Mystery Island, egentlig navn Inyeug, tilhører nasjonen Vanuatu i Stillehavet.
Det er mange grunner til at øya blir kalt Mystery Island. En av de er at det tidligere cruiseselskapet SITMAR ga øya navnet “Mystery Island” fordi det hørtes mer eksotisk og spennende ut for turister enn det lokale navnet, Inyeug.
Den “hemmelige” flystripen: Under andre verdenskrig bygde de allierte en liten, skjult flystripe på øya. Det ble sagt at japanerne aldri forsto hvor de amerikanske flyene kom fra, noe som skapte et “mysterium”.
Myter om spøkelser: Lokalbefolkningen fra naboøya Aneityum pleide å tro at Inyeug var hjemsøkt av ånder etter mørkets frembrudd, noe som bidro til en mystisk aura.
I dag er øya er et populært stoppested for cruiseskip, kjent for sine hvite sandstrender, krystallklart vann og livlige korallrev for snorkling. Ligger nær Aneityum, er det kjent for sin fredelige, tropiske atmosfære, med en liten flystripe og lokale markeder, samtidig som det forblir ubebodd over natten.
Vi skulle ut på en kajakk tur, men var litt tidlig ute, så vi gikk en liten runde på øya. Det var kommet folk fra nabo øya for å underholde oss, og selge sine suvenirer. Hvis man ser på noen av barna her er de lyse i håret. Det blonde håret i stillehavsområdet skyldes en spesifikk genvariant (tyrosinase-relatert protein 1 – TYRP1) som er ulik den man finner hos europeere.
Vi måtte gå et lite stykke bort på andre siden av øya for å komme til glass bunn kajakkene som vi skulle ut med.
Så var det tid for å snorkle litt. Det var helt fantastisk klart vann, mange fine koraller, og masse forskjellige fisk.
Man kan gå rundt øya på ca 45 minutter. Vi gikk en liten tur, og så på den berømte flystripa. Det er laget stier overalt på øya.
De hadde gjort det fint rundt omkring med solsenger for cruise turistene. Det var også mulig å få massasje.
Vi fikk smake på det lokale ølet, og nøt den flotte stranden, og fikk tatt oss en liten snorkel tur til.
En ting som var veldig spesielt, var det enorme antallet toaletter (små trehytter) overalt.
Det er faktisk ikke alt for mange år siden kannibalisme ble forbudt ved lov i Vanuatu, og det heter at den siste misjonæren som ble spist havnet i matkjelene til det beryktede stammen Big Namba på øya Malekula i 1969! Dette på tross: Folkene i Vanuatu er i dag svært vennlige og har blitt kåret til verdens lykkeligste mennesker!
Etter nok en sjødag, var vi i Fiji. Vi lå ankret, og tok tender båt inn til havnen. Her sto det 2 politi menn og en politikvinne med flotte uniformer og tok oss i mot.
Savusavu, kjent som “Fijis skjulte paradis,” er en pittoresk by på sørkysten av Vanua Levu-øya, og er den nest største øya på Fiji. Det bor rundt 130 000 personer på øya.
Men vi skulle ut på utflukt, og vi gikk om bord i en heller gammel skolebuss, uten aircondition, men med åpne vinduer. Det var nok en solfylt dag, med over 30 varmegrader, og høy luftfuktighet.
Vi hadde en kjøretur på litt under en halvtime, over en ås, til andre siden av øya, til en landsby som heter Nukubalavu. På veien så vi hvordan folk bor, og det var utrolig grønt og frodig her. Det er regntid på denne tiden av året, og det hadde regnet i 2 dager før vi kom.
Nukubalavu er en landsby med ca 340 innbyggere. Når vi kom , fikk vi en velkomst med sang og kranser som vi fikk rundt halsen, og aldri har jeg vel hørt barn synge av så full hals. “Bula” på Fiji er et allsidig uttrykk som bokstavelig talt betyr «liv», men brukes primært som en hjertelig hilsen tilsvarende «hei», «velkommen» eller «skål». Det uttales «boolah» og uttrykker ønske om god helse, lykke og den varme, gjestfrie «Bula-ånden» som preger kulturen på Fiji.
Vi gikk en rundtur i landsbyen, og startet i barnehagen.
Her går barna til de er 6-7 år gamle, kommer litt an på når på året de er født. Etterpå må de inn til Savusavu for å gå på skole. Deres primær språk i skolen er engelsk.
Vi gikk videre inn til der de fleste av husene, forsamlings lokalet, og kirken lå. Husene er hovedsakelig av blekk, uten vinduer, men med flere rektangulære glass som står står på skrå utover for å få gjennom lufting.
Utenfor forsamlings lokalet var det en gravplass. Seremoni ved dødsfall i Nukubalavu, involverer sterke tradisjoner med fokus på fellesskap, respekt og deling av sorg.
Vi fikk overvære en Kava Seremoni, og noen frivillige fra skipet var med på seremonien.
Kava-seremonien i Fiji er et sentralt kulturelt rituale som brukes til å ønske velkommen, knytte bånd og ære gjester. Den består i å drikke en jordaktig, beroligende drikk laget av knust yaqona-rot (kava) og vann, servert i en tanoa-bolle. Men før denne drikken blir servert, ble det vasket noen strå i blandingen gjentatte ganger. Ritualet innebærer spesifikke håndklapp og respektfulle høflighetsregler, og regnes som en dyp kulturell opplevelse.
Etterpå var det mer sang og dans, og noen av de yngste synes det kanskje ble litt mye av det gode, og tok seg så like godt en liten nap i alt ståket.
Det ble demonstrert kurv fletting, hvor de bruker palmeblader.
Det var muligheter for å kjøpe lokale produkter som de hadde i salgs boder utenfor.
Etterpå gikk vi en tur i området, og ned til sjøen.
På veien tilbake til skipet, tok vi en foto stopp, for å få tatt bilder av noen palmer som vokser ute på noen øyer. Veldig spesielt.
Tilbake i byen, kjørte vi innom for å se på noen varme kilder.
Vi gikk en liten runde i byen før vi reiste tilbake til skipet. Det var litt i varmeste laget for oss å traske så mye rundt, og siden det var søndag og det meste var stengt, ble det en ganske kort affære.
Vi hørte av andre som hadde vært på snorkel tur at det var fantastisk klart vann å snorkle i her, og at det var mange fine koraller. Noen hadde også vært i regnskogen, og gikk til et lite fossefall, og badet i kulpen nedenfor. Men når man kun har noen timer på ett sted en dag, får man kun en liten smakebit av stedet.
Det kom inn noen regnbyger på ettermiddagen, men da vi kom ut på havet, skinte igjen solen 🙂
Vi hadde 2 nye sjø dager. Vi passerer tidslinjen, og hopper rett og slett over 11. Februar. Vi har varme, fine og rolige dager på sjøen.
13. Februar
Tonga-Tongatapu
Tonga er en øystat i det sørlige Stillehavet som består av totalt 169 øyer. Av disse er 36 øyer bebodd, mens resten er ubebodde. Øyene er spredt over et stort havområde og er delt inn i tre hovedgrupper: Tongatapu, Ha’apai og Vava’u. De fleste innbyggerne bor på hovedøya Tongatapu.
Nuku’Alofa er hovedstaden, den største byen og hovedhavnen i Kongeriket Tonga, som ligger på nordkysten av hovedøya Tongatapu. Som administrativt og kongelig sete har det landemerker som det kongelige palasset og fungerer som hovedknutepunkt for turisme, inkludert snorkling, hvalsafari (juli–oktober) og lokale markeder.
Det bor i underkant av 105 000 mennesker på Tonga.
Det er regjeringssenteret for det eneste gjenværende konstitusjonelle monarkiet i Sør-Stillehavet. Byen bevarer sterke polynesiske kulturtradisjoner.
Vi var en rundtur på øya, og startet med et stopp utenfor The Royal Palace, Det kongelige palasset. Det ligger helt ved vannkanten, og vi hadde utsikt til det også fra skipet.
Kongelige graver. Et historisk sted som ligger i hjertet av byen.
Her ligger også Centennial Church, fra 1885. Ser ut for at den er under oppussing, da den bla manglet noe tak og vinduer. Kristendommen står ekstremt sterkt på Tonga, og rundt 99 % av befolkningen identifiserer seg som kristne. Religion er dypt integrert i kultur, dagligliv og politikk, med søndags hvile lovfestet i grunnloven, for da skal man gå i kirken. Det er 17 Landsbyer på Tonga, og det er 2-3 kirker i hver landsby.
Vi kjørte vider over på andre siden av øya. På veien fikk vi se hvordan folk bor, og dyrker sine grønnsaker og kokos palmer. Vi passerte også flere kirker og gravplasser.
Her står mange langs veien og selger både frukt og grønt, men også brukte klær.
Vi kom ned til stranden, Fua’amptu Beach, som vi skulle tilbringe en god time på. Vi ble vel litt skuffet, da det ikke var de store bade mulighetene der. Kun små “passasjer” ut i vannet med sand bunn, som i tillegg var veldig grunn. Rundt var det vulkan stein, som både så sleip ut, og i tillegg var veldig grunn.
Vi gikk en liten tur, bor til en gravlund som lå på enden av en kjerre vei langs stranden. Var veldig spesielt. Vi kjørte også forbi en gravlund på andre siden av stranda på veien inn. Ingen kirke å se i nærheten, men allikevel 2 gravlunder helt nede ved sjøen, på hver sin side av stranden.
Det er en gammel skikk å etterlate ting som den avdøde satte pris på i livet, for at de skal kunne nytes i “den andre verden”. Hvis personen var glad i øl, blir flasker (ofte fulle eller symbolske) plassert på graven som en siste hilsen.
Flaskene brukes også ofte som en dekorativ kant rundt graven, gjerne stukket opp-ned i den hvite sanden som dekker gravhaugen. De fungerer som rimelige og varige erstatninger for mer kostbare materialer.
Det kan også være en type ofring. I polynesisk kultur finnes det tradisjoner for å “helle ut en skvett” for å ære forfedre eller ånder. Å plassere flasker ved graven kan sees på som en moderne videreføring av ritualer for å opprettholde forbindelsen mellom de levende og de døde.
Familiene i Tonga legger stor stolthet i å holde gravene vakre. Flasker, sammen med fargerike tekstiler, plast blomster og skjell, er tegn på at den avdøde fortsatt er elsket og husket.
Vi fikk servert kalde kokosnøtt juice og frukt.
Det var også grotter her.
Så gikk turen tilbake til skipet. Det var dårlig med aircondition på bussene, da det ble brukt gamle skolebusser. Da vi kom tilbake til skipet var vi gjennom våte av svette, da det var ca 33 varmegrader, samt veldig høy luft fuktighet denne dagen, så da var det bare å komme seg om bord og få tatt seg en dusj.
Det lysnet litt på humøret at flere av de ansatte ønsket oss velkommen “hjem” med musikk og smil, da vi kom tilbake til skipet.
Etter og ha fått ned kropps temperaturen, og en bedre lunsj, våget vi oss en liten tur ut i heten igjen, for å se litt mer av byen.
Pangai Si’i er et betydningsfullt kulturelt landemerke som ligger i Nuku’alofa, Tonga. Det er kjent for sin tradisjonelle tonganske arkitektur og historiske betydning, og tiltrekker seg ofte besøkende som er interessert i øyas arv. Den har vakkert utformede bygninger og gir innsikt i lokale skikker og tradisjoner.
Men vi gikk ikke så langt, før vi måtte smyge oss inn et sted for å slippe litt unna heten, Vi gikk derfor innom Friends cafe for å smake på det lokale ølet. Det ble en skuffende afære, da ølet både var lunkent og dødt.
Vi gikk videre innom et hand craft market.
Etter å ha gått litt videre rundt i gatene, hvor vi gikk forbi “taxi” bua, private boliger mm, fant vi frem til Talamahu markedene. Det sentrale markedet for ferske råvarer og lokale håndverk.
En annen populær attraksjon på øya, er “blåsehull”, som er en naturlig kystnær bergformasjon hvor havgrotter vokser oppover til tunneler, slik at vann kan strømme inn og bryte spektakulært ut under høyt trykk, ofte skyte høyt opp i luften med et høyt brøl. Vi var ikke der, men hørte av noen andre om bord på skipet, at det hadde vært spektakulært.
På ettermiddagen var det mange unge som var samlet på en odde for å bade og mingle.
På kvelden kom det en gruppe fra øya som underholdt om bord.
Det er ikke så mye man rekker å oppleve når man bare er noen timer i land på et sted som dette. Regner med at folk som tilbringer noen dager her, får en helt annen opplevelse av øya, eller øyene, hvis man er her noen dager.
Ny sjødag med sol og sommer. I dag begynte vi på Bridge kurs, så får vi se om vi synes det er gøy. Det ble en trenings økt, og jeg jobbet med bilder og Blog. Vi var også på et Coctailkurs, hvor Rum var hovedingrediensen. Vi avsluttet kvelden med en felles middag for World cruiserne på en av restaurantene om bord.
09. Februar
Aitutaki
Vi lå ankret utenfor øya, så vi måtte ta tender båt for å komme i land. Der vi kom i land, holder de på med å lage et helt nytt kai anlegg. Det er ca 20 cruise skip innom Aitutaki i året.
Aitutaki, ligger på Cookøyene nord for Rarotonga, er en fantastisk “nesten-atoll” kjent for sin fantastiske, krystallklare turkise lagune omringet av 15 små holmer (motu). Som den nest mest besøkte øya i øygruppen tilbyr den romantiske, avsidesliggende og tropiske opplevelser, inkludert snorkling, dykking, og kiteboarding. Rarotonga er den mest besøkte.
Det bor i underkant av 2000 mennesker på øya.
Vi tok tenderen inn til land, hvor vi ble møtt med musikk og blomster lenker. Her gikk vi om bord i mindre båter som tok oss med ut i lagunen.
Vi reiste ut på snorkel tur i lagunen. Det var noen små fisk å se, samt noen enorme skjell.
Etterpå gikk vi land på “Honey moon Island”. Denne øya er ubebodd, og minner om en stor sand banke.
Vi var på Aitutaki for 10 år siden. Vi så hotellet fra skipet som vi bodde på den gangen. På mitt forrige innlegg, er det en link til reisen vi hadde da.
31 grader og sol. Fakarava er et fantastisk UNESCO-biosfærereservat-atoll i Fransk Polynesias Tuamotu-arkipelaat, kjent som et dykkemål i verdensklasse, spesielt berømte «haivegger» ute ved revet utenfor atollen. Det er den nest største atollen i øygruppen, og tilbyr et fredelig, avsidesliggende og miljøbevisst paradis.
Flyplassen på Fakarava
Fyrert på Fakarava
På Fakarava bor det ca 900 mennesker. Høyeste punktet på øya er 5 moh. Her går de på skole frem til de er 11 år gamle. Etter det må barna reise inn til Tahiti å gå ferdig skole der. Da bor de gjerne borte i 10 uker av gangen, før de kan komme hjem for helgen. Tannlege har de innom 1 uke i året, og det samme med øyelege.
Vi syklet rundt på øya.
Øya her er kjent for sine perler, som også flere av de andre øyene i French Polynesia er.
Fyret er fra 1957.
En liten flyplass ligger på enden av øya.
Ut mot stille havet er det litt røffere strender og bølger. Populært for surfere.
Er ingen over water Bungalows på denne øya, men finnes et par resorter. Her er også rimeligere alternativer for de som ønsker det. Her var det til og med telt. Litt i varmeste laget spør du meg.
De har mange kokos palmer her, og de tørker kokos til å lage kokos olje. De har en type “skur” de tørker kokosen under tak.
Da vi kom over til andre siden av øya igjen, var det som om det åpnet seg et paradis. Det er så fantastisk farge på vannet her, og kontrastene mot de grønne trærne og palmene, og den blå himmelen er det helt uvirkelig vakkert.
Vi var innom en av kirkene på øya, hvor det er dekorert med skjell.
Vi syklet videre gjennom landsbyen Rotoava, som er stedet hvor de fleste butikker og hoteller mm er lokalisert. Det var også her vi kom inn med tender båten.
Etter sykkelturen svømte og snorklet vi litt i det nydelige klare vannet. Vi fikk også øye på noen haier.
Tilbake til skipet.
En ny kveld med vakker solnedgang.
03. Februar
Rangiroa
Rundt 30 grader og sol. Her kjører skipet inn i lagunen, og i passet der vi kjører igjennom, pleier det noen ganger å være mange delfiner, men var ingen
Vi legger oss på anker inne i lagunen. Rangiroa-lagunen, verdens nest største, er et enormt, krystallklart korallrev i Fransk Polynesia, kjent for sitt rike marineliv, verdensklasse dykking i Tiputa-passet, og den ikoniske «Blue Lagoon»-utflukten. Området tilbyr uforglemmelige opplevelser som svømming med haier, delfinsafari, snorkelmuligheter, samt unike dagsutflukter til den turkise «Blue Lagoon» og den smaragdgrønne «Green Lagoon».
Brygga vi kom inn til med tender båten var veldig iddyllisk.
Det var et stykke å kjøre til båten som vi ble kjørt ut til den grønne lagunene med.
Vi hadde noen timer og en deilig dag ved den “grønne” lagunen. Helt fantastisk vakkert der.
Vi snorklet litt, men det var ikke det store. Det var veldig grunt her, men var litt liv rundt noen koraller.
Under middagen fikk vi en hyggelig overraskelse fra personalet i restauranten.
04. Februar
Sjødag.
Det var båtbygger konkurranse i bassenget. Hvem har bygd den fineste, og best flytende båten.
Vi var med på en vinsmaking ombord.
Koret jeg har vært med i ombord, fremførte de 3 sangene vi har øvd på i den ene loungen før middag.
En fantastisk måne denne kvelden også.
05. og 6. Februar
Bora Bora
Bora Bora er et populært turistmål, og resortene i lagunen er mange, og ligger tett i tett.
Vi reiste ut med båt på snorkel tur. På vårt første stoppe sted snorklet vi med svart tippet Revhai og Skater, eller Piggrokker. En artig opplevelse.
Neste stoppested for snorkling var ute på noen korallrev.
I “The Blue lagoon” er det en fantastisk sand bunn, og det er grunt vann over det hele. Helt herlig å bade her, men ikke noe fisk å se.
Vi gikk i land for å spise lunsj på en øy. Her ble vi også vist hvordan de knerter kokos nøtter, og rasper ut kokosen, og hvordan man kan knyte på seg en sarong.
Gutta som jobbet om bord, sto også for underholdning, og de var utrolig flinke til å spille og synge.
Hovedstaden og den største bosetningen på Bora Bora er Vaitape, som ligger på vestsiden av hovedøya. Vaitape fungerer som det administrative senteret for kommunen og huser ordførerkontoret, samt en havn og fasiliteter. Øya er en del av Fransk Polynesia, og de fleste av de ca. 10 000 innbyggerne bor i eller rundt Vaitape. Ikke så mye å se og ta seg til i selve byen. Men flere butikker her som selger sorte perler som er en stor business i French Polynesia.
Polynesian Dreams
Neste dag hadde alle verdenscruiserne en egen utflukt til en egen øy. Vi ble hentet med Catamaran direkte fra Skipet. Vi ble møtt på øya med musikk, sang, luren fra konkylie, blomster kranser og kokosnøtt juice.
Vi badet og koste oss.
Gikk en runde rundt øya, som var på hele 800 meter.
Det ble servert en gedigen BBQ lunsj, med alt godt man kan tenke seg. Her fikk vi også servert en lokal Rose vin.
Underholdningen under lunsjen var helt eventyrlig, med det turkise havet, blå himmel, grønne trær og palmer og fargerike blomster som bakteppe.
Rett og slett en utrolig magisk dag, som man bare drømmer om.
07. Februar
Tahiti-Papeete
Vi la til på kaia midt i byen, så vi tok oss en liten runde på promenaden, parken og byen etter frokost. Her finner man flere butikker, kafeer, restauranter og kjøpesenter.
Tahiti er den største av øyene i Fransk Polynesia i det sørlige Stillehavet. Hovedstaden Papeete ligger på den nordvestlige kysten. Tahiti er også den mest befolkede, med ca. 70 % av Fransk Polynesias befolkning, ca 190 000 mennesker. Er nok mange turister som bare er innom Tahiti før man tar ferge eller flyr ut til en av de andre øyene i Fransk Polynesia.
Det er et marked rett ved kaia, men mye av det drev de allerede å stengte ned når vi gikk innom, som fisk og kjøtt avdelingen.
Vi gikk innom Robert Wan museum, som også er butikk. Det eneste museum i verden som er dedikert til perler. Litt artig å gå innom, da jeg har et perlekjede fra Robert Wan som jeg fikk da vi var i Bora Bora for 10 år siden.
På ettermiddagen var vi på en utflukt. Vil si at dette var den minst spennende utflukten vi har vært på så langt.
Vi startet med et museum, hvor halve museet var stengt, og det var egentlig ingen ting å se. Vi gikk en tur ute i hagen til museet, som lå inn til havet. Det mest spennende å se her var ankeret til kaptein Cook. Kaptein James Cook ankom Tahiti med skipet HMS Endeavour den 13. april 1769 og kastet anker i Royal Bay (nå Matavai Bay) for å observere Venuspassasjen. Dette markerte starten på hans første store oppdagelsesreise i Stillehavet
Tahiti består av mange fjell og daler, og det er veldig grønt her på denne tiden av året. Vi passerte den eldste stein kirken på øya. Vi kjørte også langs boligfelt og strender.
Vi kjørte innom noen grotter, Den største var såpass stor så man kunne bade i den. Det var veldig mange flotte blomster her.
Vårt siste stopp var en landsby som det var funnet ruiner fra 1500 tallet, som er bygget litt opp igjen i nyere tid.
Vi sto litt oppe på dekk og så på utseilingen.
Vi var på en rund tur på noen av disse øyene, samt noen andre øyer i Cook Island for 10 år siden. Legger ved en link til reisen vi hadde da.
Vi besøkte 2 Marquesas øyer. Marquesasøyene er en gruppe av vulkanske stillehavsøyer i Fransk Polynesia, et fransk oversjøisk territorium, beliggende like sør for ekvator midt mellom Australia og Sør-Amerika i Stillehavet. Det bor i underkant av 10 000personer fordelt på 6 av de15 øyene. Nuku Hiva er øya med flest innbyggere. og den besøkte vi.
30. Januar
Nuku Hiva
Vi seilte inn til Nuku Hiva i 09.00 tiden om morgenen.
Vi skulle ikke på utflukt før kl 13.30 denne dagen, så vi brukte morgenen på skipet med litt trening, og en kjapp lunsj før vi tok Tenderbåten i land.
Vi hadde litt tid før utflukten skulle starte, så vi gikk en liten runde i Taiohae som er administrasjons senteret på øya. Denne landsbyen ligger i en vakkert bukt som er restene av et gammelt vulkankrater og fungerer som knutepunktet for øyas kultur og infrastruktur.
På grunn av at dette er en vulkan øy, har stranden her i bukta helt sort sand.
Vi hadde en rundtur på øya i 4×4 hjuls trekkere, så vi var bare 3-4 personer i hver bil.
Vi ble vist kultursenteret, hvor de har festivaler og feiringer, både for folk beboende på øya, men også samlinger for alle innbyggere på Maraquesas øyene.
Vi kjørte opp i fjellene, og fikk en flott utsikt. Øya er fantastisk grønn og frodig.
Langs veien som er smal og kronglete, passerte vi flere ville hester.
Turen gikk videre til et annet utsiktspunkt, og vi så ned på en landsby i dalen Taipivai.
Etterpå kjørte vi ned ved denne landsbyen, hvor de solgte produkter som de lager på øya. Det går mye i utskjærte produkter av Trefigurer, Tiki som er sentrale kulturelle ikoner som representerer forfedre og guder. De er ofte skåret i tre eller stein med særegne store øyne, flate munner og kompakte kropper, og dateres tilbake til det 11. til 14. århundre.
Disse figurene fungerer som beskyttelse og knytter de levende til åndeverdenen og forfedrene.
Vi fikk også servert masse lokal frukt, Og her var de største mango trærne jeg ever har sett.
Kokosnøtter har lenge vært en av hoved gesjeftene på Nuku Hiva. De bruker kokosnøtter primært til lokal matlaging, hvor fersk kokosmelk og kjøtt inngår i retter med fisk og frukt. I tillegg produseres kopra (tørket kokoskjøtt) for eksport, og kokosolje brukes lokalt. Nøtteskallene benyttes ofte til brensel eller håndverksprodukter.
Vi besøkte katedralen i Taiohae.
Hovedøya Nuku Hiva huser noen eldgamle, så vel som moderne, strukturer knyttet til en polynesisk kultur som inkluderer den berømte tikien og til og med en moai-statue.
Vi gikk opp bakken nær havnen for å se noen statuer ved Tu’Hiva. Der kunne man se mange moderne tre- og steinskulpturer, som Tiki Tuhiva fra 2017 som vokter Taiohae-bukten. Det er to store skulpturer på Tuhiva-høyden. Den største er en 12 meter høy kvinnelig figur som representerer tradisjon og kunnskap, mens den mindre, mannlige figuren symboliserer en kriger.
I parken som ligger rundt denne statuen, er det flott beplantet.
På vei tilbake til tender båten kom det er et par ridende i full fart på stranden.
På kvelden var det show ombord på skipet fra lokal befolkningen.
31. Januar
Hiva Oa- Atuona
Hiva Oa er også en vulkan øy, med veldig bratte fjell, hvor det høyeste fjellet er på 1213 moh. Her bor det ca 2500 mennesker. Det kommer omkring 12 cruiseskip innom her i året.
Det har i tidligere tider vært kannibalisme på noen av disse øyene.
Marquesas øyene har mye den samme historien, og ble bebodd mellom 11-1500 tallet. James Cook kom hit i 1774. Frankrike annerkerte Marquesas øyene i 1842.
Det var en veldig varm dag. Vi lå igjen ankret, og vi tok tender båten inn til land. Fra brygga gikk det Shuttle buss inn til Atuona som er hoved landsbyen på øya. Det var ikke lagt opp noen utflukter her, så vi gikk rundt og utforsket litt på egenhånd. Her er det også mange Tikier å se.
Her var det også noen lokale som ville selge sitt håndt verk, og noen sto for litt lokal spill og sang.
Tatoveringer på Nuku Hiva i Marquesas-øyene er dypt forankret i tradisjonell polynesisk kultur, kjent som «patutiki». De er komplekse, detaljerte og fungerer som personlige historiefortellinger som reflekterer identitet, slekt og reise, med lokale eksperter som Teiki Huukena som bidrar til å bevare og fornye denne rike kunstformen. Den beskriver rang, og beskytter kroppen.
Paul Gauguin, (1848-1903) bodde her sine siste leveår, og tok med seg modern Art til Hiva Oa. Han var en fransk maler, skulptør og grafiker Vi besøkte hans museum, hvor også huset hans står som han bodde i.
Jacques Brel trakk seg berømt tilbake til den avsidesliggende øya Hiva Oa i Marquesas i 1975 for å unnslippe berømmelsen og finne fred, og bodde der til sin død i 1978. Han ble et kjært medlem av lokalsamfunnet, og brukte flyet sitt, «Jojo», til medisinske evakueringer og forsyninger. Brel er gravlagt på Calvaire-kirkegården i Atuona nær maleren Paul Gauguin.
Vi gikk ikke opp på kirkegården, men så den på avstand.
Et dedikert kulturrom i en flyhangar i Atuona viser frem flyet hans, bilder og personlige historier.
Vi ruslet en liten tur ned på stranden. Her er det også sort vulkan sand.
Siden det var så varmt, orket vi ikke å gå så lenge rundt i landsbyen, så vi reiste tilbake til skipet for lunsj.
På kvelden var det gjort i stand til American Diner på dekk, hvor det etter hvert også ble underholdning, med både Grease og andre kjente låter.
Det var en fantastisk kveld, og det var både månelyst og stjerne klart.
Vi satte kursen mot Påskeøya, hvor vi skulle være fremme den 25. Januar. Men etter 2 sjødager, fikk vi beskjed fra Kapteinen at på grunn av for mye “swell” i sjøen, ville det ikke være mulig å komme i land, da vi måtte ta tender båter inn til land. Det ville bli for risikabelt å gå over fra skipet til tender båtene. Kursen var derfor lagt om, og vi seilte nå mot Pitcairn Island, før vi seiler videre til French Polynesia og flere av øyene der skal besøkes. Vi fikk derfor nå veldig mange sjødager. 7 sjødager før vi var på Pitcairn, og 2 etter. Siden vi heller ikke fikk gå i land i Pitcairn, blir det til sammen 10 dager uten beina på landjorda.
Og hva finner man på når man får så mange sjødager? Joda, tiden bare flyr. Vi trener, hører på lydbøker, venter hele tiden på neste måltid 😉 Og nyter lange lunsjer og middager, og det blir arrangert spesielle lunsjer og aktiviteter om bord, både på soldekk, og under livbåtene 😀
Vi spiller litt spill, ser filmer og serier på kveldene, eller er innom et show. Vi har tatt massasje, og jeg har begynt i skips koret, så det er sang øvelser nesten hver dag. Jeg har bildene mine som skal legges over på PC og ekstern harddisk, og reisebrev som skal skrives, så dagene går.
Vi har vært med på et “grunnleggende” Coctail kurs.
Vi har hatt mange flotte solnedganger, og jeg blir aldri lei av å ta bilder av de.
27. Januar
Pitcairn Island
Endelig land å se. Stillehavet er stort og åpent, og vi har ikke sett så mye mer enn et stort blått hav i flere dager. Nesten ikke fugler, ingen hval eller delfiner.
Pitcairn er en av de mest avsidesliggende øygruppene i verden, med verdens minste samfunn.
Vi seilte inn på morningen, og tok en runde rundt øya, før vi la oss til utenfor Adams Town.
Det kom folk fra øya om bord på skipet, og hadde en presentasjon om livet på øya. De hadde med varer som Tunfisk og bananer. De satte opp et håndtverks marked hvor vi kunne kjøpe lokale varer, som smykker og honning fra øya. De solgte også T-skjorter med trykk, og kjøleskaps magneter. Dette er noe av det de lever av her ute, selv om det kun er ca 6 Cruise skip innom her i året.
Det er nå 37 beboere på øya, hvor de fleste er etterkommere av Bounty mytteristene. Men det flytter også inn folk fra andre steder, og han som holdt foredraget var sammen med kona innflyttere, som søkte et rolig liv.
En spesiell, fargerik og frodig øy. Helt utrolig at folk har bosatt seg her så langt fra all sivilisasjon.
På ettermiddagen pakket de sammen, og reiste tilbake til øya si. Det ble en veldig merkelig, nesten rørende stemning når de reiste av gårde i båten sin, og tok et par runder frem og tilbake, og skipet “honket” til farvel, og alle sto ute og vinket.
Pitcairnøyene er en øygruppe på fire øyer i det sørlige Stillehavet, hvorav kun den nest største – Pitcairn – er bebodd. Pitcairn er den siste gjenværende britiske kolonien i Stillehavet.
Pitcairn har en egen web side hvor de forteller litt om øyene, og hvordan man ev kan komme dit.
Pitcairn har en utrolig historie. Bounty mytteriet i 1789, og alt som har skjedd der i ettertid, med til og fra flyttinger. Pitcairn Islands historie dreier seg om bosettingen i 1790 av mytterister fra HMS Bounty og deres tahitiske følgesvenner, som brente skipet sitt og levde i isolasjon til de ble oppdaget i 1808. Dette lille samfunnet, ledet av John Adams, utviklet et unikt samfunn med etterkommere av mytteristene og polynesierne, som møtte spenninger, interne konflikter og en flytting til Norfolk Island før noen kom tilbake, og etablerte den unike Pitcairn-kulturen kjent for sin blanding av engelsk og tahitisk språk og dens etterkommere.
Norskfødte Kari Boye Young (f. 1955) flyttet til Pitcairn Island i 1975 etter å ha blitt fascinert av «Mytteriet på Bounty». Hun giftet seg med lokalinnbyggeren Brian Young, fikk to barn og bodde der i over 20 år før de flyttet til New Zealand, for så å returnere i 2007. Kari utga boken Den siste mytterist i 1982. Vi fikk høre av en av de som bor der ute, at mannen til Kari døde i fjor, og at verken Kari eller ungene bor der lenger.
Sjødager. Rolige dager med sol og rolig sjø. Ble brukt til å trene, jobbe med bilder og høre på lydbok. Mange Pelikaner å se.
Den 16 Januar ble det servert brunch om bord. Masse deilig mat.
Fantastisk solnedgang den 16. Januar.
18. Januar
Lima
Vi legger til i Port del Callao i Lima, ca 11 km fra Lima sentrum. Det er Perus viktigste maritime havn og en av de største i Sør-Stillehavsregionen, og fungerer som en sentral inngangsport for både containertrafikk og cruiselinjer.
Callao er den viktigste havnebyen i Peru og befinner seg ved kysten vest for Lima. Den har 773 700 innbyggere. Den er knyttet til Lima og gruveindustrien i Andesfjellene via jernbanelinjen.
Vi våknet opp til tåke, men det lettet litt utover formiddagen. Vi hadde en ettermiddags utflukt i Lima, Highlights of Lima.
Centro Histórico de Lima, er et UNESCO verdensarvsted kjent for sin storslåtte koloniale arkitektur, sentrert rundt Plaza de Armas, også kalt Plaza Mayor. Her finner du severdigheter som Katedralen, Regjeringspalasset og det berømte San Francisco-klosteret.
Gamlebyen er et livlig område med museer, herskapshus, og brosteinsgater som Jirón de la Unión, som gir et innblikk i Limas rike historie fra før kolonial til kolonitid. Selv om mange bygninger er rekonstruksjoner etter jordskjelv, men bygget for å gjenspeile gamle stiler.
Miraflores utgjør en dyr og eksklusiv bydel sør i Lima, og har et stort antall restauranter, barer, nattklubber og kjedebutikker. Miraflores ligger ved kysten, og har ei lang sandstrand.
Huaca Pucllana: Selv om den ligger litt utenfor selve den historiske bykjernen, men i Miraflores, er denne pre-inkabygde adobe-pyramiden et imponerende syn fra en enda tidligere periode, 200-700 e.kr. Det arkeologiske komplekset ble forlatt i mange år, og ble brukt som møkkhaug og til og med til motocross. I løpet av de siste 40 årene har det blitt undersøkt, bevart og restaurert siden 1981.
Parque del Amor, kjærlighets parken, eller Parque Alberto Andrade Carmona er en park som ligger i Miraflores-distriktet i Lima. Den ble innviet 14. februar 1993. Parken er omgitt av mosaikker med fraser og dikt om kjærlighet på spansk. Den er inspirert av Park Guell i Barcelona av Antoni Gaudi. Her er det utsikt over havet, og surferne på stranda. Det er også populært med paragliding her. Det var blitt litt tåke utover dagen igjen, så utsikten vår var ikke fantastisk… Parken ble valgt av National Geographic-magasinet som et av de mest romantiske stedene i verden.
På veien tilbake til Skipet, kjørte vi langs stranden. Dette er et nyetablert område som man finner massevis av aktiviteter, både sportslige og kulturelle. En stor konsert arena, div ball baner, sykkel cross bane, tivoli mm.
Vi kjørte også forbi et område i Callao hvor man virkelig får se fattigdommen i dette område.
Fattigdom i Callao, Perus største havneby og en del av Limas storbyområde, er utbredt, med over 40 % av befolkningen rammet, spesielt i områder som Ventanilla. Dette tette urbane området preges av sosioøkonomiske utfordringer, mangel på grunnleggende tjenester, høy arbeidsledighet, og utbredt gjengkriminalitet knyttet til havnens logistikk.
Vi kjørte også forbi Real Felipe Fortress som ligger like ved havnen i Callao. en massiv femkantet festning fra 1700-tallet, designet for å forsvare havnen mot pirater og utenlandske inntrengere. Bygget mellom 1747 og 1774, står det som en av de største spanske kolonifestningene i Amerika og fungerer i dag som et militærmuseum.
19. Januar
Strålende sol. Vi tok shutle bussen fra skipet inn til Indian Market i Mira Flores området i Lima. Flere store fine veggmalerier langs hovedgata på vei ned til kysten fra Indian Market.
Dette er en nyere bydel, hvor det er mulighet for shopping. Her finner man cafeer og restauranter, og det er flere fine parker i området.
Larcomar er en fin park, og under parken er det bygget et shopping senter.
Vi fikk oss en god gå tur til Barranco distriktet. Det er fint laget til på toppen av klippene langs havet med promenade for både gående og syklende, og flere parker man går igjennom. Det er laget en flott bro over motor veien. Siden det var så klart vær denne dagen, så vi over til bebygglesen i fjellene, og ut til en øy hvor det tidligere var et fengsel.
Barranco-distriktet i Lima er kjent for sin bohemske atmosfære, livlige kunstscene med mye gatekunst, gallerier og museer, pulserende natteliv med barer og musikk, historiske herskapshus, romantiske broer (som Puente de los Suspiros), og en sjarmerende atmosfære med kafeer og restauranter, og er et populært sted for både turister og studenter.
Vi viste ikke helt hvor vi skulle gå når vi var i området, men gikk en liten runde, og fikk se litt av gate kunsten og herskapshusene.
Vi ruslet en runde på Inca og Indian market før vi tok bussen tilbake igjen til skipet. Her selges lokale varer, i hovedsak laget av lama ull.
Lima er en veldig stor by, så man rekker ikke å se alt på et par dager, men vi har vært her en gang før også, og besøkte da bla et populært museum, Larco museet. Det kan du ev lese om i leserinnlegget mitt fra den gang.
En ny sjødag. Vi nærmer oss Ecuator, og vi hadde i tradisjonens tro en seremoni, en såkalt “Linjedåp” om bord for første gangs Ecuator kryssere til sjøs, hvor Kong Neptun kom, og gjestene måtte kysse en fisk. En av de ansatte som var førstegangs krysser, måtte også gå planken og hoppe i bassenget.
På kvelden var det en gjesteartist som underholdt i teateret om bord, Queen of Soul, Charity Lockhart som var med i “America got talent”, og ble slått ut i kvart finalen.
15. Januar
Manta
Manta er et kystknytepunkt som fungerer som en viktig dypvannshavn og et viktig turistmål, Kjent som Tunfiskhovedstaden i verden.
Vi reiser på en liten rundtur hvor vi starter med å kjøre langs kysten, og noen flotte strender. I hver rundkjøring er det temaer fra nærområdet, og hva de er kjent for.
Vi passerer et fiskemarked, fiskebåter og de bygger også egne fiskebåter her.
Vi kjører videre opp til Montechristi for å se hvordan Panama hatter blir laget. På veien passerer vi en stor statue i rundkjøring av en dame som fletter en Panama hatt.
Man skulle kanskje tro at Panama hatter blir laget i Panama, men det er faktisk ikke tilfelle. Panamahatter lages i Ecuador fordi det er der Toquilla-palmen vokser, og hattene har blitt håndvevd tradisjonelt i Ecuador i århundrer, men fikk navnet sitt fordi Panama var det viktigste handelssenteret for eksport, spesielt under gullrushet og byggingen av Panamakanalen, der amerikanske arbeidere og president Theodore Roosevelt brukte dem og navnet festet seg global
Vi blir vist hvordan palmebladene som blir brukt blir behandlet før de kan starte å flette hattene.
De har en egenartet arbeidsstilling når de står og fletter.
Vi ble vist hvordan de lager knapper av nøttene fra taguapalmen. Den blir også kalt vegetabilsk elfenben” fordi det i tørket tilstand får en hardhet og farge som ligner svært mye på ekte elfenben.
Her fikk vi også servert noen tradisjonelle retter og drikker, som kakao og Ceviche, og det ble vist tradisjonell dans.
Vi kjørte videre opp til en liten landsby, El Chorrillo, er et nabolag kjent for sin håndverksproduksjon av Fiber Cabuya/sisal, en type palme, spesielt innen produksjon av toquilla-stråhatter og andre produkter som en type strie sekker, som de gjerne eksporterte bla kaffe i tidlige. Landsbyen ligger mellom Manta og Montecristi, og tilbyr en rik kulturell og håndverkstradisjon.
Det var utsikt fra landsbyen helt til byen og havet.
Langs veien kjører vi forbi en kaffe fabrikk, og det lukter kaffe helt inn på bussen. Vi passerer også mange fargerike hus.
Vi Besøkte Manta sentralbankmuseum for å se førkolumbianske gjenstander fra Manteño-kulturen fra rundt 1500 tallet.
Hele veien har vi “Turist” politi som følger oss på veien. Det er mye narkotika karteller, vold og ran i dette distriktet, som bare har eskalert de siste årene.
På kvelden kom det en lokal dansegruppe om bord og underholdt, og Guayaquil Symfoni orkester, som er en av Ecuadors viktigste musikalske institusjon, som ble grunnlagt i 1949. De har nå tatt musikken sin utover nasjonale grenser, og turnert på anerkjente scener i USA, Spania, Italia, Cuba, Argentina, Chile, Uruguay og Peru med sin kunst.
Senere på kvelden skulle det være sjokolade buffet på soldekk på kvelden, med påfølgende “Rock the Boat” party. Men på grunn av regnvær ble dette flyttet innendørs. Litt av en avslutning på dagen.
Colon i Panama. Ligger på Atlanter havs siden av Panama. en viktig karibisk havneby og hovedstad i provinsener kjent for å være Atlanterhavsinngangen til Panamakanalen. Den er hjemsted for Colón Free Zone, en av verdens største frisoner, som er avgjørende for handel. En by hvor det ikke er så mye å se, og kanskje heller ikke en by man bør traske rundt i alene. Kriminaliteten i Colón, er høy, spesielt knyttet til gjengvold, narkotikahandel og ran, og det anbefales stor forsiktighet, da både lommetyveri, væpnede ran og andre voldshandlinger forekommer, selv om turister sjelden er hovedmål.
Vi hadde egentlig meldt oss på en tur til Panama by som ligger på andre siden av Panama ut mot Stillehavet. 1,5 timers kjøretur fra Colon, men siden vi har vært der en gang tidligere, i 2018 endret vi utflukten vår til en litt mer lokal tur.
På vei ut av Colon, ser vi hvordan noen av lokal befolkningen bor, som er bygg som skulle vært revet for lengst. Vi ser også de etterhvert kjente Red Devils bussene, som har vært tidligere de gule skolebusser i USA. Nå i Panama – pyntet med neon malerier, glødende lys og dundrende høyttalere – får de et nytt liv.
Da vi kommer litt ut av byen, er det små fargerike hus som dominerer. Veldig typisk Karibien style.
Vi kommer etter hvert til en Eco Lodge som ligger ved Gatun Lake. Her har de dyrket mye forskjellige planter for å vise frem mangfoldet av hva som dyrkes i Panama, som kaffe planter, mango trær, kakaobønne trær, ananas, bananer mm.
Gatun-sjøen er en enorm kunstig ferskvannsinnsjø i Panama, skapt ved å demme opp Chagres-elven. En gang verdens største menneskeskapte innsjø. Den fungerer som en viktig vannkilde for kanalens sluser og er et populært reisemål for dyrelivs observasjon som aper, fugler, manater og økoturisme, med turer og fiske tilgjengelig.
Vi var på en kajakk tur på Gatun sjøen. Dette området ligger et stykke fra Panama kanalen, og er en stille og rolig del av sjøen. Vi så noen små fugler, men ellers var det ikke så mye spennende å se. Men vi hadde allikevel en fin tur ute på sjøen.
Etterpå kjørte vi til den nyeste slusen i Panama kanalen, Agua Clara Locks.
På veien hit passerte vi et nyere nabolag, som heter Ciudad Del Sol. det var et større inngjerdet område med store flotte eneboliger.
Panamakanalens utvidelsesprosjekt. doblet kapasiteten til Panamakanalen ved å legge til en ny trafikklinje, noe som gjorde det mulig for flere skip å passere vannveien, og økte bredden og dybden på banene og slusene, slik at større skip kunne passere. De nye skipene, kalt New Panamax, er omtrent halvannen gang større enn den tidligere Panamax størrelsen, og kan frakte over dobbelt så mye last. Den utvidede kanalen startet kommersiell drift 26. juni 2016.
Med en enestående utsikt venter dette stedet på deg og alle som ønsker å nyte en hyggelig opplevelse fylt med interessante fakta, men spesielt ved å være en del av historien til ruten som forener verden.
Senteret byr på en fantastisk panoramautsikt som står i kontrast til to spesielle situasjoner som skaper blandede følelser. På den ene siden finner du den berømte Gatun-sjøen, hvor lasteskip eller andre fartøy passerer hver dag, mens på den andre siden, men fra et annet perspektiv, vil du bli imponert over utsikten over utvidelsesarbeidet. Her ble også vist en 12 minutters film om Panama kanalens historie.
Et stort tankskip kom kjørende inn i kanalen når vi var der.
Man kan også gå ned til en rampe lenger ned mot kanalen. På veien ned, kom det en liten merkelig skapning løpende over veien, som så ut som en stor rotte, bortsett fra at den ikke hadde noen hale. Tror det kan være en gnager som kalles Gullhare, eller Brunaguti.
Før vi kjørte tilbake til skipet, kjørte vi en tur over Atlantic broen, som gir en fin utsikt over Panama kanalen som vi kjørte inn i neste dag. Denne broen ble først ferdig stilt i 2019, og de drev med byggingen av den når vi seilte gjennom Panamakanalen i 2018.. På veien kom det en annen liten skapning løpende, som kalles Cuatimundi, som er i familie med vaskebjørn.
13. Januar
Panama kanalen
Allerede kl 0600 går vi inn i Panama kanalen, så her var det om å gjøre å komme seg opp om morningen. Vi hadde allerede seilet under Atlantic Bridge da vi sto opp i 05.30 tiden. Imens vi ligger i slusen, lysner det til dag. Litt regnvær får vi denne dagen, men temperaturen ligger på rundt 27-28 varmegrader.
Bak oss kommer det inn et cruise skip til, Azamara som ligger bak oss hele veien gjennom Panama kanalen, og også side om side gjennom noen sluser.
Panamakanalen er en stor kanal som skjærer gjennom Panamas smaleste parti, og gjør det mulig for skip å ta en «snarvei» mellom Atlanterhavet og Stillehavet, via Gatúnsjøen. Anlegget var, da det ble bygget, blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne.
Kanalen er 80 km lang, har 6 sluser, 3 sluse sett, og har en høydeforskjell på 26 meter.
Etter den første slusen, som heter Gatun slusene, kjører vi over Gatun Lake.
Den neste store broen over Panama kanalen er Centennial Bridge, eller Puente Centenario.
Like etter kommer vi til Pedro Miguel slusen. Her går det en paralell “elv” til for større skip som ligger høyere enn hvor vi seiler.
Vi seiler over Miraflores sjøen, før vi kommer til den tredje og siste slusen heter Miraflores sluser. Her er det bygget en stor tribune hvor man kan følge med på slusingen på kanalen. Det var helt fullt av folk her denne dagen.
Den siste broen vi kjører under, før vi er ute i Stillehavet er Bridge of Americas. Like før kjørte vi gjennom en stor konteiner havn, hvor vi også ser Panama by i bakgrunnen.
Vi ser Panama by i det fjerne, før vi seiler videre til havs.
Legger også ved en link til forrige gang vi seilet gjennom Panama kanalen, i 2018. Her kan man også lese litt om Panama by som vi besøkte den gangen.
Etter 2 nye sjødager har vi kommet til Puerto Limon i Costa Rica.
Vi har vært i Costa Rica ett par ganger tidligere, og første gang vi var her i 2014, var vi på rundtur i 2 uker. Da bodde vi noen dager i regnskogen i Tortuguero, og hadde noen fantastisk spennende dager der. En av utfluktene vi kunne velge denne dagen, var et elvecruise i Tortuguero, så vi gikk for det.
Vi hadde en god og varm solskinnsdag, og en fin tur på elven.
Elvecruise TortugueroElvecruise TortugueroElvecruise Tortuguero, Banan tre blomstGråhegreDovendyrSpider MonkeyBrølr apeBrøle apekrokodilleFlaggermusIguanDovendyrHegre
Elvene og kanalene i Tortuguero er hovedsakelig naturlige, et komplekst nettverk av laguner, elver og kanaler i en sumpete regnskog, men noen av de mindre kanalene er også menneskeskapte for transport, noe som gir en unik opplevelse for båtturer og dyrelivs-observasjon. Disse naturlige og kunstige vannveiene er essensielle for økosystemet og turismen i regionen.
Her er en linker til tidligere reiser i Costa Rica November 2014. Jeg kan absolutt anbefale en reise hit for de eventyrlystne 😉
