01.Desember 2019- Amazonas elven

Vi seiler innover i Amazonas. Vi hadde en liten stopp i elven, hvor myndighetene fra Brazil kom om bord for å godkjenne papirer, før vi kunne seile videre.

Vi hadde en rolig dag, hvor vi nøt varmen, og fulgte med på om det var noe spennende å se i elven, og langs elvebredden. Amazonas er en veldig bred elv, så ikke alltid det er så mye å se på.

02.Desember 2019 – Santarem

Byen Santarem ligger der elven Tapajos og Amazonas møtes. Amazonas, av gjørmete vann og Tapajós, av klart og grønt vann. Det danner et vakkert møte med forskjellige farvann som ikke blandes på flere kilometer.Disse elvene gir Santarém et flott økoturist kall, ved å tilby 300 km fantastiske ferskvannsstrender med hvite sandstrender, samt turer i Amazonas regnskog og innsjøer.

Santarém er en by og kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Byen nås for det meste ved å bruke båt. Santarém var opprinnelig bostedet til den indianske urbefolkningsgruppen Tapajós. Santarem er en av de eldste byene i Nord-regionen, og har derfor gamle monumenter og historiske bygninger.

Utflukt til Maica Lake

Vi fikk kun sett byen på avstand fra elven. Vi hadde meldt oss på en utflukt denne dagen, og skulle være med på båt tur innover Maica Lake. De lokale båtene kom opp på siden av skipet, hvor vi steg om bord. Skipet hadde ankret opp litt inne i Tapajo river, så vi seilte igjen ut i Amazonas, og forbi Santerem.

I dette området, er finnes det rosa delfiner. Før de blir fullvoksne er de grå/sorte. Det som er særegent for de “rosa delfinene”, er at de har en pukkel på ryggen i stedet for ryggfinne, og de har en lang tynn snute. Vi så noen ved inngangen til Maica Lake.

Vi seilte ett stykke innover elven, og fikk se forskjellige fugler og bosetninger langs elven. Det er veldig stor forskjell på vannstanden her på sommer og vinterhalv året, så husene som ligger langs elven, står på stolper. Nå er det den tørre perioden her, så da ser man det veldig godt. Det kommer også frem mange fine hvite strender når vannstanden er lav. I regnsesongen blir de helt borte.

Ett stykke inne i elven, snudde vi båten, og seilte utover igjen. Vi stoppet for å fiske etter Piraja. Vi fisket med biff biter, og med en gang vi kastet snøret uti, begynte det å nappe. Øystein fikk på en stor rugg av noe slag, men da han skulle dra den inn, røyk hele linen. Litt senere fikk han en liten Silver Dollar. Det ble også dratt opp en annen liten rar fisk, som vist nok var giftig, og til slutt dro en av de ansatte om bord opp en Malle, før vi igjen måtte fortsette turen.

På veien tilbake til Skipet, seilte vi veldig nærme Santarem, så vi fikk ett lite innblikk av byen. Det ligger veldig mange båter her, og folk bader i elven. Så også noen rosa delfiner, som så vidt var over vann, men de er ikke så lett å få øye på.

Det går flere typer “ferger” fra Santerem til Manaus, som er den største byen i Amazonas. Man kan da velge mellom hurtig ferge, som bråker noe voldsomt, men man kommer frem i løpet av kvelden, eller man kan velge en type båt lik som den vi seilte ut med, hvor de henger opp hengekøyer på dekk for natten, og man er fremme neste morgen.

I 18 tiden reiste vi videre oppover Amazonas, og det var deilig å sitte ute og nyte varmen og solnedgangen. Himmelen sto i brann denne kvelden.

03. Desember 2019- Boca De Valeria

Vi startet dagen med frokost på rommet, og en treningsøkt. Mens vi trente, så vi mange rosa delfiner utenfor skipet. Treningsøkten ble derfor ganske kort, da jeg ble mer opptatt av å prøve å få noen bra bilder av disse skapningene, som bare er så vidt oppe i vannflaten, før de forsvinner igjen.

Vi lå utenfor en liten landsby ved elven, Boca da Valeria. Vi tok tender båt inn. Allerede ved tenderbåten møtes vi av lokalbefolkningen som selger smykker fra båtene sine.

På docking-bryggen blir cruiseskipets passasjerer møtt av små barn som er godt trent for å underholde turister. Landsbyen ved moloen er falsk, men for en liten pris tilbyr lokalbefolkningen båtturer til deres faktiske bosetning.

Dette stoppet langs Amazonas cruise-reiserute er laget for visning av dyreliv som Gresshopper, doven dyr, Edderkopper, krokodiller, tukaner og andre tropiske fugler. For å møte urfolk kledd i tradisjonelle fjærdrakter, og ta “dollarfoto” med dem. Noen viser også frem hjemmene sine for å tjene en slant.

Som man kan se fra bildene, har de også her stolpe hus lengst ned i byen, på grunn av regntiden.

Husene som ligger litt opp i høyden, er ikke bygget på stolper.

Vi seiler videre mot Manaus.

04. Desember 2019- Manaus

Vi har en spennende innseiling mot Manaus. Manaus ligger ved Rio Negro som renner ut i Amazonas, og igjen får vi se 2 elver som møtes. Den brune Amazonas elven, og den sorte Rio Negro. Det er mye å se på langs elven, og etterhvert får vi også øye på Rio Negro-broen, som er ei bru over elva Negro. Brua er ei skråkabelbru og er 3 505 meter lang. Den ble åpnet 24. oktober 2011. Brua knytter sammen Manaus i nord med byen Iranduba på sørsida av elva

Manaus, den historiske inngangsporten til Brasils Amazonas, smelter sammen en fargerik fortid og en yrende gründerkultur med sin status som et symbol på biologisk mangfold. Rett utenfor elveporten og den spektakulære arkitekturen i sentrum ligger regnskogen som har lokket eventyrere og drømmere i århundrer.

Vi blir møtt på havnen med musikk og dans.

Vi startet dagen med å gå en liten runde i byen. Manaus blir også kalt Paris of the Tropics, og er den største byen i Amazonas. På begynnelsen av 1900 tallet, var det “gull” periode i Amazonas, pga Amazonas Rubber Boom. En periode med sosial og økonomisk vekst. Manaus ligger i hjertet av Amazonas, og fikk navnet Manaus som betyr Mother of the Gods. Her bor det 2 millioner mennesker.

Byen er lokalisert på Rio Negro, som renner ut i Amazonas elven. Svartvannselver stammer fra jord av lavlandsskog, rik på blader og annet forfallende organisk materiale. Rio Negro renner også veldig sakte. Kun 1,5 kmt. Er da heller ikke så mange fiskeslag eller fugler som trives i og ved elven.

Manaus ble etablert i 1669. Byen vokste kraftig da den var sentrum for Brasils gummiproduksjon på 1800- tallet. I denne perioden ble det blant annet bygget et flott operahus i Manaus. Hovedmarkedet, Mercado Central, stammer også fra denne perioden og skal være bygget etter modell av Les Halles i Paris.

Gummiplantasje museum og besøk hos en indianer stamme.

Vi var med på en utflukt hvor vi startet med å kjøre Speedbåt oppover Rio Negro. Vi kjører da under Rio Negro-broen.

• 

Vårt første stopp er på en nedlagt gummiplantasje. Gummien hadde stor betydning for Brasil på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og blir kalt for Gummiboomen.

Vi fikk da se hvordan gummi baronene levde, og fikk historien om hvordan de ansatte jobbet, og utvinnet gummien.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Gummiboomen betegner periodene med utvinning og kommersialisering av gummi som råvare i Brasil mellom 1879 og 1912 og med en andre periode mellom 1942 og 1945 under den andre verdenskrigen. Disse periodene er viktige deler av den økonomiske og sosiale historien i Brasil og begivenhetenes sentrum var i Amazonasregionen hvor de bidro til store utvidelser i form av bosettinger. Med bosettingene kom også rikdommene. De medførte store kulturelle og sosiale endringer som bidro til at byene Manaus, Porto Velho og Belém ble kraftig utbygd. De er den dag i dag store sentre og hovedsteder i sine respektive delstater. Gummiboomen sluttet da mere effektive gummiplantasjer åpnet i de britiske koloniene på Ceylon og Malaya.

Det finnes fremdeles flere indianerstammer inne i Amazonas. Vi var på besøk hos en stamme som var en mix av Dessanos, Tucano, Tuyuca, Uanano og Tatuya. De viste oss ett rituale som blir fremført under feiringer. Vi fikk også være med på rituale etter hvert.

Etterpå gikk vi rundt og kikket på husene de bodde i, og de som ville kunne få smake på stekte maur, som de spiser som snacks.

Det går mot kveld, og vi setter kursen tilbake til Manaus og skipet.

• 

Caiman spotting

Kl 20.30 gjør vi oss igjen klar til en utflukt. Vi skal på krokodillejakt.

Vi går ombord i en lokal båt på kaia, og vi får en måneskinnstur nedover Rio Negro elven. Vi går så over i motoriserte kanoer, og vi fortsetter turen innover i jungelen. Under sakkyndig ledelse av den innfødte guide, glir vi lydløst inn i jungelen og dens utallige gjengrodde sideelver. Bevæpnet bare med en lommelykt, skal guiden å finne krokodiller ved å blende dem med lyset og få øynene til å se ut som rubiner om natten. Når krokodillen er hypnotisert av det skarpe lyset, nærmer vi oss lydløst, til vi er nærme nok, til at guiden kan fange den med bare hendene. Han må være veldig rask, ellers slipper den unna. Vår guide prøvde flere ganger uten om å klare å fange de, og vi måtte fortsette letingen. Men til slutt lyktes det å fange en veldig liten en, som antagelig var bare året gammel. En utrolig spennende opplevelse.

05.Desember 2019- Manaus

Tidlig opp, og ut på Jungle Trek.

Vi tok igjen hurtig båt oppover Rio Negro, til Guedes Lake. Her ble vi møtt av vår guide, som har lang erfaring med å overleve i jungelen. Vi hadde også med oss en guide, en indianer som vokste opp i jungelen til han var 11 år gammel. Han hadde 4 brødre og 17 søstre. Han var barnebarnet til en Shaman. Han ble adoptert av noen misjonærer fra Canada, som bodde i Manaus. Her lærte han både portugisisk og engelsk.

Vi hadde en veldig spennende runde i jungelen, hvor vi ble vist bruken av flere trær og planter, som blir brukt til medisin mot både Malaria, hodepine, feber, kreft mm. Fra ett tre som de kalte for “melkekua” si, tok de ut en hvit veske, som de bruker som melk i kaffen. Denne vesken blir også brukt for å kurere kreft, noe som er nesten ikke eksisterende blant jungelmennesker.

Vi fikk også se en Tarantella, som de klarte å få ut av hulen sin.

Ett sted skrapte de på et tre, hvor masse “soldat maur”, ca 1,5 cm store, begynte å marsjere oppover stammen. Disse er veldig giftige, og man blir veldig syk, kun fra ett bitt. Dette var ett eksempel på, at man bør vite, og kunne litt om jungelen for å leve her, og overnatte her. Man skal vite hva slags trær man henger hengekøya si i. Soldatmauerne kommer ut om natten, og man vil nødig ha disse i hengekøya si.

Underveis, lagde guidene diverse figurer av blader fra jungelen.

De viste oss hvordan de lager feller for å fange/skyte dyr. Hvordan de tente opp bål, selv i regnvær, og med våte trær.

Guiden viste oss også hvordan man lager ett tau av palmeblad, som man kan bruke for å klatre oppover stammen for å plukke ned frukt.

Etter rundtturen fikk vi servert diverse frukt, lokalt mineralvann og øl. og Caprinja.

Så var det retur til skipet igjen. På veien tilbake, ble det laget flere figurer på båten, og det ble fortalt flere historier om livet i jungelen.

Så var det lunch tid, og etterhvert tid for å starte utseilingen igjen nedover Amazonas elven. Men vi hadde 2 stopp til, før vi igjen var ute på åpent hav. Resten av dagen, ble brukt til å høre på lydbok, soling og kos.

06.Desember 2019- Parintins

Shuttlebåt til land. Her sto det mange som ville selge oss turer og utflukter når vi kom i land. Vi valgte å ta en sykkeldrosje rundt i byen, da det var utrolig varmt denne dagen.

Parintins er en liten by med ved Amazonas-elven i Brasil, omtrent 350 mil fra Manaus. Landsbyen er 200 år gammel og har en rik arv fra Amazonia. Hver juni er Parintins vertskap for den berømte Boi Bumba-festivalen, og titusenvis av besøkende strømmer inn i byen for den ukelange festen. Mange festivalgjengere sover til og med i hengekøyer på båtene som bar dem til Parintins. Denne festivalen er en av mange slike festivaler i Brasil. Boi Bumba er virkelig en vennlig konkurranse som startet mellom to Parintins-familier før 1920. Legenden involverer en ung kvinne, mannen hennes, en okse og en lykkelig slutt. Boi Bumba-festivalen innebærer mye musikk, dans, kostymer og enorme dyre flåter. De to lagene som konkurrerer i Boi Bumba-festivalen hvert år er Caprichosos (blått lag) og Garantidos (rødt lag). I tre dager hver juni kan befolkningen vokse til flere hundre tusen for Boi Bumba-festivalen. Parintins får over halvparten av sin årlige inntekt under den tre dager lange Boi Bumba-festivalen. Familier leier ut hele hjemmene sine eller bare en seng. Andre selger alle slags Boi Bumba-suvenirer – CDer, DVDer eller minner. Over 45 000 besøker det lokale stadionet for å se Blue Team og Red Team konkurrere.

Vi fikk oss en liten tur inn på stadion til de “blå oksene”, Caprichosos.

Etter rundturen, satte vi oss ned på en bar for noe å leske oss på, mens vi satt og så på folk og trafikk.

Så var dette besøket over, og igjen var det på tide å komme seg ombord.

07.Desember 2019- Alter Do Chao

Alter Do Chao, en sjarmerende elve landsby. Vi hadde igjen shuttlebåt inn. Vi ruslet igjennom landsbyen, i retning Ilha do Amor stranda, En av de mest fotograferte ferskvanns strendene i verden.

For å komme ut til ilha do Amor stranda, må man komme seg over en liten elv. Vi praiet en båt, som tok oss over.

Vi kom inn på motsatt side av hvor stranda er, og fikk oss en liten gåtur i kritthvit sand.

Vi ruslet så ett stykke bortover stranda, før vi fant oss en restaurant vi satte oss ned ved.

Vi koste oss med en strand dag. Badet og så på det yrende livet som etterhvert ble utover dagen. Her kan man leie kanoer. Her selges iskrem, kokosnøtter og badeleker. Man kan bestille seg kalde drikkevarer fra restauranten, og bare nyte.

Etterhvert, måtte vi teste den brasilianske Caipirinha’en, bestående av cachaça, lime, sukker og is.

• 

• 

Da vi skulle tilbake til der hvor shuttlebåtene gikk tilbake til skipet, fikk vi sitte på med noen andre jenter fra skipet, som hadde avtalt henting på stranden. Da fikk vi også se, hvor man egentlig kommer seg over til Ilha do Amor. Her gikk det jevnlige båter, og noen valgte å gå over. Da dette var en lørdag, ble det rimelig folksomt på strendene utover ettermiddagen.

 i 2009 ble Alter do Chao vurdert av den engleske avisen The Guardian som en av de beste strendene i Brazil. Dette er ikke tilfeldig. De hvite sandstrendene og blågrønt vann tilbyr fristed i et paradis midt på Amazonas. Du kan bade i elven, gå i skogen eller til og med ta en båttur i skogen i den våte årstiden.

For en fantastisk deilig dag, vår siste dag i Amazonas.

Mye har vi hørt om all myggen, malaria osv i Amazonas. Vi var hele veien flinke med myggspray, og hadde på oss lange klær i jungelen. Langs elvene Tapajos og Rio Negro som vi befant oss i store deler av vårt opphold her, er det minimalt med mygg. Etter en uke her, hadde vi til sammen fått omtrent 5 stikk.