01.Desember 2022

Etter en deilig dag på sjøen, kommer vi til

Port Antonio, Jamaica

Vi seilte inn i bukta til port Antonio. Det første som møter oss når vi legge til havn er reagae rytmene fra et lokalt band. Dagen startet litt overskyet, og det kunne komme litt regn, men alt blir jo hyggelig med en sånn velkomst.

Vi hadde en utflukt denne dagen. Det var på en liten rundtur hvor vi fikk se et nabolag til noen av byens befolkning.

Byens kirke ble besøkt. Denne anglikanske kirken har tjent sognet Portland i over 160 år.

Alltid gøy å følge med på befolkningen i byen. Blir også ganske fasinert av ledningsnettet på steder som dette.

På utkanten av byen ligger det en fiskerlandsby langs havet, med flere barer og restauranter. (Bildene er dessverre litt dårlige, da de er tatt gjennom buss vinduet som ikke var av de reneste og klareste.

Vi kjørte litt ut av byen, og var innom noen ruiner, Folly Ruins.

Legenden knyttet til disse ruinene undervurderer praktiseres til herskapshuset som en gang sto her.

PÅ EN PRIVAT HALVØY VED munningen av havnen i Port Antonio står ruinene av et smuldrende herskapshus. En gang det mest overdådige huset i Jamaica, har det råtnende skallet tiltrukket seg sin del av legender – akkurat som man kunne forvente av enhver skygge av grandiositet for lenge siden.

Folly Ruins har blitt tilskrevet en tåpelig og stolt mann som håper å imponere bruden sin. Ifølge en vanlig historie ble det store huset bygget av en amerikaner som en gave til hans forlovede. I hastverket med å bygge herskapshuset fikk han dumt nok sementen blandet med saltvann for hensiktsmessighetens skyld, noe som svekket materialet og rustet stålinfrastrukturen. Hele bygningen begynte å gå i oppløsning like etter at den ble bygget. Da den rike amerikaneren bar sin nye kone over terskelen, så hun at den allerede var i ferd med å falle fra hverandre og utbrøt: «For en dårskap!» Hun forlot Jamaica og kom aldri tilbake, og den rike mannen forlot “Folly Mansion” for å smuldre – som deres kjærlighet –  tilbake i sanden.

Den sanne historien er imidlertid mindre dramatisk. På begynnelsen av 1900-tallet besøkte Alfred Mitchell, en forretningsmann fra Salem, Connecticut, Port Antonio sammen med sin kone Annie Tiffany, en arving til Tiffany-formuen. De ble forelsket i området, og kjøpte i 1905 landet kjent som Folly Point, og begynte å bygge en villa hvor de kunne tilbringe vintrene. Det ferdige produktet var et viltvoksende, overdådig herskapshus bygget i stil med en romersk villa, med over 60 rom. Som enhver god legende inneholder imidlertid den som er knyttet til Folly Ruins en kjerne av sannhet. Hele husets første etasje var laget av betong (da høykvalitets trelast eller murstein var vanskelig å få tak i i området), og det ser ut til at betongen faktisk var blandet med sjøvann. Men gitt at betongdelen av huset har blitt stående i over 100 år, forårsaket dette åpenbart ikke den typen umiddelbare strukturelle forringelser som legenden beskriver. Mitchell-familien levde et komfortabelt, luksuriøst liv på Folly Point frem til 1911, da Alfred Mitchell døde i en alder av 80. Annie ble værende i herskapshuset i noen år, men returnerte til USA ved utbruddet av første verdenskrig. land ble solgt, men den nye eieren forlot eiendommen flere år senere, noe som førte til at huset ble ryddet og generelt forfalt. Andre etasje kollapset på grunn av plyndring og uaktsomhet i 1936. Den eies nå av den jamaicanske regjeringen.

Vi kjørte videre på humpete grusveier, hvor gjennomsnittsfarten kanskje kan ligge på 35 km/t, og passerte flere store villaer, hoteller, og også Trident Castle.

Tilbake på 50-tallet ble Trident Villas bygget av arkitekten Earl Levy, som hotellleie, plassert mellom Turtle Crawle Bay og havet. På slutten av 70-tallet begynte Levy byggingen av drømmeprosjektet sitt, det ikoniske vidstrakte Trident Castle. Utformet i engelsk kolonistil fra 1700-tallet, hvite tårn og alt, er de 8 soverommene et overraskende lite antall i kontrast til dens pustende ballsal, utsøkte spisesal, romslige stuer, utallige trapper og terrasser. Omtrent et tiår med passende konstruksjon var nødvendig for å fullføre denne skinnende ekstravaganzaen. Det ble ikke spart på noe, og rommene er fortsatt dekorert med vakre antikviteter fra hele verden, romerske statuer, glitrende lysekroner og et par steinalligatorer som vokter den store inngangen

Vi skulle også vært en tur innom Blue Lagoon, men på grunn av veiarbeid var ikke dette mulig denne dagen. Vi fikk derfor litt ekstra tid på Frenchman’s Cove, som er en av de vakreste strendene i verden, og her tilbragte vi et par timer. Det var ganske store bølger denne dagen, så det ble bare litt vassing i strandkanten, men en liten dukkert i elven som fører ut i havet, hvor vannet var betraktelig kaldere.

Frenchman’s Cove-stranden er en skjult skatt, med myk, gyllen sand og safirvann – skyggelagt av en baldakin av smaragdtrær. Stranden er et unikt sted hvor havet og elven kombineres for å skape et tropisk paradis. Stranden er ledsaget av ferskvann riverside dusjer, toaletter, og en lokalt drevet strandbar og grill.

Litt historie om hotellområdet som ligger rundt Frenchmans Cove:

Garfield Weston, en kanadisk kakeprodusent, åpnet den eksklusive Frenchman’s Cove Resort på en 45 mål stor eiendom som ligger rundt en av Jamaicas vakreste strender, like øst for Port Antonio. Sies å være det første all-inclusive feriestedet i verden, var det, som en magasinartikkel fra 1971 sa det i en overskrift, “Bare for de veldig, veldig rike.” Det ble rapportert å koste hele 1,650 dollar i uken den gang, med et minimum på to uker som inkluderte alt under den jamaicanske solen; kaviar, god vin, en personlig kokk, transport, vannsport, klesvask. Frenchman’s Cove var en anlagt tropisk fantasi satt langs sjøen med 18 bortgjemte hytter, kalt “hjem”, laget av håndhugget korallstein med kobbertak. Ingen biler var tillatt; I stedet fikk hver gjest en elektrisk golfbil. Kontanter fikk ikke lov til å skifte hender. Det ble skrevet at en stab på 120 serverte maksimalt 72 gjester. De fleste besøkende bodde en måned, og det ble booket solid i årevis. Gjester inkluderte Elizabeth Taylor og Richard Burton, Jackie Gleason, Dean Martin og Queen Elizabeth: “den rette typen mennesker”, ifølge Grainger Weston, Garfields sønn, som drev feriestedet

Da vi kom tilbake til skipet, tok vi en lunsj om bord, før vi tok en liten runde i byen til fots.