Chicago
Drømmer du om vind i håret, neonreklamer og endeløse asfalterte veier? Da er det ingen vei som måler seg med Route 66. Dette er ikke bare en strekning på kartet; det er selve symbolet på den amerikanske frihetsfølelsen.
Route 66 er en av de aller første og mest berømte riksveiene i USA, etablert helt tilbake i 1926. Veien spilte en enorm rolle i USAs historie, spesielt under den økonomiske krisen på 1930-tallet, da tusenvis av familier kjørte vestover på jakt etter et bedre liv. I dag er veien et levende museum fylt med retro moteller, gamle bensinstasjoner, klassiske “diners” og merkelige veikant-attraksjoner.
Veien strekker seg tvers over det amerikanske kontinentet og krysser hele 8 delstater, Illinois, Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Arizona og California.
Route 66 har flere kjente kallenavn, men det aller mest kjente er “The Mother Road”, Moderveien. Veien kalles også ofte for “Main Street of America” fordi den bandt sammen hundrevis av små amerikanske småbyer.
Vi var på reise i totalt 3 uker.
14.- 15. Juli
Vår reise starter i Chicago-The windy city, Illinois, hvor man finner starten på Route 66. Byen er kjent for skyskrapere, arkitektur, gangstere som Al Capone, Chicago Blues, Chicago Pizza, film og Universiteter.
Vi hadde et par fine dager her. Vi bodde like ved “The Magic Mile”, som er Chicagos mest berømte og eksklusive shopping og hovedgate, på hotell Warwick Allerton.
Vi var på båttur på Lake Michigan. Turen starter i byen, og man får spektakulært utsyn til høyhusene fra elven.
Etter en sluse er vi ute på Lake Michigan. Her passerer vi Navy Pier, og videre ut til Chicago Harbour Lighthouse.
Vi gikk en tur til startpunktet for Route 66, som ligger i Michigan Avenue.
Vi ruslet videre litt rundt i gatene.
Tok en tur opp på Willys Tower, 442 moh, og var fra 1974-1996 det høyeste bygget i verden. Flott utsikt over byen.
Det var ikke så mye vi rakk å se av Chicago denne gangen, men vi var her i Desember 2024 også. Her kan du lese fra den turen.
Førjulstur til Chicago, The Windy City, 7.-11. Desember | Eventyrlysten
16. Juli
Vi sjekket ut av hotellet, og var klare for selveste Route 66!
Leiebil ble hentet ut på fly plasssen, og vi har offisielt lagt ut på Moderveien. Mange gjør Route 66 på motorsykkel, men vil ikke anbefale det på denne tiden av året. Det kan bli veeeeldig varmt.
Vårt aller første stopp var Joliet – best kjent som byen der “Joliet” Jake i Blues Brothers slapp ut av fengselet. Vi slapp heldigvis å sone, og svingte i stedet elegant innom Route 66 Welcome Center. Her fikk vi vårt offisielle “ja, vi er turister”-stempel.
Deretter bar det videre til Wilmington for å hilse på en lokal kjendis: The Gemini Giant. Dette er en gigantisk, grønn glassfiber-astronaut som holder et romskip og ser ut som han har stått klar til oppskytning siden den kalde krigen. Man kan jo ikke annet enn å elske amerikansk veikant-arkitektur!
Vi passerte Braidwood. Her ligger en kafé som har servert mat til sultne veifarende helt siden 1962.
Neste sving bød på en aldri så liten tidsreise på Ambler’s Texaco i Dwight. Bensinstasjonen pumper kanskje ikke bensin lenger, men den pumper ut nostalgisk sjarm i bøtter og spann.
I Pontiac ble vi møtt av en hel haug med fantastiske veggmalerier. Byen er som et gigantisk, utendørs galleri for Route 66-entusiaster. Vi rakk også å fylle på med litt historisk påfyll på Pontiac-museet.
Så ruller vi inn i Normal. Her stoppet vi ved Sprague’s Super Service. Dette er en bensinstasjon fra 1931 som er så godt bevart at den står på National Register of Historic Places. Det var også her vi gjorde vårt smarteste trekk for hele turen. Vi ble anbefalt – og kjøpte – boka EZ66 Guide. La meg bare si det først som sist: Denne boka ble vår bibel. Uten den hadde vi garantert endt opp på en åker i nabo staten i stedet for å følge ruten 😉 Neida, ikke så ille, men veldig grei å følge hvis man enkelte steder vil følge Interstate, og så komme seg ut på Route 66 igjen. Vi lastet også ned en Route 66 app, som var veldig grei å følge når man var på Routen, som også viser hvor det er severdigheter å se underveis.
Så sjekket vi inn for natten i Normal, og vi kunne skrive under på at alt foreløpig var helt… normalt.
17. Juli
Vi startet friskt i den særdeles gjennomsnittlige byen Normal. Her rullet vi forbi det historiske Normal Theater – som ironisk nok er en helt fantastisk, gammel Art Deco-kino fra 1937 med et vakkert, blinkende neonskilt. Like borti gata fant vi Carl’s Icecream, voktet av et par “Giants” som passet på at ingen stjal softisen.
Neste pitstop var Dixie Truck Stop i McLean. Dette er offisielt den eldste truckstoppen langs Route 66 som fortsatt holder koken. Her lukter det diesel, nostalgi og solid veikro-kaffe!
Ferden gikk så videre til Atlanta, der vi hilste på både The Hot Dog Man og den enorme Bunyon Giant. Her krydde det av helsprø suvenirbutikker, perfekt for å fylle kofferten med ting man absolutt ikke trenger.
I Williamsville kjørte vi forbi Franks Old Station, en nydelig bensinstasjon-perle helt tilbake fra 30-tallet.
Deretter sto Springfield for tur,. Vi kjørte litt rundt i byen, og svingte innom det siste hvilestedet til selveste President Lincoln. Her kan man også ta en kikk på det tidligere hjemmet hans, som i dag er et museum.
Vi dundret videre på Route 66 mot Auburn og Carlinville. På veien, nærmere bestemt i Jerome, spottet vi enda en gigantisk glassfiber-mann: The Lauterbach Giant (en ekte “muffler man” som til og med overlevde å miste hodet i en tornado!).
Carlinville viste seg å være en superkoselig liten by, og det sjarmerende torget midt i sentrum var det perfekte stedet for å strekke på beina og late som om vi var med i en gammel film.
Til slutt krysset vi delstatsgrensen til Missouri og rullet inn i St. Louis – den største metropolen mellom Chicago og Los Angeles. Byen ligger mektig til rett ved Mississippi-elven. Vi sjekket inn supersemtralt på Hampton Inn by Hilton, Downtown at the Arch. Plasseringen var så krem at vi bare hadde en liten svipptur å gå bort til den enorme Gateway Arch.
Før middagen ble det selvfølgelig tid til en velfortjent, iskald øl på 360 Rooftop Bar (på Hilton St. Louis at the Ballpark). For en utsikt, og for en roadtrip!
18. Juli
Dag 3 startet med at vi rullet ut til Stanton og Meramec Caverns – mest kjent for å ha fungert som gjemmested for den beryktede banditten Jesse James. Vi nøyde oss med å snuse litt rundt på utsiden i stedet for å krype inn i mørket. Delstaten Missouri har uansett over 6000 huler, så det er greit å spare noen til neste gang!
Tilbake på Route 66 var det bare å holde øynene åpne. Her popper det opp veggmalerier og rustne bilklassikere rundt hver eneste sving.
Flere vanntårn har fått navn, og i byen Cuba, kjørte vi forbi en bursdagskake som markerer 100 års jubileum. Cuba bød også på en ekstremt overdimensjonert opplevelse: verdens nest største gyngestol! (Man må jo bare elske amerikansk markeringsbehov). Her fant vi også en suvenirbutikk som var så stappfull av Route 66-effekter at kredittkortet glødet, og vi endte opp med et par nye T-skjorter.
Ferden fortsatte forbi en glitrende neonskilt-park. Så gjennom et koselig tettsted, Waynnesville, og videre til Lebanon, hvor det klassiske Munger Moss Motel fra 1946 sto trofast langs veien.
I Phillipsburg snublet vi over det som hevdes å være “verdens største gavebutikk”. Her kjørte vi også forbi flere gamle biler.
Da vi cruiset gjennom Conway, klarte jeg ikke la være å bli fascinert av de klassiske, amerikanske postkassene langs veien – de som står på en stolpe og ser nøyaktig ut som på film! Og enda flere gamle biler….
Dagen ble rundet av i Springfield, selve fødestedet til Route 66 (Birthplace of Route 66). Her sjekket vi inn i tidsriktig stil på historiske Rail Haven Motel. Kvelden ble tilbrakt i uformell og herlig harmoni rundt bassengområdet, hvor våre reiseledere bestilte inn lass med pizza til hele gjengen. En perfekt avslutning på en skikkelig asfaltsafari!
19.Juli
Vi startet dagen med et realt dypdykk i krom og hestekrefter på Route 66 Car Museum i Springfield. Her sto de lekre bilklassikerne så tett at man nesten fikk lyst til å bytte ut leiebilen på flekken.
Turen rullert videre til Paris Springs, hvor vi svingte innom den legendariske Gay Parita Sinclair Station. Denne ikoniske bensinstasjonen ble kjærlig restaurert av Route 66-legenden Gary Turner. I dag er det datteren og svigersønnen hans som holder liv i arven og ønsker veifarende velkommen med ekte, nostalgisk roadtrip-sjel. Man føler nesten at man har kjørt rett inn i en tidsmaskin!
Neste stopp på kartet var Carthage og Red Oak II, kunstneren Lowell Davis’ helt “egen” by. Dette er en helsprø og fantastisk “kunstig” spøkelsesby, skapt ved at Davis kjøpte opp gamle, forlatte bygninger fra sin barndoms barndomsby, flyttet dem hit og restaurerte dem til fordums prakt. Her var vi så heldige å treffe kona hans, som ga oss et herlig innblikk i livet til sin avdøde ektemann og hans nostalgiske livsverk.
Før vi forlot Carthage, rullet vi også forbi den legendariske 66 Drive in Theatre, en gigantisk utendørskino som har lyst opp kveldene for bilsjokkerte amerikanere helt siden 1949.
I Carterville ble vi møtt av en solid dose nostalgi med gamle Route 66-skilt og rustne doninger langs veien. Flere av bilene hadde til og med fått påmalt store øyne på frontruta, nøyaktig som karakterene i Disney-filmen Biler!
Etter å ha cruiset elegant gjennom Webb City, gikk turen videre til Joplin hvor vi skulle overnatte.
Men før vi parkerte de ekte hestekreftene for kvelden tok vi en runde i Schifferdecker Park for å sjekke ut noen utrolig kule 3D-malerier på bakken, hvor man nesten må passe seg for ikke å snuble ned i kunsten.
Men vi kunne jo ikke bare drive med finkultur. Vi hadde hastet igjennom dagen for å rekke fotballkampen kl 14. Vi sjekket inn på sportspuben Buffalo Wild Wings. Med en iskald øl i hånden og magen full av kyllingvinger, fikk vi med oss den nervepirrende finalen i fotball-VM sammen med resten av de skrikende lokale sportsfantastene. For en dag!
20. Juli
Turen rullet videre, og plutselig sto vi med ett hjul i Kansas! Grensen i Galena var heldigvis så godt merket at selv vi ikke klarte å kjøre feil.
Galena viste seg å være et reint eldorado for kameraet. Høydepunktet var uten tvil Cars on the Route, hvor selve urgjengen fra Disney-filmen Biler sto parkert – inkludert den originale tauebilen fra 1951 som inspirerte karakteren Tow Mater (eller kule “Bill” på norsk). Han som drev stasjonen var en opplevelse i seg selv: en ekstremt pratsom og merkelig fyr som plutselig demonstrerte partytrikset sitt med å vri det ene beinet helt bak-fram! Vi vet ennå ikke om vi ble mest imponert eller skremt.
Neste stopp ble Old Riverton Store (Eisler Bros), som har solgt alt mellom himmel og jord helt siden 1925 og nekter å stenge dørene.
Like etterpå cruiset vi over den ikoniske Rainbow Bridge – den aller siste gjenværende “Marsh Arch”-broen i hele verden.
Vi suste videre forbi den nydelig restaurerte Philips 66-stasjonen i Baxter Springs, Baxters trading post, og flere gamle biler.
Vi trillet gjennom Quapaw, og endte opp i Commerce. Her pustet vi inn ekte gangster-historie ved Allen’s Conoco Fillin’ Station, hvor scener fra de beryktede Bonnie og Clyde utspilte seg i hine hårde dager.
Deretter sto Miami på kartet. For å unngå misforståelser: Denne byen er oppkalt etter en indianerstamme og har absolutt ingenting til felles med palmer, hvite strender og Miami Vice i Florida. Vi måtte bare stoppe og knipse bilde av det ikoniske skiltet til Waylan`s Ku-Ku Hamburgers. Dette er nemlig den aller siste overlevende restauranten av en kjede som en gang hadde over 200 sjapper.
Dagen fikk et snev av luksus da vi besøkte det fantastiske Coleman Theatre (bygget i 1929). Her fikk vi en guidet omvisning i det praktfulle bygget, som har blitt vekket til live igjen utelukkende på dugnad av lokale entusiaster. For et stykke arbeid, og for en gjeng!
I Miami var det også mange veggmalerier, preget av Route 66.
Neste stopp på det glade vanviddet var Afton, hvor vi snublet over et museum av det høyst uvanlige slaget: Crosstar Flag and Tag. Her snakker vi en herlig, kaotisk lapskaus av gamle biler, merkelige figurer, skjeletter, dinosaurer og selveste Blues Brothers. Man visste liksom aldri om man skulle bli fascinert eller se seg over skulderen!
Deretter cruiset vi gjennom Vinita, som viste seg å være en superkoselig liten by. Byen bød på opptil flere “Giants”-figurer og en solid dose fete, gamle biler langs gatene.
For å virkelig opprettholde dagsandelen av snodige opplevelser, tok vi en liten avstikker til Ed Galloway’s Totem Pole Park i Chelsea. Her står nemlig verdens aller største totempæl i sement! Den strekker seg hele 27 meter opp i været, ble ferdigstilt i 1948.
Dagens aller siste stopp ble den legendariske hvalen The Blue Whale i Catoosa. En gigantisk, blå jern- og sementhval som ligger og dupper i et lite vann. Vi måtte bare konstatere at dagens kvote av merkelige attraksjoner ble mer enn oppfylt! Etter en lang dag med dinosaurer, totempæler og sjøpattedyr på land, var det ubeskrivelig deilig å sjekke inn for natten på Hampton Inn & Suites by Hilton for en god natts søvn.
21.Juli
Vi startet dagen i Tulsa med å jakte på fortiden. Vi fant Centennial Time Capsule, en underjordisk tidskapsel gravet ned i 1998 for å feire Tulsas 100-årsjubileum som by. Kapselen er forseglet under en stor minneplate i granitt i Tulsas Centennial Park. Den inneholder hundrevis av gjenstander fra hverdagen i 1998, samt hilsener fra datidens innbyggere, og den skal etter planen ikke åpnes før i år 2098
Ferden gikk videre gjennom Pearl District-Tulsa, hvor gigantiske glassfiberfigurer og neonskilt sto tette som fluesopp.
Det er mange fine foto motiver her i Tulsa. Flere neon skilt, Route 66 skilt, vi kjørte også forbi et flott lokomotiv..
I Sapulpa blomstret det omkapp i gatene langs de flotte mursteinsbygningene – en perfekt kontrast til alt det rustne metallet vi har sett hittil.
Vi svingte innom Heart of Route 66 Auto Museum. Her krydde det av gamle, strøkne biler. Det er helt tydelig at amerikanerne elsker å dulle med de gamle doningene sine. De har definitivt vært flinke til å ta vare på bilparken sin.
Derfra bar det i full fart gjennom Bristow og Stroud, med en kjapp kikk på legendariske Rock Cafe.
Så rullet vi inn i Chandler. Byen er visstnok kjent for det siste ekte “gun fight” i det ville vesten, men vi slapp unna med skrekken. I stedet oppsøkte vi en levende legende, Route 66-forfatteren Jerry McClanahan. Vi fikk signert boken vår, snoket litt rundt i studioet hans, og dro videre med en god dose kulturell kapital i bagasjen.
I Chnandlers har de en Philips 66 bensinstasjon fra 20 tallet. Den står nok i dag mest til pynt.
Vi speidet hele tiden etter ting å se mens vi kjørte, og kameraet lå klart hele tiden. Langs veien dukket det plutselig opp en gigantisk binders. Hvorfor? Ingen aner, men det er Route 66, så vi stiller ikke spørsmål.
Vi kjørte så et stykke på den originale, smale Route 66 mot Arcadia. Her svingte vi brått inn til siden fordi et skilt proklamerte at Paul McCartney stoppet akkurat her i 2008. Vi sto på nøyaktig samme flekk, men hørte merkelig nok ingen Beatles-toner i vinden.
I Arcadia stoppet vi for å beundre den berømte runde låven fra 1898 – imponerende arkitektur, spesielt med tanke på at snekkerne sikkert ikke hadde vater en gang.
Like etter kom vi til Pops. Planen var lunsj, men det var så stappfullt at vi snudde i døra. De har over 500 forskjellige typer sodavann der, men med den køen hadde vi rukket å utvikle diabetes bare av å vente.
Lunsjen ble derfor inntatt i Edmond i stedet, før vi freste videre gjennom El Reno – byen som i 2013 ble truffet av en av historiens største tornadoer. Vi holdt godt på hatten, men været holdt seg i skinnet.
Vi kjører routen videre, og veiene og naturen endrer seg stadig.
Deretter dundret vi over den legendariske Canadian River Bridge – en over én kilometer lang bro med 38 gule stålbuer som føles som å kjøre gjennom en gigantisk berg-og-dal-bane.
Dagens siste etappe tok oss forbi den historiske Lucille’s Highway Gas Station i Hydro, før vi krasjlandet i Weatherford. Her ble vi jaggu møtt av en gigantisk astronaut-figur også. Man må jo bare elske et land som setter opp kjempe-astronauter midt i prærien.
Vi sjekket inn på Holiday Inn Express for natten, med beina høyt hevet, og vi prøvde å fordøye inntrykkene fra en dag fylt med mer nostalgi, stål og særimponerte landemerker enn det som strengt tatt er helsemessig forsvarlig. For en rute!
22.Juli
Vi startet dagen i Weatherford og satte kursen rett mot Texas-grensen. Vindmøllene i dette området ligger tett i tett.
Det er mange små tornadoer å se i dette distriktet også.
Første stopp var Clinton og Oklahoma Route 66 Museum. Her kan man se en tidslinje over den berømte veiens historie, delt inn i ulike tiår
Men vi rakk knapt å børste støvet av bil setene før vi rullet inn i Elk City og National Route 66 Museum. Her kan du se og oppleve en nostalgisk tidsreise gjennom alle de åtte Route 66-statene, komplett med naturtro kulisser, og kjemp egamle pioner bygninger.
I Sayre passert fargerike veggmalerier og neonskilt. I Eric en skog av vindmøller og vrak.
I Eric kjørte vi innom det som skulle bli dagens absolutte høydepunkt: Harley Russels Sand Hills Curiosity Shop.
Her møtte vi eieren, den levende legenden Harley Russell. Mannen er definisjonen på en original! Han underholdt oss med et ellevilt show fylt med sang, gitarspill og ablegøyer som fikk oss til å hyle av latter. Det sprøeste er at fyren ikke selger en eneste ting i hele butikken – alt det herlige rotet hans er bare til pynt. Vi endte opp som en hel gjeng som poserte glisende for et gruppebilde med Route 66-skilt fra sjappa, og vi lo så vi grein i flere timer etterpå. Harley er visstnok også en av de virkelige inspirasjonskildene bak karakteren “Bill” (Tow Mater) i Pixar-filmen Biler, noe som gir totalt mening.
Vi tørket lattertårene og tøffet gjennom Texola – med det treffende slagordet “No Place” – som er den siste spøkelsesaktige utposten før Texas.
Vel over delstats grensen svingte vi innom den ikoniske Shamrock Conoco-stasjonen. Dette art deco-mesterverket huser kafeen hvor selveste Elvis Presley hadde sitt faste bord.
Her er det stadig mye som minner om at man er i Texas.
I McLean, kjørte vi innom et spesielt museum som utforsker historien til piggtråd («Devil’s Rope») og den ikoniske veien Route 66.
I McClean dukket det jaggu opp noen gamle amerikanske biler…
På veien videre mot Amarillo passerte vi Groom og det berømte skjeve vanntårnet. Det er satt på skrå med vilje, utelukkende for å lure godtroende turister til å tro at det er i ferd med å velte over veien. Godt forsøk, Texas! For å sette den rette stemningen i bilen dundret Tony Christies “Is this the way to Amarillo” over høyttalerne mens vi rullet inn i byen.
Før vi kjørte til hotellet vårt i Amarillo, stoppet vi på Buc-ee`s for å fylle tanken. Buc-ee’s er en amerikansk kjede av gigantiske bensinstasjoner og reise sentre som har oppnådd en enorm kultstatus i USA. Her snakker vi sånn ca 100 pumper… Kjeden oppstod i Texas i 1982, men har de siste årene spredt seg til en rekke andre delstater i det amerikanske sør og midt vesten.
Kvelden ble rundet av på verdenskjente The Big Texan Steak Ranch. Her har de den legendariske biff-utfordringen: Spis en 72 ounce biff med alt tilbehør på under en time, og du får den gratis. For de som lurer: 72 ounces tilsvarer svimlende 2041 gram – altså over 2 kilo rent kjøtt!
Vi feiget ut og nøyde oss med en biff på “beskjedne” 8 ounces (litt over 200 gram), som i seg selv føltes som et dagsverk å tygge seg gjennom. Vi var imidlertid så heldige å få sitte ved siden av noen stakkars sjeler som faktisk prøvde seg på 2-kilos-monsteret. Å se ansiktsfargen deres gradvis gå fra sulten optimist til panikkslagen og svett kjøtt-overdose, minutt for minutt var underholdning i seg selv.
Stappmette ble vi, og neste dag ventet enda mer Texas-galskap!
23. Juli
Vi startet dagen i Amarillo med å besøke en slags lillebror-park til den berømte Cadillac Ranch. Her sto det kopier av biler klare for lakkering, og vi var selvfølgelig ikke vrange å be. Sprayboksene fikk kjørt seg!
Deretter ble det en kjapp kulturell svingom innom American Quarter Horse Hall of Fame & Museum for å se på skikkelige hestekrefter.
Vi rullet videre til Bill’s Backyard Classics. Hvis du liker blankpolert, amerikansk stål, er dette definisjonen på himmelen.
Vi samlet litt historisk info på San Jacinto Visitor Center og cruiset gjennom det koselige Historic District.
Vi svingte innom Cavender’s Boot City. Det stedet bugner så hardt av cowboyhatter og boots at man får lyst til å begynne med rodeo på flekken. Og ja… fristelsen ble for stor. Undertegnede spaserte ut derfra med et flunkende nytt par boots!
Så bar det ut til den ekte Cadillac Ranch. Du vet, de berømte bilene som står begravd med nesa i jorda. For å være helt ærlig: De bilene er så opprustet nå at det faste metallskallet for lengst har takket for seg. I dag er det nok utelukkende de 4000 lagene med spraylakk fra turister som holder bilene sammen!
Vi kjørte så gjennom Vega, en sjarmerende liten flis av en Route 66-by. før vi bremset ned i Adrian. Her nådde vi en skikkelig milepæl: Midpoint Café! Her er vi offisielt nøyaktig halvveis mellom Chicago og Los Angeles. Det ble selvfølgelig en obligatorisk foto stopp for å bevise at vi faktisk har kommet oss så langt.
Like etterpå vinket vi farvel til Texas og ønsket New Mexico velkommen! Vi feiret statsbyttet med å rulle rett inn i en ny porsjon brennheit ørkenluft, og det tok ikke lang tid før vi innså at “The Land of Enchantment” også kunne vært kalt “The Land of Ekstrem Solsteik”.
I San Jon, svingte vi bortom å så på noe så spesielt som Verdens største Flip Flop! Vi kan ikke annet enn å bøye oss i støvet (og det er det mye av her) over alt det ufattelig rare folk finner på å bygge langs veien for å lokke til seg turister. Men vet du hva? Hadde det ikke vært for disse helsprø påfunnene, hadde Route 66 vært dritkjedelig. Det er jo nettopp dette som gjør turen til et eventyr!
På vei mot Tucumcari passerte vi “Danny’s”. Danny er en lokal legende med en enorm forkjærlighet for bilmerket Studebaker. Han var utstyrt med et usedvanlig godt taleorgan, var ekstremt pratsom og viste oss stolt rundt i samlingen sin. Herlig fyr!
Vel fremme i Tucumcari, kjørte vi en tur opp og ned “stripa” for å se på byen. Her er det mange historiske tilknytninger til Route 66, klassiske vintage moteller, og fargesprakende neon skilt. Gruppen ble spredt utover noen forskjellige moteller, og vi sjekket inn på det ikoniske og retro-fete Motel Safari.
Dagen i dag har vært en ren bakerovn. Temperaturen? Godt over 40 grader. Heldigvis leverer bilens aircondition en innsats som fortjener både medalje og lønnsforhøyelse Det var så brennhett at det var uaktuelt å bevege seg mer enn høyst nødvendig i solsteiken. Derfor var det en befrielse da solen endelig takket for seg. Vi tok en kvelds rusletur i byen, og Tucumcari leverer virkelig varene! Byen formelig kryr av nostalgiske neonskilt, gamle Route 66-bygninger og fantastiske fotomotiver.
For å toppe det hele serverte værgudene en helt ubeskrivelig vakker kveldshimmel som lyste opp i farger som matchet de gamle neonskiltene. En perfekt avslutning på en svett, opplevelsesrik og helt rå dag langs The Mother Road.
Hvis du noen gang har lurt på hvor mye rart det går an å dytte inn på én enkelt dagsreise, så har vi fasiten. Dagens etappe har bydd på alt fra sprø bil kunst til historiske hester, gigantiske badesko og nok lær til å kle opp en hel westernfilm. Det har vært så varmt at asfalten nesten smittet over på dekkene, men for en dag det har vært!
Nå skal de nye bootsa gås inn på rommet. Vi snakkes på neste etappe!