelig tidsmaskin. Det ble opprinnelig bygget av portugisere i 1588, før nederlenderne tok over og befestet det skikkelig på 1600-tallet. Inne bak murene er alt plutselig veldig «europeisk». Vi spaserte forbi den gamle nederlandske kirken og tok de obligatoriske bildene av det ikoniske fyrtårnet. De koselige handlegatene fristet med alt fra edelstener til linbukser, og det er lett å glemme at man faktisk er på en øy i Det indiske hav og ikke i en liten landsby i Nederland.

Vel tilbake på skipet fikk vi endelig kastet de svette klærne. Mens vi fordøyer dagens inntrykk (og kanelproduktene), har kapteinen satt kursen videre. I kveld seiler vi mot Colombo, mens vi ser solen gå ned over horisonten.

Takk for i dag, Sri Lanka – du er varm, vakker og lukter utrolig godt av kanel!

Sri Lanka, Trincomalee, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Sri Lanka- Trincomalee

april 8, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

04-06. April

Sjø dager og påske helg. Det var påske brunch og påske egg jakt, og det ble pyntet til høytiden.

Vi hadde også lunsj “under the lifeboats” for verdenscruiserne.

Etter 3 nye lange dager til sjøs, skimter vi endelig land i horisonten. Trincomalee på Sri Lankas øst kyst.

07. April

Trincomalee

Innseilingen er som en dokumentar. Fargerike fiskebåterduver rolig i vannet, små øyer dukker opp som grønne perler, og midt i det hele ruver en enslig oljerigg som en påminnelse om en annen virkelighet.

Vi blir med på en lokal utflukt, og allerede langs veien er det nok å feste blikket på. Travle salgs boder, tuk-tuker i alle regnbuens farger, fiskere i vannet, og et pulserende hverdags liv.

Første stopp er Koneswaram tempel, dramatisk plassert på Swami Rock- over 2500 år gammelt. For å komme dit må vi bytte til mindre busser og kjøre gjennom Fort Frederik. Et portugisisk festningsverk fra 1600 tallet. Her møter vi noen uventede lokale. En stor flokk aksis hjort som rusler fritt rundt de historiske byggene, fullstendig vant til mennesker. Litt surrealistisk- og veldig sjarmerende.

Vi må gå et lite stykke opp til templene. Her står det fargerike salgs boder tett i tett. Her kan man også få øye på noen hjort.

Ved tempelet gjelder det å tilpasse seg. Skoene må av, og varme steiner og skitt og lort, gjør sokker til en luksusvare.

Det første man blir møtt av, er en stor Shiva Statue.

Det er også flere gude statuer rundt omkring her oppe.

Skuldre og knær må dekkes til før man slipper inn i selve tempelet, mens mennene som er med på messen må kle av seg på overkroppen. Hodeplagg må også av. Her er det noen aper som også følger med på messen. Eller kanskje de bare er interessert i alt det spiselige som blir ofret til gudene?

Man får utsikt over havet som strekker seg uendelig utover, og kan se bort på stranden og byen som et fargerikt teppe bortenfor oss.

Vi blir stående litt og vente på små bussene som skal ta oss tilbake til hovedbussen, da det kommer en gjeng med apekatter her også.

Vi kjører videre, og passerer klokketårnet i Trincomalee. Tårnet representerer byens rike maritime historie og fungerer som et kjent orienteringspunkt.

Vi ender opp ved JKAB Beach Resort på Uppuveli Beach. Første inntrykket? Litt slitent, men beliggenheten veier opp for det, rett på stranden, med fargerike fiskebåter langs vannkanten.

Vi spør personalet om det er mulig å bli igjen her, for litt strandliv, sol og bading. Det er ikke noe problem. Personalet tryller frem madrasser til de harde betong solsengene, håndklær og parasoll, og vi får tom et eget hotell rom som skifte rom. Ikke verst, spesielt siden vi er de eneste gjestene på hele stranden. Vi er nok litt utenfor sesong…

Sanden er glovarm- så varm at vi nærmest spurter ned til vannet. Men belønningen er et krystall klart, avkjølende hav som føles helt perfekt. Eller så veldig avkjølende var det egentlig ikke. Temperaturen på vannet er over 30 grader.

Vi rusler en tur langs stranden, men idyllen har en bakside. Søppel ligger spredt flere steder, og løshunder vandrer rundt. Det er et lite stikk av realiteten midt i paradis følelsen. Et land med enorme kvaliteter, men også tydelige utfordringer.

Etter et par timer begynner varmen å vinne. Når gradestokken bikker 36 grader, blir det litt for intenst. Vi bestemmer oss for å returnere til skipet med en annen gruppe som er innom for forfriskninger.

Regningen vi fikk for oppholdet var nesten ikke til å tro. Vi hadde kjøpt en øl, og vi fikk bruke fasilitetene deres, og de fikset og ordnet. Litt over 30 Nkr var hva vi betalte. Prisene på Sri Lanka kan man ikke klage på.

Tilbake om bord venter en god lunsj, og ikke minst aircondition. Resten av dagen tilbringes i kjølige omgivelser, med lydbok på øret og en liten treningsøkt.

Vi seilte videre i 20 tiden, og passert oljeplattformen fullt opplyst.

Trincomalee er en destinasjon full av kontraster. Eldgamle templer og kolonihistorie.

Naturlig skjønnhet og utfordrende realiteter

Enkle omgivelser, men varm og raus gjestfrihet,

Det er ikke perfekt, men det er ekte.

I dette området, utspant seg hovedsakelig i de nordlige og østlige delene av øya, en borgerkrig i over 30 år, som avsluttet så sent som i 2009.

Asia, Phuket, Thailand, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Thailand- Phuket

april 6, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

Den 2. April hadde vi en ny sjødag. Var en veldig varm dag, men vi orket en halv times gå tur på dekk på ettermiddagen. Dagen gikk i sin vante gang med lydbok, trening og fikk en liten omvisning på maskin rommet.

Igjen en fantastisk vakker solnedgang.

03. April

Phuket

Et sted vi allerede har blitt godt kjent med gjennom flere besøk. Vi har tidligere brukt dager på å utforske praktfulle templer og beundre de mange buddha statuene som preger landskapet. Denne gangen fristet det mer med ro og hvile enn sightseeing, så vi bestemte oss for å gi oss selv en deilig strand dag.

Skipet hadde organisert transport til en resort omtrent en times kjøretur unna- Thani Laguna Resort, vakkert plassert ved Bang Tao stranden.

Allerede ved ankomst kunne vi senke skuldrene. Stranden var lang og innbydende, med myk sand under føttene og krystall klart vann som glitret i solen.

Vi tok oss en rolig spasertur langs strandkanten, og lot bølgene skylle over tærne og nøt å være tilbake i Thailand.

Denne stranden var litt i overkant overbefolket enkelte steder, i forhold til hva vi foretrekker. Men ikke så rart, når det var så varmt i luften, og vannet holder rundt 30 grader.

Lunsjen som ble servert var både smakfull og rikelig, med forfriskende drikke til. Da vi spurte etter en iskald øl, fikk vi servert den på en måte som virkelig satte prikken over i-en. I en vinkjøler fylt med is. Små detaljer som gjør opplevelsen minneverdig.

Det ble en dag akkurat slik vi ønsket. Avslappende og behagelig, helt uten stress, og timene gikk så altfor fort.

Linker til tidligere Thailand reiser:

Thailand- Khao Lak 23-30. Januar, Kata Noi 30. Januar – 6. Februar | Eventyrlysten

Ao Nang, Thailand | Eventyrlysten

Asia reise, 2013-2014, Cruise, Phuket | Eventyrlysten

Asia reise, 2013-2014. Bankok | Eventyrlysten

Hua Hin | Eventyrlysten

Railay og Krabi by | Eventyrlysten

Koh Lanta | Eventyrlysten

Asia, Kuala Lumpur, Malaysia, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Malaysia- Kuala Lumpur

april 5, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

01. April

Kuala Lumpur

Dagen startet med at vi våknet i 05 tiden av røyklukt, som om det var en brann i nærheten på land. Vi måtte ut og sjekke, og røyken lå tykk. Vi kledde på oss, og gikk opp på dekk for å se om vi så noen skogbrann, men det var ikke noe å se. Vi la oss igjen for å prøve å sove litt til, men når man først har våknet, var det litt håpløst, da vi visste at alarmen på tlf skulle ringe igjen kl 0700.

Da vi la til kai i Port Klang, Malaysia i 0830 tiden, regnet det kanske så kraftig. Ikke akkurat drømmestarten på en utflukts dag. Skyene hang lavt, og det så ut for at Kuala Lumpur hadde bestemt seg for å vise seg fra sin mer dramatiske side.

Bussene i Malaysia er ikke bare et fremkomstmiddel; de er rullende diskoteker forkledd som bestemors stue. Glem skandinavisk minimalisme. Her er det fløyel og frynser for alle pengene.

Heldigvis, som om byen ville gjøre opp for den fuktige starten, sprakk skylaget opp akkurat da vi ankom Kuala Lumpur. Plutselig var det sol, blå himmel, og en varme som slo imot oss som en vegg. Termometeret nærmet seg 36 varmegrader.

Første stopp var det imponerende kongepalasset. Den ofisielle residensen til Yang-di-Petuan Agong, monarken av Malaysia. Her sto vaktene musestille i sine stive uniformer, tilsynelatende immune mot varmen vi andre holdt på å smelte i.

Videre gikk turen til Independence Square, Dataran Mermeka. Et sted fullt av historie. Store åpne flater, omgitt av ikoniske kolonitids bygninger, og en flaggstang som virket å nå helt til skyene, en av verdens lengste. Dette er plassen hvor Malaya erklærte uavhengighet fra britisk styre i 1957.

Vi gikk videre gjennom Bangunan Sultan Abdul Samad, kjent for sin mauriske arkitektur, kobber kupler og et 41 meter høyt klokketårn. Bygningen huset tidligere den britiske koloni administrasjonen og senere Malaysias høyesterett.

Ikke så langt unna gikk vi et lite stykke langs en elv, River of Life, som er
et banebrytende byfornyelsesprosjekt sentrert ved det historiske sammenløpet av Klang- og Gombak-elvene i hjertet av Kuala Lumpur. En gang en forurenset vannvei, har den blitt forvandlet til en livlig strandpromenade som ble kåret til en av «Verdens 10 beste Waterfront Districts» av The Independent. Her ligger et gammelt tempel, som ga en fin kontrast til byens moderne skyline, litt som Kuala Lumpur selv. Halvparten historie, halvparten fremtid.

Etter hvert begynte varmen å gjøre oss lettere kokt, så redningen kom i form av en Makan Hall. Å gå inn der var som å bli omfavnet av airconditionens nåde. Plutselig var livet godt igjen.

Det er en del veggmalerier her i byen også.

På vei videre mot China Town, var vi innom tempelet, Sze Yeh, som er det eldste taoisttempelet i Kuala Lumpur, grunnlagt i 1864.

I Chinatown ble vi sugd inn i det som føltes som et evig marked. Her var det liv overalt- lukter, farger, lyder og masete selgere som sikkert kunne solgt sand i Sahara.

Her kom vi oss raskt ut fra igjen, og ruslet litt gatelangs i stedet for.

Det høyeste bygget i Kuala Lumpur er Merdeka 118, som ferdigstilt i 2023 rager hele 678,9 meter opp i luften. Dette er ikke bare byens, men også verdens nest høyeste bygning, kun slått av Burj Khalifa i Dubai. Dette kan ses fra alle kanter i byen.

Lunsjen ble heldigvis servert på et hotell med stor buffet. Etter timer i trope varme smakte det med god mat og drikke.

Siste stopp var de ikoniske Petronas tårnene. Vi hadde ikke billetter til å gå opp i dem, med nøyde oss med å beundre de fra utsiden, som vi også gjorde forrige gang vi var i Kuala Lumpur. Vi tok en rolig runde i parken, og vandret litt inne i kjøpesenteret. mest for å nyte aircondition igjen.

Tårnene rager så høyt at man nesten får kink i nakken av å prøve å se toppen. Men takket være vidvinkel funksjonen på telefonen, fikk vi allikevel med hele bygget i bildene, selv om vi sto ganske nære.

Så gikk turen tilbake tilbake til skipet igjen, omtrent en time unna. Stemningen var roligere da. Litt mer sliten, litt mer fornøyd. En dag som startet med regn, endte med sol, svette, opplevelser, og kanskje en ny respekt for både varme og aircondition.

Her er en link til vårt forrige besøk i Kuala Lumpur. Der kan du også lese litt mer fakta om denne Malaysiske hovedstaden.

Asia reise, 2013-2014, Cruise, Malaysia, Kuala Lumpur | Eventyrlysten

Asia, Singapore, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Singapore

april 2, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

27-29. Mars

3 nye sjødager.

Vi var med på en bedre lunsj arrangert av kjøkkensjefen og en vin kelner, og fikk servert en 4 retters lunsj med tilhørende viner til.

Vi hadde utrolige varme dager, med rundt 30-35 grader, og rolig sjø. Ble noen runder på jogging tracken på ettermiddag/kveld, når solen ikke varmet så mye lenger.

Vi passerte igjen Equator, og Kong Neptun kom på besøk. En ekvatordåp, eller linjedåp, er en tradisjonell seremoni på skip når man krysser ekvator, der førstegangs reisende “døpes” for å bli fullbefarne sjøfolk. Seremonien ledes av en utkledd Kong Neptun, med følge, og involverer spøkefull behandling, og de må kysse en fisk.

Det var kapteinens avskjeds seremoni som det er på slutten av hvert cruise. Vi hadde en ny forestilling med koret med de nye sangene vi hadde øvet på i løpet av det siste legget, og det ble arrangert en verdens cruise middag med pre coctail party i solnedgang på det øverste dekket på skipet.

30. Mars

Singapore

Innseiling tidlig på morgenen, og sola titter frem og lyser opp noen bygninger som ligger inn mot cruise havnen.

Singapore leverte som alltid. Varmt, travelt og fullt av kontraster.

Første stopp var Orchard Road, og vi gikk rett inn i en av de enorme shopping mallene. Der inne føltes det nesten som vi hadde gått oss vill i en luksus verden- Prada, Gucci, og alt som får lommeboka til å gråte litt stille. Vi skjønte ganske raskt at dette kanskje ikke var stedet for spontan handling, så vi gikk videre på jakt etter noe litt mer….. menneskelig priset.

Heldigvis oppdaget vi et slags hemmelig nivå- under bakken! Her kunne man vandre i evigheter mellom butikker, restauranter og små spisesteder, helt skjermet fra varmen ute. Singapore er tydeligvis designet for folk som ikke liker å svette.

Neste stopp var på Marina Bay Sands. Vi tok oss en tur utenfor for å nyte “utsikten” som egentlig er ganske spektakulær.

Planen var å ta en tur opp på toppen av Marina Bay Sands. Men da vi så prisen på over 30 Singapore dollar pr pers, slo vi det fra oss. “Nei nei, vi har jo vært der før”, sa vi. Litt i overkant å betale for å kanskje være der et kvarter.

Vi ruslet videre rundt i senteret, før vi gikk ut til en av de mest spesielle Apple Store butikkene vi har sett. Nesten som en glass boble som flyter på vannet. Litt mer fancy enn å kjøpe lade kabel på El-kjøp for å si det sånn.

Siste stopp for dagen var Chinatown Singapore. Her var stemningen en helt annen. Fargerike bygninger, små butikker og mye liv. Det ble selvfølgelig en liten pit stop med mat og drikke, for man må jo holde energien oppe når man er turist på heltid.

Til slutt bar det tilbake til skipet. Vi vurderte faktisk å ta en tur ut igjen på kvelden siden vi hadde overnatting i Singapore, men realiteten traff oss ganske hardt. Slitne bein vant over eventyrlysten, så det ble en rolig kveld om bord i stedet. Og helt ærlig? Det var kanskje akkurat det vi trengte.

31. Mars

Sentosa- Singapore

Dag 2 i Singapore, og vi var klare for nye eventyr. Denne gangen til Sentosa Island. En øy som i praksis er laget for en ting: Å sørge for at du aldri kjeder deg. Litt som et gigantisk ferieprosjekt der noen har sagt: “Hva om vi bare bygger alt som er gøy på et sted?”

Vi startet dagen med Cable Car over til øya, og det var ikke bare en transport etappe, men en opplevelse i seg selv. Gondolen svevde rolig over havet, og rett over skipet vårt. Litt surrealistisk å se “hjemmet” sitt fra lufta og tenke, der bor vi faktisk akkurat nå.

Vel fremme fortsatte vi eventyret med enda en gondol. Her får man utsikt til de fine strendene som ligger på yttersiden av øya.

Vi fant en skyline, som førte til fort Silosa. Turen gikk gjennom grønne områder hvor vi plutselig gikk fra fornøyelses park modus til fugle titting safari. Vi speidet etter fugler, og jammen fikk vi ikke øye på noen også.

Fort Siloso er Singapores eneste bevarte kystfort, beliggende på Sentosa Island. Bygget av britene på 1880-tallet for å beskytte Keppel Harbour, fungerer det nå som et gratis krigshistorisk museum med originale kanoner, underjordiske tunneler og “Surrender Chambers” som viser overgivelsene under andre verdenskrig.

Etterpå tok vi samme vei tilbake, og fortsatte videre til en annen del av øya. Her åpnet landskapet seg opp til et stort overbygd område med shopping, liv og røre.

Vi passerte Universial Studios, som fristet litt mer enn vi kanskje ville innrømme, og til og med et område inspirert av Harry Potter.

Men dagens høydepunkt ventet inne på S.E.A Aquarium. Og for et sted. Her snakker vi gigantiske akvarier hvor haier glir forbi som om de eier stedet. Majestetiske sting rays som svever som undervanns tepper, og fisker i alle mulige farger og fasonger. Mange kjente vi igjen fra snorkel turer vi har hatt tidligere.

Vi gikk gjennom undervanns tunneler, og følte oss nesten som en del av havet, bortsett fra det faktum at vi fortsatt måtte gå og ikke svømme.

Her var også skjellet av en hval, som man kan gå inn i.

Tiden fløy, som den gjerne gjør når man står og stirrer på fisk litt lenger enn man hadde planlagt.

Da vi kom ut igjen, hadde været bestemt seg for å skifte humr. Regnet bøttet ned. Et perfekt signal om at det var på tide å vende snuta tilbake mot gondolen og skipet.

På ettermiddagen seilte vi videre mot Port Klang, og Kuala Lumpur.

Singapore er verdens nest største kontainer havn, og havnen ville ingen ende ta. Det samme med alle laste skipene som ligger her.

I morgen, Ny dag, nytt land, og garantert nye historier.

En link til tidligere reise til Singapore:

Asia reise, 2013-2014. Singapore | Eventyrlysten

Asia, Bali, Indonesia, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Bali- Indonesia

mars 30, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

26. mars

Bali

En ny koselig havn.

Vi heiv oss i en taxi og tok turen til Sanur. Vi passerte templer hvert tredje minutt, små, store, gyldne, mosegrodde, og vi begynte å lure på om hver rundkjøring hadde sin egen Ogoh-ogho statue , og hvert veikryss hadde sin egen skytsgud.

Sanur viste seg å være akkurat det vi trengte. Roligere enn kuta, men fortsatt levende.

Vi ruslet gjennom det flotte Icon Bali Mall, hvor aircondition traff oss som en religiøs åpenbaring. Der inne var det butikker så fancy at vi vurderte å oppgradere garderoben litt, men vi klarte å begrense oss.

Langs stranden gikk vi på en perfekt asfaltert sti. På den ene siden, turkist hav, på den andre luksus resorter og og strandbarer.

Langs stranden ligger flere fargerike trebåter, som ser ut som de har blitt malt av en med koffein overskudd.

Tilbake til skipet. Vi satte oss litt ute på balkongen på lugaren og fulgte med på alle vann aktivitetene utenfor. Vi så over til Nusa Dua, som var stedet vi bodde, forrige gang vi var på Bali.

Paddy To Plate- fra risplante til fest.

På ettermiddagen ventet noe mer eksotisk enn vår vanlige middag. Et “Paddy to Plate” arrangement.

Vi ble kjørt til Kurasu Resort i Ubud, en tur som føltes som en dokumentar film i levende live. Vi kjørte gjennom landsbyer som Kemenhu, og etter det hadde vi offisielt sett flere templer enn vi trodde eksisterte i hele verden.

Ved ankomst, ble vi møtt med forfriskninger. Vi ble tilbudt massasje, smake oss igjennom lokale retter, risvin og Arak Bali som er en tradisjonell, balinesisk 30-60% brennevin, laget av fermentert kokosnøttblomstssaft, palmesevs eller ris. Dette var en “hva skjedde med ansiktet mitt?” opplevelse.

Rett utenfor hotellrommene lå rismarkene. Så perfekt at vi nesten følte oss som statister i en reklame for indre ro.

Det var dekket flotte bord, hvor vi fikk smake oss gjennom lokale retter. En endeløs prosesjon av smaker som fikk smaksløkene til å danse før vi selv rakk å gjøre det.

Kvelden utviklet seg til noe helt annet enn vi hadde sett for oss. Gamelan musikken startet. En hypnotisk symfoni av metalliske toner som fikk oss til å lure på om vi hadde gått inn i en annen dimensjon.

Så kom Kecak dansen. Gutter som sitter i ring, ropende “cak-cak-cak” i en rytme som var både fascinerende og litt… intens.

Og så kom prikken over ièn- Ogoh-Ogoh figuren kom ut i natten’. Store dramatiske skapninger som så ut som de kunne skremme selv våre reiseforsikringer. De ble båret gjennom mørket i en slags rituell parade, og vi prøvde å forstå om dette var kunst, religion eller bare Bali som viste seg fra sin mest spektakulære side.

Etter en opplevelses rik aften, var det deilig å komme tilbake til skipet, og det ventet flere overraskelser her også.

Asia, Indonesia, Lombok, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Lombok-Indonesia

mars 29, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

23-24. Mars

Været på sjøen ble ikke så ille som fryktet. Vindstyrke på ca 35 km/t, overskyet og regn, men vi merket ikke så mye til det. Holdt oss stort sett innendørs, og fikk oss en luftetur når det var opphold. Temperaturen lå på 28-30 grader, så den var det ikke noe å si på.

25. Mars

Lombok

Så var vi kommet til Lombok i Indonesia. Ny verdensdel, nytt land og fullt av inntrykk fra første stund.

Allerede på innseilingen tidlig på morgenen kan man kjenne luktene og lydene av Asia.

Vi la til i en koselig liten havn.

Vi hoppet på bussen, og la ut på utflukt, og det var nesten mer spennende å se ut av vinduet som å komme frem til stoppene.

Langs veien passerte vi en herlig miks av templer, både hinduistiske og muslimske, side om side, som et lite glimt av hvor mangfoldig dette stedet er.

Rismarkene lå som grønne og gule tepper bortover landskapet.

Og trafikken…. Ja, den må nesten oppleves! Folk satt og hang overalt. På taket på lastebiler, på lasteplan, på scootere, og gjerne flere på en sykkel enn man tror er fysisk mulig. Mange har scootere som “familie bil”, da de ikke har råd til bil. Litt kaos, men på en fascinerende måte.

Første stopp var Sesela Art market. Et marked laget litt ekstra for turister. Mye fint å se på, men kanskje ikke helt den autentiske opplevelsen. Man sitter litt med følelsen av at det hadde vært enda mer spennende å vandre rundt på et ekte, lokalt marked hvor hverdagslivet skjer.

Vi fikk servert lokal frukt og litt mat på bussen. En type drage frukt som ikke vi hadde smakt før.

Neste stopp tok oss til Narmada Park i Lembuak, bygget i 1727. Et rolig og vakkert område med en hellig innsjø og tempelet Pura Kalasa. Her var stemningen en helt annen. mer fredelig og nesten litt høytidelig. Parken ble designet for å etterligne toppen av Mount Rinjani, slik at kongefamilien kunne besøke et «fjell» nærmere byen for seremonier.

Vi besøkte også Pura Lingsar, som er et av de mest unike og hellige templene på øya fra 1714. Dette er det eneste tempelet på Lombok der både hinduer og muslimer samles for å be sammen. Et spesielt sted hvor folk kommer for å bo i dager eller uker for å be. Stedet har også en slags ungdoms kilde man kan vaske seg i.

Samtidig var det ikke bare idyll. Rundt tempelet var det mange barn som prøver å selge små flasker med noe brunt innhold, og noen blir dresset opp, og spiller et instrument. Det satte en demper på opplevelsen. Det er vanskelig å tenke seg at de heller burde vært på skolen enn å måtte jobbe slik.

Alt i alt. En dag full av kontraster. Vakker natur, og spennende kultur.

Link til forrige gang vi var i Lombok:

Indonesia-Australia, 2015-2016, Cruise. Indonesia-Lombok | Eventyrlysten

Australia, Darwin, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Darwin- Australia

mars 22, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

21.-22. Mars

2 nye sjødager med rolig sjø, varmt og fint vær. Vi seiler oppover Vestkysten av Australia i India havet. Temperaturen i havet her er også varmt, rundt 30 grader.

Det er masse aktiviteter om bord på sjødager man kan være med på. Kokke kurs, danse klasser, Bridge kurs, fargelegging, male kurs, og nå var det også sko pusser kurs.

På soldekk ble det rigget til Australian Dinner Barbeque den 20. Mars. Vi våget oss på både kenguru og krokodille kjøtt. Mr Moss underholdt oss under middagen, og etterpå ble det Deck Party og Rock The Boat.

Sjødag nr 2 ble en rolig dag, og på kvelden tok vi oss kun en pizza på dekk. Igjen en flott dag, med vakker solnedgang. Stille før stormen…

22. Mars

Darwin

Vårt stopp i Darwin ble kort. Syklonen Narelle er på vei inn over Nord Australia, og det var ventet mye nedbør i området. Det gjaldt å komme seg videre før været virkelig slo til.

Alle utflukter ble kanselert. Vi rakk likevel en liten runde i byen, en effektiv gå tur.

Turen gikk gjennom Waterfront, hvor det meste av restauranter nå var stengt på morgenen. Her er det laget en krokodille fri bystrand, og tross regnværet var folk ute og badet. Varmt var det jo uansett.

Videre over Sky Bridge, og forbi noen ruiner.

I gågata var det også helt dødt, selv om noen forretninger hold åpent denne søndagen på grunn av cruise skipet som lå i byen.

Videre langs fargerike veggmalerier, før vi endte opp i Bicentennial park. Her ligger krigsminne merke til minne om at Darwin ble bombet av Japan under krigen.

Vi prøvde å late som det ikke regnet noe særlig enda. men vi ble noen søkk våte eventyrere. Både fra regnet utenfra, og fra varmen og klamt regntøy. Men vi fikk da oss en runde på en times tid, og fikk frisket opp minnene fra forrige gang vi var her, for 10 år siden.

darwin | Søkeresultater | Eventyrlysten

Vi er nå ferdige med Australia for denne gang, og seiler videre mot Lombok, Indonesia. Men først, 2 nye sjø dager, hvor vi håper å slippe unna det verste uværet, og i hvert fall unna Narelle.

Er vel egentlig små bekymringer, når man vet hva som foregår ute i verden om dagen. Man får litt perspektiv, og kanskje en liten dose dårlig samvittighet. Der ute- geopolitisk uro, oljepriser over 100 dollar fatet og skip som ikke tør seile. Her om bord er vår største bekymring om vi skal ta dessert før eller etter kaffe. Men hvem vet. Kanskje vi får kjenne det på kroppen når vi nærmer oss Sri Lanka og India….

12.-17. Mai

18. Mai

Banjul- Gambia

Del dette:

Lik dette:

06. Mai

Luderitz

Del dette:

Lik dette:

02. Mai

03. Mai

04. Mai

Del dette:

Lik dette:

01. Mai

Gqeberha

Del dette:

Lik dette:

27- 29. April

Durban

Del dette:

Lik dette:

23.-25. April

26. April

Richards Bay

Del dette:

Lik dette:

22. April

Reunion Island

Del dette:

Lik dette:

21. April

Mauritius

Del dette:

Lik dette:

18. April

Praslin

Del dette:

Lik dette:

14-16. April

17. April

Mahe

Del dette:

Lik dette:

11. April

12. April

Cochin

13. April

Del dette:

Lik dette:

10. April

Colombo

Del dette:

Lik dette:

09. April

Galle- Sri Lanka

Del dette:

Lik dette:

04-06. April

07. April

Trincomalee

Del dette:

Lik dette:

03. April

Phuket

Del dette:

Lik dette:

01. April

Kuala Lumpur

Del dette:

Lik dette:

27-29. Mars

30. Mars

Singapore

31. Mars

Sentosa- Singapore

Del dette:

Lik dette:

26. mars

Bali