24. Juli
Vi startet dagen med en liten spasertur i Tucumcari før solen hadde rukket å bli for varm. Vi hungret etter å bevege oss litt etter mange timer i bil den siste tiden, og i denne byen var det virkelig mye morsomt å se. Men sola i New Mexico våknet raskt og gjorde det klart at gåturen måtte bli kort.
Vi rømte inn i bilen igjen, og rullet bokstavelig talt videre på vårt eventyr.
Vi tok en stopp i Santa Rosa på Route 66 Auto Museum, der gamle biler og skinnende krom møtte oss. Vi gikk ikke inn på selve museet, men det er litt å kikke på i suvenir butikken her, og ute finner man flere kuriositeter.
Deretter kjørte vi videre ut på “prærien”, og vi følte virkelig at vi befant oss i det ville vesten. Det var nesten så vi ventet på å se cowboyer og indianere ute på de øde steppene, selv om det mest ble til at vi tok bilder av den endeløse landeveien og fjellene som etter hvert dukket opp i horisonten.
På veien svingte vi en liten sving innom Las Vegas i New Mexico, som absolutt ikke kunne sammenlignes med sin glitrende navnebror i Nevada. Men var en koselig små by.
På vei mot Santa Fe passerer vi det høyeste punktet på Route 66, Gloreta Pass, 7500 fot (2286 m) over havet.
Etter hvert kom vi frem til Santa Fe, byen som kalles The City Different, og den var virkelig veldig ulik alle andre byer vi hadde sett. Her satt Billy the Kid fengslet fra 1880 til 1881, og den norske westernhelten Morgan Kane har også sin fiktive tilknytning til traktene her, ettersom foreldrene hans ble drept i et indiansk bakhold i bøkene til Louis Masterson. Vi så oss rundt i det særpregede bybildet og inntok en god pannekake lunsj.
Byen bød på flere kunstgallerier og mange spennende forretninger og restauranter. Nede ved town square satt indianere og solgte produktene sine, gjerne smykker med turkise steiner.
På ettermiddagen sjekket vi inn på hotellet vårt, DoubleTree by Hilton, som lå et stykke utenfor byen, og lot inntrykkene fra en lang dag synke inn.
25. Juli
Kl. 08:00 sharp: Reisekoordinator, Kjetil sto som vanlig plantet utenfor hotellresepsjonen, klar med dagens kart, formaninger og moralske støtte. Heldigvis var vi allerede stappmette på frokost og mentalt rustet for hva enn New Mexico måtte kaste mot oss.
Første stopp: Himmelhøyt over Albuquerque. Vi hadde sikret oss billetter til gondolbanen opp til Sandia Peak på forhånd. Når vi kom frem, var det enda såpass tidlig, at vi slapp alt som het kø og svevde oppover i det som visstnok er en av verdens lengste svevebaner. Utsikten? Så fantastisk at man nesten glemte hvor langt det var ned.
Vel nede på jorden igjen satte vi kursen mot Laguna og Grants. Langs veien poppet det opp enorme casinoer (for de som liker å gamble med reisekassa) og godstog som var så lange at de sikkert startet i Arizona og sluttet i Texas. Minst en kilometer med stål!
I Grants kjørte vi gjennom en ny Route 66 Neon Drive-Through, omgitt av veggmalerier og neon skilt.
På vei mot Gallup spottet vi Church Rock og måtte bare svinge innom Red Rock Park for å stirre litt ekstra på de heftige steinformasjonene.
Kveldens base: Historic El Rancho Hotel i Gallup.
Dette er ikke et hvilket som her helst motell, men det offisielle «Home of the Movie Stars». Hotellet åpnet i 1937 og fungerte i flere tiår som hovedkvarter for Hollywoods største stjerner når de spilte inn westernfilmer i området. Her har legender som John Wayne, Humphrey Bogart, Katharine Hepburn og Ronald Reagan bodd (og ryktene sier at John Wayne en gang prøvde å spandere en øl på hesten sin i baren)!
Før middag svingte vi innom hotellets berømte 49er Lounge, som står på listen over USAs 50 beste hotellbarer. Etter en velfortjent forfriskning, og middag i hotellets restaurant, rundet vi av kvelden på den utrolig koselige balkongen. Der satt vi og nøt den varme kvelden, mens vi følte oss minst like glamorøse som gamledagers filmstjerner.
26. Juli
Etter morgen møte, var vi klare for dagens opplevelser.
Neste etappe tok oss ut av Gallup og rett over delstatsgrensen til Arizona. For å feire at vi var i en splitter ny stat, svingte vi umiddelbart innom Tomahawk Indian Store – for man kan tross alt ikke kjøre Route 66 uten å vurdere innkjøp av en tomahawk eller litt ekte indianer suvenirer.
Deretter bar det rett inn i en helt annen verden:
Vi besøkte Painted Desert og Petrified Forest. Dette landskapet er helt absurd! Painted Desert ser ut som en gigantisk, fargerik kremkake av rosa, lilla og oransje klipper. Rett ved siden av ligger Petrified Forest (den forsteinede skogen). Kort fortalt: For rundt 225 millioner år siden veltet enorme trær her. De ble begravd i slim, slam og vulkansk aske, og over millioner av år har grunnvann fylt trecellene med kvarts og mineraler. Resultatet? Tømmerstokker som i dag er bunnsolid, glitrende krystall og edelsten! Det ser ut som treverk, men sparker du borti en bit, brekker du tåa.
I Holbrook fikk vi Route 66-nostalgi så det sang i veggene. Her krydde det av herlige fotomotiver, inkludert gigantiske dinosaurer og det legendariske Wigwam Motel. Her sover folk altså i rom formet som indianertelt. Sprøtt, herlig og veldig “Americana”!
I Holbrook kjører vi gjennom enda en av disse Neon Drive through som er satt opp langs Route 66.
Neste kjappe pitstop var Jackrabbit Trading Post i Joseph City. Det er umulig å gå glipp av, takket være det ikoniske skiltet med den tre meter høye haren og teksten “HERE IT IS”. Vi stoppet, tok det obligatoriske bildet, kjøpte is og Cowboy hatt og hoppet videre.
“Standing on a corner in Winslow, Arizona…” 🎶
Ja da, vi måtte selvfølgelig gjøre som i Eagles-låta Take It Easy. Vi fant det berømte gatehjørnet, og der sto hun: jenta i den røde bilen, og ikke minst en vaskeekte “Flatbed Ford” parkert ved fortauet. Statuen skal forestille en trubadur på 70 tallet, og kan visst minne litt om Jackson Browne, en av låtskriverne til låta.
Vi nynnet på låta resten av veien til Twin Arrows.
Der sto det før to digre piler trykket ned i bakken. Nå er det bare én igjen som kjemper mot tidens tann, men til gjengjeld har et hypermoderne casino i nærheten stjålet navnet.
Etter en kjapp og koselig sving innom Flagstaff.
Landet vi endelig i Williams, hvor vi skal bo i to netter.
Dette er en skikkelig Route 66-perle hvor tidsmaskinen har stoppet på 1950-tallet. Hele hovedgata er stappfull av blinkende neonskilt, livlige barer, tøffe restauranter og butikker som selger alt du kan tenke deg av indianersuvenirer og Route 66-effekter. Vi tok en herlig ettermiddagsrunde for å suge inn stemningen, før vi jaktet ned en av byens mange restauranter. Med magen full av pizza og hodet fullt av inntrykk, var det utrolig godt å ta kvelden!
27. Juli
Kjørefri dag i Williams, sa du? Glem det! Eventyrlysten trumfer alltid latskapen. Vi kastet oss i bilen og satte kursen straks nordover mot selve kronjuvelen i den amerikanske naturen: Grand Canyon.
Man kan se så mange bilder og filmer man bare vil på forhånd, men ingenting forbereder deg på det øyeblikket du faktisk går ut av bilen, går bort til kanten, og bakken bare forsvinner under deg. Canyonen åpnet seg opp i all sin prakt – så mektig, enorm og fargerik at man føler seg som en bitteliten maur med akutt høydeskrekk.
Vi cruiset bortover langs kanten og la inn strategiske stopp overalt der utsikten var for god til å kjøre forbi. Vi svingte selvfølgelig også innom Desert View Watchtower. Dette merkelige steintårnet, tegnet av arkitekten Mary Colter på 1930-tallet, ser ut som en eldgammel indiansk ruin og gir en helt rå panoramautsikt over Colorado-elven som snor seg dypt der nede.
På veien tilbake mot Williams måtte vi bare bråbremse for en fotostopp ved et herlig, snodig sted kalt Bedrock City/Valle. Her snakker vi ekte Route 66-galskap! En gammel “Mobil” bensinstasjon sto utstilt sammen med en herlig miks av veteranbiler, gigantiske dinosaurer og hester. Det er akkurat slike sprø påfunn i veikanten som gjør denne bilturen så uforutsigbar og morsom.
Vel tilbake i Williams var vi skrubbsultne etter all den friske canyon-lufta, så det bar rett ut på en velfortjent lunsj.
Resten av ettermiddagen ble brukt til å rusle rundt i gatene i Williams i et langt mer bedagelig tempo. Byen er jo et levende museum! Vi kikket nærmere på alle de rare butikkutstillingene, de blinkende neonskiltene og alt det pussige som finnes langs fortauene her. Det er trygt å si at Williams har sjarm i bøttevis.
28-29. Juli
Turen går videre. I Ash Fork er det igjen mange fine fotomotiver, og vi kjører sakte igjennom byen for å få med oss så mye som mulig av den herlige Route 66-nostalgien.
Videre kommer vi inn på Yavapai County-strekningen, som med sine rundt 50 kilometer med paddeflatt asfaltbånd gir oss den lengste, snorrette kjøreturen på hele ruten. Her er det bare å koble inn cruisekontrollen, lene seg tilbake og nyte horisonten.
Vi tar en velfortjent stopp i Seligman, som virkelig vet å by på seg selv med fargesprakende motiver og retro sjarme. Kameraet går så varmt at det nesten ryker av linsen.
Videre langs veien oppdager vi plutselig en rekke knallrøde skilt som står på rad og rekke langs asfalten. Dette viser seg å være de ikoniske, gamle Burma-Shave-reklameskiltene, hvor man må lese ett og ett skilt bortover veien for å få med seg et humoristisk lite rim eller trafikksikkerhetsdikt. Det gir en herlig, nostalgisk tidsreise mens vi ruller videre gjennom Peach Springs.
Etter hvert lander vi i Hackberry. Her svinger vi innom den legendariske Hackberry General Store, et sted som føles som et levende museum fullt av gamle bensinpumper, bilvrak og rariteter.
Naturen utenfor bilvinduet er i stadig endring, fra røff høylands ørken til dramatiske fjellformasjoner. På den siste biten inn mot Kingman sperrer vi plutselig opp øynene; midt i det tørre ørkenlandskapet i Valle Vista dukker det sannelig opp grønne vinranker på rekke og rad! Det viser seg at det tørre, solfylte klimaet her i Mojaveørkenen er ypperlig for lokale vingårder.
Neste stopp blir i Kingman, som leverer rikelig med visuelt godteri for fotoentusiaster, inkludert den splitter nye, lysende Neon Drive-Thru-portalen som ønsker reisende velkommen til byen.
Herfra forlater vi den tradisjonelle ruten for en liten syndig avstikker mot Las Vegas i Nevada.
Turen gjennom White Hills byr på et ekstremt goldt og øde landskap, der det er så lite frodig at selv kaktusene ser ut til å tørste.
Før vi kaster oss inn i neonlysenes mekka, tar vi en liten pustepause ved Lake Mead Overlook for å beundre utsikten over det massive vannreservoaret.
Vel inne i syndens by sjekker vi inn på New York-New York Hotel & Casino. Hele hotellfasaden er bygget som en miniatyr av New Yorks skyline, komplett med Frihetsgudinnen og en berg-og-dal-bane.
Innvendig er det som å vandre rundt i New Yorks bakgater etter mørkets frembrudd, bare at gatene tilfeldigvis er teppebelagte og stappfulle av blinkende spilleautomater og intense spillebord.
Det er en helt spesiell, surrealistisk atmosfære i Las Vegas, hvor man har klart kunststykket å samle halve verdens storbyer på én enkelt stripe i ørkenen.
På kvelden klinker vi til med middag i “Eiffel-tårnet” på hotellet Paris, der vi har orkesterplass og panorama utsikt til Bellagios verdenskjente og dansende fonteneshow.
Senere avslutter vi kvelden med et herlig kultursjokk nede i Fremont Street i gamle Downtown, hvor taket er en gigantisk. videoskjerm og gatemusikerne kjemper om oppmerksomheten.
Vi har satt av to dager i Vegas, og dagen etter velger mange i reisefølget å bli flydd ut i helikopter over Grand Canyon. Siden vi har krysset av akkurat den opplevelsen på en tidligere tur i 2011, velger vi heller å bruke dagen til fots. Vi trasker gatelangs, titter i elleville butikker og drar på hotellsafari. Blant annet tar vi turen med monorail-banen som suser over bakkenivå, og stikker nesen innom det gigantiske Caesars Palace. Vi må selvfølgelig også mimre litt, så vi går innom det luksuriøse Bellagio hvor vi bodde under forrige besøk.
Kvelden blir tilbrakt hjemme på vårt eget New York-New York, der vi danner oss nok mot til å satse noen dollar på ruletten. Og jammen slår flaksen til – det blir solid gevinst og feiring på ekte Vegas-vis! 😀
Hvis du vil lese om forrige gang vi var i Las Vegas finner du link til det her:
30. Juli
Fra syndens neonlys til ekte ville vesten – dagens etappe tar oss fra Las Vegas til Needles! På vei ut fra Las Vegas tar vi en liten stopp på et utsiktspunkt,
Vi vender snuten tilbake mot Kingman før vi setter kursen mot den legendariske spøkelsesbyen Oatman. Veien dit byr på et fantastisk stykke klassisk Route 66 som snor seg i hårnålssvinger oppover fjellsiden mot Sitgreaves Pass på over 1000 meters høyde (3550 fot). Her oppe er utsikten upåklagelig, men det gjelder å holde øynene på veien, for plutselig dukker det opp firbente veisperringer i form av lokale esler.
I Oatman er det nemlig eslene som sjefen – de går fullstendig løse i gatene og tigger frekt etter godbiter, flankert av daglige Wild West-skuespill der krutt røyker og cowboyer faller i bakken. Dette må være en av de mest unike, skrudde og sjarmerende tidslommene langs hele ruten!
Ferden ruller videre gjennom Topock, som er vårt siste stoppested i Arizona før vi krysser den mektige Colorado-elven og offisielt ruller inn i California.
Vi lander i Needles for overnatting, og la det være sagt: Denne dagen var ikke bare varm, den var brennheit! Da vi parkerte, hadde gradestokken krøpet opp i spinnville 49 varmegrader. Needles skal visst være kjent for å være en av de varmeste stedene i USA, og det tviler jeg ikke på… Jeg dristet meg ut på en liten ekspedisjon til den lokale butikken, en gåtur som best kan beskrives som å spasere rett inn i en gigantisk stekeovn med varmluftsfunksjonen skrudd på maks. Det var bare å kapitulere, søke ly under klimaanlegget på hotellet og prise seg lykkelig for at vi ikke reiser med hest og kjerre!
På kvelden tok vi en liten tur ut i den varme kveldsluften. Vi tok en koselig middag på Wagon Wheel Restaurant, som lå bare et lite steinkast fra hotellet i Needles. Det ble en perfekt, rolig og autentisk slutt på en dag som startet i glitrende Las Vegas og endte på historisk grunn langs Route 66.
31. Juli
Turen fra Needles til W. Huntington Drive i Los Angeles-området (ved foten av San Gabriel-fjellene) er den siste ordentlige etappen på veien, hvor vi kjenner at slutten på eventyret nærmer seg før den aller siste strekka til Santa Monica om et par dager.
Dagen startet med at veiarbeid og stengte veier forsøkte å leke sjef over reiseruta vår, noe som resulterte i at det første offisielle stoppet ble ved det ikoniske Roy’s Motel og Cafe i Amboy. Her ble det raskt klart at kameraene fikk mer treningsøkt enn magen, ettersom vi nøyde oss med en kjapp fotostopp foran det legendariske skiltet mens vi skuet bort på det imponerende Amboy Crater i ørkenvarmen.
Videre bar det gjennom Ludlow, som er mest kjent som en historisk spøkelsesby fra to ulike epoker. Jernbaneboomen på slutten av 1800-tallet og storhetstiden til den legendariske bilveien Route 66.
Vi svingte inn til Peggy Sue’s 50’s Diner med et brennende ønske om en solid lunsj. Da servitøren møtte oss med beskjeden om at det var førtifem minutters ventetid på bord i denne labyrintaktige gigantrestauranten, innså vi at magen måtte vente. Vi nøyde oss i stedet med en rask sightseeing mellom avdelingene, benyttet oss av fasilitetene, og takket for oss før sulten tok overhånd.
Ferden fortsatte deretter gjennom Barstow, hvor øynene ble servert et herlig galleri av sjarmerende skilt og fargerike veggmalerier som holdt humøret oppe i bilkøen.
Neste stopp på programmet var av det mer bisarre slaget: Elmer’s Bottle Tree Ranch i Helendale. Dette er en mildt sagt spesiell utendørsutstilling med over to hundre sveisede metalltrær, der greinene er prydet med fargerike glassflasker, antikke skilt og ymse rariteter fra Mojaveørkenen.
Etter å ha rullet videre gjennom Oro Grande, ankom vi Victorville og tok turen innom California Route 66 Museum. Der fant vi nok av nostalgi til å holde reisefeberen ved like.
Omsider startet vi nedkjøringen mot selveste Los Angeles, og trafikken tettet seg.
I Glendora tok vi et etterlengtet stopp på Legends Classic Diner, hvor en skikkelig, saftig hamburger lunsj omsider reddet dagen og løftet blodsukkeret til godkjent nivå.
Mette og fornøyde rullet vi endelig frem til området ved W. Huntington Drive, hvor vi skal bo de neste nettene. Kvelden ble rundet av med en rolig rusletur i nabolaget, etterfulgt av et besøk på Matt Denny’s Ale House (som ligger like i nærheten på Huntington Drive) for litt god mat, lokal stemning og en herlig, lun avslutning på en lang dag på historisk landevei.
1. August
Det var flere som reiste ned til Huntington Beach for å se på biler tidlig denne morningen. Vi var veldig fornøyde med å kunne sove litt lenger, og hadde en rolig morgen før vi satte raskeste kurs ned til Venice Beach. (Vi sparer siste del av Route 66 til neste dag, da den tar nesten 2 timer å kjøre. X antall lyskryss, mye trafikk og lave fartsgrenser.)
Vi ruslet nede på promenaden og så på alt det som skjer i området. Det er tross alt her menneskeheten har samlet alt det rareste den har å by på – fra bodybuildere i mikroskopiske truser til selvutnevnte profeter på rulleskøyter.
Tok oss også en bedre lunsj, heldigvis uten å få for mye sand eller tvilsom røkelseslukt i maten.
Etterpå kjørte vi opp til Hollywood, og så litt på “stjernene” i gata. Det var sykt mye folk, og rimelig varmt, så det å stirre ned på skitne fortau mens man unngår å bli taklet av en svett mann i et falmet Spider-Man-kostyme mistet raskt sjarmen. Vi satte etterhvert kursen tilbake til hotellet for å lufte både tærne og tålmodigheten.
På kvelden tok vi en tur til Monrovia for middag. Monrovia er det stikk motsatte av kaoset i Hollywood. Mens vi tidligere på dagen følte at vi var statistene i en litt vill og uforutsigbar film, føltes Monrovia mer som kulissene til en koselig, amerikansk julefilm – bare midt på sommeren. Her var det faktisk mulig å gå på fortauet uten å frykte for livet, og gatene er så rene, fredelig og idyllisk.
Men skinnene bedrar tross alt i California. Middagen ble nemlig ikke så rolig som den hvitvaskede småbyidyllen lovet. Vi havnet på en form for “blues”-restaurant, hvor kveldens konsept viste seg å være levende karaoke akkompagnert av et fullt band. Det betyr i praksis at hvem som helst fra gata – med varierende promille og total mangel på toneart – kunne gå opp og leke rockestjerne foran en dundrende vegg av gitarer, trommer og blåsere. Det var både fascinerende, øredøvende og akkurat passe kaotisk til at lunsjroen fra Venice Beach ble blåst rett ut av ørene på oss. Definitivt en middag med underholdningsgaranti!
02. August
Vi tillot oss en herlig, lat morgen. Vi startet like gjerne med en etterlengtet treningsøkt på hotellets treningsrom – mest for å samle krefter (og kanskje brenne av noen kalorier etter gårsdagens blues-karaoke) før vi satte kursen mot Santa Monica Beach.
La det være sagt med en gang: Å kjøre den aller siste etappen av “The Mother Road” inn mot Los Angeles er en ganske kjedelig affære. Det episke ørkenlandskapet var byttet ut med det ultimate LA-marerittet. Vi brukte over to timer på å snegle oss fremover i sneglefart, gjennom et uendelig antall lyskryss og en mildt sagt heftig trafikk. Underveis fikk vi i det minste glimt av det berømte Hollywood-skiltet oppe i åsen, og vi cruiset standsmessig (om enn veldig sakte) gjennom Beverly Hills for å se om vi så noen kjendiser. Det gjorde vi ikke.
Men så, endelig, åpenbarte havet seg: Vi var fremme i Santa Monica!
Vi startet med å rusle litt rundt i gågaten i Downtown for å riste løs gassfoten.
Der fikk vi oss en matbit på Barney’s Beanery – et herlig ujålete og helt perfekt sted for å innta det aller siste måltidet på dette episke eventyret.
Derfra gikk turen videre ned til selve Santa Monica Pier. “Gå” er kanskje en overdrivelse, for her sto og gikk vi nærmest i kø. Mengden mennesker var helt ekstrem.
For å få litt pusterom trakk vi ned på strandpromenaden. Her var det hakket lettere å ta seg frem, og underholdningsverdien var skyhøy. I et område så det ut som en ren rekrutteringsskole for sirkusartister; her var det folk som balanserte på liner i løse luften, mens glade turnere svingte seg i alle mulige og umulige apparater. LA slutter aldri å levere på menneske titting!
Etterpå samlet vi troppene på pieren for et siste, offisielt gruppebilde med resten av gjengen som har fullført Route 66 sammen med oss. Vi startet opprinnelig som en imponerende flokk på 125 personer, men i kjent LA-stil hadde noen allerede tyvstartet og satt kursen videre til andre destinasjoner.
Dette har vært en helt fantastisk og uforglemmelig reise. Vi har kjørt nesten 4800 km, vært gjennom 9 stater (med avstikkeren Las Vegas i Nevada), og opplevelsene har stått i kø! Og enda er det mye vi ikke så og gjorde underveis…
Vi vil gjerne rette en enorm takk til Kjetil og Ann Inger fra Hopalong, som har loset oss trygt gjennom hele USA. De har kjørt denne ruten utallige ganger, har en enorm erfaring, og har vært utrolig tilgjengelige, hjelpsomme og kunnskapsrike hele veien. Alt har gått som smurt – fra fly og hoteller til selve logistikken på veien.
Hvis du sitter hjemme og drømmer om å oppleve legendariske The Mother Road, kan vi absolutt anbefale å bestille turen gjennom dem! Nå gjenstår bare pakkingen. og den skal være raskt unnagjort, da vi har “bodd i koffert” i 3 uker, før vi setter snuten hjemover mot Norge med hardisken og kofferten fulle av minner (og sikkert litt Route 66-støv). Takk for følget!