Etter å ha vært værfaste i Durban i flere dager, mistet vi dessverre havneanløpet i East London, og vårt planlagte todagers opphold i Port Elizabeth ble kortet ned til kun én dag. Men etter en sjødag med fremdeles litt ruskete vær, kunne vi endelig legge til kai i det som nå offisielt heter Gqeberha.

01. Mai

Gqeberha

Vi startet dagen med en busstur inn til byens hjerte. Første stopp var den sentrale plassen ved det vakre rådhuset (Town Hall). Like ved siden av ligger St. Mary’s Virgin Anglican Cathedral, en kirke som med sin arkitektur minner oss om byens britiske historie.

Turen gikk videre opp til Donkin Reserve, et område som virkelig binder fortid og fremtid sammen. Her finner vi den ikoniske pyramiden (bygget av Sir Rufane Donkin til minne om hans kone, Elizabeth) og fyrtårnet. Men det er Route 67 som stjeler oppmerksomheten – en sti bestående av 67 kunstverk som symboliserer de 67 årene Nelson Mandela viet til kampen for frihet.

På plassen så vi den imponerende metall figuren av en jublende Mandela, og den vakre statuen av en kvinne i en stol. Dette er Elizabeth Donkin, som byen opprinnelig ble oppkalt etter. Rundt oss lå flere staselige, gamle engelske koloni bygg som i dag står som tause vitner om en svunnen tid.

Viste du at Nelson Mandela ved fødselen fikk han navnet Rolihlahla, som på språket xhosa betyr “å dra i en gren” (ofte tolket som “urokråke”). Navnet Nelson fikk han først av en lærer på sin første skoledag.(«Madiba») satt 27 år i fengsel før han ble Sør-Afrikas første svarte president i 1994. Han vant Nobels fredspris for sitt arbeid med å avskaffe apartheid gjennom forsoning. Han ble født i Mvezo (ca. 4-5 timers kjøretur unna), og vokste opp i Qunu. Men Gqeberha er den største byen i hans hjem provins og bærer stolt hans navn som en ære for hans arv.

Rett ved siden av Donkin ligger Fort Frederick. Reist i 1799 av britiske styrker for å forsvare Algoa Bay mot en mulig fransk invasjon under Napoleons krigene.

Vi kjører videre til utkanten av byen. Det er mye å se på langs veien.

Vi passerer Nelson Mandela Bay Stadium, det spektakulære stadionet som ble bygget i forbindelse med Fotball-VM i 2010. Med sin unike design ligner det en hvit blomst som speiler seg i innsjøen ved siden av.

Kontrastene ble store da vi kjørte inn i byens townships. Dette er områder som under apartheid var reservert for den svarte befolkningen. Fra et utsiktspunkt fikk vi se utover de endeløse rekkene med små hus, før vi kjørte videre gjennom de mer pregede slumområdene. Det er sterkt å se forskjellene som fremdeles preger det sørafrikanske samfunnet.

Man får mange tanker rundt all søpla som flyter rundt, og lurer på hvorfor det er slik når det er så stor arbeidsledighet i landet. Søppel problemet skyldes manglende infrastruktur, trange gater og kommunale budsjett kriser som gjør det vanskelig å organisere avhenting i townships. Selv om arbeidsledigheten er høy, mangler systemene penger og administrasjon til å lønne og utstyre folk, slik at mye av arbeidet i dag faller på uformelle søppel plukkere. De samler plast, metall og papp fra søppelkasser og fyllinger, som de frakter på traller til private gjenvinningsstasjoner for å få betalt i kontanter. De tjener svært lite, ofte bare nok til mat for dagen, og prisen de får avhenger av dagsprisen på materialer som aluminium eller PET-plast

Før turen gikk tilbake til skipet, besøkte vi et fargerikt kunstgalleri. Her selges unike produkter laget av unge studenter ved byens kunstskole. Selve bygningen er et kunstverk i seg selv, vakkert dekorert med veggmalerier av noen Afrikas ville dyr.

Vel tilbake i havnen ble vi påminnet om at Gqeberha er en av Sør-Afrikas viktigste industribyer. Vi lå midt i en travel industri havn, omringet av tusenvis av Volkswagen-biler klare for eksport. Byen er nemlig landets bil hovedstad; Volkswagen har sin enorme fabrikk i nabobyen Uitenhage, og legendariske modeller som Golf og Polo ruller ut herfra til hele verden.

Biler fra Isuzu og Ford produseres lokalt i Gqeberha. Mercedes-Benz C klasse har fabrikk i East London, og er en av de viktigste i verden, og produserer både høyre- og venstrestyrte biler, som eksporteres til over 80 land. De har bygget biler der helt siden 1958. Mange av delene som brukes i Mercedes-ene i East London, blir faktisk laget av underleverandører i nettopp Gqeberha.

Til tross for at oppholdet ble halvert, satt vi igjen med mange inntrykk da vi seilte videre klokken 19:00. Gqeberha leverte, tross alt.