Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Gran Canaria-Spania

19–20. Mai

På vei fra Banjul i Gambia til Gran Canaria hadde vi to nye sjø dager. Det fortsatte med litt kjøligere vær, ca 21 grader, men vinden føltes kald. Dagene ble stort sett tilbragt innen dørs. Vi i koret begynte å forberede oss på våre siste opptredener, hvor den ene skulle være på Kapteinens Farewell party på teateret, hvor vi skulle være med vår World cruise ambassadør. Elanor å synge We are sailing av Rod Stewart.

Det ble gjennomført en konkurranse på dekk og i bassenget mellom “båtbyggere”, om den fineste og mest sjødyktige båten. Båtbyggerne hadde bygget båtene sine på sjødager på det siste legget. En aktivitet for de som hadde lyst.

Vi var også på et foredrag av vår Cruise Manager Moss Hills hvor han fortalte om forliset av cruise skipet Oceaneos hvor kapteinen med mannskap stakk av fra et synkende skip. Moss, som på den tiden spilte i bandet om bord, var med på å redde alle gjestene og resten av mannskapet som var igjen på skipet. En fantastisk historie som han forteller, og viser samtidig bilder og film som ble gjort av hendelsen underveis.

21. Mai

Las Palmas- Gran Canaria

Etter intense inntrykk i Gambia og andre “Afrika”-land – der opplevelsene sto i kø, men hvor vi kanskje også måtte tørke en og annen svettedråpe over mangelen på velfungerende infrastruktur – klappet skipet vårt til kai i Las Palmas på Gran Canaria. Å, for en ubeskrivelig lykke! Det var nesten som å rulle inn på gårdsplassen hjemme. Europa, vi har savnet deg!

Vi startet dagen med en utflukt med ekte finkultur i sørenden av den kjente Las Canteras-stranden. Der ruver det arkitektoniske flaggskipet Auditorio Alfredo Kraus. Bygget er utformet som et festningsverk og et fyr som skal beskytte stranden.

Utenfor sto den legendariske operasangeren Alfredo Kraus selv, som er født på Gran Canaria, støpt i bronse, og så ut over havet. Han sang heldigvis ikke falskt i dag, så vi ruslet uforstyrret rundt og beundret verket. Det var fremdeles en litt overskyet dag og vindfullt, så perfekt surfe vær.

Vi fikk oss også en tur innom kjøpesenteret Las Arenas som lå rett ved siden av.

Ferden gikk videre til den nydelige gamlebyen, Vegueta. For et koselig sted! Her snakker vi trange smug og historiske perler på rekke og rad.

Midt i idyllen åpenbarte den enorme Santa Ana-katedralen seg. Den perfekte bakgrunnen for et postkort-verdig bilde, tenkte vi. Men nei da. Den lokale sivilbefolkningen hadde valgt akkurat denne dagen til å tromme sammen en gedigen demonstrasjon rett på katedral plassen!

Et veldig spesielt bygg, det berømte Casa de Colón – eller Columbus’ hus på godt norsk. Selveste Kristoffer Columbus bodde faktisk her i 1492 mens han ventet på at det ene skipet hans skulle lappes sammen før den store ferden over Atlanterhavet.

Selve bygget er et kapittel for seg selv og et syn for guder! Det vi ser i dag er et resultat av et enormt rekonstruksjonsprosjekt fra 1950-tallet, der flere gamle guvernørboliger ble slått sammen. Arkitektene har bokstavelig talt gått på jakt etter historiske rester rundt om på øya, og murt sammen originale, utskårne trevinduer, tunge balkonger og gamle dørkarmer. Det er som et vakkert, historisk puslespill av gjenbruk! Man får nesten følelsen av at de har tatt de fineste vindusrestene de fant og sagt: “Her bygger vi et museum!”.

Etter en runde i den lokale gå- og handlegaten Triana, sa magen fra. Det var på tide å vende nesen tilbake til skipet for en velfortjent lunsj og en aldri så liten strekk på lugaren.

Da kroppen hadde fått tilbake energien, tok vi oss en tur ut på egen hånd. Skipet vårt lå perfekt til, bare en kort, behagelig spasertur fra den berømte strandpromenaden, Paseo de Las Canteras. Vi satte oss ned med litt lesk, og kikket på alle menneskene som koste seg i det herlige været, og kjente på den deilige, bekymringsløse feriefølelsen.

Vi trakk litt inn i bykjernen igjen, snuste rundt i gatene i nærheten av Plaza de España. Vi fant oss et bord, bestilte litt spansk tapas og en iskald sangria. Etter de eksotiske og til tider kaotiske opplevelsene på det afrikanske kontinentet, føltes Las Palmas som å lande trygt i stua hjemme. Sivilisasjon, vi elsker deg!

Vi avsluttet kvelden med å rusle tilbake til en kjempekoselig restaurant nede på strandpromenaden for å suge inn de siste sekundene av spansk atmosfære.

Så var det å komme seg trygt tilbake på skipet igjen.

Neste stopp: Tenerife! Hold på solhatten, vi er klare for mer!

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Banjul-Gambia

12.-17. Mai

Fra Angola til Gambia hadde vi 6 sjø dager. Det var mange aktiviteter vi enda ikke hadde prøvd ut på skipet, så nå ble det både kokke kurs og jeg var med på Origami kurs. Skulle gjerne gjort mer av dette, men har prioritert å jobbe med bilder og skrive reise brev underveis mens minnene er friskt i minne. Vi så delfiner og hval. Vi krysset ekvator igjen for 4. gang på reisen. Hadde mange koselige middager, og 17. Mai ble også feiret, med norske flagg og champagne frokost 🙂 Vi hadde et storband om bord på dette legget, Tommy Dorcey Orchestra , som er et legendarisk amerikansk storband.

18. Mai

Banjul- Gambia

Hvis du tror at alle cruisehavner består av polerte terminaler, tax-free-butikker og smilende guider med velkomstskilt, har du aldri vært i Banjul. Det fikk vi erfare en tidlig morgen da cruiseskipet vårt gled inn mot land i Gambias hovedstad.

Det var bare ett lite problem: Havnen var overhodet ikke klar for oss.

Fra balkongen kunne vi observere et logistisk teater på høyt nivå. De lokale holdt på med iherdig kosting, flytting av ting og frenetisk rigging. Etter hvert dukket det opp noen “salgsboder” (Tepper på bakken hvor de la varene sine) og en lokal gruppe som bød på sang og dans, men idet de skulle feste trossene våre, brøt det ut en runde med kjefting og smelling som kunne fått hvem som helst til å tro at vi hadde avbrutt et internt familie oppgjør. Dette var en kaos havn uten like. Det er nok ikke hver dag det legger til cruise skip i denne havnen.

Heldigvis hadde vi med oss kamera med solid zoomlinse. Utsikten inn mot land var nemlig fascinerende. Fiskebåtene lå tett i tett, og langs stranden bodde folk i enkle skur. Det var en enorm aktivitet hele dagen, og de fargerike båtene fungerte åpenbart som altmulig-transport for både folk og varer. Paparazzi-virksomheten vår fra skipssiden ga oss noen fine bilder fra daglig livet.

Vel nede på land ble vi stuet inn i en “liten og intim” buss for å dra på utflukt ut av Banjul. Første stopp var ved noen små fiskebåter, hvor fuglelivet var upåklagelig med både hegrer og skarv.

Langs veien ble vi raskt minnet på at Gambia er et veldig fattig land. Her finnes det ikke et eneste høyhus. Mange av “boligene” var lappet sammen av presenninger, stoffrester og bølgeblikk, og de lokale “butikkene” bar preg av ekstremt kummerlige forhold.

Vi kjørte gjennom Gambias største by, Serrekunda, som huser et gigantisk, sydende marked. Kameraet glødet gjennom bussvinduet, for her var det inntrykk overalt! Det gjaldt imidlertid å holde en lav profil; lokalbefolkningen er ikke spesielt begeistret for å bli fotografert, så det var ekstremt greit å sitte trygt plassert bak glasset i bussen.

Neste post på programmet var en stopp på et jorde. Her delte lokalbefolkningen på små jordflekker for å dyrke grønnsaker, flankert av et rikt utvalg av fugler.

Vi kjørte videre til en nasjonalpark. Her vandret vi rundt blant gigantiske termittuer på leting etter dyreliv. Vi fikk øye på en Kingfisher (isfugl) i en nydelig blåfarge. Vi så også en av de minste variantene som finnes.

Parken reklamerte også med et stort skilt om at det fantes krokodiller her. Vi så dem derimot kun på skiltet, så de lå vel og slumret et annet sted. Vi skimtet også noen grønn aper, men de var så folkesky at de stakk av før vi i det hele tatt rakk å si “appelsin”.

Turen fortsatte gjennom et grusvei-belagt boligfelt på vestkysten, helt til vi nådde en brygge ved Gambia-elven. Eller, “brygge” er kanskje å ta i – konstruksjonen lå delvis under vann. For å komme oss om bord i den lokale toetasjes båten, måtte vi pent vasse. Resultatet? En hel busslast med cruisesurister med søkkvåte tær.

Båtturen var heldigvis rolig og behagelig. Vi gled av gårde mens vi spottet hvite hegrer, pelikaner og andre småfugler.

Så var det klart for lunsj. Nå skal det sies at vi ikke følte oss hundre prosent trygge på den lokale hygienen i dette landet, så da buffeten ble satt frem, kjørte vi en ekstremt konservativ linje: Vi tok kun sjansen på litt hvitløks brød. Magesjau i en trang buss på gambiske grusveier fristet rett og slett ikke.

Tilbake i Banjul fikk vi med oss en stopp ved Arch 22, en triumfbue som faktisk er byens høyeste byggverk.

Da vi kom tilbake til skipet igjen, gjenstod det viktigste oppdraget: Å kjøpe kjøleskaps magnet. Vi reiser verden rundt, og magneter er stort sett det eneste vi samler på. Vi finkjemmet bodene som de lokale hadde satt opp på kaien, og etter litt leting, fant vi jammen en magnet her også. Håndlaget, skjært ut av tre.

Ettermiddagen ble tilbrakt i trygghet på lugarbalkongen med panoramautsikt til folkelivet. De lokale fergene kom og gikk, og de var så overfylte med biler og mennesker at det var et under at de holdt seg flytende.

Vi vurderte et øyeblikk å ta shuttlebussen ut til et marked, men slo det raskt fra oss. Flere medpassasjerer kom tilbake og fortalte at de hadde blitt kjeftet på og til og med fått kastet grønnsaker etter seg. De lokale virket rett og slett ikke spesielt vennligsinnede. Litt merkelig, med tanke på at landet visstnok satser hardt på turisme… Vennlig hilsen “The Smiling Coast”, eller kanskje ikke akkurat i dag?

Gambia var uansett en opplevelse for minneboka – proppfull av kontraster og kaos.

På ettermiddagen seilte vi videre mot Europa og Gran Canaria, mens på strendene i Banjul, var det fremdeles aktivitet, men nå mer unger, fotball og lek.

Litt fakta om Gambia og Banjul:

Viste du at Gambia egentlig heter, The Gambia? Det brukes for å unngå forveksling med Zambia.

Gambia er Fastlands-Afrikas minste land, og Banjul er landets hovedstad, vakkert plassert der Gambia elven møter Atlanterhavet. Landet er formet som en smal stripe langs elven og er fullstendig omgitt av Senegal på alle tre landsider.

Banjul er en av Afrikas minste hovedsteder, og selve bysentrum har et lavt innbyggertall fordi øya hindrer fysisk vekst. Grunnet sin strategiske plassering ble byen grunnlagt av britene i 1816 som en handels- og militærpost. Byen kjennetegnes av koloniarkitektur, travle markeder, som Albert Market, og den monumentale inngangsporten Arch 22

Det bor i underkant av 3 millioner mennesker i landet, og flertallet er muslimer. Jordbruk, særlig peanøtter og turisme er de viktigste inntektskildene. Gambia er en tidligere britisk koloni og ble selvstendig i 1965. Offisielt språk er engelsk. Blir ofte kalt “The Smiling Coast of Africa” på grunn av den gjestfrie befolkningen, noe som kanskje ikke alle fra vårt cruise skip er enige i… Men at de ikke liker å bli tatt bilder av, er nok knyttet til religion og mange synes det er ubehagelig å bli behandlet som en ren turist attraksjon. De ønsker å gå i fred og utføre sine daglige gjøremål på markedet eller gaten uten å få et kamera opp i ansiktet.

Gambia er et av verdens fattigste land, og omtrent halvparten av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen. Rundt 22 % av innbyggerne lever i ekstrem fattigdom. Landet har få naturressurser, og mange er avhengige av penger sendt fra slektninger i utlandet for å klare seg

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Namibia- Luderitz

06. Mai

Vi er i gang med vårt siste Leg av verdens cruiset, som går fra Cape Town til Lisboa. Det er 4 måneder siden vi gikk om bord på Silver Dawn, og dagene har bare rast av sted. Nå skal vi nyte de siste 3 ukene på reisen.

Luderitz

Den 6. mai seilte vi rolig inn mot Luderitz, en liten kyst perle i Namibia som føles som et stykke av det gamle Tyskland hensatt til kanten av den afrikanske Namib-ørkenen. Etter dager på havet var det et spesielt syn å se de pastellfargede husene stikke opp fra det karrige og værbitte landskapet.

Luderitz er ingen travel storby; det er en stille fiskelandsby hvor tiden virker å ha stått litt stille. Vi startet dagen med en guidet tur gjennom de svingete gatene, flankert av fargerike fasader som bærer tydelig preg av tysk kolonihistorie. Kontrasten mellom den blå Atlanterhavskysten og de knallgule, røde og blå husene var et yndet motiv for kameraet.

Luderitz Museum byr på en konsentrert reise gjennom byens dramatiske fortid. Inne i de historiske lokalene kan du studere diamant historien gjennom gamle verktøy og fotografier fra den tiden man plukket edelstener direkte fra sanden i Sperrgebiet. Utstillingene rommer også personlige gjenstander, uniformer og kuriositeter fra den tyske kolonitiden side om side med tradisjonelle gjenstander fra Nama- og San-folket. I tillegg til den menneskelige historien viser museet frem regionens unike natur mangfold med alt fra sel skjeletter og maritime vrak funn til sjeldne mineral krystaller formet av ørkenvinden.

Høydepunktet for turen var vandringen opp til byens høyeste punkt. På toppen av “Diamond Hill” troner den vakre Felsenkirche, eller “Kirken på klippen”. Denne lille kirken er selve symbolet på byen, og de berømte glassmaleriene badet kirkerommet i et helt spesielt lys.

Rett ved siden av kirken ble vi stående og beundre det staselige Goerke-Haus. Dette er kanskje byens flotteste privatbolig fra storhetstiden, bygget i 1910 under det store diamant rushet. Med sin elegante arkitektur og blå vinduer ser huset nesten ut som et lite slott der det vokter over havnen og de små fiskebåtene langt der nede. Det var nå under restaurering, og blir bygget om til et gjestehus.

Det er også flere andre kirker i denne lille byen. Disse kirkene gir sammen et mer utfyllende bilde av Lüderitz’ mangfoldige kulturhistorie og er perfekte stoppesteder for den som vil fange byens sjel gjennom kamera linsen.

Jernbanen i Lüderitz er et av de mest synlige sporene etter kolonitiden og diamant rushet. Den ble ferdigstilt i 1914, står som et monument over byens tidligere rikdom.

Selve jernbanesporet har en dramatisk historie. Det ble bygget for å forbinde kysten med innlandet og gruvebyene, og det var under vedlikeholdsarbeid på denne linjen i 1908 at den første diamanten ble funnet ved Grasplatz. Dette utløste et massivt diamantrush. Det ble sagt at man enkelte steder kunne ligge på magen om natten og plukke diamanter som glitret i måneskinnet. Rikdommen førte til byggingen av både Lüderitz og den nå berømte spøkelsesbyen Kolmanskop, som hadde fasiliteter man knapt fant i Europa på den tiden, inkludert det sørlige halvkules første røntgenmaskin.

Linjen er kjent for sin evige kamp mot naturen, de vandrende sanddynene i Namib-ørkenen begraver jevnlig skinnene, noe som krever konstant rydding for å holde sporet åpent.

Luderitz er en rolig by, og man tenker kanskje ikke så mye på at man er i et land i Afrika. Men enkelte ting minner oss på det. Som maten som de står og selger på gata, salg av brukt tøy og ung guttene som man møter som spør etter “en dollar”.

Tilbake på skipet har vi utsikt til Shark Island. Det er en halvøy (tidligere øy) kjent for sin dramatiske historie som en tysk konsentrasjonsleir (1904-1908). Det er satt opp et hvitt minnesmerke for Kaptein Cornelius Fredericks og Nama-folket som mistet livet i konsentrasjonsleiren som lå her under folkemordet på Herero- og Namafolket.

Det er også et historisk, men inaktiv, Shark Island Lighthouse fra 1903 her.

I ettermiddags solen fikk vi fin utsikt over denne fargerike byen, havnen og omkring liggende bolig felt, og inn til Namib ørkenen.

I kveldingen seiler vi videre, og vi kan følge med på en flott utseiling.

Hvis vi tilfeldigvis havner her en annen gang, ville vi nok prioritert å ta en tur ut til Kolmanskop- spøkelses byen, sett de ville hestene eller tatt en båttur for å se delfiner ol. Skipet ligger rett i byen, så den kan man alltids få sett på egen hånd.

Minne plassen på Shark Island

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Cape Town, Sør Afrika

02. Mai

Sjøen var fortsatt i det humørfylte hjørnet, så store deler av dagen ble tilbrakt med bilderedigering og lydbok. Vi holdt utkikk etter havets kjendiser; noen delfiner vinket i det fjerne, og havsulene fulgte oss som trofaste bodyguarder.

Siste korøvelse før kveldens konsert.
Vår desidert beste fremføring! Vi sang så skipet ristet (eller var det bølgene?).


Middag med våre nye norske «cruise-kompiser» før vi stupte i seng. Cape Town ventet!

03. Mai

Vi våknet til en tåke så tykk at man kunne smøre den på brødskiva. Sightseeing-bussen tok oss med langs kysten, sea point.

Attraksjoner som Clifton og Camps Bay måtte vi stort sett ta på tro og ære.

Ved Maidens Cove (17 grader og null sikt) herjet surferne i vannet. Enten er de veldig tøffe, eller så så de ikke hvor kaldt det var.

The Twelve Apostles” (fjellkjeden) hadde tatt kollektiv egenmelding i tåkeheimen. Ble mer som “de forsvunne apostler.

I fiskerlandsbyen Hout Bay ble det muligheter for shopping av suvenirer. Her kan man se sel, og fiskebåtene er det mange av. Herfra kan man også reise på utflukt til “Sel” øya hvor det er en stor bestand av pels sel.

Under apartheid-regimet ble folk tvangsflyttet basert på rase. Hout Bay ble delt inn i områder for hvite, mens fargede fiskere ofte ble presset inn i mindre, tildelte områder som Hangberg.
Hangberg ligger klemt mellom fjellet og havnen. Etter hvert som befolkningen vokste, fantes det ikke nok formelle boliger, noe som tvang folk til å bygge uformelle skur på de ledige flekkene som var igjen.

Redningen kom da bussen klatret oppover mot Groot Constantia, Sør-Afrikas eldste vingård. Her skjedde mirakelet: Tåka takket for seg, og sola tittet frem! Groot Constantia vingård er et vitnesbyrd om hvordan én manns kjærlighet til vin etablerte Sør-Afrikas første vingård i 1685. Med ett ord, vinene kommer fra rik afrikansk jord, laget til perfeksjon.

Over Steenberg-fjellene og Silvermine fikk vi endelig panoramautsikt over både False Bay og Atlanterhavet.

Vi så også det beryktede Pollsmoor-fengselet, hvor Nelson Mandela tilbrakte 6 av sine år i fangenskap.

Kveldens event: “Diamonds Forever” 💎

Kveldens World Cruise-event på Vergelegen Estate i Somerset West dsom er en del av Helderberg regionen. Selv om den ligger i Somerset West, regnes Helderberg ofte som en underregion av den større Stellenbosch vinregion.

Arrangementet var i en klasse for seg. Vi snakker glass paviljong, afrikanske rytmer og champagne-mottakelse.

Michelin-kokk Jan Hendrik van der Westhuizen tryllet frem retter som fikk smaksløkene til å ta bølgen.

Sangere, dansere og en magiker holdt koken, mens dirigenten likegodt valgte å sveve inn på scenen.

Et oste bord så stort at det nesten krevde eget postnummer, akkompagnert av edle dråper portvin.

Da vi omsider rullet tilbake til skipet, stod butlerne klare med «Welcome Home»-seil og smil. Det føles kanskje litt pretensiøst, men etter en slik dag er det helt greit å late som man er kongelig for en stakket stund.

04. Mai

En ny dag i Cape Town.

Endelig våknet vi til en by som hadde vasket ansiktet! Sola skinte, tåka var blåst bort, og Cape Town viste seg fra sin aller mest fotogene side. Dagen sto i kontrastenes tegn, fra tung politisk historie til fjærlett bakverk.

Før vi satte kursen mot te-fatene, tok vi en historisk sving innom sentrum. Vi stoppet ved City Hall (Rådhuset), rett ved siden av parlamentet.

Det var fra denne balkongen Nelson Mandela holdt sin aller første tale som en fri mann den 11. februar 1990, bare timer etter at han slapp ut av Victor Verster-fengselet. Over 50 000 mennesker var samlet på Grand Parade nedenfor. Han åpnet talen med de ikoniske ordene: “I stand here before you not as a prophet but as a humble servant of you, the people.”

I dag står en flott bronse-statue på nøyaktig samme balkong og skuer ut over byen – et mektig syn som minner oss på hvor kort tid det egentlig er siden landets historie ble snudd på hodet.

High Tea på “The Pink Lady” 🌸

Så bar det opp til foten av Table Mountain og det legendariske Mount Nelson Hotel. Hotellet er malt i en helt spesiell rosafarge (malt slik i 1918 for å feire freden etter 1. verdenskrig) og oser av gammel storhet.

De har over 60 te-sorter! Vi drakk nok te til å fylle et mindre svømmebasseng.

Vi startet standsmessig med musserende, etterfulgt av et tårn med godsaker. Scones, småkaker og delikate sandwicher forsvant på høykant. Her er det ikke snakk om en liten matbit, men en fulltidsjobb for fordøyelsen.

Vi tok en alternativ rute tilbake til havna for å få med oss siste rest av byens arkitektur.

Tilbake på skipet fikk vi utsikt over Table Mountain og fjellene.

Da skipet kastet loss på kveldingen, fikk vi den perfekte avslutningen: Cape Town badet i skumringslys før byen ble til et teppe av glitrende lys i mørket. Vi seiler også forbi Robben Island.

Farvel til Moderbyen ⚓️

Neste stopp: Lüderitz, Namibia. Fra grønn luksus til tørr ørken – vi er klare!

Link til innlegg fra vi var i Cape Town i 2017:

Sør Afrika Oktober-November 2017 | Eventyrlysten

Var så vidt innom her i 2024 også, men holdt oss da mer oppe i vin området, Stellenboch:

Stellenbosch 28.November-01. Desember | Eventyrlysten

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Gqeberha (Port Elisabeth)- Sør Afrika

Etter å ha vært værfaste i Durban i flere dager, mistet vi dessverre havneanløpet i East London, og vårt planlagte todagers opphold i Port Elizabeth ble kortet ned til kun én dag. Men etter en sjødag med fremdeles litt ruskete vær, kunne vi endelig legge til kai i det som nå offisielt heter Gqeberha.

01. Mai

Gqeberha

Vi startet dagen med en busstur inn til byens hjerte. Første stopp var den sentrale plassen ved det vakre rådhuset (Town Hall). Like ved siden av ligger St. Mary’s Virgin Anglican Cathedral, en kirke som med sin arkitektur minner oss om byens britiske historie.

Turen gikk videre opp til Donkin Reserve, et område som virkelig binder fortid og fremtid sammen. Her finner vi den ikoniske pyramiden (bygget av Sir Rufane Donkin til minne om hans kone, Elizabeth) og fyrtårnet. Men det er Route 67 som stjeler oppmerksomheten – en sti bestående av 67 kunstverk som symboliserer de 67 årene Nelson Mandela viet til kampen for frihet.

På plassen så vi den imponerende metall figuren av en jublende Mandela, og den vakre statuen av en kvinne i en stol. Dette er Elizabeth Donkin, som byen opprinnelig ble oppkalt etter. Rundt oss lå flere staselige, gamle engelske koloni bygg som i dag står som tause vitner om en svunnen tid.

Viste du at Nelson Mandela ved fødselen fikk han navnet Rolihlahla, som på språket xhosa betyr “å dra i en gren” (ofte tolket som “urokråke”). Navnet Nelson fikk han først av en lærer på sin første skoledag.(«Madiba») satt 27 år i fengsel før han ble Sør-Afrikas første svarte president i 1994. Han vant Nobels fredspris for sitt arbeid med å avskaffe apartheid gjennom forsoning. Han ble født i Mvezo (ca. 4-5 timers kjøretur unna), og vokste opp i Qunu. Men Gqeberha er den største byen i hans hjem provins og bærer stolt hans navn som en ære for hans arv.

Rett ved siden av Donkin ligger Fort Frederick. Reist i 1799 av britiske styrker for å forsvare Algoa Bay mot en mulig fransk invasjon under Napoleons krigene.

Vi kjører videre til utkanten av byen. Det er mye å se på langs veien.

Vi passerer Nelson Mandela Bay Stadium, det spektakulære stadionet som ble bygget i forbindelse med Fotball-VM i 2010. Med sin unike design ligner det en hvit blomst som speiler seg i innsjøen ved siden av.

Kontrastene ble store da vi kjørte inn i byens townships. Dette er områder som under apartheid var reservert for den svarte befolkningen. Fra et utsiktspunkt fikk vi se utover de endeløse rekkene med små hus, før vi kjørte videre gjennom de mer pregede slumområdene. Det er sterkt å se forskjellene som fremdeles preger det sørafrikanske samfunnet.

Man får mange tanker rundt all søpla som flyter rundt, og lurer på hvorfor det er slik når det er så stor arbeidsledighet i landet. Søppel problemet skyldes manglende infrastruktur, trange gater og kommunale budsjett kriser som gjør det vanskelig å organisere avhenting i townships. Selv om arbeidsledigheten er høy, mangler systemene penger og administrasjon til å lønne og utstyre folk, slik at mye av arbeidet i dag faller på uformelle søppel plukkere. De samler plast, metall og papp fra søppelkasser og fyllinger, som de frakter på traller til private gjenvinningsstasjoner for å få betalt i kontanter. De tjener svært lite, ofte bare nok til mat for dagen, og prisen de får avhenger av dagsprisen på materialer som aluminium eller PET-plast

Før turen gikk tilbake til skipet, besøkte vi et fargerikt kunstgalleri. Her selges unike produkter laget av unge studenter ved byens kunstskole. Selve bygningen er et kunstverk i seg selv, vakkert dekorert med veggmalerier av noen Afrikas ville dyr.

Vel tilbake i havnen ble vi påminnet om at Gqeberha er en av Sør-Afrikas viktigste industribyer. Vi lå midt i en travel industri havn, omringet av tusenvis av Volkswagen-biler klare for eksport. Byen er nemlig landets bil hovedstad; Volkswagen har sin enorme fabrikk i nabobyen Uitenhage, og legendariske modeller som Golf og Polo ruller ut herfra til hele verden.

Biler fra Isuzu og Ford produseres lokalt i Gqeberha. Mercedes-Benz C klasse har fabrikk i East London, og er en av de viktigste i verden, og produserer både høyre- og venstrestyrte biler, som eksporteres til over 80 land. De har bygget biler der helt siden 1958. Mange av delene som brukes i Mercedes-ene i East London, blir faktisk laget av underleverandører i nettopp Gqeberha.

Til tross for at oppholdet ble halvert, satt vi igjen med mange inntrykk da vi seilte videre klokken 19:00. Gqeberha leverte, tross alt.