25. Mai

Vår siste sjødag på dette verdens cruiset. Litt kjølig i været, så vi holdt oss mye inne på lugaren, med lydbok og strikking. Cruiset nærmer seg slutten, og det er på tide å begynne å pakke ned ting vi har rundt på lugaren. Blant annet magneter fra alle havnene, bursdagskort og diverse vi har hengt opp på den ene veggen som vi har samlet under disse fem månedene.

På kvelden var det Kapteinens offisielle avskjedsfest. Det er i slike stunder man innser at et verdens cruise ikke bare handler om nye stempler i passet, svingende valuta kurser og uendelige buffeter – det handler om menneskene.

Hele skipets crew ble kalt opp på scenen. Absolutt alle. Vi snakker om menneskene som har reddet oss fra skitne håndklær, servert oss drinker i storm, og smilt høflig hver gang vi har stilt de samme spørsmålene for tiende gang.

Artistene om bord dro i gang et forrykende show med sang og dans, og stemningen var magisk.

Men det var før det virkelige dramaet startet. Vår kjære verdencruise-ambassadør (som også har hatt den heroiske og tålmodige oppgaven med å lede skipskoret vårt) tok mikrofonen.

Låten? Rod Stewarts klassiker “We Are Sailing”.

Planen var nøye regissert i all hemmelighet: På andre vers skulle vi i koret reise oss opp spredt rundt om i salen som en slags musikalsk geriljagruppe. Og det gjorde vi. Vi reiste oss, trakk pusten, og koret av full hals. Deretter marsjerte vi målrettet frem mot scenen for å ta over resten av sangen sammen med ambassadøren.

Da vi kom til linjene “We are sailing, home again, ‘cross the sea…”, skjedde det noe med oss. Det som startet som et morsomt kor-prosjekt ble plutselig veldig, veldig ekte. Gåsehuden meldte sin ankomst. Øynene ble blanke. Det slo oss at vi faktisk er på vei hjem igjen. Enten det var den emosjonelle sangen, samholdet eller bare det faktum at vi har tilbrakt måneder i samme båt (bokstavelig talt), så ble det en utrolig rørende stund for oss alle. Det ble tørket flere tårer enn det ble truffet rene toner, men vakkert var det lell!

Etter en slik emosjonell berg-og-dal-bane var det bare én ting å gjøre: Trøstespise karbohydrater.

Vi søkte tilflukt på den italienske restauranten om bord, La Terrazza. Der bearbeidet vi de rørte følelsene med en fantastisk middag, god vin og dyp takknemlighet for at vi har fått oppleve dette eventyret sammen. For selv om vi seiler hjemover, har vi heldigvis noen episke måltider igjen før ankeret faller for siste gang..

26.Mai

Portimao, Portugal

Da var øyeblikket kommet som vi har skjøvet foran oss i fem måneder: Siste havn. Ankeret falt i Portimão i Portugal.

Siden vi var her i 2023, bestemte vi oss raskt for at vi ikke bare skulle traske i egne fotspor. I stedet ville vi utforske mer av den dramatiske Algarve-kysten.

Link til forrige reise hit: Spania Cruise, November 2023 | Eventyrlysten

Planen var egentlig av det friske slaget – vi skulle rase ut til Ponta da Piedade i en RIB-båt. Atlanterhavet ville det imidlertid annerledes. Bølgene var i overkant entusiastiske denne dagen, så båtturen ble avlyst. Men vi lot oss ikke stoppe! Vi hoppet på en buss i stedet, og kom oss helt opp på toppen av de berømte klippene. Og for et syn! Landskapet der oppe tar pusten fra en, med naturlige huler, grotter og fjellformasjoner som stuper rett ned i det turkise havet. Noen ganger er plan B faktisk vel så bra som plan A.

Lagos

Derfra gikk turen videre til Lagos. Dette er en utrolig koselig gammel by. Vi ruslet rundt blant historiske bygg, og flere av fasadene var dekket av de klassiske, vakre portugisiske flisene – vi er tross alt i Portugal! Gatene sydet av liv, kantet med koselige restauranter og fristende dufter.

Etter noen timer i denne idyllen bar det tilbake til Portimao og skipet. Langs veien N125 ved innkjøringen til Odiáxere finnes en stor og kjent koloni stork, hvor de hekker tett på lyktestolper, trær og hustak like ved veien.

Tilbake på skipet slo den brutale virkeligheten inn over oss: Koffertene måtte pakkes. Å prøve å stappe fem måneder med opplevelser, suvenirer og klær ned i et par kofferter krever nesten en doktorgrad i logistikk.

Kvelden ble heldigvis alt annet enn trist. Skips koret vårt hadde sin aller siste opptreden! Det ble en perfekt anledning til å synge ut de siste følelsene og ta et ordentlig avskjed med alle de fantastiske menneskene vi har blitt kjent med fra alle verdens hjørner.

Vi avsluttet kvelden i uformell og god stil. Med en skikkelig digg pizza ute på restaurant Spaccanapoli.

Den 27. mai seilte vi så inn til Lisboa.

Et siste farvel til vår Butler Utkarsh og vår Suite Attendant Sumesh som har holdt ut med oss hele denne tiden.

Det var merkelig og vemodig å gå i land og forlate det som har vært hjemmet vårt de siste fem månedene. Man lever i sin helt egen, beskyttede boble på et slikt langcruise. Tenk på det: Vi har seilt nesten jorda rundt! Vi har vært innom seks verdensdeler! Det er nesten umulig å ta inn over seg.

Vi sitter igjen med en velfylt minnebank og hjertet fullt av takknemlighet. Jeg har prøvd å gjenfortelle hele reisen underveis og lagt ut mengder med bilder på nettsiden min – og gud hjelpe meg, så mange bilder det har blitt! Det blir nok å sortere i månedene som kommer.

En dyp og inderlig takk går til alle de fantastiske ansatte om bord som har skjemmet oss bort og gjort dette til en uforglemmelig reise. Og ikke minst: En enorm takk til Elisabeth Bråthen i Berg-Hansen, som hjalp oss med å finne akkurat dette verdencruiset, og som guidet oss trygt gjennom alle forberedelser og bestillinger.

Dette var ikke bare en ferie. Dette var en stor, livslang drøm som gikk i oppfyllelse.

Takk for følget på reisen!