23.-25. April
Etter tre dager i rom sjø føles fast grunn som en fjern drøm. To av disse dagene var såpass «ruskete» at vi i perioder lurte på om lugaren var designet av en som hater balanse. Vi har praktisert ufrivillig svingdans i gangene og lært at suppe er en ekstrem sport når bølgene går høyt. Men før uværet slo til, var det “Rock the Boat” show på dekk, og en sjokolade buffet for dessert elskere, som man kan få sukker sjokk av, bare av å se på.
26. April
Richards Bay
Men nå! Vi har endelig klappet til kai i selveste Richards Bay. Det er kanskje verdens mest glamorøse… kullhavn. Hvis du liker 50 nyanser av grått støv og synet av industrikraner som kjemper om oppmerksomheten, er dette paradis. Vi var her i desember 2024, og lærte den gangen at det mest spennende man kan gjøre i selve byen er å se på at kull blir flyttet fra punkt A til punkt B.
Siden vi ikke har planer om å utdanne oss til logistikk eksperter, har vi lagt en plan for dagen. Vi rømmer til Hluhluwe Game Reserve.
Så vi satte oss på bussen, og vi la bak oss kull og stål, og plutselig var vi omgitt av sukkerrør og eukalyptus. Mil etter mil. Det er fascinerende å tenke på at disse trærne blir til både dopapir og eteriske oljer. En praktisk kombinasjon hvis du går deg vill i skogen og får både forkjølelse og akutt behov for et avtrede samtidig 😀
Langs veien fikk vi et lynkurs i sørafrikansk eiendomsmegling. Her snakker vi kontraster! Det ene øyeblikket passerer vi store flotte villaer, og i det neste ser vi skur som får en gjennomsnittlig norsk utedo til å fremstå som et palass. Og så har du de ikoniske runde husene – perfekte for folk som hater å vaske hjørner.
Shoppingmulighetene langs asfalten er mange. Her trenger du ikke fancy kjøpesentre. Honning? Jada, rett fra bikuben. Håndverk? Absolutt. Lunsj? Her står damene ute med kjelene sine og koker suppe på ku hoder til lastebil sjåførene. Kanskje ikke det første vi ville bestilt hvis man er små fysen på en rolig søndag, men det gir uttrykket “å ha et hode for mat” en helt ny betydning.
Målet når vi kom frem til nasjonal parken var selvfølgelig, The Big Five. Men la oss være ærlige – vi reiste på safari for én eneste ting. Den mystiske, flekkete katten som alltid glimrer med sitt fravær, Leoparden. Sist vi var på safari i Afrika, så vi alt fra gretne flodhester til elefanter som blokkerte veien, men leoparden? Den hadde tydeligvis tatt seg en ubetalt fridag.
Så bærer det ut i bushen med kikkert, kamera og en god porsjon optimistisk naivitet. Med solfaktoren trygt plassert i panna og øynene på stilker, rullet vi inn i Hluhluwe klokken ti. Solen stekte allerede som en overopphetet brødrister. Vi speidet etter leoparder og løver med en optimisme som bare turister på dagsutflukt kan ha. Men rovdyrene hadde åpenbart fått memoet om at det var «siesta fra 10 til 18».
Det første som møtte oss var parkens virkelige stjerner, tre hvite neshorn. Men i stedet for en majestetisk velkomst, fikk vi presentert tre massive bakender. De sto med rompa i været og gresset med en imponerende mangel på respekt for publikum. De tok litt mer til fornuft etter hvert…
Vi fikk også sett den lokale kjendisen, Nyalaen, som elegant spankulerte forbi med kalven sin.
Hvis det er én ting Hluhluwe har nok av, så er det «Pumbaer». Vi så villsvin, vi så sebraer, vi så bøfler, vi så impalaer, vi så flere neshorn, og så så vi jammen meg noen flere villsvin.
Elefantene? Joda, de var der. To små grå prikker i horisonten, omtrent så store som fluer på frontruta. Men de teller! Vi har sett elefant! Fikk zoomet de litt inn i kamera linsa.
Amarula tre.
Elefantene er kjent for å riste trærne så kraftig at frukten regner ned. Dette har gitt treet kallenavnet “Elefanttreet”, og det er derfor du alltid ser en elefant på flasken. Før Amarula ble den kremete likøren vi kjenner i dag, ble den lansert i 1983 som et klart brennevin (nesten som en snaps). Det var først i 1989 at noen kom på den geniale ideen å blande den med fløte – og suksessen var et faktum.
Det viste seg at vi ikke var de eneste som hadde fått den lyse idéen om safari i dag. Det var nesten mer trafikk i parken enn på E6 i fellesferien. Vi konkluderte med at hvis vi var en leopard, ville vi også ha ligget langflate under en busk og holdt pusten til turiststrømmen ga seg.
Etter to timer med intens speiding, ble vi fraktet tilbake til start for litt fingermat. Det er utrolig hvor godt en samosa smaker når du nettopp har brukt formiddagen på å studere bakparten til et neshorn.
Vi ble enige om at selv om Hluhluwe var fin, er det fortsatt et stykke igjen til de nasjonalgeografiske høydene. Vi pakket med oss minnene (og kanskje litt veistøv) og satte kursen mot skipet. Serengeti står fortsatt øverst på blokka – for der har de forhåpentligvis løver som ikke har tatt ut egenmelding.
Tilbake på havnen sto noen selgere og håpet på å få solgt varene sine.
Bye bye Richards Bay. Neste havn, Durban- Sør Afrika
Link til vårt forrige besøk i Richards Bay og Sør Afrika:
Cruise fra Sør Afrika til Dubai, 01.-20. Desember 2024 | Eventyrlysten
