Kategoriarkiv: Sør Afrika

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Cape Town, Sør Afrika

mai 6, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

02. Mai

Sjøen var fortsatt i det humørfylte hjørnet, så store deler av dagen ble tilbrakt med bilderedigering og lydbok. Vi holdt utkikk etter havets kjendiser; noen delfiner vinket i det fjerne, og havsulene fulgte oss som trofaste bodyguarder.

Siste korøvelse før kveldens konsert.
Vår desidert beste fremføring! Vi sang så skipet ristet (eller var det bølgene?).

Middag med våre nye norske «cruise-kompiser» før vi stupte i seng. Cape Town ventet!

03. Mai

Vi våknet til en tåke så tykk at man kunne smøre den på brødskiva. Sightseeing-bussen tok oss med langs kysten, sea point.

Attraksjoner som Clifton og Camps Bay måtte vi stort sett ta på tro og ære.

Ved Maidens Cove (17 grader og null sikt) herjet surferne i vannet. Enten er de veldig tøffe, eller så så de ikke hvor kaldt det var.

“

The Twelve Apostles” (fjellkjeden) hadde tatt kollektiv egenmelding i tåkeheimen. Ble mer som “de forsvunne apostler.

I fiskerlandsbyen Hout Bay ble det muligheter for shopping av suvenirer. Her kan man se sel, og fiskebåtene er det mange av. Herfra kan man også reise på utflukt til “Sel” øya hvor det er en stor bestand av pels sel.

Under apartheid-regimet ble folk tvangsflyttet basert på rase. Hout Bay ble delt inn i områder for hvite, mens fargede fiskere ofte ble presset inn i mindre, tildelte områder som Hangberg.
Hangberg ligger klemt mellom fjellet og havnen. Etter hvert som befolkningen vokste, fantes det ikke nok formelle boliger, noe som tvang folk til å bygge uformelle skur på de ledige flekkene som var igjen.

Redningen kom da bussen klatret oppover mot Groot Constantia, Sør-Afrikas eldste vingård. Her skjedde mirakelet: Tåka takket for seg, og sola tittet frem! Groot Constantia vingård er et vitnesbyrd om hvordan én manns kjærlighet til vin etablerte Sør-Afrikas første vingård i 1685. Med ett ord, vinene kommer fra rik afrikansk jord, laget til perfeksjon.

Over Steenberg-fjellene og Silvermine fikk vi endelig panoramautsikt over både False Bay og Atlanterhavet.

Vi så også det beryktede Pollsmoor-fengselet, hvor Nelson Mandela tilbrakte 6 av sine år i fangenskap.

Kveldens event: “Diamonds Forever” 💎

Kveldens World Cruise-event på Vergelegen Estate i Somerset West dsom er en del av Helderberg regionen. Selv om den ligger i Somerset West, regnes Helderberg ofte som en underregion av den større Stellenbosch vinregion.

Arrangementet var i en klasse for seg. Vi snakker glass paviljong, afrikanske rytmer og champagne-mottakelse.

Michelin-kokk Jan Hendrik van der Westhuizen tryllet frem retter som fikk smaksløkene til å ta bølgen.

Sangere, dansere og en magiker holdt koken, mens dirigenten likegodt valgte å sveve inn på scenen.

Et oste bord så stort at det nesten krevde eget postnummer, akkompagnert av edle dråper portvin.

Da vi omsider rullet tilbake til skipet, stod butlerne klare med «Welcome Home»-seil og smil. Det føles kanskje litt pretensiøst, men etter en slik dag er det helt greit å late som man er kongelig for en stakket stund.

04. Mai

En ny dag i Cape Town.

Endelig våknet vi til en by som hadde vasket ansiktet! Sola skinte, tåka var blåst bort, og Cape Town viste seg fra sin aller mest fotogene side. Dagen sto i kontrastenes tegn, fra tung politisk historie til fjærlett bakverk.

Før vi satte kursen mot te-fatene, tok vi en historisk sving innom sentrum. Vi stoppet ved City Hall (Rådhuset), rett ved siden av parlamentet.

Det var fra denne balkongen Nelson Mandela holdt sin aller første tale som en fri mann den 11. februar 1990, bare timer etter at han slapp ut av Victor Verster-fengselet. Over 50 000 mennesker var samlet på Grand Parade nedenfor. Han åpnet talen med de ikoniske ordene: “I stand here before you not as a prophet but as a humble servant of you, the people.”

I dag står en flott bronse-statue på nøyaktig samme balkong og skuer ut over byen – et mektig syn som minner oss på hvor kort tid det egentlig er siden landets historie ble snudd på hodet.

High Tea på “The Pink Lady” 🌸

Så bar det opp til foten av Table Mountain og det legendariske Mount Nelson Hotel. Hotellet er malt i en helt spesiell rosafarge (malt slik i 1918 for å feire freden etter 1. verdenskrig) og oser av gammel storhet.

De har over 60 te-sorter! Vi drakk nok te til å fylle et mindre svømmebasseng.

Vi startet standsmessig med musserende, etterfulgt av et tårn med godsaker. Scones, småkaker og delikate sandwicher forsvant på høykant. Her er det ikke snakk om en liten matbit, men en fulltidsjobb for fordøyelsen.

Vi tok en alternativ rute tilbake til havna for å få med oss siste rest av byens arkitektur.

Tilbake på skipet fikk vi utsikt over Table Mountain og fjellene.

Da skipet kastet loss på kveldingen, fikk vi den perfekte avslutningen: Cape Town badet i skumringslys før byen ble til et teppe av glitrende lys i mørket. Vi seiler også forbi Robben Island.

Farvel til Moderbyen ⚓️

Neste stopp: Lüderitz, Namibia. Fra grønn luksus til tørr ørken – vi er klare!

Link til innlegg fra vi var i Cape Town i 2017:

Sør Afrika Oktober-November 2017 | Eventyrlysten

Var så vidt innom her i 2024 også, men holdt oss da mer oppe i vin området, Stellenboch:

Stellenbosch 28.November-01. Desember | Eventyrlysten

Afrika, Gqeberha, Sør Afrika

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Gqeberha (Port Elisabeth)- Sør Afrika

mai 4, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

Etter å ha vært værfaste i Durban i flere dager, mistet vi dessverre havneanløpet i East London, og vårt planlagte todagers opphold i Port Elizabeth ble kortet ned til kun én dag. Men etter en sjødag med fremdeles litt ruskete vær, kunne vi endelig legge til kai i det som nå offisielt heter Gqeberha.

01. Mai

Gqeberha

Vi startet dagen med en busstur inn til byens hjerte. Første stopp var den sentrale plassen ved det vakre rådhuset (Town Hall). Like ved siden av ligger St. Mary’s Virgin Anglican Cathedral, en kirke som med sin arkitektur minner oss om byens britiske historie.

Turen gikk videre opp til Donkin Reserve, et område som virkelig binder fortid og fremtid sammen. Her finner vi den ikoniske pyramiden (bygget av Sir Rufane Donkin til minne om hans kone, Elizabeth) og fyrtårnet. Men det er Route 67 som stjeler oppmerksomheten – en sti bestående av 67 kunstverk som symboliserer de 67 årene Nelson Mandela viet til kampen for frihet.

På plassen så vi den imponerende metall figuren av en jublende Mandela, og den vakre statuen av en kvinne i en stol. Dette er Elizabeth Donkin, som byen opprinnelig ble oppkalt etter. Rundt oss lå flere staselige, gamle engelske koloni bygg som i dag står som tause vitner om en svunnen tid.

Viste du at Nelson Mandela ved fødselen fikk han navnet Rolihlahla, som på språket xhosa betyr “å dra i en gren” (ofte tolket som “urokråke”). Navnet Nelson fikk han først av en lærer på sin første skoledag.(«Madiba») satt 27 år i fengsel før han ble Sør-Afrikas første svarte president i 1994. Han vant Nobels fredspris for sitt arbeid med å avskaffe apartheid gjennom forsoning. Han ble født i Mvezo (ca. 4-5 timers kjøretur unna), og vokste opp i Qunu. Men Gqeberha er den største byen i hans hjem provins og bærer stolt hans navn som en ære for hans arv.

Rett ved siden av Donkin ligger Fort Frederick. Reist i 1799 av britiske styrker for å forsvare Algoa Bay mot en mulig fransk invasjon under Napoleons krigene.

Vi kjører videre til utkanten av byen. Det er mye å se på langs veien.

Vi passerer Nelson Mandela Bay Stadium, det spektakulære stadionet som ble bygget i forbindelse med Fotball-VM i 2010. Med sin unike design ligner det en hvit blomst som speiler seg i innsjøen ved siden av.

Kontrastene ble store da vi kjørte inn i byens townships. Dette er områder som under apartheid var reservert for den svarte befolkningen. Fra et utsiktspunkt fikk vi se utover de endeløse rekkene med små hus, før vi kjørte videre gjennom de mer pregede slumområdene. Det er sterkt å se forskjellene som fremdeles preger det sørafrikanske samfunnet.

Man får mange tanker rundt all søpla som flyter rundt, og lurer på hvorfor det er slik når det er så stor arbeidsledighet i landet. Søppel problemet skyldes manglende infrastruktur, trange gater og kommunale budsjett kriser som gjør det vanskelig å organisere avhenting i townships. Selv om arbeidsledigheten er høy, mangler systemene penger og administrasjon til å lønne og utstyre folk, slik at mye av arbeidet i dag faller på uformelle søppel plukkere. De samler plast, metall og papp fra søppelkasser og fyllinger, som de frakter på traller til private gjenvinningsstasjoner for å få betalt i kontanter. De tjener svært lite, ofte bare nok til mat for dagen, og prisen de får avhenger av dagsprisen på materialer som aluminium eller PET-plast

Før turen gikk tilbake til skipet, besøkte vi et fargerikt kunstgalleri. Her selges unike produkter laget av unge studenter ved byens kunstskole. Selve bygningen er et kunstverk i seg selv, vakkert dekorert med veggmalerier av noen Afrikas ville dyr.

Vel tilbake i havnen ble vi påminnet om at Gqeberha er en av Sør-Afrikas viktigste industribyer. Vi lå midt i en travel industri havn, omringet av tusenvis av Volkswagen-biler klare for eksport. Byen er nemlig landets bil hovedstad; Volkswagen har sin enorme fabrikk i nabobyen Uitenhage, og legendariske modeller som Golf og Polo ruller ut herfra til hele verden.

Biler fra Isuzu og Ford produseres lokalt i Gqeberha. Mercedes-Benz C klasse har fabrikk i East London, og er en av de viktigste i verden, og produserer både høyre- og venstrestyrte biler, som eksporteres til over 80 land. De har bygget biler der helt siden 1958. Mange av delene som brukes i Mercedes-ene i East London, blir faktisk laget av underleverandører i nettopp Gqeberha.

Til tross for at oppholdet ble halvert, satt vi igjen med mange inntrykk da vi seilte videre klokken 19:00. Gqeberha leverte, tross alt.

Afrika, Durban

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Durban- Sør-Afrika

april 30, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

27- 29. April

Durban

Det er noe eget ved å seile inn til Durban, men det er enda mer spesielt når man ikke får seile ut igjen! Vi ankom havnen med cruiseskipet i god tro, men da vi skulle ut på vår første sightseeing, byttet vi ut luksus til sjøs med buss kolonne på land. Tre busser på rekke og rad, fylt til randen med nesten 90 turister, rullet ut som en annen invasjonsstyrke.

Vi kjørte forbi statuen av lokalhelten Dick King – eller Richard Philip King, som han het da han ikke hadde dårlig tid. Mannen er legendarisk fordi han i 1842 red 960 kilometer på ti dager for å hente hjelp. Vi satt i en buss med aircondition og polstrede seter, og kjente oss kanskje ikke fullt så barske der vi duppet av sted i 40 km/t. Mens Dick King red for livet gjennom villmarka, nøyde vi oss med å speide ut av vinduet for å se hvordan folk faktisk har det i denne delen av byen.

Og kontrastene er store. Mellom historiske statuer og stolte monumenter fikk vi et usminket innblikk i hverdagen her. Det er mye fattigdom og mange uteliggere som preger gatebildet, noe som gir en brå overgang fra den polerte cruise-tilværelsen. Det setter unektelig ting i perspektiv når man sitter i en busskolonne og ser folk som prøver å få hverdagen til å gå opp på fortauet.

Da vi kom til vårt første stopp på Botanisk hage og innså at vi var 90 mann på én guide. Det ble litt i overkant, så vi gjorde som ekte oppdagere: Vi snek oss unna og ruslet for oss selv blant fugler og trær fra hele verden. Kaffe og kaker etterpå smakte uansett fortreffelig.

Turen gikk videre til Victoria Market. Her var det perler så langt øyet kunne se – man kunne bokstavelig talt kjøpe store poser med dem! Vi nøyde oss med en pakke Masala-krydder for å få med litt av den lokale «varmen» hjem.

Etter et stopp på et utkikkspunkt med utsikt over hele byen, kjørte vi forbi Hollywoodbets Kings Park Stadium, som brukes til sørafrikanske Springbok-landskamper i rugby, fotball, konserter og andre store sportsarrangementer, og Moses Mabhida Stadium, fotball stadion. Den berømte banen over stadion buen har stått stille i årevis, men Nelson Mandela-statuen utenfor stod i det minste støtt.

Så bar det videre til The Golden Mile. Navnet lover gull og grønne skoger, og langs stranden var det i det minste gullkantet underholdning i form av milevis med salgsboder. Her kunne man sikkert ha kjøpt alt fra hjemmelagde suvenirer til meningen med livet, om vi bare hadde hatt tid til å stoppe bussen.

Her fikk vi se den virkelige stoltheten på strandpromenaden: Den gigantiske statuen av Oliver Tambo.

Det er ikke rart man kan gå i surr med statuene her, for Tambo står der i bronse og skuer ut over havet som en annen vokter av byen. Statuen er en del av et kontroversielt prosjekt til 22 millioner rand (sammen med Mandela-statuen ved stadion), og mens vi beundret verket, kunne vi ikke unngå å tenke på ironien i at disse praktverkene avdukes midt i et område med så dyp fattigdom. Men flotte er de unektelig!

Etter lunsj tok vi saken i egne hender og testet beina selv. Vi tok shuttle bussen til Marine World og ruslet gjennom senteret og ned på stranden. Vi beveget oss ut på pieren og tok en god tur bortover Golden Mile – denne gangen uten Dick Kings hest, men med egne sandaler. Det er en fascinerende blanding av ferie idyll og det råe Indiahavet som pisker inn mot land.

Tilbake på skipet kom beskjeden: Havnen var stengt! Vinden og bølgene herjet så mye at kapteinen satte på håndbrekket. Det ble en bonusdag i Durban.

Uten noen spesielle planer, gikk vi på ettermiddagen en tur innom Georges Brewery, som utrolig nok var det samme bryggeriet vi besøkte når vi var her i 2017. Det er godt å se at noen ting aldri endrer seg.

Vi ruslet så videre langs kanalene som er menneskeskapte, hvor man kan ta en gondol på elven. Vi speidet etter å se Hammerhai som ofte holder til i dette området, men den glimret med sitt fravær.

Så gikk vi videre til strandpromenaden, og ut på Ku D`Ta Pier, hvor det ligger en bar/restaurant.

Vi gikk videre gjennom uShaka Marine World, og tilbake til skipet.

Dag 3 i Durban. Da avgangen ble utsatt enda en gang, ble det satt opp shuttle buss til Umhlanga, så vi skulle få et nytt område å utforske. Umhlanga har gått fra å være en rolig kystby med sukkerplantasjer til å bli Sør-Afrikas svar på Miami eller Rivieraen.

Det var som et gjensyn med gamle trakter da vi ruslet forbi Oyster Box Hotel og ut på den arkitektoniske «hvalpiren». Bølgene var enorme, men det stoppet ikke lokalbefolkningen fra å kaste seg uti – her snakker vi ekte badevær for viderekomne!

Whale Bone Pier, er kåret til en av verdens vakreste pirer. Det røde og hvite fyret rett ved Oyster Box Hotel er et av de mest fotograferte motivene i Sør-Afrika.

Etter at Durban sentrum ble preget av forfall og kriminalitet på 90-tallet, flyttet de fleste store selskaper, banker og luksushoteller ut til Umhlanga Ridge. Det er nå det rikeste området i KwaZulu-Natal. Noe shopping mallene bærer preg av også. Her finner man det meste av de dyreste kles merkene, og sjelden har jeg sett en flottere dagligvare forretning. Man kunne nesten ikke tro at man lenger er i Sør Afrika… Vi avsluttet besøket med litt shopping av nødvendige dagligdagse forbruksvarer.

Da vi endelig seilte ut klokken 17 på den andre bonusdagen, skjønte vi hvorfor havnen hadde vært stengt. Det ble en «rocky» natt, for å si det forsiktig. Det var bare å spenne seg fast i senga og håpe på det beste. Vi reiste kanskje ut som cruisepassasjerer, men vi følte oss mer som tørketrommel-innmat før natten var omme.

(Agulhas-strømmen: Dette er en av verdens sterkeste havstrømmer. Når kraftig sørvesta vind blåser mot denne strømmen, kan det skape ekstremt bratte og farlige bølger – ofte kalt “hullbølger” eller kjempebølger.)

Til ettertanke: Det virker som om det foregår et imponerende magisk triks: Norge sender milliarder for å bekjempe ulikhet, og vips! – så dukker det opp enda et luksushotell med gullkraner, mens uteliggerne i sentrum fremdeles har det nøyaktig som før. Det er en fascinerende form for økonomisk «trickle-down-effekt», hvor pengene tilsynelatende har en tendens til å sette seg fast i de øverste lagene av det politiske maskineriet før de i det hele tatt når fortauet.

Link til vårt besøk i Durban i 2017, hvor vi også besøkte Cape Town og Zulu land:

Sør Afrika Oktober-November 2017 | Eventyrlysten

Afrika, Richards Bay, Sør Afrika, Uncategorized

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Richards Bay-Sør Afrika

april 28, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

23.-25. April

Etter tre dager i rom sjø føles fast grunn som en fjern drøm. To av disse dagene var såpass «ruskete» at vi i perioder lurte på om lugaren var designet av en som hater balanse. Vi har praktisert ufrivillig svingdans i gangene og lært at suppe er en ekstrem sport når bølgene går høyt. Men før uværet slo til, var det “Rock the Boat” show på dekk, og en sjokolade buffet for dessert elskere, som man kan få sukker sjokk av, bare av å se på.

26. April

Richards Bay

Men nå! Vi har endelig klappet til kai i selveste Richards Bay. Det er kanskje verdens mest glamorøse… kullhavn. Hvis du liker 50 nyanser av grått støv og synet av industrikraner som kjemper om oppmerksomheten, er dette paradis. Vi var her i desember 2024, og lærte den gangen at det mest spennende man kan gjøre i selve byen er å se på at kull blir flyttet fra punkt A til punkt B.

Siden vi ikke har planer om å utdanne oss til logistikk eksperter, har vi lagt en plan for dagen. Vi rømmer til Hluhluwe Game Reserve.

Så vi satte oss på bussen, og vi la bak oss kull og stål, og plutselig var vi omgitt av sukkerrør og eukalyptus. Mil etter mil. Det er fascinerende å tenke på at disse trærne blir til både dopapir og eteriske oljer. En praktisk kombinasjon hvis du går deg vill i skogen og får både forkjølelse og akutt behov for et avtrede samtidig 😀

Langs veien fikk vi et lynkurs i sørafrikansk eiendomsmegling. Her snakker vi kontraster! Det ene øyeblikket passerer vi store flotte villaer, og i det neste ser vi skur som får en gjennomsnittlig norsk utedo til å fremstå som et palass. Og så har du de ikoniske runde husene – perfekte for folk som hater å vaske hjørner.

Shoppingmulighetene langs asfalten er mange. Her trenger du ikke fancy kjøpesentre. Honning? Jada, rett fra bikuben. Håndverk? Absolutt. Lunsj? Her står damene ute med kjelene sine og koker suppe på ku hoder til lastebil sjåførene. Kanskje ikke det første vi ville bestilt hvis man er små fysen på en rolig søndag, men det gir uttrykket “å ha et hode for mat” en helt ny betydning.

Målet når vi kom frem til nasjonal parken var selvfølgelig, The Big Five. Men la oss være ærlige – vi reiste på safari for én eneste ting. Den mystiske, flekkete katten som alltid glimrer med sitt fravær, Leoparden. Sist vi var på safari i Afrika, så vi alt fra gretne flodhester til elefanter som blokkerte veien, men leoparden? Den hadde tydeligvis tatt seg en ubetalt fridag.

Så bærer det ut i bushen med kikkert, kamera og en god porsjon optimistisk naivitet. Med solfaktoren trygt plassert i panna og øynene på stilker, rullet vi inn i Hluhluwe klokken ti. Solen stekte allerede som en overopphetet brødrister. Vi speidet etter leoparder og løver med en optimisme som bare turister på dagsutflukt kan ha. Men rovdyrene hadde åpenbart fått memoet om at det var «siesta fra 10 til 18».

Det første som møtte oss var parkens virkelige stjerner, tre hvite neshorn. Men i stedet for en majestetisk velkomst, fikk vi presentert tre massive bakender. De sto med rompa i været og gresset med en imponerende mangel på respekt for publikum. De tok litt mer til fornuft etter hvert…

Vi fikk også sett den lokale kjendisen, Nyalaen, som elegant spankulerte forbi med kalven sin.

Hvis det er én ting Hluhluwe har nok av, så er det «Pumbaer». Vi så villsvin, vi så sebraer, vi så bøfler, vi så impalaer, vi så flere neshorn, og så så vi jammen meg noen flere villsvin.

Elefantene? Joda, de var der. To små grå prikker i horisonten, omtrent så store som fluer på frontruta. Men de teller! Vi har sett elefant! Fikk zoomet de litt inn i kamera linsa.

Amarula tre.

Elefantene er kjent for å riste trærne så kraftig at frukten regner ned. Dette har gitt treet kallenavnet “Elefanttreet”, og det er derfor du alltid ser en elefant på flasken. Før Amarula ble den kremete likøren vi kjenner i dag, ble den lansert i 1983 som et klart brennevin (nesten som en snaps). Det var først i 1989 at noen kom på den geniale ideen å blande den med fløte – og suksessen var et faktum.

Det viste seg at vi ikke var de eneste som hadde fått den lyse idéen om safari i dag. Det var nesten mer trafikk i parken enn på E6 i fellesferien. Vi konkluderte med at hvis vi var en leopard, ville vi også ha ligget langflate under en busk og holdt pusten til turiststrømmen ga seg.

Etter to timer med intens speiding, ble vi fraktet tilbake til start for litt fingermat. Det er utrolig hvor godt en samosa smaker når du nettopp har brukt formiddagen på å studere bakparten til et neshorn.

Vi ble enige om at selv om Hluhluwe var fin, er det fortsatt et stykke igjen til de nasjonalgeografiske høydene. Vi pakket med oss minnene (og kanskje litt veistøv) og satte kursen mot skipet. Serengeti står fortsatt øverst på blokka – for der har de forhåpentligvis løver som ikke har tatt ut egenmelding.

Tilbake på havnen sto noen selgere og håpet på å få solgt varene sine.

Bye bye Richards Bay. Neste havn, Durban- Sør Afrika

Link til vårt forrige besøk i Richards Bay og Sør Afrika:

Cruise fra Sør Afrika til Dubai, 01.-20. Desember 2024 | Eventyrlysten

Praslin, Seychellene

Verdens cruise 2026, 140 dager, fra Forth Lauderdale til Lisboa, Seychellene- Praslin

april 20, 2026 grohaga Legg igjen en kommentar

18. April

Praslin

Det var nok en dag preget av Seychellenes varemerke: en skyfri himmel og en varme som kjennes som en myk klem i det du går ut på dekk. Siden Praslin er omgitt av grunne korallrev og krystallklart vann, lå skipet til anker ute i bukten. Turen inn til land med tenderbåtene ble en frisk start på dagen, med saltsprut i ansiktet og stadig bedre utsikt mot de grønne, palmekledde åsene.

Vel inne på land ventet en rundtur som virkelig satte øyas topografi i perspektiv. I en sjarmerende, trang buss beveget vi oss langs de smale og svingete veiene. I litt over en time fikk vi kjenne på øyas puls, mens sjåføren manøvrerte oss gjennom det frodige landskapet.

Pierre de l’Unité (Enhetssteinen), et politisk og historisk monument som markerer en viktig skillevei i Seychellenes historie.

Høydepunktet underveis var utvilsomt fotostoppene for å se de legendariske Coco de Mer-palmene. Disse vokser vilt kun på Praslin og naboøya Curieuse, og er omgitt av myter. Det som fascinerte oss mest, var hvor utrolig tydelig kjønnsforskjellen er:

Hunntreet bærer den verdensberømte nøtten som ligner på en kvinnelig bakdel eller et bekken. (Ikke så lett å se på bildet.) Men fant et bilde på nett som viser det bedre.

Hanntreet har lange, sylindriske blomsterstander som ikke etterlater noen tvil om det maskuline motstykket.

Det føltes nesten som å stå midt i en botanisk Edens hage mens vi studerte disse gigantiske plantene som ikke finnes noe annet sted på kloden.

Prisen på en Coco de Mer avhenger av størrelse, form og kvalitet. De selges vanligvis ferdig uthult og tørket. Hos autoriserte forhandlere som ligger prisene i 2024–2025 på mellom 2500-5000 nkr. Spesielt store eller perfekt formede eksemplarer (“Grade A”) kan koste betydelig mer, ofte over 10 000 kroner på det internasjonale samlermarkedet.

Vi gjorde flere stopp langs kysten, og spesielt ett syn festet seg på netthinnen: et lite “tempel” eller helligdom som lå pittoresk plassert ute i det turkise vannet.

Anse Lazio – Verdens vakreste strand?

Selve kronjuvelen på turen var Anse Lazio. Det er lett å forstå hvorfor denne toppen kåringer over verdens beste strender. Sanden var en åpenbaring; den var så finmalt at den føltes som svalende mel under føttene, selv i den stekende solen.

Vi bevilget oss luksusen med et par solsenger og lot timene fly.

Vi ble vitne til et vakkert strandbryllup, hvor det hvitkledde paret ga hverandre sitt ja med de ikoniske, glatte granittblokkene som bakteppe.

Vannet var perfekt temperert. Vi gikk flere turer langs vannkanten og tok hyppige dukkerter for å kjøle oss ned.

Her kan man også snorkle ved de store granitt steinene i hver ende av stranden. Det skal være mange fargerike fisk å se her. Vi hadde ikke med oss snorkel utstyret denne gangen, men hørte av noen andre at det var en veldig fin opplevelse.

Da vi omsider rev oss løs fra idyllen på Anse Lazio, bød veien tilbake til havnen på en siste liten overraskelse. Vi stoppet ved en formasjon av de karakteristiske granittsteinene som, med litt fantasi (og helt tydelige konturer), formet en gigantisk skilpadde. Det føltes som et passende punktum på naturopplevelsene, ettersom kjempeskilpadder er et av de mest kjente symbolene på Seychellene.

Vel tilbake ved kaien ventet tenderbåten på å frakte oss “hjem” til skipet. Etter en innholdsrik formiddag smakte det fortreffelig med en skikkelig lunsj i ro og mak. For å holde energinivået oppe etter all avslappingen på stranden, la vi inn en økt med trening – en god måte å riste av seg “sand-dorsheten” på.

Ettermiddagen ble tilbrakt på vår egen private balkong. Med noe kaldt i glasset ble vi sittende og se på utseilingen. Det er noe helt eget ved å se Praslin sakte gli forbi og forsvinne i horisonten mens skipet setter kurs mot nye mål, alt mens man reflekterer over en perfekt dag i paradis.

Afrika, Richards Bay, Sør Afrika, Uncategorized

Cruise fra Sør Afrika til Dubai, 01.-20. Desember 2024

januar 22, 2025 grohaga Legg igjen en kommentar

Richards Bay- Sør Afrika

03.Desember

Sjødag.

Det er litt deilig med sjø dager. Man kan sove lenge. Bestille en litt sein frokost på rommet, og så kan man bare ta livet helt med ro.

Vi fikk tatt oss en treningsøkt, og ellers ble det litt lydbok, strikketøy og redigering av bilder. En generelt lat dag.

På ettermiddagen var det tenning av julegrana, og det ble sunget julesang.

På kvelden var det presentasjon av mannskapet i teateret. Det er 455 mannskap om bord på Regent seven seas Voyager, så det var selvfølgelig bare kapteinen, styrmenn, maskin sjefer, kjøkkensjef, osv som var med på dette.

04. Desember

Richards Bay

Richards Bay er en by med nærmere 320 000 innbyggere i den sørafrikanske provinsen iKwaZulu-Natali. Den ligger ved en 30 kvadratkilometer stor lagune ved utløpet av Mhlatuze-elva. Lagunen danner grunnen for en av Afrikas største havner, og verdens største utskipningshavn for kul

Det var en fin innseiling til Richards Bay.

Det første du ser når du legger til kai i havnen er kull. En totalt sort havn. Kanskje ikke så merkelig, når de er den største kull eksporthavnen i verden.

Noen damer som jobbet i kull verket, hadde det gøy med å ta selfier foran skipet 😀

Richards Bay havn er en industrihavn, så skipet ga oss en gratis skyttel buss som tok oss til inngangen til et kjøpesenter som heter Broadwalk Mall. Vi hadde sett for oss et utendørs område langs havet, med en type strandpromenade med butikker, cafeer osv, men dette var rett og slett et stort innendørs kjøpesenter. Men det er ingenting i området. Vi ble også anbefalt og ikke gå rundt andre steder på egenhånd da det er mye kriminalitet i området.

Så vårt besøk i Richards Bay ble kort! Vi er ikke av det slaget som shopper noe særlig når vi er ute og reiser, så vi var en halvtime på kjøpesenteret, og tok skyttel bussen tilbake igjen til skipet. Og vi var vel enige om, at dette var en av de stusseligste havnene vi hadde vært i noen gang. Det som faktisk var mest verdt å se, var selve kull havnen.

Noen gate selgere hadde rigget seg til for å selge sine suvenirer.

Det skal være sagt at vi egentlig hadde meldt oss på en utflukt denne dagen, til St Lucia våtlandspark, men da det var 1,5-2 timers kjøring hver vei, valgte vi å droppe det. Vi hadde tross alt vært i 2 forskjellige våtlandsparker tidligere på reisen i Zimbabwe og Mosambique.

Man kan også bli med på safari turer i denne havnen, hvor man også må regne med samme kjørelengde for å komme til. Men skal du oppleve noe her, er det faktisk det man må gjøre. Det sto også flere tilbydere av utflukter på havnen da vi gikk i land.

Vi koste oss da istedenfor på skipet, med en god lunsj, og på ettermiddagen ble det afternoon tea med deilige scoones. Her ble det også servert massevis av deilige sandwicher, kaker og desserter.

Afrika, Mossel Bay, Sør Afrika, Uncategorized

Cruise fra Sør Afrika til Dubai, 01.-20. Desember 2024

januar 20, 2025 grohaga Legg igjen en kommentar

Mossel Bay

01. Desember 2024

Da var vi i gang med vårt cruise på Regent Seven seas Voyager.

Skipet har plass til underkant av 700 passasjerer. Er et luksuscruiserederi, og flåten består av 6 skip. Her alt er inkludert – fra førsteklasses gourmet opplevelser til nøye utvalgte utflukter. Voyager er fra 2003, og begynner å bære preg av at det er et gammelt skip. Men lugarene er romslige, og servicen upåklagelig.

Vår seile rute var fra Cape Town, opp langs øst kysten i Afrika, gjennom Mozambique kanalen, innom øyene Mayotee, Madagaskar og Seychellene. Vi seilte videre i det Indiske hav før vi kom til det Arabiske hav, og de siste dagene var vi innom Oman, og noen av de Arabiske Emirater.

Dagen vi kom om bord, ble brukt til å pakke ut, gjøre seg kjent på skipet, og på kvelden hadde alle vi som reiste med Berg Hansen fra Jessheim en felles middag. Hyggelig å bli litt mer kjent med de man reiser sammen med, og enda hyggeligere å treffe igjen “gamle” kjente, som man har reist sammen med tidligere.

02. Desember – Mossel Bay, Sør Afrika

Vi hadde en lat morgen, siden vi ikke kom til Mossel Bay før kl 11 på formiddagen.

Mossel Bay er en havneby med rundt 170 000 mennesker. Mossel Bay er mest kjent for sitt moderate klima, vakre hvite strender og Dias-museet. Mossel Bay er en av stedene med den laveste kriminalitetsraten i Sør-Afrika.

Vi hadde meldt oss på en utflukt hvor vi skulle få se høydepunktene i Mossel Bay. Dette er ikke store byen, og utflukten var kun på 2 timer.

Vi startet utflukten med et besøk på Dias Museet. Her finner man Dias sitt skip i naturlig størrelse. Bartolomeu Dias var en portugisisk sjømann og oppdagelsesreisende. I 1488 ble han den første europeiske navigatøren som rundet sørspissen av Afrika og demonstrerte at den mest effektive sørgående ruten for skip ligger i åpent hav, godt vest for den afrikanske kysten. Funnene hans etablerte effektivt sjøveien mellom Europa og Asia.

Dias-museet er en tverrfaglig statlig institusjon som har mandat til å bevare de lokale kultur- og naturarvressursene for utdanning og glede for både lokale og utenlandske besøkende. Hele museumsområdet er et provinsielt kulturarvsted. Det var et spennende museum med mye å se. Absolutt verdt et besøk.

Vi kjørte videre til St Blaize Light hus, som ligger ytterst på øst spissen av Mossel Bay. (Tok noen bilder underveis, men begrenset hvor enkelt det er å ta noe særlig bra bilder gjennom bussruten.)

Her finner man fine plasser å bade, og det går en sti langs klippene her som blir kalt St Blaize-stien.

Vi gikk begynnelsen på St Blaize stien, som starter ved Cape St Blaize hulen, og håpet på at vi skulle komme opp til fyrtårnet. Men et stykke opp i stien var det sperret med gjerder. Men vi fikk en fin tur, med fantastisk utsikt.

I St Blaize finner man verdens lengste havzipline som er på hele 1100 meter. Ved Ziplinen er det noen naturlige bassenger innrammet av steiner, med fin sand bunn.

På veien tilbake til skipet kjørte vi gjennom noen boligområder og noen flotte strender.

Utenfor Mossel Bay ligger en øy med en stor koloni av sel, og det var flere sel å se i vannet utenfor skipet i løpet av ettermiddagen.

På kvelden spiste vi en bedre middag i en spesial restaurant om bord som het Prime Seven, som er et Steak House. Nydelig biff, og en helt spesiell Popcorn dessert.

Sør Afrika, Uncategorized, Zimbabwe

Rovos Rail, 24-28. November

januar 4, 2025 grohaga Legg igjen en kommentar

Reisen gikk videre med Rovos Rail, 4 netter, fra Victoria Falls i Zimbabwe, til Pretoria i Sør-Afrika. Det elegante toget utstråler romantikk & atmosfære fra en historisk tidsepoke, og er kjent som en av verdens mest luksuriøse tog.

Søndag 24. November

Vi ble hentet på Victoria falls Safari Lodge i 15 tiden og kjørt til Victoria Falls hotell, hvor også Victoria falls station, Zimbabwe er.

Her ble vi vel tatt imot, og vi hadde et info møte på hotellet, før 29 gjester gikk om bord i toget. Kl 17 var alle om bord, og vi var klar for avgang.

Tjenerånder har allerede stuet bagasjen i suitene. Disse er ikke låsbare og har ingen tall, bare navn. Vi bor i “Assegai”, en deluxe-suite med 10 +-kvadratmeter.

Ettermiddagen og kvelden ble brukt til å pakke ut litt, og gjøre oss kjent på toget. Den bakerste vognen hadde et åpent dekk, hvor vi kunne sitte ute, og nyte den gode temperaturen, og se på livet langs skinnene. Vi så her både elefanter og noen hjortedyr.

På kveldingen har vi landet i spisevognen i formelle kvelds klær. Menyen kan også være fra en restaurant med Michelin-stjerne. Kongereker fra Stillehavet, lam fra Karoo, biff av storfekjøtt og impala fra innlandet. Fine oster og topp sørafrikanske viner valgt av sommelieren. I løpet av våre 4 netter om bord, får vi en veldig variert og spennende meny. 4 retter til både lunsj og middag.

Mandag 25. November

En tidlig frokost ble servert i restaurantvognen, fra kl 05.00. Kl 06.00 hadde vi en «game drive» i Hwange nasjonalpark. Vi ble hentet i «safari» biler rett utenfor toget. Det var en litt overskyet morgen med uttrykk for litt regn, så det kunne være muligheter for at vi ikke fikk se så mange dyr.

Det begynte veldig rolig, men etter en stund fikk vi se en hyene valp. Så dukket en stor hann elefant opp, og etter hvert ble det flere dyr å se, både sebraer, giraffer, gnu og diverse fugler.

På vei tilbake til toget kommer det 3 elefanter som passerer på veien foran oss. Vi stopper for å kikke på de, og den ene stopper opp og brysker seg for oss.

Vi har en felles kaffe rast sammen med resten av gjestene på toget, før vi igjen går om bord, og det er tid for lunsj.

Denne ettermiddagen kjørte vi på en av verdens lengste togstrekker på 114 kilometer.

Vi brukte resten av dagen til å følge med på livet langs skinnene, før det var middag og leggetid.

Tirsdag 26. November

Denne morgenen var det frokost fra kl 06.00. Kl 0800. Vi stoppet i Bulawayo, som er den nest største byen i Zimbabwe, og som er en industriell hovedstad i landet. Her ble vi hentet med buss for å kjøre til Matobo Nasjonalpark, Nasjonalparken ligger i landskapet Matobo Hills som i 2003 ble oppført på UNESCOs verdensarvliste, og er den eldste nasjonalparken i Afrika.

Da vi kom frem til parken, ble vi fordelt i safari biler, og vi kjørte av gårde for å se Bushmen rock art. Vi fikk også en historie fortelling om bushmennene som pleide å leve her.

Vi kjørte videre, og etter en stund stoppet vi for å se på en «White Rhino», nesehorn som lå og sov. Vi gikk ut av bilene, og kom ganske tett inn på nesehornet.

Det var et imponerende landskap vi kjørte igjennom.

Vi ble vist forskjellige planter og trær. Vi stoppet på et marked, hvor det ble solgt lokale håndlagde varer.

Vi kjørte til en plass hvor det ble servert litt kaffe, te og kalde drikker, samt noe å bite i, og vi ble fortalt historen om Cecil John Rhodes, som ligger begravet her, før vi gikk opp på toppen av Malindidzimu – ‘høyde av velvillige ånder’ med en ‘utsikt over verden’ for å se på graven hans. Cecil John Rhodes var en britisk imperiebygger og grunnlegger av kolonien Rhodesia, siden delt i to og den sørlige delen fra 1980 kjent som Zimbabwe. Kolonien Rhodesia ble oppkalt etter ham. Han tjente seg rik på det sørlige Afrikas naturressurser.

Her fikk vi også se mange rainbow firfisler.

Turen gikk så tilbake til toget, hvor vi igjen inntok en bedre lunsj, mens vi kjørte gjennom Baobab land, og videre mot Gwanda.

Rundt middagstider var det stopp for grense formaliteter i Beitbridge da vi skulle forlate Zimbabwe.

Onsdag 27. November

Endelig en dag vi kunne sove litt lenger. Vi passerte Limpopo River til Musina for Sør-Afrika grense kontroll.

Hele denne dagen skulle tilbringes om bord i toget, og vi snirklet oss videre. Toget har stort sett en fart på 40-50 km i timen, så det går ikke fort. Vi var nå på det varmeste stedet i Sør-Afrika, og temperaturen lå på over 40 grader.

Vi tilbragte derfor store deler av dagen på lugaren, hvor vi fulgte med på livet som gled forbi, og brukte litt tid på redigering av bilder, og lydbøker.

Vi kjørte gjennom et veldig vakkert landskap denne dagen.

Hver ettermiddag var det afternoon tea i barvognen.

På kvelden var det avskjedsmiddag, med påfølgende coctail party i bar vognen.

Lugaren var spesielt pent pyntet denne kvelden, og en liten flaske med bobler var også lagt på sengen.

Torsdag 28. November

Ca kl 10.30 var vi fremme i Pretoria, og det var på tide å sjekke ut.. Her sto eieren av Rovos Rail, Rohan Vos og hilste på oss når vi gikk av toget.

Vi fløy så videre fra Johannesburg til Cape Town.

I cape Town ble vi møtt av en agent fra RSS, som viste oss til vår sjåfør som kjørte oss til Stellenbosch hvor vi skulle være i 3 dager.

Sør Afrika, Uncategorized

Sør Afrika Oktober-November 2017

november 21, 2017 grohaga Legg igjen en kommentar

Torsdag 26. Oktober satte vi oss på flyet fra Gardermoen med snuten vendt sørover. Denne gang gikk turen til Cape Town, Sør Afrika.

Med en lang mellomlanding i Dubai, var vi fremme i Cape Town Fredag den 27. Oktober kl 11.30.

Cape Town

Ligger på sørøst kysten og er kanskje den vakreste av storbyene i Sør Afrika. Cape Town er utgangspunktet for besøk til Sør Afrikas vinområder og Kap det Gode Håp.

Vi hadde en liten sightseeing på vei til sentrum.

Rett ved flyplassen, ligger det flere fattige strøk, hvor det fremdeles bor folk i blekkskur, Shanty Town

Flotte strender på Camps Bay, en av forstedene til Cape Town. Her er det også en hyggelig bar og restaurant gate.

Vi bodde rett ved Water Front i Cape Town. Etter en god lunch på hotellet, og innsjekk, ruslet vi en tur ned på Water Front og kikket litt rundt.

Cape Town, Water Front, med Table Mountain i bakgrunnen

Table Mountain

Neste dag gikk turen til Table Mountain, også kalt taffelberget. Table Mountain er et platåfjell syd for Cape Town i Sør-Afrika. Fjellets høyeste punkt er Maclear’s Beacon 1086 meter over havet. Toppen av fjellet danner et 3 km langt platå. Taffelberg er en populær turistattraksjon i Kappstaden Her må man regne med kø hvis man skal ta kabel banen opp, og vi sto vel ca 1 time, før det var vår tur.

På vei opp…

Vel oppe får man en fantastisk utsikt over den vakre byen, havnen og Robben Island.

Utsikt fra Table Mountain, med Robben Island

På Table Mountain er det en koloni med denne gnageren, Rock Hyrax.

Vi reiste så videre til Winelands, et av de eldste og vakreste vindistriktene i Sør Afrika, hvor vi fikk smake på deres etter hvert verdens kjente produkter.

Protea cynaroides, sør afrikas nasjonalblomst

Vi fortsatte dagen med en god lunch på Le Petit. En flott restaurant med en fantastisk utsikt.

Seløya

En ny vakker dag, og ny utflukt i vente.

En liten stop ved Camps Bay på vegen til Seløya.

Vi så mange AC cobra langs vegen, noe man kan leie i Cape Town.

Så var vi fremme der vi skulle ta båt ut til Seløya, og se Sør Afrikansk pelssel. På seløya, hvor er det en stor koloni av pelssel. Denne arten er i sjøløvefamilien. Den har både ører og “loffer” som sjøløver har.

På vei ut til seløya fikk vi øye på en knølhval

Ved seløya

Seløya

På veien videre hadde vi noen små stopp for å ta noen bilder av flotte utsikter og flott natur.

Gravd vegen inn i fjellet for å få plass

Kap det Gode Håp

Ferden går videre gjennom naturreservatet Cape Point. Ved de myteomspennende Kap Det Gode Håp møtes Atlanteren og Indian Ocean. Den portugisiske oppdageren Bartolomeu Dias er kreditert som de første til å runde Kapp det gode håp i 1488. Han kalte stedet «Stormkapp» Kong João II av Portugal gav det senere navnet «Kapp det gode håp» som skulle angi at man etter forbiseilingen hadde et godt håp om å nå India.

Underveis får vi se både struts, antiloper og apekatter.

Mange plantearter i nasjonalparken på kapp halvøya

Utsikt langs vegen til Kapp det Gode Håp

Vi tar turen videre herfra opp til fyret som ligger her oppe, hvor vi også spiser lunch.

Her kan man både ta taubane opp, eller gå, som tar ca 10 minutter. Vi valgte å gå opp etter en god lunch, og heller ta taubanen ned igjen.

Her er det flere som får seg en overraskelse når man kommer tilbake til bilen sin. Her ligger apekattene og gnager på antennene, og venter på at eierne skal komme tilbake til bilen sin, så de kan få snappet til seg ett eller annet fra bilen.

På vei igjennom parken igjen, stoppet vi så vi kunne se litt nærmere på noen av de flotte blomstene her.

Boulders Bay

Her besøker vi den store pingvinkolonien, ca 30000 afrikanske pingviner, Jackass, som er en del av Cape National park.

Denne siste kvelden spiste vi ute på en veldig koselig restaurant inne i selve byen, og fikk servert 16 forskjellige Sør Afrikanske retter. Var også underholdning med sang og dans.

Zululand

Så var dagene over i Cape Town, og turen gikk neste dag videre med fly til Durban. Fra flyplassen var det buss videre innover i Zululand.

Langs vegen på vei til Zululand, Sukkerrør

Langs vegen på vei til Zululand, Skolebarn

Langs vegen på vei til Zululand, Salg av trefat

Langs vegen på vei til Zululand. Henting av vann

Fremme på Tiger Lodge & Spa hotell. Her blir vi tatt i mot, med vasking av hender, før velkomst drikke.

Neste dag er vi på en litt annerledes safari. Game Viewing Cruise på Lake Jozini. Vi hadde igjen en nydelig dag, så perfekt for en dag på sjøen. Men lykken sto oss ikke helt ved, når det gjaldt dyrelivet. Men noen dyr dukket etter hvert opp i horisonten.

Lake Jozini er en sjø, som har oppstått ved at elven her er demmet opp gjennom mange år.

Er man heldige, kan man se elefanter som bader her, og er man på fisketur, kan man få Tiger Fish på kroken.

Etter nok en flott kveld på hotellet med god mat og godt selskap, reiser vi neste morgen, og setter kursen mot Umhlanga i Durban.

Langs vegen. Forbereder dagens lunch for forbipasserende

Underveis besøker vi Rambo Rachel og Jubulani, på en av Sør Afrikas Elephant Interaction. Her var vi med og matet elefantene, og fikk ordentlig nærkontakt med disse store Afrikanske elefantene, som er verdens største elefanter. Passerte også litt andre dyr på vegen inn i nasjonalparken.

Hver dag kl 11 kommer elefantene ruslende for å få sitt daglige måltid.

Så stoppet vi innom ett marked, hvor vi også fikk kjøpt mini ananas, som ble skrellet så vi kunne spise de med det samme. Sååå søte og gode.

Vi kjørte innom Richard Bay, hvor vi fikk servert dagens lunch.

Durban

Vi sjekket inn på Oysterbox hotell i kveldingen, og vi fikk servert en indisk buffet.

Dette skiltet hang ute ved bordene.

Oyster box er ett flott hotell, som ligger i Umhlanga/Durban. Det er ett fem stjernes Luxus hotell, med en fantastisk service, eleganse og klassisk sjarm. En av Afrikas mest fremtredende hoteller. Hotellet ligger i enden av en hvit sandstrand ett lite stykke utenfor Urban by ved India havet.

Apekatt stjeler sukker under frokostserveringen

Neste dag valgte vi å ta en privat rundt tur i Urban. Vi var 4 stykker, og hotellet ordnet med bil og sjåfør/guide. Vi startet turen med en flaske champagne i bilen, og stemningen ble god med det samme.

Så kjørte vi rundt i Urban by, hvor vi ble vist litt rundt. Vi kjørte langs “The golden mile”, Vi så fotball stadion som ble bygget til VM i 2010, Moses Mabhida Stadium, hvor man også kan ta en bane opp på toppen v fotball stadion, og få en flott utsikt utover byen. Vi var ute på Hout Bay, så Hammerhai, vi var på ølsmaking på ett microbryggeri, og vi var på kryddermarked.